Kulturnæring i nord – utvikling eller avvikling ?

Så kom meldinga; Sparebankens Kulturnæringsstiftelse skal legges ned. Ikke på den måten at banken ikke lenger skal satse på kulturnæringsutvikling, men nå skal dette inngå i bankens mer generelle satsing innenfor alle områder i samfunnet.

Mine tanker går tilbake til årene før 2010. Da var det ei rekke framsynte mennesker, bl.a. den daværende ordføreren i Tromsø, som tok initiativ til å etablere ordninger som skulle være målrettet mot kulturnæring og kulturnæringsutøvelse. Dette kom bl.a. på bakgrunn av følgende:

• ·    Profesjonell kulturutøvelse utenfor offentlige kulturinstitusjoner kan i framtida spille en viktig rolle for næring og økonomisk verdiskaping
• ·    Kulturopplevelser for et bredt publikum vil i stigende grad  komme fra kulturproduksjon utenfor offentlige kulturinstitusjoner.
• ·    God og levedyktig kulturproduksjon utenfor offentlige kulturinstitusjoner vil kreve at utøverne kan levere godt kulturelt innhold og samtidig ha solid bedriftsøkonomi.
• ·     Kulturnæringa er umoden som næring, og det må tas i bruk aktive virkemidler dersom de tre forutgående punkter skal kunne oppfylles.

Så  ble kulturnæringsfondet i Tromsø etablert (seinere kalt INTRO-fondet). Jeg ble ansatt der som leder av fondet  og vi disponerte betydelige midler for å styrke utviklinga innen lokal kulturnæringsutøvelse. Dette skjedde gjennom å stille til rådighet søkbare midler for kulturnæringsutøvere, og gjennom å etablere en administrasjon og et kompetansenettverk som på en aktiv måte kunne veilede utøvere med å satse på aktiviteter og prosjekter som styrket både kultur- og næringsaspektet i deres virksomheter. 

Elle Marja; journalist, filmskaper, musiker. Fantastisk kulturnæringsutøver fra nord. 

Det som var det genuine med INTRO-fondet var ikke bare det at det var penger tilgjengelig for kulturnæringsutøvere  til  å gjennomføre bedriftsutvikling, for det fantes også tidligere (om enn ikke i det omfang som INTRO-fondet representerte).  Det var heller ikke bare det at det i ordninga var tilgjengelig kompetanse til å veilede i bedriftsutvikling innen et veldig spesialisert område, for det kunne man nok finne på andre måter også. Det viktige var at det både var kapital og kompetanse som ble koplet og gjort tilgjengelig i samme ordning, på en til da helt ny måte innenfor kulturnæringsutvikling.

Dette ga gode resultater, sjøl om man i ettertid kan stille viktige og kritiske spørsmål til INTRO-fondets disposisjoner og arbeid (i hvert fall gjør jeg det). En rekke av de som nå er framtredende kulturnæringsutøvere fra Tromsø, både innen musikk, film, scenekunst,  spill, festivaler etc. , fikk god drahjelp, og ei ekstern evaluering av fondet ga satsingen veldig godt skussmål. 

Så ble det en kompetansestrid mellom Tromsø kommune og Troms fylkeskommune/innovasjon Norge om hvem som var best egnet til å drive dette arbeidet videre.  INTRO-fondet ble nedlagt og arbeidet ble videreført i et nokså bortgjemt kontor i en korridor hos Innovasjon Norge. Dette er ikke en kritikk av de som arbeider i Innovasjon Norge (for de er gode folk), men en konstatering av at satsingen nå er mye mer diffus og utydelig, og er vanskelig å få øye på blant Innovasjon Norges ulike satsinger. Sagt på en annen måte; satsinga kan oppfattes som mye mer begrenset, mindre målrettet mot kulturnæring (nå er det kanskje mest næring), og mer generell.  Men gjort er gjort og det er ingen grunn  for kulturnæringsutøvere  til å la være å bruke Innovasjon Norges virkemidler på en best mulig måte. Der er det fortsatt både kapital og kompetanse tilgjengelig for dette formålet.

