Reisebrev fra Utlandet

Det er 18 små firkantige hull som ligger i bredderetninga, mens det er 18 små hull som ligger i lengderetninga.  Hullene er plassert på ei kvit kvadratisk plate, som da  altså inneholder 324 hull.

Så er det 44 slike kvite  kvadratiske plater. Da skulle det bli 14256 hull totalt. Det er mye det ! De som gjorde dette arbeidet, var de virkelig klar over hvor mange hull  de plasserte her?

Platene – og hullene – er plassert i taket over meg her jeg ligger på Medicinsk Akutvård på Sjukehuset i Sundsby (som er sjukehuset for Luleå/Boden – regionen). Nå har jeg ligget her i flere dager og først nå er jeg begynt å komme meg på beina og være litt oppe, men de første dagene var det nærmest det eneste eksterne synsinntrykket (jaja utenom en haug med svenske vennlige skjukskjöterskar da).

Så den eneste utfordring (foruten å bli frisk) jeg har hatt,  har vært å se på disse platene og disse hullene. Når feberen har revet i kroppen og jeg har kjent meg mest som et kokt egg, har det sett ut som at jeg så ned på disse og at de sto oppstilt i en nordkoreansk eller olympisk parade (de ligner jo litt ?). Når feberen har sluppet taket og svetten  har silt ned i øynene så har de forandret seg så jeg mest syntes de lignet på en lang kinesisk eller japansk tekst. Men hva som står der, er ikke til å forstå.  

Og jeg som var blitt helt frisk?

Joda jeg var jo det; klipte plen, dro med båten på elva, reparerte flytebrygga , gikk tur og hadde det fint. Men så en morgen kjente jeg at jeg var blitt litt «stiv» i kroppen (vel, i andre deler enn der problemet hadde vært). Det var nesten som feber, men det hadde jeg jo ikke. Så jeg la meg igjen sov en time eller to, sto opp og følte meg ikke så verst. Så kom det kasta på meg; en influensa av det brutale slaget. Det var høy feber, svetting, feberrystelse og slikt om hverandre. Jeg la meg ned igjen, knaska IBUX og Paralgin Forte og det vi hadde for hånda, og det fungerte jo bra. Ja ja, bortsatt fra at temperaturkurven så ut som en sammentrykt sinuskurve, med mountain high og river deep. Skikkelig influensa. Et sted i bakholdet gnog en beskjed som en av legene på Sunderbyen hadde gitt meg: «Därsom ni får feber, måste ni komma tilbaka hit!» Men det er jo pinlig å dra inn på sjukehuset med litt feber og så bli sommerens gjenganger i kaffepausene : «Minnes er den norrbaggen som kom inn på Akuten og sa han var sjuk och så var det ju bare en flis i fingeren ?».  Og så ler alle over kaffen og fikabrödet.

Så etter et par dager i en slik tilstand tvang kona meg med på å kjøre til Akuten på Sunderbyn, etter at hun hadde hatt en grundig telefonsamtale med vår datter som er lege. Jeg var jo peis nok (i tillegg til i problemområdet) til å klare å utsette dette, men klokka 02.00 om natta var det så ille at jeg måtte bli med.

Jeg kom fort inn til undersøkelse, og det ble tatt prøver og målinger både her og både der. Så kom legen, og han ba meg fortelle hendelsesforløpet. Han nikket og var veldig forståelsesfull. Kul type, var det, et stilig bukkeskjegg på kjaka og piggtrådtatto på venstre arm. Jeg avsluttet med å si at dette er jo mest for sikkerhets skyld og det er sikkert bare en helt vanlig influensa. Da avbrøt han meg på en vennlig måte og sa: «Det är det inte. Det är inte en vanlig influensa. Det är en jättekraftig  indre betännelse du har!» Jeg svarte med spørrende øyne: «Så jeg er sjuk?». Han svarte: «Du är sjukt sjuk!»

