Topptur, ryggsekk, briller, bil og Facebook. Og kaldt bayerøl.

For noen år siden var jeg på en fin liten topptur på ski til Tverrfjellet på Kattfjordeidet i Tromsø. Oppturen gikk som en drøm og nedturen var en skikkelig opptur. Men da jeg kom ned fra fjellet oppdaga jeg at jeg hadde glemt mine vanlige progressive briller igjen på toppen.

Neste dag la jeg derfor i vei «earla in the morning», tok på meg skiene og gikk opp i ei forferdelig fart, bare for å hente brillene. Men de var ikke der jeg hadde lagt  de! Jeg søkte og lette og lette og søkte. Til sist måtte jeg bare bite i den sure bananen (hadde ikke med meg eple), ta på meg skiene og kjøre ned igjen. Denne gangen ble nedturen en skikkelig nedtur.

Jeg gikk i flere dager og grubla over hvor brillene kunne ha tatt vegen, og så kom jeg på at det var en plass jeg ikke hadde lett. Så neste uka tok jeg atter på meg skiene og la i vei; det ble ny rekord i antall turer til Tverrfjellet den vinteren. Men brillene lå ikke der denne gangen heller.

«Ja, ja», tenkte jeg, «ingen grunn til å bli sur og tverr sjøl om jeg er på Tverrfjellet. Jeg har jo et annet sett med gode briller også. » Jeg  nøt min medbragte niste og drikke, koste meg i vintersola, prata med noen andre skigåere og så satte jeg drømmekurs nedover den kvite fjellsida.  

Litt seinere på året, på sommeren faktisk, tenkte jeg å ta meg en fottur på Tverrfjellet. Fint å gå opp, ikke så raskt& artig å kjøre ned som på vinteren, men veldig fint på toppen. «Kanskje jeg kan finne brillene nå?», tenkte jeg og pakka sekken. Jammen gikk det troll i ord; jeg fant brillene! Ikke på toppen av Tverrfjellet men på botnen av ryggsekken. Der hadde de ligget hele tida!

Det er flere år siden dette skjedde.

Men så skjedde det pånytt at jeg mista briller på fjellet. Det skjedde forleden på en nattlig skitur til Rødtinden.   Da jeg kom ned fra fjellet oppdaga jeg at brillene mine var borte. Mine «glasögon» som jeg kjøpte i Sverige og som gjør at jeg heier på Charlotte Kalla hver gang jeg ser langrenn på TV, var søkk borte. Jeg sov urolig om nattta, drømte briller  og brilleglass overalt, sto opp tidlig og så i været. «Kanskje det ikke er begynt å snø der oppe på fjellet ?», tenkte jeg. Så jeg kontakta skikompisen og så gikk vi pånytt opp den samme ruta, men denne gang på et tidspunkt som ga i alle fall litt formiddagslys.

Det hadde snødd. Mye hadde det snødd. Det var helt umulig å finne noe som helst. Hver en millimeter av den store fjellsida var kvit, kvit , kvit. Den eneste mørke flekken jeg så var flekken under vingene på ei kvit fjellrype som feide forbi. Ellers var det kvitt. Det var ingen briller der. «Kanskje jeg kan finne de til sommeren, om ikke i sekken så kanskje på fjellet?»

Utpå kvelden, etter at jeg var kommet hjem,  la jeg ut ei posting på Facebook om denne tildragelsen, ledsaga av et  bilde som kompisen min tok av meg i søket oppe på fjellet.   Etter en del søking på nettet fant jeg ut at forsikringa mi ikke dekka tap av briller.   Så la jeg meg. Denne gang drømte jeg verken om kvite vidder eller bortkomne brilleglass eller svenske skiløpersker; jeg bare sov – rett og sett.

Da jeg sto opp tidlig neste morgen, så jeg at det var en av min utallige venner (både på Face og på ski) som hadde lest postingen min, og som også hadde lest en posting i ei Facebook-gruppe fra en kar som hadde funnet et par briller, akkurat på det fjellet, akkurat den kvelden. Jeg slo opp i gruppa og jess, jess, jess; mine briller, funnet og i god behold.

Så jeg kontaktet finneren og i dag har jeg vært og henta brillene hos han. Det er altså helt utrolig at brilleetuiet (6,5 cm x 15,5 cm = 0,010075 kvadratmeter) var synlig i mørket på ei stor flate som Rødtinden er (ihvertfall  387728 kvadratmeter ; jeg har målt på kartet). Og ikke minst at en person var så årvåken at han så det og plukket det opp og publiserte det på Facebook!!!

Men historia slutter ikke her.

