Kommunestyremøte, saksdokumenter og mellomrom.

Som godt voksen kommunestyredebutant møtte jeg for første gang i mitt liv i Kommunestyremøtet i Tromsø, onsdag 26. oktober.  Det var en interessant erfaring, og jeg traff mange hyggelige og dyktige mennesker som bruker sin kapasitet, kompetanse og erfaring til å gjøre kommunen vår så god som mulig.

Men det var også vanskelig. En enorm dokumentbunke lå ved møteinnkallinga. Jeg prøvde å telle hvor mye saksdokumentasjon som forelå, og jeg følte meg ei stund som jeg var inne i Prøysen si fortelling «Geitebukken som skulle telle til ti». Men jeg telte så godt jeg kunne og jeg fant ut at det til møtet forelå 27 saker til behandling, bestående av utredninger, framlegg, møtereferater etc. Totalt var det 954 sider med 221. 030 ord på til sammen 1.417.312 tegn, inklusive mellomrom. 

Den viktigste saken i møtet var sak 195/15 Økonomirapport 2, og kommunestyret brukte da også mest tid på å behandle denne, som var på 72 sider med 24.352 ord på til sammen 159.519 tegn, eller ca. 10% av den totale mengde ord og tegn som lå ved møteinnkallinga.

I møtet ble det fra alle lagt vekt på at det spesielt er økonomien knyttet til «pleie og omsorg» som er det kritiske og som har store overskridelser, og at det er mange og  kompliserte årsaker til dette.  Posisjonen la fram et forslag (fra behandlinga i komiteen og formannskapet) om omorganisering av avdelinga, fra en «bestiller/utførermodell» til en såkalt «tillitsmodell» (merkelig ord forresten, det hadde vært langt mer oppsiktsvekkende om det skulle ha hett «mistillitsmodell»). På veien fra komiteen til kommunestyret var forslaget blitt noe modifisert slik at sjølve ordet «tillitsmodell» var fjernet og erstattet med en litt annen beskrivelse, sjøl om det i hovedsak var det samme.

Spørsmålet om ny organisering av «Pleie og omsorg» i dokumentasjonen utgjorde  637 ord på til sammen 4364 tegn. Dette var litt over 3 promille av det totale volumet av tegn i alle dokumentene.  Spesielle utredninger, vurderinger eller analyser fantes ikke; kun referat fra komitemøter og formannskapsmøte.

Så kan man spørre seg, og det gjorde jeg da også i kommunestyremøtet, om forslagsstillerne syntes at 3 er en høy promille i denne sammenheng; er det ikke et syltynt grunnlag å fatte ei så viktig beslutning på i den suverent viktigste saken som ble behandla i møtet?

Joda, jeg er klar over at tillitsmodellen nok er  beskrevet både andre steder hvor man arbeider med å få kontroll på pleie- og omsorgssektoren, og jeg er klar over at modellen også er beskrevet noe i Tromsø kommune. Men forslagsstillerne la ikke skjul på at det fortsatt er svært mye som må defineres langt bedre før reformen implementeres.  Dessuten er det jo slik at det som binder vedtaket er det som følger med i sakens dokumenter eller referanser  til dokumenter. Det var ikke mye denne gang.

Derfor kan det bli slik at vedtaket som ble fattet i tråd med forslaget fra posisjonen, slik det nå framstår,  ikke vil løse utfordringene.  Snarere tvert imot kan ei rigid tolkning av vedtaket komme til hinder for å etablere en tjeneste som både økonomisk og tjenestemessig er god.

Men nå må man se framover.  I tråd med andre punkter i vedtaket og klare uttalelser framsatt i møtet, vil det nå være en viktig prosess i  administrasjonen å konkretisere dette nærmere og legge det fram for politisk behandling.  Sjøl om man etter mitt syn har angrepet problemstillingen i gal rekkefølge ved først å si hvordan den overordnede løsning skal være og så detaljere dette, i stedet for først å analysere og definere et grunnlag og så trekke en overordnet konklusjon, så har både posisjon og opposisjon i kommunestyret  i fellesskap – håper jeg - fortsatt muligheter til å være konstruktive og løsningsorienterte, bruke hodet og foreslå løsninger som løser utfordringene tjenestemessig og økonomisk. Da er det viktig at kommunestyrets vedtak ikke blir «ei sovepute» som hindrer fornuftige og nødvendige endringer, samt at det lages gode og konkrete beskrivelser av hvordan dette skal fungere i praksis.

Og så tenker jeg på om det virkelig er nødvendig med en dokumentbunke på 954 sider med 221. 030 ord på til sammen 1.417.312 tegn til hvert kommunestyremøte. Og om det er forsvarlig med informasjonsmengde i de viktigste sakene på 637 ord på til sammen 4364 tegn.  Inklusive mellomrom. 

I kommentariatet.

En av Nordlys sine kommentatorer har i avisa 15.september et innlegg om klimaet i den norske innvandringsdebatten. (På Facebook er den også framhevet/delt av noen kommentatorkollegaer i avisa, kan det være en slags «I’ll scratch your back if you scratch mine»?).

Artikkelen har utgangspunkt i en enkeltstående rapport i et norsk forskningsprosjekt, og denne rapporten sier bl.a. at innvandring er et betent politisk tema som ganske mange kvier seg for å diskutere i frykt for å få et negativt stempel på seg. Det gjelder spesielt de som er kritiske til innvandring. 

Kommentatoren krydrer artikkelen videre med egne erfaringer:

«Dette er ikke overraskende. Personlig møter jeg mennesker, nesten hver eneste dag, som henvender seg til meg: på gaten, i supermarkedet, på epost eller sosiale medier, og forteller at de støtter mine  kritiske kommentarer av islamisme og radikal islam. Det er så bra at noen sier fra, sier de. For selv tør de ikke!»

Jeg synes det er prisverdig at kommentatoren tar opp temaet, sjøl om det vel ikke er første gang at kommentariatet i avisa framhever dette i samfunnsdebatten. Faktisk har de  vært så sterke meningsbærere at flere (bl.a.redaktøren i High North News, Arne O. Holm)  har rettet skarp kritikk for at de har bidratt til sterk negativ vinkling, bl.a. av flyktningesituasjonen ved Storskog i fjor. Men jeg synes det er bra at det fokuseres på at folk som deltar i samfunnsdebatten ofte kan bli stemplet på en høyst usaklig måte. Slikt bør ikke skje.

Men jeg synes jo at kommentatoren ser – og har i lengre tid sett – noe ensidig på dette. Har kommentatoren snakket «på gata, i supermarkedet , på epost» osv. med noen av de som forfekter mer såkalte «innvandringsvennlige» standpunkter om hvordan de opplever debatten og hvilke karakteriseringer de må tåle når de forfekter sine standpunkter?