Ordene kom som et piskeslag mot meg; for det første ble jeg glad og lettet over at han så klart sa at det var riktig av oss å komme hit, ingen grunn til engstelse for å ha forstyrret. Så tenkte jeg at det var jo tøft med en lege som sier ting så klart og konsist. Men så kjente jeg en uendelig og smertefull tristhet og sorg langt innover i sjela: «Skal jeg aldri bli bra og slippe dette ?»

Jeg sa  ikke så mye før jeg svarte. Jeg hadde jo mest lyst å si at det ikke går an, jeg har jo tidligere publisert at "Hallelujah jag er frisk igjen !" Men det sa jeg ikke; det ble veldig emosjonelt og jeg fikk bare fram: «Kom jeg for sent hit?»

Da gjorde coolingen noe kult; han satt seg på kne foran meg, holdt meg på låret og sa: «Jag bruker seja; dersom man blir frisk igen så er det aldrig för sent. Du blir frisk av dette, men vi legger deg rakt inn på sjukehuset». I all smerten og forvirringa begynte jeg å le, han gjorde det samme.  Ingrid også, for hun satt jo like ved.

Så gikk det fort; jeg ble innskrevet på ei avdeling på sjukehuset midt på natta, de begynte med intravenøs antibiotika og det har nå vart i 3-4 dager.  Kanskje kan det ta et par dager til før de setter meg på en tabelettkur, men først må de såkalte CRP-verdiene komme ned på et nivå som gjør det mulig å behandle dette  med tabeletter. (I begynnelsen var mine CRP-verdier sammenliknet med normalverdier antakelig som å sette høyden av Mount Everest opp mot høyden av Varden på Nordøya. ) Og ettersom antibiotikaen har tatt grep stabliliseres temperaturen, feberristingene forsvinner, svettinga blir borte og smertene flyr avgårde. Og ikke minst redselen; jeg må jo innrømme at på det  verste var jeg betenkt, som han sa fyren som satt på båtkvelvet etter at robåten hadde bikka rundt i full storm på Vestfjorden. Men det tar nok ei stund før jeg blir helt bra og jeg vil tro at nå står en ekstremsportøvelse på ekstremt høyt nivå for døra den kommende tida; jeg må ta det med ro.

Så hvorfor bryr jeg meg med å legge dette ut på bloggen nå, blir det ikke vel privat? Jo kanskje kan det oppfattes slik, men jeg ønsker at dette skal oppfattes som en personlig og ærlig beretning om en dramatisk utvikling av min private helsetilstand, slik at også andre kan slippe å havne i samme fella som meg. Og erfaringene er i hovedsak:

1. Hør etter hva doktoren sier. Hvis det kommer et symptom etter en incident og dette symptomet kan ligne på det som legen sier, så følg legens råd. Ikke begynn å tolke dette i andre retninger, gjør som du har fått beskjed om.
2. Ikke gå rundt og tro at det er en bagatell dersom du føler deg dårlig. Bedre for deg at du går en gang for mye enn en gang for lite. Og Helsevesenet er jo til for oss ikke for seg sjøl. Hvis noen i mottakelsene argumenterer mot det, kan du sende de til meg. ( Og så er jo så godt som alle utrolig vennlige, forståelsesfulle og servicemessig innstilt ).
3. Hør etter på hva dine omgivelser (familie, venner, kolleger) sier. I en slik situasjon er de antakelig langt bedre i stand til å vurdere situasjonen enn deg. Dessuten er de antakelig gladere i deg enn du sjøl er.
4. Ikke vær sånn en peis som jeg var det.

1

Så kommer jeg plutselig til å tenke på at noen av småhullene i takplatene skjules av lampefester, gardinskinner etc. Og hva vet jeg om at det hull det, kanskje det er slik at ikke er hull akkurat der. Kanskje tallet på småhull er mindre enn 14256. Må jeg låne meg en stige og klatre opp, skru ned utstyret og sjekke at det virkelig er hull der?

Nei fan om jeg skal; jeg skal jo ta det med ro. Nå skal jeg for første gang dette år få se en etappe i Tour-de-France. Med den fantastiske innsatsen  til Edvald i dette rittet (fikk ikke med meg hans seier før jeg var våkna av feberen) så blir det en glede å se dette, uansett hvordan det går.