Parallelt med INTRO-fondet ble Sparebanken Nord-Norges kulturnæringsstiftelse etablert. Dette kunne neppe skjedd uten at INTRO-fondet først var etablert, og i oppstarten kunne stiftelsen  på en god måte utnytte erfaringer fra INTRO-fondet. Stiftelsens formål var noe annerledes;  bl.a. måtte de i større grad enn INTRO-fondet vektlegge ikke bare bedriftsøkonomi, men også allmennyttige formål (dermed fikk kanskje stiftelsen litt mer «frihet» i vurderinger enn INTRO-fondet ?) , og dessuten omfattet  stiftelsen aktiviteter i hele Nord-Norge og på Svalbard. Men stiftelsen, med sine dyktige medarbeidere og kompetente styre, utviklet videre den målrettede kompetansesatsing på kulturnæring på en veldig god måte, og sammen med de midler og den kompetanse som Innovasjon Norge også disponerer, så må man vel si at kulturnæringssatsinga i nord har fungert på en god og målrettet måte, sjøl om INTRO-fondet ble nedlagt. Det har fortsatt gitt gode resultater innenfor alle kultursjangre.

Men nå skal altså Kulturnæringsstiftelsen avvikles og tilbud til kulturnæringsaktører skal gis fra bankens generelle tilbud til næringsaktører. Det kan jo høres besnærende ut, og jeg tror jo ikke at banken kaster alle tidligere ambisjoner over bord og setter kulturnæringa i nord på «bar bakke». Likevel mener jeg at det ikke er positivt det som banken nå gjør.

For det første er kulturnæring fortsatt ikke kommet langt nok til å kunne kalles ei ordinær næring; for å utvikle denne mener jeg det fortsatt trengs målrettede tiltak slik at virkemidlene ikke drukner i «det store sluket» av virkemidler.

Dernest er spørsmålet om kompetanse for tilrettelegging av kulturnæringsutvikling svært viktig. Det er ikke tilstrekkelig med generell bedriftsrådgivning, til det skiller næringa seg mye fra andre næringer, f.eks fra rene produksjonsbedrifter eller andre tjenesteytere.  Produksjonen innen kulturnæring er ofte spesialisert til «one-of-a-kind»,  og en av de store utfordringer er hvordan en slik produksjon kan skaleres slik at gjentatte salg av kulturprodukter kan bidra til bedret økonomi, uten at det går på bekostning av kulturell kvalitet.

Så jeg liker ikke at bankens kulturnæringsstiftelse nedlegges. Samtidig, i tråd med det jeg tidligere har skrevet om sjølkritisk vurdering av INTRO-fondet, så tenker jeg at på flere måter representerte INTRO-fondet  såkalt «snille penger». Det betyr at sjøl om fondet stilte strenge krav til gjennomføring av prosjekter, så var dette på en måte «gratis-penger» til de som fikk bevilgning fra fondet.

I utviklingen av kulturnæring i nord, er vi på flere måter kommet langt. Men vi er på langt nær kommet i mål. Vi trenger fortsatt målrettet satsing.  Samtidig kunne man kanskje skjerpe virkemidlene noe. Jeg vil oppfordre Sparebanken Nord-Norge til å videreføre satsingen gjennom Kulturnæringsstiftelsen, men nå kanskje med virkemidler som forplikter mottakere i større grad, kanskje i en kombinasjon mellom risikolån og tilskudd. Dette både for å kunne videreføre at det er midler tilgjengelig, for å forplikte mottakere av midler i større grad, men kanskje aller mest for å videreføre kompetanse i stiftelsens sekretariat og styre.

Jeg mener dette er svært viktig akkurat nå, dersom man skal kunne fortsette den positive utvikling med kulturnæring i nord. Dersom nesten alle målrettede tiltak nå legges ned, er jeg redd for at det vi står igjen med er at «det var mye god rock&roll innen alle kulturnæringssjangre i nord i perioden 2010-2018».  Ikke for det; det er fortsatt mange gode kulturnæringsutøvere i sving og de gjør seg gjeldende både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Gode eksempler på det er Violet Road, Trine Lise Olsen, Nina Erdahl, Original Film, Fabelfjord, Lawrence Malstaff, Per Martinsen, Hekla Stålstrenga, Erlend Mogård Larsen, PoppaLars og mange, mange flere (sjøl om dere ikke er nevnt; jeg har ikke glemt en eneste av dere). Men også de kan ha behov for aktiv videreutvikling av sin næringsvirksomhet. Og viktigst av alt; nå gjelder det å styrke de som skal følge opp etter disse kanonene.

Å spa i andres folks dritt!

Det er en fin sommerdag; sola skinner, vinden rasler lett i trærne, innsektene summer, fuglene synger mens lyng og blomster dufter søtt i sommervarmen. Det er nordnorsk fjellsommer på sitt beste.