Som «medlem» i sistnevnte gruppe har jeg jo en viss erfaring i så måte, og jeg kan jo bruke meg sjøl som eksempel på hva mine meningsfeller kan få slengt etter seg. Jeg vil ikke sette på trykk noen av de verste karakteristikker, det har kommet fra folk som man ikke bør ta seriøst og det kommer heldigvis heller ikke så ofte. Men ikke sjelden får jeg høre – fra seriøse og ellers velmenende mennesker - at jeg er «blond» (akk hadde det vært så vel), at jeg er blåøyd (det er jeg),  og at jeg utgjør en fare for det solidariske velferdssamfunnet (kanskje de mener det usolidariske overflodssamfunnet? ),  og det verste av alt: at jeg er naiv.

Jeg er fan ikke naiv! Jeg har synspunkter og har tatt standpunkt i spørsmålet ut fra hva jeg mener er riktig for at vi skal kunne beholde et solidarisk velferdssamfunn i landet. At både folk og Nordlys sine kommentatorer er uenige i dette er greitt, men jeg skal ha meg frabedt slik karakterisering!

Så mitt spørsmål til kommentariatet i Nordlys er om de kan tenke seg også å fokusere på at stemplinga i debatten skjer «andre veien» ?

Og til sist: Hva med de det gjelder? Hva med flyktinger, asylsøkere, innvandrere? Hvilken stempling føler de at de er utsatt for i denne debatten? Tør de å hevde sine synspunkter, uten risiko for å bli stemplet som ond, naiv, eller få andre negative karakteristikker på seg? Kan kommentatoren tenke seg å skrive noe om dette eller vil det i fortsettelsen være slik at det kun problematiseres når det gjelder de stakkars folkene som tilfeldigvis har sammenfallende synspunkter med Nordlys sin kommentator?   

«Syklist påkjørt av bil i Finnmark». Om journalistisk dekning av regionale kulturarrangementer.

«Huff det er jo ille», tenker jeg mens jeg en lørdags formiddag leser i Nordlys på nett.  Under øverste overskrifta, som er lik tittelen på dette innlegget: «Syklist påkjørt av bil i Finnmark», står det om en slik hendelse.  Litt lengre ned i teksten framkommer det imidlertid at det skal ikke være personskader og at det var den påkjørte sjøl som meldte fra om dette til politi.

«Jaja; det er jo bra at avisa dekker noe av det viktige som skjer i vår langstrakte landsdel», tenker jeg, «avisa er jo ei regionavis og må jo dekke viktige saker både i Finnmark, Troms og Nordland.»

Men hva er så de viktige sakene? At folk får riper i billakken, ødelagt sykkelen eller flis i fingeren kan vel neppe være av spesielt stor viktighet. Likevel er det kanskje enkelt å skrive om det, sjøl om det kan virke noe trangviksk over hele greia. Nordlys skriver nå om slike saker likevel.

Det er kanskje mye vanskeligere å dekke viktige saker som skjer i landsdelen. Samtidig med denne hendelsen som Nordlys rapporterte, gikk det av  stabelen en rekke kulturarrangementer siste helg: Varangerfestival  i Vadsø, Kalottspel i Målselv, ny Jazzfestival i Tromsø, og sikkert andre også. Alle med program bestående av artister av topp internasjonal/nasjonal klasse: Jan Garbarek, Trilok Gurtu, Jan Garbarek, Sarah McKenzie, Odd Norstoga, Guro von Germeten, Hot Club de Norvege, Nils Petter Molvær,  Stein Torleif Bjella m. fl.  Sammen med fremragende artister og aktører fra vår egen landsdel; Kari Bremnes, Ola Bremnes, The band called Oh, Violet Road, Elle Marja, Tonje Unstad, Ska Patrol og mange andre.  Flere av disse på et internasjonalt/nasjonalt nivå som ikke står tilbake for de som er nevnt her tidligere.  Sist helg «kokte det»  med kulturarrangementer i landsdelen; arrangementer som presenterer kvalitet, som samler mange mennesker og som bidrar til å gi folk noe av det «løftet» som skal til for regional utvikling, slik det snakkes om  i artikler, kommentarer og på konferanser både her og både der i heile Nord-Norge. Men det har stått lite eller ingenting om dette i Nordlys.

Tidligere i sommer var det tilløp til en debatt om hvordan kulturstoff blei dekket av Nordlys, den gang i forbindelse med Festspillene i Nord-Norge. Og da var vel svaret omtrent som nå; like lite dekning da som de forestående DAB-sendinger har i området rundt Treriksrøysa. Redaktøren i Nordlys svarte med et interessant innlegg hvor han erkjente behovet, men ba om penger fra det offentlige for å kunne ivareta dette.

Redaktørens svar synes jeg var meget interessant og passivt. Nordlys er jo på mange måter ei veldig bra avis, og på noen områder har de brukt samfunnets behov for god informasjon på en strategisk måte også for avisa. Jeg tenker spesielt på Nordnorsk debatt og på Nord24, hvor det slettes ikke har vært åpenbart at disse områdene kunne gjøre avisa mer attraktiv og aktuell. Nå skal jeg ikke uttale meg om de forretningsmessige sidene ved dette, men at Nordlys er blitt ei bedre avis gjennom dette, synes jeg er nokså klart.

Men altså ikke innen kultur; her har man på det nærmeste flagget ut og overlatt kulturdekninga til de mer lokale avisene. Så fokuserer avisa heller på viktig regionalstoff som informasjon om sykkelkollisjoner og andre alvorlige tildragelser.

«Ja,ja, det kunne vært verre», tenker jeg. «Når det gjelder nyhetsdekninga kunne det kunne stått at syklisten nesten ble påkjørt, for han ble jo tross alt påkjørt. Innen kulturdekninga derimot, kunne det knapt vært verre», tenker jeg.

Så er jeg jo på ingen måte habil i en slik kommentar som jeg her kommer med. For det første har jeg jo vært så heldig å få en slags status som mer eller mindre fast spaltist i Nordlys, så når jeg skriver dette kan det jo betraktes som om ikke å drite, så i alle fall å fise, i eget reir.

For det andre er jeg styremedlem i Tromsø Jazzfestival og kan jo anklages «for å snakke for mi sjuke mor» (sjøl om målet med dette ikke er at festivalen skal få fast spalte i avisa). Dette har ikke på noen måte har vært diskutert eller behandlet i festivalstyret eller andre organer i festivalen. Det er kun diskutert mellom meg og meg sjøl og står heilt og holdent for egen regning.

Begge disse inhabiliteter får nå stå sin prøve; jeg ville ment det samme om jeg hverken var styremedlem, spaltist eller spaltet person. Mitt grunnlag for å skrive dette er et ønske om at landsdelens viktigste avis også skal dekke kulturstoff i regionen kritisk-konstruktivt, på en strategisk viktig måte både for seg sjøl og for samfunnet.  Uten først å rope på penger fra staten. 