Så skal jeg på nettet følge med i kampen på TUIL Arena, hvor den den suverene Mo Ahamed Jama antakelig leder laget TUIL  i deres fantastiske sesong om plassering høyt oppe på tabellen. Heia TUIL, Heia Mo!

Jeg skal altså slappe helt av.

Hallelujah jag er frisk igjen

Halleluja, jag är frisk igen, vilken lättnad!
Den masken som mitt hjärta tärde dog av övermättnad
Dock var det ej långt ifrån att den mig bragt på kyrkogården
Gud hjälpe den som får den, gud hjälpe den som får den

For kort tid siden la jeg ut melding på FB om at jeg og han re-konvalle-jensen arbeidet sammen, og flere ( i tillegg til meg ) har jo lurt på hva det er som har skjedd.  Skal jeg berette eller skal jeg ikke berette, det er frågan ?

Men når gammelordføreren (han som er myyyyyyyye yngre enn meg) kan lage blogg om sin egen helsetilstand, så kan vel jeg også. Jeg tar sjangsen.  Here it comes:

Mange vet jo at jeg p.t. ferierer i «Norra Sverige- där björnarna tuslar i gräset och små pojkarne knu…. som gamle gubar, där det är skjönt att leva», og vil vel derfor tro at jeg var på en ekskursjon i de djupe skogene for å leke «småpojk».  Så kom det plutselig en stor bjørn og forstyrret; den kom mot meg, reiste seg på to  bein og brølte noe «fruktansvärt». Samtidig hadde den en forferdelig dårlig ånde, helt grusomt var det.

Hva skulle jeg gjøre? Jeg reiste meg på to jeg også og brølte så høyt jeg kunne. Men på grunn av ekskursjonens formål hadde jeg jo nettopp pussa tennene, så dårlig ånde klarte jeg ikke å framskaffe. Jeg gjorde alt jeg kunne for å framskaffe dårlig lukt jeg også, men det var fånyttes; omtrent som å fise i Nidarosdomen – ingen merker noe som helst av det.

Bjørnen kom nærmere og nærmere. Jeg hadde hverken kniv eller gevær med meg, og å legge på sprang var vel heller ingen mulighet. Jeg valgte derfor å ta kampen opp med bjørnen.

Så sto vi der og brølte begge to mens vi langsomt nærmet oss hverandre. Plutselig kom bjørnens angrep ved at han langet ut en rett høyre mot meg. Da, i et øyeblikk av intens klarhet, gjennomførte jeg et motangrep satt sammen av bokseteknikker fra Otto von Porat  (norsk konge), Floyd Patterson (boksehistorias mest sympatiske mann), Ingemar Johansson (representerer liksom litt av vertskapet i og med at jeg er i Sverige), Sony Liston (jailhouse rock) , Mohammed Ali (fotarbeid er også viktig) og George Forman (The rumble in the jungle, nesten som her),  samt Mike Tyson og Evander Holyfield (kombinasjon av gode slag og intens biteteknikk) . Jeg gikk rett på.

Det varte ikke lenge (ca 1 minutt og 40 sekunder i første runde) før jeg fikk inn en fulltreffer og bjørnen måtte ta telling. Nå kunne ikke bjørnen telle sjøl, så jeg måtte hjelpe han med det. Han kom seg likevel på beina, men bare for å bli møtt med en ny parade som jeg hadde lært da jeg gikk på gymnaset. (Straffen man fikk når man kom for sent ble kalt parade og innebar at den påfølgende dag måtte man stille opp en halv time før tida).

Nå hadde bjørnen fått nok; han tok skikkelig telling; jeg la 10 kongler på bakken foran han og han bare blunket med øynene, vifta med ørene og nikket med hodet. Han lovde høyt og hellig at han aldri mer skulle angripe folk eller dyr, men holde seg til laktovegetariske produkter som røtter, bær, aubergine (eggplante) og bjørnekjeks. Så sprang han avgårde inn i de djupe skogene.