Hjalmar opplever ingenting av dette. Svetten renner ned fra panna og svir i øynene, ryggen verker,  den eneste lyden han enser er noe infernalsk surkling  som mest høres ut som å vasse over ei blautmyr, og den eneste lukta han kjenner er skitlukt;  reinhekla, sterk og uforfalska skitlukt. «Hvorfor i all verden er jeg her, hvorfor i helsike gjør jeg dette her, hvorfor i fanden har jeg blitt med på dette?»  Hjertet slår, blåsebelgen går og hendene blir sår, mens han står og spar menneskemøkk i den vakre sommerdagen. …….

Det hele begynte ei uke tidligere. Sammen med to gode venner, Geir og Geir (ja de heter faktisk det, begge to,) satt Hjalmar en mandags kveld på en pub i byen og nøt ei bayer eller to mens de snakket om alt mulig mellom himmel og jord.  Dessuten  (det var jo like før helg) dreide samtalen seg etter hvert mest om helgeplanlegginga.

«Vi skal på DNT-hytta i Dividalen!» Geir og Geir  ropte i kor, «skal ikke du også bli med Hjalmar?» «Det var jo litt av en ide», sa Hjalmar, «det kunne jo vært fint med en lang og fin tur i fjellet, så kanskje jeg skal tenke på det !»

Men så viste det seg etter hvert at det var ikke fjelltur de to tenkte på;  men en tur til Dividalshytta for å gjøre frivillig, ubetalt dugnadsarbeid for Troms Turlag. Begge er såkalte tilsyn på hytta, og kommende helg var planlagt som tilsynshelg.

«Frivillig dugnadsarbeid? Når dere heller kan bruke helga til å gå innover fjellet, ta med ei fiskestang, dra opp noen feite ørreter, ligge på rygg i lyngen og studere skyformasjonene mens fjellufta renser både kropp og sjel . Og det skal dere bruke hele helga på ? Dere må være spik, spenna gærne !» Sa Hjalmar før han bestilte en ny runde med bajer  til alle tre.

«Neida, vi er ikke gærne. Det er faktisk både spennende, interessant, avslappende og nyttig å dra på tilsynsdugnad. Vi vasker, snekrer, fikser ved, rydder opp, maler, rydder og ser til at besøkende som kommer til hytta – både sommer og vinter – kan ha et fint opphold med så enkel tilrettelegging som mulig, slik at de kan oppleve vill og vakker nordnorsk natur. Så får vi oss en liten fjelltur også i samme slengen, og så har vi det hyggelig i hytta på kvelden.  Det er faktisk mange som tenker som oss; det er så populært å være tilsyn at i perioder er det nesten venteliste for å få lov til å bli det!»

Hjalmar tenkte så det knaket i ølglasset som han holdt i høyrehånda. Det hørtes jo forlokkende ut, og egentlig så passet det  fint. «Det vil jo være ei artig erfaring å være med på dette»,  tenkte han, så han planta glasset i bordet med et smell, så skummet skvulpet over kanten og lagde en stor dam på bordet: «Jeg er med! Når drar vi?   ………………………

Nå står han her; svetter, banner og sliter. Han forbanner både Geir og Geir, puben, alt bajerøl i hele verden og ikke minst seg sjøl: «Hvorfor i alle dager ?»

Det begynte jo fint; først en finfin kjøretur fra byen på fredags formiddag,  så en lunsj i det fri på parkeringsplassen, så et par timers fottur – med blytunge ryggsekker-   gjennom varierende urskog, og til sist helt opp i skogkanten mot fjellet der hyttene ligger på en idyllisk plass mellom skog, vidde og fjell.  Her ble ryggsekkene tømt, køyeplass ble ordnet, utstyret ble klargjort, seg, lista over arbeidsoppgaver ble gjennomgått, kruttsterk hyttekaffe ble kokt og drukket, og så begynte arbeidet.

Geir  (den ene av Geir-ene) sjekket hytteprotokollen, tømte betalingskassa og gjorde en del forefallende kontorarbeid, mens Geir (den andre ) og Hjalmar gikk ut i uthuset, sjekket lagerbeholdninga av gass, ryddet opp og begynte å stable ved. En stor stabel ved ble i løpet av et par timer  brakt inn i uthuset, etter hvert også med hjelp fra Geir (den ene ).  Så tok de kvelden, lagde  seg mat,  tok seg ei bajer  og gikk  tidlig til køys.