«Sauer er ålreite dyr?»

Mens jeg sitter på hytteverandaen og nyter en kopp kruttsterk kaffe og spiser ei Balsfjordlefse av det heilt suverene slaget, hører jeg sauer som breker og sauebjeller som klinger om kapp med hverandre oppe i skogen. Lyden blander seg med fuglesang og fossedur; sammen utgjør dette en vakker natursymfoni som jeg kan oppleve fra min orkesterplass.

Jeg blir i godt humør av å sitte og tenke slik. Tenke på at sauene gir mat, de gir klær, de sørger for at skogen ikke gror igjen, og de utnytter noen av de enorme ressursene som ligger i utmarka. Slik at vi kan spise sunt, godt og smakfullt.  Fårikål, høstens ubetingede favoritt. Pinnekjøtt, hva vil ei jul bli uten? Og i påsken er jo lammesteika viktigere enn skiføret! «Det er bra at vi har sauehold», tenker jeg.

Så tenker jeg litt på sauebøndene også. Utsagnet om at «sauer er ålreite dyr», kan jo i stor grad rettes mot sauebønder også: «sauebønder er ålreite folk !» For det er de; hardt arbeidende, nøysomme, ærlige, hyggelige. Kanskje nettopp det at de arbeider med dyr gjør at de blir ålreite folk ?

Det ryker fortsatt av den varme kaffen, men uten at jeg har sett det er det er kommet ei flue opp i koppen. Jeg slurper i meg en ny munnfull som jeg må spytte ut like fort som den kom inn. Hark! Plutselig synes jeg at kaffen ikke smaker spesielt godt.

Men det er jo noen sider med saueholdet som kanskje ikke er fullt så rosenrødt og idyllisk. Ett er jo at sauer ligger langs veiene og driter så mye at til og med skarve grusveier kan se ut som at de er nyasfaltert. Og de kan løpe ukontrollert ut i veien og skape farlige situasjoner for både seg sjøl og for bilister.   Og så kan jo sauene trenge seg inn gjennom gjerder og komme inn på innmarka hvor de kan spise opp både nytte- og prydvekster som folk møysommelig har planta og stelt.

«Men dette kan vel løses nokså greitt ved å sette ned farta, gjerde inn evt. hageplanter  og bare la sauedritten ligge på veien, den gjør nå ikke noen stor skade», tenker jeg.

Men så begynner jeg å tenke på sauer og rovdyr, og på alle oppslag i media om sauer som er tatt av jerv, gaupe, bjørn, ulv og ørn.  Det er jo trist, men kan man egentlig forvente noe annet når man slipper sauer ut i skogen og på fjellet på våren og håpe at de kommer tilbake på høsten?  Og når sauer blir tatt så brukes dette ofte som argument for en aggressiv rovdyrpolitikk som i størst mulig grad skal fjerne viktige rovdyr fra vår fauna.

Jeg får en parallelltanke til debatten om pelsdyroppdrett, hvor det med styrke hevdes at man kan ikke ha et dyrehold som behandler ville dyr som tamme dyr i bur.  Det er ikke dyrevelferd, pelsdyr er jo ikke tamdyr. Men hva med det motsatte da? Å behandle tamme dyr som ville dyr, slippe de ut i naturen og håpe at de skal klare seg i alle de utfordringer som de møter der.  Det kan jo heller ikke være dyrevelferd, sauer er jo ikke villdyr?

Så blir jeg sittende der med et forferdelig dilemma. På den ene side respekt for sauebønder og den jobben de gjør med å produsere høykvalitets kjøtt og klær, på den andre sida respekt for naturen og at ville dyr i naturen faktisk er villdyr.

Er så dette en uoverkommelig motsetning? Jeg tror ikke det. Jeg tror at samfunnet samlet må verdsette viktigheten av at vi har både sauedrift og villdyr. Så må ikke kostnadene med tap av sauer påføres hver enkelt sauebonde. Men kanskje aller viktigst; sauehold må kunne  drives ut fra en erkjennelse om at det er tamme dyr som går i en vill natur og at vi ønsker både husdyrhold og vill natur/ville dyr.  Da krever det andre tiltak enn bare å skyte ville dyr som lever etter sine instinkter. Gode forebyggende tiltak vil nok koste penger, men det er penger som vi – dvs. samfunnet og ikke den enkelte sauebonde – må betale.  Og så er det sikkert ingen enkel quick-fix, men ei stor utfordring  angående hvordan man skal kunne gjøre dette. Men det må nå være mulig ?

Så tar jeg en ny stor slurk av kaffen. Den er blitt bedre nå. Men jeg tenker fortsatt. 

En vinter er over

Så er vinteren endelig over og vi kan se fram til ei flott tid med våkenetter, solbrent hud, pollenallergi, myggstikk, høljregn, lunka øl, svidde grillkoteletter og dårlige  fotballkamper. Men sjøl om vi har mye godt i vente, så kan jeg jo også reflektere over vinteren som har vært. Det har jo vært ei fantastisk fin tid i år; stabilt og mye godt vær, flott skiføre, liten skredfare, få ulykker og begrensa tid med snømåking. Og oppmerksomheten rundt forebyggende skredsikring har vært sterkt økende, slik at vi har sluppet store skredulykker slik man har sett tidligere. Det har i det heile tatt vært en veldig bra vinter.

Som det friluftslivsinteresserte mennesket jeg er, har jeg nytt denne vinteren på best mulig måte med mange flotte skiturer, både aleine og sammen med gode skivenner. På disse turene har jeg alltid møtt andre mennesker også; kjente og ukjente folk som alltid tar seg tid til en liten prat på fjellet. Sjølsagt kommer mange av disse fra Tromsø og andre steder i Norge, men i år har jeg også truffet mennesker fra Sverige, Finland, Tyskland, Sveits, Østerrike, Italia, Frankrike og USA på fjelltopper i området rundt Tromsø.

«Welcome to Tromsø, why do you come here to go skiing?», har jeg ofte innledet praten med. Og da får jeg omtrent alltid samme svar : «Because it is the best place in the world to go skiing!». Og så sier de videre: «Dere har snø her, dere har fjell&vidder, dere har fjorder&hav, dere har byen og dere har stillheten. Hvor ellers i verden kan man finne steder som kan tilby tilsvarende innenfor så kort avstand?»

Det er vel nettopp derfor det kommer så mange tilreisende hit. Hver dag er det turister medbringende ski som ankommer Tromsø via flyplassen. I tillegg er det flere som kjører hit med bil (f.eks fra Helsingfors eller Stockholm), det er mange som kommer med egne båter (ski and boat) og tenk hvor mange som kunnet komme med jernbane dersom vi hadde hatt det !