Jeg fikk brillene, putta de og etuiet i lomma,  takka finneren med å gi han et mack-verk laga av en helt ukjent harsk forfatter, satte meg i bilen og kjørte inn i parkeringstunnelen. Da jeg så skulle ta på meg brillene, så skulle jeg ta på meg brillene, men hvor er brillene og jeg finner ikke brillene og hælvete nå har æ pinamæ mista brillene igjen!!!

Så jeg kjørte tilbake til parkeringsplassen, spurte folk som hadde parkert like ved der jeg sto parkert, spurte folk i byggene like ved,  kontaktet parkeringskontoret, lette i bilen, lette under bilen, lette oppå bilen;  lette, lette, lette. Brillene var og ble borte. De ville rett og slett ikke bli med hjem igjen!

I et siste desperat forsøk på å finne brillene,  la jeg meg på knær i snøslapsen ved bildøra, la hodet slik at jeg kunne se under førersetet, stakk armen inn, roterte med hånda og følte med spissen av fingertuppene.  Der, der, der ! Fram kom et vakkert svart brilleetui, i det lå det et par svenske glasögon og jeg satt i et hyl så folk skvatt til side som om det skulle være 113 som kom kjørende.

Så satte jeg meg i bilen, kjørte inn i parkeringstunellen, gjorde mine ærender i byen, gikk tilbake til parkeringstunellen, satte meg i bilen og kjørte hjem.

Noen vil kanskje si at jeg kan virke en smule distre og rotete som klarer å skape så mye fuzz av et par briller. Jeg vil tilbakevise det på det sterkeste. Jeg er ikke distre! Som bevis for det  vil jeg påpeke at jeg fant bilen nøyaktig på den samme plass jeg hadde parkert den inne i den store parkeringstunellen. Riktignok skjedde det på fjerde forsøk, men jeg klarte det jo.  Det er  det viktigste.

Så hva er lærdommen av dette da?

Det er flere lærdommer: Det er fint å gå på topptur. Det er lurt å lete etter briller man har mistet;  både på fjellet, i ryggsekken og i bilen. Det er lurt å bruke Facebook om man ikke finner noe. Og det er deilig å ta seg ei kald bayer når ei slik historie får en lykkelig slutt. Nei forresten; ikke bare ei bayerøl – to bayerøl.

Menneskeverd , humanitet og full ytringsfrihet i «French-debatten».

I kjølvatnet av mitt innlegg i Nordnorsk debatt om French-arrangementet i Kulturhuset i Tromsø har jeg mottatt enormt mange synspunkt, kommentarer og henvendelser på nettet og i direkte meldinger/samtaler (stryk det som ikke passer) med meg.  Mange er udelt enige med meg om at hele arrangementet er så betenkelig at det må avlyses, mens flere – bl.a. Ordføreren – er enige med meg i det problematiske med sjølve historia som skal fortelles fra scenen, men at hensynet til ytringsfriheten må stå øverst.

Vinterfestuka i Narvik hadde planlagt tilsvarende arrangement i Svarta Bjørn-konferansen.  De har nå funnet ut at dette foredraget kolliderer kraftig med de visjoner og verdier de har for konferansen. French-foredraget kan dermed ødelegge konferansens omdømme, og de har valgt å avlyse dette.  

Kulturhuset i Tromsø ser det ikke slik; de er en profesjonell og kommersiell scene for ulike opptredener og vurderer dette i en slik sammenheng.  Så sjøl om begrepene «Ytringsfrihet» og «Ikke-sensur» brukes for å forsvare Kulturhusets programmering, så skjønner vel alle at det dreier seg om penger.  Det selges jo billetter for en betydelig sum og dette kommer både foredragsholder, tilrettelegger og Kulturhuset til gode. Det ønsker jeg ikke å legge meg opp i, men det er kanskje greit at det sies?

Debatten som har rast (det har nå vært veldig lite raseri) har i stor grad dreid seg om hvor grensen for ytringsfrihet skal gå, eller satt på spissen om det skal være noen grense i det hele tatt.  Mitt poeng  har vært – og er – at ytringsfriheten dreier seg om å forsvare den frie mening, ikke om retten til å forsvare/bortforklare/heroisere (her er det ikke «stryk det som ikke passer»; iht.  folk som har bivånet dette er det akkurat det foredraget handler om) ulovlige handlinger.

Det går imidlertid også andre diskusjoner om ytringsfrihetens grense. I Aftenposten ble det nylig publisert en kronikk hvor forfatteren (han heter Bjørn Stærk, karakteriserer seg som ex-høyrepopulistblogger, og han har lang erfaring i å delta aktivt i svært «åpne» diskusjoner) reflekterer og problematiserer forhold knyttet til den ekstremt frie og tolerante debatten, hvor det nærmest ikke går noen grense for ytringsfrihet. Jeg oppfatter at han fortsatt er sterkt tilhenger av fri og åpen meningsutveksling, samtidig som han belyser en del grunnleggende utfordringer med det.

