mandag 23. januar 2017

God dag mann økseskaft.

I førjulstida flommet det over av julekalendre av ymse slag på nettet. Språkrådet er en av de som har laga en kalender hvor man skulle velge riktige ord, uttrykk og språkføring. Den skilte seg litt ut fra de andre, og det var artig å prøve seg på denne.   Den illustrerte noe av det spennende, rare og interessante med fenomenet språk. I den anledning laga jeg ei lita fortelling som omhandler noe av dette -  på min måte:
…………………………………………………………………………………………………………

Kari og Per så dagens lys omtrent samtidig, og de hang sammen som erteris i hele oppveksten. Per var en skikkelig rabbagast mens Kari var et fruktfat av de sjeldne. I ungdomsårene ble Per en ordentlig kubikksjarmør mens Kari var hans faste eksosrype. De blei tidlig bukseforlovet og etter ei tid ble de også smidd i hymens lenker. Hvetebrødsdagene kom så med sus og dus, men da de kom tilbake til striskjorta og havrelefsa, kom utfordringene som perler på ei snor. Kari ante ugler i mosen og spurte Per rett ut om han hadde svin på skogen. Men ordene hennes falt på steingrunn: «Nå synes jeg du maler fanden på veggen», sa Per. «Jeg er bare en glad laks og du går rett på limpinnen.»

Kari tygde på svaret, men hun syntes at ekteskapet var kommet litt skeivt ut og lurte på om hun hadde tatt seg vann over hodet med å leve sammen med en Don Juan. Så etter ei stund slo hun i bordet igjen og sa: «Per, du gjør hele samlivet vårt en bjørnetjeneste. Hvis du fortsetter slik så er det spikeren i kista for oss to.» 

«Herre min hatt, jeg synes det er litt hakk i plata», sa Per, «din forvrengte magefølelse over hva jeg gjør går jo som en rød tråd gjennom hele din tilværelse. Men jeg melder ikke pass. I stedet for at vi går rundt grøten eller at jeg tar beina på nakken, synes jeg at vi skal ta ondet ved roten. Jeg ønsker ingen hestehandel mellom oss hvor vi  begynner å anklage hverandre hvem som vil stikke av med brorparten. Kan vi ikke søke litt hjelp for å rykke tilbake til start. Det blir nok et langt lerret å bleke, men likevel …?»

Kari hadde mest lyst å gi Per ei kald skulder, men dette kom jo som julekvelden på kjerringa.  Hun  utbrøt: «Nå står ikke verden til påske». Hun hadde jo mange ganger lurt på om hun hadde kjøpt katta i sekken, men nå skjønte hun at hun måtte smi mens jernet var varmt. Per sitt forslag kom i grevens tid, nå virket det jo som problemene dem imellom hadde vart helt siden arilds tid.

Så da mora slo på tråden litt seinere (Kari hadde fortalt henne at de ikke var helt på bølgelengde) så løftet hun røret og sa med grøtet whisky- stemme til mora, som nok var noe tæret av tidens tann: «Er du blitt klin kokos? Per er en krumtapp i mitt liv og vi skal vel komme oss gjennom denne flaskehalsen.  Hva sier du ??? Gamle Adam og gamle Adam, fru Blom!!! Nei snarere tvert i mot; for meg er han rosinen i pølsa!»  Så slengte hun på, gikk inn på det aller helligste, satte seg på ramma og satt der lenge og vel før hun trakk i snora.
…………………………………………………………………………………………………………

Det var teksten.  Så mine «julekalenderspørsmål»:

  • Skjønte du ordene i teksten ?
  • Skjønte du meninga i teksten ?
  • Synes du jeg koker suppe på en spiker her, eller blir det smør på flesk (Perler for svin er det i alle fall ikke)?
Og er det noen som tenker på om jeg har en god eller en dårlig penn når jeg skriver dette, kan jeg opplyse at teksten er skrevet på en datamaskin.