De kommer alle i samme ærend; de ønsker å nyte den storslagne naturen og stillheten kombinert med urbaniteten, på en måte som knappest kan oppleves andre steder.  Er vi egentlig klar over hvor stort dette er og hvor stort dette kan bli? Reiselivet i Troms fylke har et stort ubenyttet potensiale her, men da forutsetter det at vi tar vare på fjellene, havet,  sikkerheten, på byen og på stillheten. Vi må ta vare på heile pakka.

Jeg tror at dersom reiselivsoperatører og andre vil forsøke å tilby herlighetene gjennom heliskiing, cat-skiing, scootertrafikk etc , kan man snart oppleve at man sager av greina man sitter på. De store, store, store massene som valfarter store skianlegg i Sveits/Østerrike/Frankrike vil aldri komme hit, og de entusiastiske stillhets- og opplevelsessøkende skituristene vil finne seg andre reisemål.  Derfor vil det beste være å bygge ut enkelte skianlegg i regionen (slik man nå planlegger) og la de andre områdene være uberørt, til glede både for oss som bor her og for alle de fantastisk hyggelige  skituristene som kommer hit.

Det kan gi gleder for alle som liker å ferdes i fjellet, det kan gi solid grunnlag for seriøse reiselivsoperatører og det kan befeste og utvikle vår posisjon som en skidestinasjon heilt utenom det ordinære.

Og så kan vi som bor her, nå som skisesongen er over, legge oss i fluktstolen, nyte en ost fra Sveits, et glass vin fra Frankrike, en badsturøkt skinke fra Finland, surstrømning fra Sverige, lasagne al forno  fra Italia, asparges fra Tyskland, sjokoladekake fra Østerrike  og jazz fra USA. Og så kan vi tenke: «En vinter er over, men minnene om den består. En vinter er over, men du skal se vi ses igjen- til neste år!»

Takk vinter  - for i vinter. Måtte det komme mange flere som deg. 

«Peer du lyver» - om debattkultur blant våre kommunepolitikere.

I Tromsø pågår det for tida en ganske intens debatt mellom ulike politikere om viktige samferdselspolitiske spørsmål, spesielt knyttet til en framtidig ny Kvaløya-forbindelse. I denne debatten har også politikere langt utenfor vært involvert.

Jeg synes at det er fint at det er engasjert debatt om slike temaer, men når temperaturen i debatten går over 37 grader (som nå) så reflekterer det en sjukdomstilstand, på samme måte som  når et menneske blir rammet av barnesjukdommer, svineinfluensa, halsbetennelse, matforgiftning og reksjuke.  I debatten framsettes det, fra nærmest alle parter, sterke påstander om hvilke idiotiske standpunkter, utsagn og holdninger de andre partene kommer med, for på den måten å framheve at det eneste riktige standpunkt er det som en sjøl står for.

I denne debatten er det i flere tilfeller brukt ordet «løgn» for å karakterisere politiske motstandere. Slår man opp i Wikipedia på ordet «løgn»,finner man bl.a. :

«En løgn er en usann påstand eller erklæring fremstilt som en sannhet. Løgn foregår mellom mennesker når løgneren uttaler noe han eller hun vet er usant, med den hensikt å få noen til å tro det er sant……..

Løgn er ikke det motsatte av sannhet. Løgnens motstykke er oppriktighet, eller ærlighet. (Det motsatte av sannhet er usannhet). Det går fint an å si en usannhet uten å lyve. Man kan være i god tro, være feilinformert, ha misforstått, feiltolket, være ført bak lyset og så videre.»

Kanskje en rekke politikere burde studere Wikipedia og andre språkleksikon nærmere før de benytter seg av slike debatt-teknikker?  Og samtidig være såpass raus at man ikke tilegner politiske motstandere uærlige motiver sjøl om de har andre synspunkter enn seg sjøl. Det kan jo hende at motstanderen «har vært i god tro, har misforstått, er ført bak lyset», eller det kan jo hende at det er en sjøl som er utsatt for det samme?  Kan det ikke derfor være mulig for de impliserte å diskutere sak, se på ulike synspunkter, analysere og forstå, i stedet for å betrakte motstandere som lystløgnere, ignoranter eller dumme.

Kommunepolitikerne utgjør jo kommunens styre, akkurat som ei bedrift har et styre som skal lede bedrifta på best mulig måte inn i framtida. I norske bedrifters styre sitter det mennesker med svært ulike ståsted, oppfatninger og holdninger. Dersom medlemmene i et hvilket som helst bedriftsstyre i vanskelige saker skulle begi seg til å karakterisere andre styremedlemmer på samme måte som medlemmene av kommunens styre karakteriserer hverandre, tror jeg det ville bli svært vanskelig å få fram omforente løsninger som bringer bedrifta videre.

Snarere tvert i mot; med slik diskusjonskultur i styret ville man nesten garantert styre bedrifta mot problemer og påfølgende konkurs. Og det er da jeg tenker at det kanskje ikke er så rart at kommunen alltid er oppe i store økonomiske problemer, uavhengig av hvem som styrer og hvem som er i opposisjon,  og uavhengig av  om man har formannskapsmodell eller parlamentarisme. Kan det skyldes at den feberhete debatten mellom ulike kommunepolitikere rett og slett skaper en sjuk kommune?

Katta på tur!

 «Hei Arne-Wilhelm - det er Harald, hva synes du om cat-skiing ?» Harald pleier å ringe både når det passer og når det ikke passer, og akkurat nå blei jeg forstyrra midt i ei TV-overføring fra første omgang av et verdenscuprenn i skihopping, så jeg var ikke heilt med på notene.

Men i stedet for å spørre om hva han mente med det så satte jeg i gang ei passe lang tirade: «Katte-ski? Hvorfor kan du ikke si det på norsk; er vi kommet så langt at vi til og med må omtale våre skiturer i et språk for folk som aldri har hatt ski på beina? Er det bare for å skjule hvor tåpelig hele greia er? Dessuten; nå har vi jammen arbeida i lang tid med å tilrettelegge for at folk skal kunne ha med hund på Turlagshyttene, men har man først begynt å tilrettelegge så baller det bare på seg! Nå skal dë også ha med seg katta på tur!»

Temperaturen i telefonen steig betraktelig og jeg hørte at Harald prøvde å si noe, men nå var jeg kommet i gang i oppbygging av et skikkelig litterært raseri. « Det er vel ikke bare katta; det er vel kattebur, kattesand, kattemat og kattetoilett åsså. Og når de så har fått lov til det, så skal de kunne ta med andre dyr også; kaniner, undulater ja kanskje til og med gullfiska ! Skal denne tilrettelegginga aldri ta noen ende ???»