En av hans «observasjoner» er at mens han deltok i diskusjoner om f.eks. jødeforfølgelse og rasediskriminering, så var det en diskusjon mellom menings- og formuleringssterke mennesker, uten at de det gjaldt var invitert inn i diskusjonen;  verken jøder eller  folk som var ofre for rasediskriminering.  Man diskuterte liksom «de andre».

I diskusjonen om French sitt foredrag er det nødvendigvis ikke slik. Her har flere mennesker med erfaring og kompetanse fra internasjonalt solidaritetsarbeid ute i felten, og også mennesker som  direkte har følt truslene, torturen og forfølgelsene, ytret seg i debatten  eller tatt kontakt med meg. Gjennomgående har de sagt at det er viktig med ytringsfrihet og den må vi kjempe for, men at det er kanskje enda viktigere å kjempe for humanitet og menneskeverd når blodet flyter i kampene mellom krigsherrene, når terroren og frykten rår og når folk lider.

Sterkest av alt har fredsprisvinnerne sagt dette, sjøl om de ikke har uttalt seg om denne konkrete turneen. De har likevel sagt: «Ikke rull ut den røde løperen!» Dessuten er det ganske mange mennesker med grunnleggende erfaring, både som hjelpearbeidere og som ofre, som reagerer sterkt på turneen. De sier: «Avlys turneen. Hensynet til ofrene kommer først!»

I denne debatten er premissene i stor grad lagt av mennesker med gode holdninger, humant demokratisk sinnelag og  gjennomtenkte meninger.  Det er langt på vei en «klassisk, liberal idealdebatt» (uttrykk lånt fra Stærks artikkel i Aftenposten). Samtidig er det få som har konkrete erfaringer fra katastrofeområder og menneskelige lidelser i disse områdene.  (Dette gjelder jo også meg sjøl, så «jeg møter meg kanskje litt i døra»  her ?)

Forstå meg rett; det er svært positivt med en slik debatt.  Men jeg mener at man bør lytte litt mer til de som i til dels svært farlige situasjoner har stått i katastrofene og operert mennesker, delt ut mat og medisiner, skaffet husly, tatt vare på ofrene osv.  mens krigsherrenes kuler har plystret over hodene deres, granater har eksplodert og leiesoldater har gjort tilværelsen utrygg? Hvorfor høres det ikke mer på de som har opplevd infernoet?

Så dreier dette seg om politikk, og politikk er det muliges kunst. (Det vet jo jeg med djup erfaring som folkevalgt vararepresentant i til kommunestyret; representant for et lite parti som jeg i tillegg har meldt meg ut av). Det er vel derfor lite sannsynlig at verken Ordføreren eller Kulturhussjefen vil endre på sine avgjørelser. Likevel; når en offentlig infrastruktur stilles til rådighet for et så kontroversielt arrangement som dette, med henvisning til at ytringsfriheten står høyt, kan det ikke da kreves at foredragsholderen sjøl respekterer ytringsfrihet og demokratiske prinsipper?

I foredragsturneen er det ikke tillatt å stille frie spørsmål til foredragsholderen. Eventuelle spørsmål som stilles må være innsendt på forhånd og godkjent. I praksis betyr det at spørsmål er sensurert bort, og folk som har vært på foredraget sier at denne delen av arrangementet er nærmest parodisk.  Det er heller ikke gjort slik som vanlig er, at presse og media har fri adgang til arrangementet. Etter mitt syn minner dette mistenkelig om opptredener som ellers skjer hos presidenter i to land vi kjenner godt; ett land som vi er nabo med og ett land som vi er alliert med.  Vi kaller ikke akkurat dette for demokrati.

Det er da jeg tenker, er det ikke mulig å løse denne saken på en annen måte? Kan ikke Kulturhuset og Tromsø kommune kreve at hvis foredraget holdes så må det gjennomføres etter vanlige og gode demokratiske prinsipper, uten at det dermed gjøres til en almen folkedomstol? Kan ikke kommunen kreve at det skal det være fri adgang for presse og relevante hjelpeorganisasjoner (Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Amnesty, Leger uten Grenser, Fellesrådet for Afrika  o.l. ) og at disse har anledning til å stille spørsmål og komme med kommentarer etter at foredraget er avholdt?  Hvis foredragsholderen ikke går med på dette så må meldinga bli at man i respekt for ytringsfriheten avlyse arrangementet.

Jeg ber Ordføreren og Kulturhussjefen bruke jula godt og tenke ut ei klok løsning som sikrer humanitet, menneskeverd og full – ikke halv- ytringsfrihet i en sak som åpenbart berører svært mange mennesker og som handler om åpenhet, toleranse og internasjonal solidaritet.