Jeg sto igjen som seierherre, men var nokså fortumla. Jeg oppdaget at bjørnekloa hadde laga et lite rift på min venstre lillefinger og med all skiten den der bjørnen hadde vært borte i, så kunne jo såret bli infisert. Så jeg dro på legevakta (Hälsocentralen) og fikk vaska såret, og fikk beskjed om å holde det reint og sterilt, men samtidig la det få luft.  Da jeg spurte om jeg også skulle ta det rolig, så lo de av en eller annen grunn, men sa noe om å «lugne ner». Så jeg dro på Systemet og kjøpte ei flaske Calvados for å vaske såret med, og nå tror man kanskje at jeg sitter ved Luleälvens bredd og vasker såret med en dråpe Calva mens «jag super rästen själv» ?

Nei slik er det ikke, de som tror at det er dette som er grunnen til min re-konvalle-jensen, tar helt feil. Bortsett fra det med Calvaen stemmer ingenting, ikke en tøddel.

Det som derimot skjedde var at jeg for en mnds tid siden var gjennom en skikkelig pangsjonistisk gammelmanns-operasjon på UNN. Så ble jeg , etter ei noe slitsom tid, heilt bra av dette og dro på  ferie til vår stuga i Sverige. Her meldte problemene seg pånytt etter ei stund, og den siste uka har jeg besøkt Akuten på Sunderby sjukehus og div. Hälsocentraler i Boden med en frekvens som er raskere enn hoftebevegelsene til småpojkarna i de svenske skogarna. Ca. 10 ganger har jeg vært inn og ut av akuttbehandling, men nå endelig ser det ut til at «Hallelujah jag er frisk igjen», som den store Cornelis sang.

Og i denne behandling har jeg fått svar på frågan  «Änglor, fins dom ?»  (Svensk film fra 1961 med bl.a. Jarl Kulle og Christina Schöllin) . Jo, de finnes, og akkurat nå har de vært her. I blåhvite klær; med smil, vennlighet, omsorg, forståelse, respekt og kompetanse har både läkare (kvinnelige og mannlige), sjukskötersker (mannlige og kvinnelige) og annet helsepersonell (menn og kvinner også her)  tatt imot meg både tidlig og seint og gjort sitt beste for at jeg skulle komme best mulig ut av det hele, både når det var akutt og når det gjaldt å løse problemet mitt på litt lengre sikt.

Så snakker jeg med svensker her jeg er og jeg oppfatter jo at også her i Sverige er det sterke synspunkter på helsevesenet hva gjelder rasjonalisering, kompetanseutvikling, sentralisering og service til befolkninga  (inklusive til  en ferierende norrbagge), på samme måte som det er heftige diskusjoner hjemme i Norge om dette. Det er da jeg tenker at uansett hva man mener og uansett hvilke løsninger som velges, så kan resultatene aldri bli gode dersom ikke menneskene i systemet – grunnfjellet i helsetjenesten – kan faget sitt, kan omgå mennesker, kan kommunisere med pasientene og virkelig ønsker å gjøre sitt beste . Og slik jeg nå ufrivillig har erfart hvordan dette kan fungere både i Norge og i Sverige, så vet jeg at «bransjen» begge steder – uansett hvordan den måtte være organisert-  er bekvinnet og bemannet med mennesker som virkelig ønsker å oppfylle disse grunnleggende kravene i sitt arbeid. Det er veldig OK å oppleve det.

Og så er det kanskje noen som spør seg om hva problemet var? Det gidder jeg ikke gå i detalj om, men kan jo si så mye at forstørra prostata er noe piss.

Men nå er jeg bra. De som har lest boka mi vet kanskje at det jeg nå opplever kan kjennes tilogmed bedre enn  en softis som jeg kjøpte på Cafe Nyløkken på Tromsømessa i 1960. De som ikke har lest boka mi ("Harske Gleder") bør absolutt gjøre det.

Nå skinner sola og det er sommer på alle måter. I dag venter en båttur på Lule-älven, "där lax, öring, abborre og gjädde simmar i älven og små pojkarna ………"

God sommer til alle.