Så måtte jeg trekke pusten. Da smatt Harald inn i samtalen: «Men det er ikke det som menes med cat-skiing. Det er en ny form for tilrettelegging av toppturer, uten skiheis eller heli-skiing. Det er rett og slett at det gis tillatelse til at det på enkelte steder skal være lov å trekke skiløpere opp på fjelltopper med snøscooter eller beltemaskin, slik at de derifra kan nyte frie nedkjøringer i løs snø, uten preparerte bakker eller andre former for tilrettelegging. En slags motorisert, mobil skiheis for de som vil kjøre fritt uten å måtte slite seg opp, er det», sa han.

«Men hva er vitsen med det», sa jeg. «Det er jo det som kjennetegner norsk skigåing, norsk turkultur og norsk kultur i det hele tatt; man skal slite før man kan nyte. Enkelte går jo så langt som å si at det er den eneste norske merkevaren vi har: Lidelsen først. Da må det kunne skje uten forstyrrende elementer som skiheis, snøscooter, beltemaskiner eller helikopter. Det er jo fint at slikt skjer på de steder der det er etablert anlegg, men ellers: nei takk! .  Det er OK med litt tilrettelegging slik at folk kan oppleve naturen som mer enn et lukket museum som man ikke kommer inn i (eller ut i) , men denne tilrettelegginga må begrense seg til at det skal være mulig  å nyte denne naturen på en enkel,  god og sikker måte. »

Harald forsøkte å komme med ei motforestilling: «Men reiselivet sier jo at det kan være bra for næringa med slike muligheter. Andre steder i skiverdenen er jo slike saker både tillatt og etablert. Teller ikke det noe?» «Joda», svarte jeg, «det er finfint om vi kan vise landet våre også til skiturister fra andre deler av verden. Det bør vi gjøre. Men da synes jeg at vi bør vise landet vårt som det er her, og ikke slik det er der de kommer fra.»

«Så du er mot cat-skiing ? », sa Harald. «Absolutt», sa jeg, «da har jeg mer sans for at det skal være lov med katter på Turlagshyttene.»

Å lese det andre har skrevet.

En gang leste jeg en spennende kriminalroman. Men å holde tråden heile veien ble litt vanskelig for meg. Så da jeg hadde lest boka ferdig syntes jeg det var heilt på sin plass at det var den mest usympatiske personen i boka som var morderen og som måtte straffes. «Hurra», ropte jeg og laga ei Facebook-posting hvor jeg både roste boka og sa meg tilfreds med dens konklusjon.

Det skulle jeg ikke gjort. Av en eller annen grunn leste forfatteren av boka min FB-posting, og han svarte derfor i all offentlighet at jeg hadde tatt feil. Det var en heilt annen person som var morderen og den usympatiske personen som jeg utpekte som skyldig, hadde egentlig ikke begått annet lovbrudd enn å sette bilen sin på en handicap-parkeringsplass, sjøl om det ikke feilte han noe.

Men da blei jeg skikkelig forbanna. «Det hjelper ikke hva forfatteren sier, min avsløring av morderen står seg uansett hva forfatteren sier», tenkte jeg . Jeg hadde nemlig i mellomtida snakka med en annen person som også hadde dradd samme konklusjon  som jeg. Rett nok hadde denne personen bare lest teksten på bokomslaget, men likevel. Vår felles konklusjon sto seg ualminnelig godt.

Jeg la derfor ut ei ny posting på Facebook: «Det får nå være måte på. Forfattere som egentlig ikke skjønner hva de sjøl har skrevet burde egentlig finne seg noe annet å gjøre!»

Så slo jeg på radioen. Der hørte jeg statsråd Sylvi Listhaug legge ut om de foreslåtte innstramminger i asylpolitikkken. «Se det», tenkte jeg, «kanskje Listhaug kunne bli kriminalromanforfatter til og med jeg kan like?»

Time is on my side ?

For ca. 14 milliarder år side ble Universet skapt i en kjempestor kosmisk eksplosjon i et kort øyeblikk. En stor klump med supertung masse ble fragmentert og kastet utover i alle retninger.

For 4.6 milliarder år siden ble Jorda skapt ved at en rest fra dette ble delt i flere biter.

For 1.3 milliarder år siden ble to «små» svarte hull i universet (hver med masse over 30 ganger vår egen sol) sugd mot hverandre og slått sammen i et større svart hull i løpet av brøkdelen av et sekund. Energi tilsvarende 3 ganger solas masse ble konvertert i gravitasjonsbølger, og disse bølgene startet umiddelbart sin lange ferd gjennom Universet.

For 2.8 millioner år siden levde de første menneskene på Jorda.

For 2.500  år siden ble Første Mosebok skrevet. Her beskrives hvordan Gud brukte seks dager på å skape himmel og jord, sol, måne og stjerner, dyr og planter, og til sist mennesket. Den sjuende dagen kvilte Gud.

For 2.400 år siden beskrev grekeren Aristoteles jorda som Universets sentrum.

For 500 år siden brukte italieneren Gallileo Gallilei teleskop i astronomiske observasjoner, og gjennom dette bekreftet han teorien om det heliosentriske systemet med Sola som sentrum.  Han la grunnlag for at andre fysikere seinere (bl.a. Newton) kunne utvikle nye teorier.

For 150 år siden lanserte engelskmannen Charles Edwin Darwin «evolusjonslæren»; teorien om artenes opprinnelse og utvikling.

For litt over 100 år siden formulerte tysk-amerikaneren Albert Einstein relativitetsteorien og masseenergiloven. Som en konsekvens av denne beskrev han også fenomenet gravitasjonsbølger, men uten å ha observert dette.

For et halvt år siden, 15. september 2016 klokka 09.51 (UTC), observerte forskere ved LIGO-observatoriet i Livingston, gravitasjonsbølgene fra smellet som fant sted 1,3 milliarder år tidligere. Observasjonstida var ca. 0,5 sekund. Det var første gang gravitasjonsbølger ble observert overhodet, sjøl om deres eksistens var kjent gjennom Einsteins teorier. 7 millisekund etter denne observasjonen, ble de samme gravitasjonsbølger registrert ved LIGO observatoriet i Hanford, på den andre sida av USA. Også her var observasjonstida 0,5 sekund.

Etter dette har astronomene ved LIGO-observatoriene gått bredt ut og sagt at dette er den største astronomiske oppdagelsen siden Gallileo tok i bruk teleskop. Ikke bare fordi dette bekrefter Einstein og tidligere teorier, men også for at det åpner opp for ny forskning og ny erkjennelse av universets tilblivelse og utvikling.   