Åpent brev til Ordfører Kristin Røymo: Ukultur på Kulturhusets scene

Forleden sto det å lese i Nordnorsk debatt:

Nobel-forelesningene, av prisvinnerne Denis Mukwege og Nadia Murad, er noe av det sterkeste jeg noen sinne har sett på TV. Sjelden har nobelprisvinnerne vært mer verdige. Uten omsvøp skildret de hvordan menneskelig ondskap, gjennom hensynsløshet, grådighet og begjær, etter makt og rikdom, kan tilsidesette de mest basale menneskelige rettigheter - hinsides det fattbare.

Dette er noe jeg kan underskrive til  fulle. Så sterkt var det at da hele salen i aulaen i Oslo reiste seg og klappet for talerne, følte jeg sterk trang til å gjøre det samme hjemme i min lille aula foran fjernsynsskjermen.

I talene ble det ikke bare snakka om grusomhetene, om hensynsløsheten, om grådigheten , om jakta etter makt og rikdom; det ble også snakka om hva vi – bl.a. vi som bor i Norge – kan gjøre for å ta del i kampen mot denne ondskapen. Mukwege sa bl.a. om de myndigheter og krigsherrer som står bak volden, forfølgelsene, overgrepene, tortureringa og myrderiene:

Statene må slutte å rulle ut den røde løperen for dem, og heller sette en rød strek over bruken av voldtekt som krigsvåpen.

To nordmenn; Joshua French og Tjostolv Moland, ble i mai 2009 pågrepet i Kongo og siktet for drapet på sin sjåfør. Etter at de først hevda at de bare var på en slags avansert «guttetur», ble det etter hvert klart at de var i Kongo på oppdrag for noen av de krigsherrer som har terrorisert befolkninga slik Mukwege beskriver.  En av disse var Laurent Kaunda, slakteren fra Kisangani, leder av CNDP eller «den nasjonale kongressen for beskyttelse av folket» som denne militsen kalte seg.  

Så gikk det som de fleste vet; de to nordmennene ble dømt for mord, den ene av disse – Tjostolv Moland -  døde i fengslet i 2013, den andre – Joshua French - sonet straff under svært kummerlige forhold, men ble så utlevert til Norge 17. mai 2017.  I over ett år har French levd stille og tilbaketrukket og han har brukt tiden til å komme til hektene etter det vanskelige fengselsoppholdet. Samtidig er det blitt laget radioprogram («To hvite menn» ) og film («Mordene i Kongo») om det dramatiske som skjedde med French og Moland.

Men nå er French åpenbart kommet seg; nå skal han reise land og strand rundt med foredraget «Dømt til døden».  Han skal også besøke Nord-Norge og ha foredrag i Kulturhuset, Tromsø en gang i februar. I teksten for arrangementet på Kulturhuset sine nettsider, står det bl.a.:

"Kongo saken” går inn i historien som en av de mest spennende sanne thrillerene som har skjedd i moderne norsk historie, med stadige vendinger og dramatikk. Det er en historie om overlevelse og motgang under ekstreme forhold og hva som gjør at mennesket overlever selv i de mest håpløse situasjoner.

……

I foredraget deler han sin historie og sine erfaringer om krisehåndtering og motivasjon og om menneskets overlevelse i et av verdens farligste land. Joshua tar deg med på en utrolig spennende reise i sitt foredrag. Gripende og rystende på en gang.

Det er i denne sammenheng jeg henvender meg til deg, Tromsøs gode ordfører Kristin Røymo. Jeg synes at Tromsø kommune skal ta prisvinner Mukwege sine ord på alvor og stenge den røde løperen, ikke bare for krigsherrer og menneskeslaktere, men også for de som målrettet har arbeidet for disse herres interesser i de herjede områdene. Tromsø kommune kan umulig være stolt over at byens viktigste kulturscene blir brukt til å formidle … historien om menneskets overlevelse i et av verdens farligste land…. av en person som ikke har gjort landet mer ufarlig, men har vært direkte involvert på noen av tyrannenes side.

Jeg er klar over at Ordføreren vanligvis ikke bør legge seg opp i hvordan Kulturhuset programmerer sin virksomhet. Denne gang har imidlertid – spesielt etter at hele landet har feiret de verdige fredsprisvinnerne- kommunen en mulighet om å støtte opp i en internasjonal kampanje mot vold og tortur med å si at det er ikke greit at kommunens viktigste kulturscene brukes på denne måte.

Min oppfordring til Ordføreren er derfor: I ånden fra årets utdeling av Nobels fredspris; avlys Kulturhusets arrangement med Joshua French i november 2019.

Skitur i Tromsø-området.

Å gå på skitur i Tromsø-området er ikke only-only. Det er et helsikes slit!

Hver kveld før en ny tur må alt av utstyr sjekkes og gjennomgås. Så lages matpakke som legges i kjøleskapet, termosen settes fram og ei halv plata firkløver legges på kjøkkenbenken før man kryper til køys straks Barne-TV er ferdig.

Neste dag; før fanden har fått på sine sko er det så å stå opp, gnikke sukat utav øynene, ta på seg ullundertøy, spise frokost, trekke te på termosen, gjøre sekken helt klar (husk firkløveren), pakke skiutstyret, sko og ryggsekk i bilen, hente turkompisen og så kjøre trygt og forsiktig til bestemmelsesstedet.

Der starter turen. Først er det steintungt opp noen bratte bakker i en helt uframkommelig og gjengrodd skog, så blir det litt lettere, men til gjengjeld kjenner man at det der helsikes gnagsåret på venstre hæl er nå fortsatt ikke helt bra.   Så kommer fjellet og de ordentlige bakkene. Ikke bare en bakke, men bakke etter bakke etter bakke. Skal det aldri ta slutt?

Det blåser og er kaldt på toppene

Langt om lenge er toppen der.  Da er det å skifte til tørt undertøy; fy fan hvor kaldt det er. Så ta skifellene av skiene, stramme skoene, ta på hjelm og kjørebriller og nyte to stivfrosne brødskiver med hhv. ost  og agurk. Resten av pålegget blåste bort i vinden. Men sammen med varm te fra koppen til  kroppen er det ikke så verst, har det ikke vært for at fingrene mer kjennes som istapper som nårsomhelst kan knekke og falle fra resten av handa.

Så kommer nedkjøringa. Det går i tusen – knas. Går rett på trynet i første snøskavla som ikke var der på oppturen; i alle fall var det ingen som la merke til den.  Nedkjøringa fortsetter og nå er det skikkelig artig hadde det ikke vært for at lårene fylles med så mye melkesyre at det kanskje hadde vært riktigere å være på meieriet enn på fjellet ?

Hvor ble det av alle de lange bakkene nå da?  Ikke før man har starta nedkjøringa så er det over; skogkanten står plutselig der som en vegg og for å komme videre gjennom skogen må man  være en kombinasjon av slangemenneske og stankelbein. Hvis kjøring nedover fjellsida kan karakteriseres som fartsdisiplin, er løypa gjennom skogen mer som mikroslalåm å regne.

Men man kommer seg ned etter flere ublide møter med det som kunne ha vært god peisved dersom folk hadde giddet å fyre mer med ved. Vel nede pakkes ski og sekk og  staver i bilen før man  sakte og forsiktig kjører hjem. Det er fint å ha bilrattet å holde i for da faller man ikke sammen hver gang man glipper med øynene. Vel hjemme plasseres sko og klær i tørkeskapet. Det lukter boknafisk og passer godt til dagens middagsrett.

Så er det dusj, en kopp varm te, middag (der kom boknafisken) og Dagsrevyen, uten at man fikk med seg hva nyhetene av i dag egentlig var. Deretter:  samme prosedyre på nytt. Må sjekke utstyret, lage matpakke, gå tidlig til køys, stå grytidlig opp neste dag og så hele pakka nok en gang.

Det er et helsikes slit; både tungt, vanskelig og krevende, hele tida. Og alt dette - helg etter helg – bare på grunn av et håp om kanskje å treffe og imponere tre svenske kvinnelige sykepleiere som vi traff på en skitur her i området i 2008. Men de har jo ikke vært å se siden.  Kanskje de er reist hjem til Sverige? Sukk, sukk.

Laks er godt!

Det er noe av det beste man kan spise, synes jeg; avkokt laks m/agurksalat og rømmedressing til 17. mai, grilla laksefilet med potetsalat og friske grønnsaker en varm sommerdag , kvitløksgravet laks med sennepssaus og et glass akevitt til St. Hans eller når man kan forsyne seg med varmrøkt krydderlaks fra et innbydende julebord. Aller best er det kanskje en kald vinterdag når man i tre-fire timer har slitt seg opp på en fjelltopp, funnet litt ly, tatt på tørre klær, skjenket opp en kopp rykende varm te og så spist brødskiva med godt smør og røykalaks. Da er det få ting som kan måle seg med det; de eneste utfordrerne måtte i så fall være en mør reinsdyrfilet eller en god tallerken med ferske multer. Uansett; laks er noe av det beste som finnes, rett og slett.

Det synes jeg, og det synes mange med meg. Norsk laks er blitt en etterspurt matvare nesten over hele verden. Etter at det såkalte «oppdrettseventyret» startet for kanskje så mye som 50 år siden, har oppdrettsnæringa kontinuerlig økt både i geografisk omfang, produksjonsvolum, økonomisk viktighet, kvalitet osv .

Og vi som bor her, pluss et stort antall mennesker utlandet, har etterspurt og spist det som vi har ansett for å være sunn, miljøvennlig,  relativt rimelig og veldig god mat.