Dette har skjedd både fort og langsomt, samtidig: Gjennom milliarder av år har Universet og Jorda utviklet seg fra en klump til mer enn det på noen måte er mulig å fatte. Gjennom millioner av år har mennesket utviklet seg fra dyriske til intelligente vesener (?). Gjennom tusener av år har menneskets kunnskap utviklet seg fra overtro til faktabaserte teorier og naturlover. Gjennom hundrer av år har dette blitt grundig dokumentert. Gjennom tiår og år har vitenskapsfolk arbeidet intenst med å forstå stadig mer av de grunnleggende vitenskapelige spørsmål. Og til sist; gjennom måneder, dager, timer, sekunder, millisekunder og mikrosekunder har disse folkene foretatt observasjoner som danner basis for bekrefting/forkasting av tidligere teorier og samtidig utvikling av nye teorier om liv, om Jorda og om Universet.

Så kan man utfra dette reise mange spørsmål av religiøs og naturvitenskapelig natur. I denne sammenheng synes jeg imidlertid det er tida som er det mest interessante: Fra mikrosekund til milliarder av år; tida er like viktig uansett hvilken skala man legger til grunn. Det er tida som rår.

God dag mann økseskaft- Nå står ikke verden til påske!

Denne artikkelen består av tre deler

• Ei innledning (som jeg håper du leser nå)
• En tekst (som jeg håper du leser etter innledninga)
•  Fire spørsmål (som jeg håper du tenker over etter å ha lest teksten)

Tekst:

Kari og Per så dagens lys omtrent samtidig, og de hang sammen som erteris i hele oppveksten. Per var en skikkelig rabbagast mens Kari var et fruktfat av de sjeldne. I ungdomsårene ble Per en ordentlig kubikksjarmør mens Kari var hans faste eksosrype. De blei tidlig bukseforlovet og etter ei tid ble de også smidd i hymens lenker. Hvetebrødsdagene kom så med sus og dus, men da de kom tilbake til striskjorta og havrelefsa, kom utfordringene som perler på ei snor.

Kari ante ugler i mosen og spurte Per rett ut om han hadde svin på skogen. Men ordene hennes falt på steingrunn: «Nå synes jeg du maler fanden på veggen», sa Per. «Jeg er bare en glad laks og du går rett på limpinnen.»

Kari tygde på svaret, men hun syntes at ekteskapet var kommet litt skeivt ut og lurte på om hun hadde tatt seg vann over hodet med å leve sammen med en Don Juan. Så etter ei stund slo hun i bordet igjen og sa: «Per, du gjør hele samlivet vårt en bjørnetjeneste. Hvis du fortsetter slik så er det spikeren i kista for oss to.»

«Herre min hatt, jeg synes det er litt hakk i plata», sa Per, «din forvrengte magefølelse over hva jeg gjør går jo som en rød tråd gjennom hele din tilværelse. Men jeg melder ikke pass. I stedet for at vi går rundt grøten eller at jeg tar beina på nakken, synes jeg at vi skal ta ondet ved roten. Jeg ønsker ingen hestehandel oss hvor vi  begynner å anklage hverandre hvem som vil stikke av med brorparten. Kan vi ikke søke litt hjelp for å rykke tilbake til start. Det blir nok et langt lerret å bleke, men likevel …?»

Kari hadde mest lyst å gi Per ei kald skulder, men dette kom jo som julekvelden på kjerringa.  Hun utbrøt: «Nå står ikke verden til påske». Hun hadde jo mange ganger lurt på om hun hadde kjøpt katta i sekken, men nå skjønte hun at hun måtte smi mens jernet var varmt. Per sitt forslag kom i grevens tid, nå virket det jo som problemene dem imellom hadde vart helt siden arilds tid.

Så da mora slo på tråden litt seinere (Kari hadde fortalt henne at de ikke var helt på bølgelengde) så løftet hun røret og sa med grøtet whisky- stemme til mora, som nok var noe tæret av tidens tann: «Er du blitt klin kokos? Per er en krumtapp i mitt liv og vi skal vel komme oss gjennom denne flaskehalsen.  Hva sier du ??? Gamle Adam og gamle Adam, fru Blom!!! Nei snarere tvert i mot; for meg er han rosinen i pølsa!»  Så slengte hun på røret, gikk inn på det aller helligste, satte seg på ramma og satt der lenge og vel før hun trakk i snora.

Det var teksten. Så spørsmålene:

• Skjønte du ordene i teksten?
• Skjønte du meninga i teksten?
• Hvordan oppstår og hvordan bruker vi rare ord og uttrykk?
• Synes du jeg koker suppe på en spiker eller blir det smør på flesk her? (Perler for svin er det i alle fall ikke !!)

Og er det nå noen som tenker på om jeg har en god eller en dårlig penn når jeg skriver dette, kan jeg opplyse at teksten er skrevet på en datamaskin. 

Bankbygg og byggebank.

 To mulige store ombyggingsprosjekter i Tromsø er presentert i media nylig; et konserthus i regi av NOSO/UiT og et bankbygg i regi av Sparebanken Nord-Norge. Fantastisk spennende; dette er virkelig noe som kan komme til å prege både by og byfolk på aller beste måte i tida som kommer. Og snart kommer kanskje Nordområdemuseet også? Jippi; kanskje vi går inn i en ny æra hva angår byens utvikling, på linje med det som skjedde på 60-tallet (Tromsøbrua, Flyplass, Fjellheisen), på 80-tallet (Universitetet), på 90-tallet (UNN) og på 2000-tallet (Rådhus,kino og bibliotek). Alle disse utbygginger har satt sitt preg på byen, både etter at anleggene og bygningene er tatt i bruk, men også sjølve utbygginga og ringvirkningene har vært betydelig for utvikling av kompetanse og næringsliv i regionen.

Og nå blir det vel mer av slikt? Alle disse kommende utbyggere er jo institusjoner som har som uttalt målsetning å bidra til regional næringsutvikling. Ja den ene av disse (Sparebanken NordNorge)  har jo faktisk det som sin primæroppgave, slik det bl.a. framkommer på deres hjemmesider:  «Les mer om fordelene med å velge nordnorsk».

Ser man nærmere på de presenterte prosjektene ser man imidlertid at det er bare det ene prosjektet som har brukt regional ekspertise i utvikling av planene, og det er ikke banken,  som skulle være mest bevisst på dette.

Er det ikke nettopp i slike prosjekter at de som skal være motor for utviklinga også «gjør som de sjøl sier» og bruker sin rolle som krevende kunde til å utvikle virksomheter som kan konkurrere og levere både i og utenfor regionen? På samme måte som at personer, organisasjoner og næringsliv i størst mulig grad  bør velge det regionale alternativet; både for å få gode tjenester i dag og for å ha en nær tjenesteleverandør som bidrar aktivt i den regionale utviklinga av morgendagens samfunn?

Jeg hører motforestillinga; dette er så komplisert at vi må bruke topp internasjonal kompetanse på slike oppgaver. Derfor har vi hyret et arkitektkontor fra Oslo til å utvikle dette.

Etter mitt syn finnes det flere svar på dette :

Svar 1: Det gjør det innen banktjenester også. Jeg kan få minst like gode tjenester og bedre vilkår om jeg skulle velge en  nasjonal eller internasjonal bank som min bankforbindelse. Likevel velger jeg den regionale banken.

Svar 2: I Nord-Norge finnes det massevis av topp ekspertise som kunne bruke slike prosjekter til å utvikle seg videre. Det viser bl.a. skissene fra NOSO/UiT, hvor man har brukt herværende aktører.

Svar 3: Det er fullt mulig å bruke samarbeidende aktører slik at krav til både regional utvikling og internasjonal kompetanse, er ivaretatt.  På den måten kan også regionale aktører utvide sitt marked.

Så sorry; her er det noen som er i ferd med å sage av greina de skal sitte på. De spørsmål jeg stiller er derfor: Når bygget skal åpnes med brask og bram, skal det da være kulturinnslag med musikere fra Filharmonisk Selskapsorkester og skuespillere fra Nasjonalteateret, skal det serveres Stange-kyllinger  fra Stange og Ramløsa fra Sverige som mat & drikke? Og kanskje byggelånet kan tas i en dansk bank;  jeg har hørt at det er det beste og billigste tilbudet i markedet ! 

Sjukt rart!

Tenk følgende tre scenarier:

Scenario 1:

I en moderne næringslivsbedrift er det intern uenighet mellom adm. dir. og utviklingssjefen om i hvilken grad man skal legge miljøkrav som premiss for utviklinga av deres nye produkt. Diskusjonen raser, og etter hvert tilspisser det seg.  Det går så langt at utviklingsavdelinga på et internt møte vedtar at de ikke har tillit til direktøren. På grunnlag av dette går utviklingssjefen til avisene og får et stort oppslag: «Adm. dir. i selskapet vårt lever i en gammeldags tankeverden og bidrar ikke til å utvikle selskapet vårt i riktig retning». 

Scenario 2:                                

I en kommune (som er styrt etter formannskapsmodellen) er rådmannen  (en mann) og kommunaldirektøren for helse og omsorg (ei kvinne) skikkelig i tottene på hverandre. Rådmannen er forbanna på kommunaldirektøren fordi budsjettene brytes år for år, mens kommunaldirektøren er forbanna på rådmannen fordi han ikke skjønner at det i mange tilfeller dreier seg om å gi mening i livet for pleietrengende mennesker.  Så innkaller rådmannen til pressekonferanse og sier: «Kommunaldirektøren er inkompetent som leder og sprer uansvarlige holdninger i organisasjonen.»

Scenario 3:

Det rår ei bitter strid mellom redaktøren og direktøren i ei stor mediebedrift.  Redaktøren mener at direktøren ikke tar tilstrekkelig hensyn journalistfaget mens direktøren mener at redaktøren lever i ei boble, uten å ta hensyn til de økonomiske realitetene som mediehuset lever under. Striden blir verre og verre og til sist får redaktøren en av journalistene til å intervjue seg sjøl hvor han kaller direktøren for en blåruss som enda ikke har fått skjegg på haka og som ikke hører på faglige innspill fordi han skjønner de ikke.  

Ut fra dette stiller jeg følgende spørsmål:

Spørsmål 1: Hvordan ville du like å være ansatt i en av disse tre virksomhetene, hvor konfliktene blottstilles og kringkastes for åpen mikrofon, gang på gang ?

Spørsmål 2: Hvordan ville du  like å være kunde hos en av disse tre? Ville du følt deg trygg på at virksomhetene gjorde sitt ytterste for å levere de produkter/tjenester som du er avhengig av?

Spørsmål 3: Hvor lenge tror du at virksomhetene kunne leve med slike åpne konflikter?

Spørsmål 4: Hvor sannsynlig er konfliktene i disse tre scenariene?

Spørsmål 5: Hvor sannsynlig er mediedekningen i disse tre scenariene?

Grunnen til at jeg skriver dette er jo at jeg leser aviser hver dag. Nesten like ofte som jeg leser i avisene leser jeg jo også om interne konflikter på sjukehuset, ofte mellom ledelse på ulike nivåer. Og da tenker jeg at det er jo fint at folk tør ta opp uenigheter på jobben seg i mellom. Det er altfor mange virksomheter som får problemer fordi folk bare later som de er enige, mens de i virkeligheten er svært uenige. Og det er altfor mange som bare jatter med, i stedet for å stille viktige, riktige og konstruktive motspørsmål. Men det er jo noe som heter interne diskusjoner og det er noe som heter eksterne diskusjoner. Jeg synes at sjukehuspersonell burde tenke over hva som er hva før de løper til pressa med det som burde vært løst på kammerset.

Bakkehopp og hoppbakker.

I 1888 ble et av verdens første spesialhopprenn arrangert i Røstbakken i Tromsø. Etter det ble det bygd mange hoppbakker i Tromsø.  Flest var det nok på 1950-1960 tallet. Foruten det lille og det store spretthoppet i Bak-Olsen var det bl.a.: Austad, Hansen, Bardon, Ulrikken, Eriksen, Gebhart, Rambergan, Korn-Bratta, TIL-Heia, Charlottenlund, Holmenkolmen (ja vi sa det), Doktordalen, Lille og Store Grønnåsen, Hungeren i Tromsdalen. I bakkene var det alltid liv og røre på vinteren. Noen av bakkene hadde flomlys, sjøl om det kunne hende at sikringa gikk og lyset forsvant brått og brutalt. 

Det var bakker i resten av fylket også: Skjervøy, Nordreisa, Rotsundelv, Olderdalen og Lyngseidet. På Storsteinnes var det Rislamoen. Så var det  Keianesbakken i Malangen,  Rundhaugbakken, Sollibakken (Olsborg), Heggeliabakken og Luneborgbakken (Karlstad?)  i Målselv,  Setermobakken og Mobakken i Bardu. Videre var det bakker på  Finnsnes og Finnfjordbotn, Skøelv, Spika i Sørreisa, Skaland, Lysnes og Brygghaugen på Senja, Sjøvegan, Kveldteigen i Harstad og sikker mange andre bakker. 

Guttene hoppet.  En og annen gang våget ei jente også, men dette var jo lenge før ei supertøtta fra Nord-Norge kom og rydda opp i gubbeveldet i skiforbundet.  De mest framtredende hopperne var Kjell Båtnes fra Nordreisa, Ola Ødegaard fra Bardu (eller Målselv?), Odd A. Breivik, Bjarne Albrigtsen, Kjell Engen og Dag Tessem fra Tromsø, Odd Arne Brandtzæg fra Målselv (han blei seinere svensk landslagshopper og oppnådde en 5. plass i Holmenkollen). Dessuten var det en rekke kombinert-løpere som var gode hoppere; Sverre Stenersen fra Målselv raget høyest, kanskje også som spesialhopper.  I 1950 blei han nr. 2 i spesielt hopp i Planica med et hopp på 112 meter - det lengste hoppet som noen nordmann til da hadde gjort.