Så kommer det for en dag; næringa er kanskje ikke så sunn og så miljøvennlig som det vi har trodd. Først var det bruk av antibiotika for å hindre sjukdom, men ved hjelp av god forskning ble det problemet løst. Så er det kommet opp nye problemområder; rømming av laks fra oppdrettsanlegg, innblanding i villfiskstammen, lakselus og skadelige effekter av bekjempingsmidler, negative effekter for andre organismer i fjordene, brukskonflikter med annen næringsaktivitet (bl.a. fiskeri), smitte osv. Jeg føler det nærmest som at røykalaksen på brødskiva vokser i munnen på meg mens jeg hører og leser om alle problemene.

Jeg tenker tilbake på det som skjedde innen europeisk kjøttproduksjon for noen år siden. Problemer med kugalskap i England, bilder av belgiske kjøttokser som knapt kunne stå, overfylte kyllingfarmer osv. gjorde sitt til at jeg følte at det å spise kjøtt rett og slett ble frastøtende. Ikke fordi jeg var redd for å bli smitta, forurensa eller sjuk, men fordi det var så mye negativt om matproduksjonen at hele næringas omdømme ble kraftig svekka.

 «Tenk om noe liknende skjer med havbruksnæringa? Det kan jo bli katastrofe både miljømessig, samfunnsmessig, markedsmessig og for fiskespisende mennesker  overalt. Er det ikke mulig å gjøre noe med det slik at vi får ei helt rein næring som kan eksistere og levere topp produkter i mange, mange år framover?»

Næringa ser nok problemene, men det synes som at ønsket om god fortjeneste på kort sikt er større enn ønsket om skikkelig kraftig innsats for å utvikle ei langsiktig miljøvennlig næring. Forbedringa skjer i små skritt, og for hver forbedring synes det som at det kommer minst ett nytt problem.

Det er flere enn meg som tenker slik. Nå har kommunestyret i Tromsø fattet vedtak om at oppdrettsnæringa må inn i lukkede anlegg nettopp på grunn av de problemer jeg har nevnt her. Så kan man mene mye om saksforberedelser, om kommunen har myndighet til å fatte slikt vedtak, om næringsfiendlighet vs. næringsvennlighet, om politikere ikke heller skal fokusere på krav framfor å foreslå teknologiske løsninger  osv.  Men det som er viktig med kommunestyrets vedtak er at man sender ut noen sterke signaler om at næringa virkelig «må ta rev i seilene» både ut fra samfunnsinteresser, forbrukerinteresser og ikke minst ut fra ønsket om ei langsiktig og bærekraftig næring.

Da kommer reaksjonene. Fra «objektive» advokater (når hadde kystfiskerne tilgang til samme type juridisk kompetanse for å belyse problemene slik de ser det ?), fra politikere, fra kommentatorer og fra næringsorganisasjoner (bl.a. NHO). I sterke ordelag - til dels veldig sterke ordelag - fordømmer de både vedtaket, det juridiske grunnlaget, hensikten og realismen i vedtaket. Og så går ordet «næringsfiendtlig» igjen og igjen, både om vedtaket og om Tromsø kommune.

Her synes jeg kritikerne bommer.  Det er jo nettopp kommunen som viser ansvarlighet og næringsvennlighet ved at de fokuserer så sterkt på at utfordringene i oppdrettsnæringen må løses, ellers så kan næringa få store problemer på litt lenge sikt.  Sjøl om næringa nok til enhver tid forsøker å forbedre produksjonen, er det ofte slik at det ikke blir fart i omstilling før det blir stilt tydelige krav og at det er skarp konkurranse om best mulig produksjon iht. disse kravene. Skulle jeg ønske ei videre utvikling av det offentliges rolle for å bidra til positiv utvikling, er det at man fortsatt stiller strenge krav, samtidig som man gjennom gode insentivordninger belønner de som oppfyller dette.

Det kan jo ikke være i næringen og dens våpendrageres interesse at man gjentar og gjentar utsagnet om næringsfiendtlighet helt til fjordene er renset for reker, villfisk, planteliv, vannkvalitet og alt som det er verdt å beskytte. Mens det eneste som svømmer rundt i fjordene er infisert og uspiselig oppdrettsfisk som ingen vil kjøpe, samtidig som næringen sliter med både omdømme og økonomi.

Dette tenker jeg mens jeg håper på at myndigheter og næringa i samarbeid kan utvikle krav og løsninger som sikrer langsiktighet, miljøvennlighet og bærekraft i tiår etter tiår framover.

Og så drømmer jeg om en ny fjelltur der jeg sliter meg opp til toppen, finner ly for vinden, kler på meg tørt tøy, skjenker en kopp varm te og spiser ei brødskive med godt smør og røykalaks, produsert fra et miljøvennlig oppdrettsanlegg med null forurensing og null rømming.   