Seinere er det også kommet andre skihoppere og den som nå i dag markerer seg som skihopper over alle skihoppere er sjølsagt Johann Andrè Forfang.  Når han plasserer seg heilt i toppen i WC-renn kan det være 100.000 tilskuere på arenaen og millioner foran TV-skjermene.  Det er god grunn til å hevde at han nå er en av de mest internasjonalt kjente Troms-idrettsutøvere gjennom tidene.

Johann har hoppa på ski siden han var liten. Et utvilsomt talent, en stålvilje, gode forbilder (bl.a. hans bror og noen av de jeg har nevnt ovenfor), gode medhjelpere (bl.a. hans far og andre hoppentusiaster) og gode organisatorer har bragt han dit han er.  Det er sterkt, spesielt når man vet hvor få hoppbakker det er igjen i fylket.  

Nå er det nesten bare Grønnåsen i Tromsø, Skjærhaugen i Målselv,  Kveldsteigen i Harstad og muligens en bakke i Sørreisa som fortsatt er i live. Alle de andre, både i byen, i tettstedene og på bygda er forsvunnet. Nå skal ikke jeg opptre som museumsvokter og si at alt var så mye bedre før, for det var det ikke.  Det er bra at det er et par-tre velfungerende hoppanlegg i Troms, og det er unaturlig at enhver kneik i heile fylket skal omgjøres til hoppbakke om vinteren.  

Likevel; det bør finnes lavterskeltilbud på hoppbakker i bydelene og på tettsteder i langt større grad enn det gjør nå. Hvor barn og ungdom kan leke fritt, kanskje hoppe 5-15 meter uten spesialutstyr.  Hvor de kan teste ut sine evner og lyster til skiakrobatikk, kroppsbeherskelse, konsentrasjon, mot etc. uten å måtte gå direkte til et hoppanlegg. Så kan man følge opp med litt større bakker for de som vil delta litt mer målrettet som skihoppere.  Eksisterende og nye anlegg for skileik (som f.eks Bak-Olsen og Charlottenlund) er jo svært fine tilbud (all grunn til å heie på de personene som står bak disse), men de mangler små hoppbakker.

Skihopping er en del av vår nasjonale kulturarv; å videreføre skihopping i moderne former er mer enn idrett, mer enn underholdning, mer enn lek. Det er norsk kultur og videreføring av nasjonal identitet.

Men det er også mer enn kultur og kulturarv. Det er artig. For de som har lyst er det veldig artig. Fint å se på er det også.

Derfor kan jeg si, som en bekjent av meg sa: «Hoppbakker er viktig. Det er jævli viktig!»

Bibliotek: Et gammelt og moderne sted.

På engelsk heter det «library» og kommer av det anglo-franske ordet «librarie» , som betyr «samling av bøker». På norsk heter det «bibliotek» og kommer av de greske ordene «biblio» som betyr «bok» og «theke» som betyr «lager».   Engelsk og norsk ord har dermed omtrent identisk opphav. 

På norsk wikipedia står det: «Bibliotek er en institusjon som har som oppgave å oppbevare, katalogisere og låne ut bøker og andre medieformer, samt svare på spørsmål og veilede sine brukere (referansetjenester)».  Etter å ha snakket med biblioteksfolk nylig, har jeg også bragt i erfaring at man nå også bringer ordet «møteplass» inn i definisjonen. 

For det er det biblioteket er: bøker, aviser, tidsskrifter, nye medier, mennesker. Mange mennesker er det. På biblioteket i Tromsø regner man med at det er over en halv million besøkende pr. år. Det tilsvarer kanskje så mye som 2-3 fullsatte Alfheim-tribuner pr. uke. Det er ikke vanskelig å skjønne; uansett når man går inn på biblioteket så er det folk der: småbarn, barn, familier ungdom, kvinner, menn, studenter, skoleelever, skribenter, pensjonister, tromsøværinger, balsfjordinger, folk fra sør-fylket, folk fra nord-fylket, søringer, syrerere, andre arabere, somaliere, andre afrikanere, asiater, sør-amerikanere, engelskmenn, franskmenn, nord-amerikanere, svensker, dansker, rumenere, russere, ja det er nærmest ikke ei eineste gruppe som ikke er representert blant de besøkende. Til og med utenom åpningstid er det folk der; besøkende kan få egne kort som gir tilgang til biblioteket mellom klokka 07.00 og 22.00 !!! 

Hva gjør så folk der? De leser aviser og bøker, sitter foran PC og leser nyheter på nettet, gjør gruppearbeid, diskuterer, samarbeider, finner dokumentasjon til oppgaveskriving, skriver, snakker sammen, spiller sjakk, har møter, leker (i hvert fall barn), hører på foredrag & konserter, tar seg en kopp kaffe, slapper av , jobber intenst. På den måten er biblioteket en viktig kulturinstitusjon, en viktig forutsetning for et velfungerende demokrati, en betydningsfull arena for sosialt samkvem, ei forutsetning for utvikling innen kultur, samfunn og næringsliv.  I Tromsø er det nokså nytt; det er ikke mange år siden det var en nokså bortgjemt institusjon i byen.  Det er grunn til å takke alle som har bidratt til at biblioteket i Tromsø nå har fått en slik betydningsfull plass i byen og blant byens innbyggere og besøkende. Det er også spennende å følge med hvordan biblioteket utvikler seg videre, både ovenfor et lesende, møtende og diskuterende publikum, ovenfor skribenter (spesielt nå som Litteraturhus-ideen vel er satt på vent), organisasjonsliv, næringsliv etc. 

Men biblioteket som sådan er også noe mer. På mange måter kan man si at bibliotekssystemet er verdens eldste og verden mest vellykkede fildelingssystem, som ivaretar opphavsretten hos de som produserer innhold, tilgjengeliggjør dette innholdet for alle og samtidig er en viktig møteplass for de som gjør seg nytte av dette. Nå har det jo innenfor nye medier i lang tid vært utfordringer knyttet til ulovlig fildeling og ignorering av opphavsrett på den ene side, og gammeldags maktkontroll og hindring av fri formidling på den andre side. I den seinere tid er disse utfordringer noe redusert i og med at de lovlige strømmetjenestene har fått innpass hos publikum, men fortsatt ligger mange store utfordringene der.

Da er det at jeg noen ganger tenker at det er synd at det ikke fantes internett på det gamle biblioteket i Alexandria i Egypt rundt år null.  For hadde det fantes der og da, så ville problematikken, utfordringene og mulighetene med fildeling vært løst for lenge, lenge siden.