Noe av det beste som det går an å spise.

Universitetet i Tromsø - Take CARE !

Snøskredulykker som skader eller tar liv er alltid like meningsløse, uforståelige og tragiske. Derfor er det grunn til å stille spørsmål ved at Universitetet i Tromsø ikke viderefører det verdifulle målrettede skredinformasjonsarbeidet som er gjort de siste årene. Arbeidet er kanskje noe av det mest virkningsfulle som er gjort de siste årene for å øke kunnskapen, og derigjennom redusere antall snøskredulykker i fjellet i Nord-Norge.

Universitetet i Tromsø (UiT) etablerte i samarbeid med Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) for  3-4 år siden CARE – Center for Avalanche Research and Education. Dette er et senter for forskning, utdanning og formidling , knyttet til kunnskap om snøskred og snøskredfare.  Visjonen for senteret er «0 omkomne i snøskred i Norge», og senteret har til nå vært organisert som et multidisiplinært forskernettverk bestående av forskere/doktorgradsstudenter/studenter, samt en egen og målrettet innsats for formidling til folk flest av kunnskap og erfaringer fra virksomheten.

Nå er den spesifikke formidlingsfunksjonen terminert,  slik at videre kunnskapsformidling skal gjøres av forskerne som inngår i nettverket. Sjøl om vi ser at CARE-forskerne viderefører arbeidet med informasjonsmøter o.l., er det grunn til å frykte at informasjonsaktiviteten blir vesentlig svekket i tida framover. Dette kan gå særlig ut over opplysningsarbeidet ovenfor de som går på ski i fjellet men som har begrenset  kunnskap om problematikken.

Formidling et eget fag, og formidling utover det aller mest interesserte publikummet krever tid, tilstedeværelse og dialog  for å informere godt og virkningsfullt. Derfor mener jeg det er grunn til å reise spørsmålet om CARE kan bidra til å oppfylle visjonen om ”0 omkomne i snøskred i Norge” med ei slik organisering?

Jeg tviler på det.  

For en del år siden utmerket Troms fylke seg svært negativt på en nasjonal statistikk, statistikken over omkomne skiløpere i snøskred. Årsakene til dette var nok sammensatt: en kombinasjon av et sterkt økende antall mennesker i fjellet, lett tilgjengelige bratte fjell og manglende kunnskap om snøskred er kanskje de viktigste faktorene.

CARE har virkelig tatt tak i dette problemet. Ut fra visjonen har man i langt større grad enn andre hatt spesielt fokus på forhold knyttet til hver enkelt sin kunnskap om snø og snøskred, turforberedelser, observasjon, egne vurderinger, gruppepsykologi osv. «Den menneskelige faktor», kalles dette gjerne.  CARE har arbeidet ut fra dette fokus i en  erkjennelse av at det viktigste virkemidlet for å bekjempe snøskredulykker rett og slett er at folk ikke kommer opp i skredfarlige situasjoner når de er ute på tur. Forebygging av ulykker er det som virker aller best og den beste forebygging er økt kunnskap , økt bevissthet og økt aktsomhet.

De senere årene har det vært en betydelig forbedring når det gjelder akkurat dette; kunnskap, beredskap og aktsomhet.  Dette kommer bl.a. til uttrykk ved at det nå er omtrent like viktig for mange å sjekke snøvarsel og snøskredvarsel før tur som det er å sjekke værmelding, at folk sjekker snøforhold og «leser terrenget» og at folk opptrer med aktsomhet i langt større grad enn før.  CARE må ta mye av æren for dette, og det er et syn som jeg tror deles av mange som ferdes i fjellet.

Samtidig har vi de senere årene også sett ei utvikling med langt færre skredulykker i vår region.  Å gi CARE æren for dette alene er nok å ta hårdt i, men jeg er ikke i tvil om at CARE sin virksomhet har hatt positiv betydning også for dette.  

Oppslutningen om CARE sine publikumsarrangementer vitner også om dette; arrangementer om snø- og snøskredkunnskap har samlet flere hundre interesserte og motiverte tilhørere som har hatt ønske om å øke sin kunnskap om snøskred.

CARE og CARE sitt formidlingsarbeid har virkelig vært noe som oppfyller UiT sin målsetning om å tjene landsdelen. Arbeidet med sterk innsats også med formidling bør etter mitt syn videreføres i alle fall i en 10-års periode før man virkelig får evaluert resultater av satsingen .

Nå skal formidlingsaktiviteten altså ikke fokuseres like sterkt som før. Det er beklagelig. Jeg vil derfor oppfordre UiT til å «restarte» formidlingsaktiviteten så raskt som mulig. Det er ikke snakk om store penger og ressurser som må til for dette, og det burde være mulig å inngå strategisk samarbeid med andre utenforstående i reiseliv, offentlige virksomheter, organisasjoner osv. Jeg er rimelig sikker på at Hurtigruten, Sparebanken Nord-Norge, reiselivsoperatører og -organisasjoner, fylkeskommunen, kommunene, UNN, Turistforeningen og andre kan være interessert i et slikt prosjekt – sikkert også i et spleiselag. Det kan ta tid å få dette på plass, men UiT må ta dette ansvaret nå.

Jeg vil derfor oppfordre UiT til å «take care», ta denne «snøballen» nå og så jobbe aktivt med å lage et bredt samarbeid mellom mange aktører, til beste for bolyst, positiv livsutfoldelse og folkehelse for befolkning og tilreisende i vår region. 

PS. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg, bl.a. gjennom et langt liv på fjellet, er en god  venn (uten at vi tråkker dørstokkene ned hos hverandre) med han som har arbeidet i denne formidlingsstillingen. Mitt innlegg har ikke som formål å «tale hans sak» for stilling på UiT. Det jeg er opptatt av, er at funksjonen med formidling av kunnskap fra CARE til massene om snømassene i fjellene ivaretas, dvs. videreføres og utvikles, på best mulig måte. Så må UiT bestemme hvem som skal involveres i slikt. 

En folkeaksjon for Norge?

Det kom mange ulike reaksjoner på statsbudsjettet som ble framlagt i forrige uke. Da organisasjonen Human Rights Service (HRS) oppdaget at de ville få mindre statlige integreringsmidler til sin noe omdiskuterte og spissformulerte konfrontasjonsstrategi, reagerte de sporenstreks med å lansere ideen om «Folkeaksjonen for Norge» i regi av HRS. Her er fra oppropet om aksjonen:

«De mange tilbakemeldingene som vi har fått etter at Regjeringen kuttet i vår bevilgning, fra 1 835 000 til 1 335 000 kroner, har bevist at HRS har mange som støtter vårt arbeid. Men tilbakemeldingene forteller oss også noe annet: Mange opplever ikke å bli hørt av Regjeringen og Stortinget. Og det kan vi gjøre noe med: Vi oppretter en egen maktkanal……….

Skal vi få makt, må vi samle oss. Derfor ønsker HRS å starte en Folkeaksjon for Norge. Den skal være partipolitisk uavhengig, og merk så dette: den har ingenting med innvandringsmotstand å gjøre. For det handler ikke om å være for eller mot innvandring, det handler om å sette Norge i førersetet. Hva er bra for Norge i dag og for fremtiden, dét er spørsmålet som alltid skal ligge i bunn.»

Så langt HRS. Mens jeg leser dette tenker jeg at denne aksjonen altså skal baseres på premisser lagt av HRS. Betyr det at de mener at det er først og fremst de sjøl som objektivt vet hva som er best for landet, mens de som har andre meninger og holdninger egentlig bevisst går inn for å gjøre landet så dårlig som mulig?

Nå tror jeg jo at folka i HRS tror på det de sier og at de mener at det de hevder er til det beste for landet. Jeg har ingen grunn til å tvile på deres patriotiske sinnelag i en turbulent og uoversiktig verden.  Men jeg vet jo at det er mange patrioter som har helt andre synspunkter enn HRS og som også mener det de mener ut fra hva de mener er til det beste for Norge. De er vel neppe tiltenkt en rolle i denne aksjonen; en såkalt «folkeaksjon» ut fra HRS sitt eget ståsted (og etter kutt i statsbudsjettet) er kanskje egentlig mest ment for å mistenkeliggjøre de som «ikke er for Norge» i HRS sitt bilde.  

Skulle man først starte en folkeaksjon for landet så burde man kanskje se til folk og institusjoner som gjennom en årrekke har stått på for landets interesser. En av disse er en familie som i tre slektsledd har arbeidet hver dag ut fra mottoet «Alt for Norge»; språklig sett ikke ulikt aksjonens navn, men innholdsmessig nokså forskjellig. Hva dette mottoet innebærer i praksis i dagens samfunn kommer kanskje best fram i en tale som sjefen i denne familien holdt høsten 2016. Der sa han bl.a. at nordmenn er trøndere, innvandrere, at de tror på Allah, Gud, Altet og Ingenting, at de liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes. Og så sa han at nordmenn er oss.

Dersom HRS nå gjør alvor av å starte en «Folkeaksjon for Norge» så vil jeg oppfordre de til å bruke denne talen fra høsten 2016 som programmanifest for aksjonen. Så vil jeg videre be ledelsen i HRS tre til side og heller velge han som holdt talen, HM Kong Harald, og hans familie som ledelse for aksjonen.