Nå er det lørdags morgen og skinner sola fra skyfri himmel. «Kjempefint vær å gå på tur i», tenker Hjalmar. Men er man kommet for å arbeide så er man kommet for å arbeide. Rundvask inne i hytta, banking av alle sengemadrasser for å få vekk alt vinterstøvet, utskifting av listverk rundt noen vinduer, se til at pappen på taket er i orden, skifte ut skitne kopphåndklær med reine, beise litt på sørveggen, feste noen løse bord på inngangspartiet,  smøre dørhengslene……. Det er nok å gjøre, og tida flyr avgårde. 

I lunsjen sier Geir (den ene) til Geir (den andre): «Det er jo fint at vi har Hjalmar med oss i dag, nå blir det kanskje enklere å gjøre den siste tunge oppgaven som gjenstår.» «Hvilken oppgave er det?» Hjalmar ser ut som er spørsmålstegn. «Dassen må tømmes !» Geir (både den ene og den andre) legger ansiktene i alvorlige folder og uttaler den korte setninga som om det skulle være ei godt innøvd strofe i en moderne rap-låt. «Dassen må tømmes, dassen må tømmes!»

Hjalmar sin matlyst forsvinner som dugg for sola som skinner fra den skyfrie himmelen. Han ser rundt seg om det ikke er andre presserende oppgaver som må gjøres. Det er det ikke, det er bare en oppgave igjen: dassen må tømmes !

Det går ikke lang tid før alle tre står og svetter i solsteika mens de spar i andre folks dritt. De tømmer det opp i trillebår, triller det langt av gårde til ei stor grop,  tømmer det i gropa og går tilbake og fyller opp på ny. Lass etter lass etter lass, dass etter dass  etter dass. Låten «Mil etter mil», men med en annen tekst,  kverner og kverner i Hjalmars hode som om det skulle komme fra ei kvern på dassens bunn.

«At det går an å drite så mye!»  Hjalmar forsøker å tenke på noe annet, men det er nytteløst. Munnbindet som han hadde på seg til å begynne med er bare i veien; han føler at han er i ferd med å kveles i  den råtne sommervarmen. Han kaster det langt unna mens han fyller lungene med turfolkets skitlukt. Han føler seg virkelig «stuck to the shit!»

Når de endelig er ferdige med tømminga fyller de igjen tømmegropa på forskriftsmessig måte, skalker lukene og tar seg en pause. Geir (den andre) sier han må gjøre noe administrativt arbeid inne i hytta, mens Geir (den første) og Hjalmar vasker dassene; skikkelig rundvask.  Hjalmar seg at på det ene avlukket henger det et stort bilde av Kongeparet; det er ikke bare stiftet opp, men satt inn i ei ramme som er skrudd fast i veggen med mange store skruer. Med den lukta som han fortsatt har i nesen skjønner han det godt; dette er jo en plass som til og med Kongen og Dronninga ville flykte fra om de kunne.

Så er det kveld; de henter plenty med vatn i den flotte brønnen som tilsynet på den andre hytta - en mann (som ikke heter Geir) og ei kvinne (det er også mange kvinnelige tilsyn i Turlaget)  har laga,  og så er det full kroppsvask.  Ei øl i solveggen på yttersida gjør at sanseapparatet kommer på plass slik at de til fulle kan nyte sommerkvelden. 

Så går de inn. Der ser de resultatene av Geir’s administrative arbeid: Bordet er dekket med tallerken, bestikk og glass, det står ei flaske rødvin på bordet og så står det et stort fat med mat av ymse slag; røykalaks, lammesteik, gratinerte poteter og en lekker salat. Og tre rykende varme Mydlandpølser. «Her er belønninga», sier Geir (men nå oppfatter ikke Hjalmar om det er den ene eller den andre; det er nå Geir i alle fall).

Neste dag, søndagen, er det turdag. I dag skal det ikke arbeides.  De tar seg en fin tur innover fjellet, nyter naturen , hører på stillheten og har glemt alt som heter dass og dritt og skitlukt. Så går de ned fra fjellet til parkeringsplassen og kjører hjem. I bilen på hjemturen er det stort sett taust; for en gangs skyld snakker de lite sammen.

Det er da Geir ( den ene) plutselig spør : «Vet dere hva som er likheten mellom Wikipedia og dasstømming på Dividalshytta?» Så svarer han i samme åndedrag: «Begge gjøres på dugnad!» Geir (den andre) ler hjertelig mens Hjalmar  fra sin posisjon i baksetet synes nå de kunne spart seg for slike morsomheter  etter den illeluktende opplevelsen han har vært igjennom.

Etter hvert begynner imidlertid andre tanker å gjøre seg gjeldende i Hjalmars hode, og  etter ei stunds grublinger finner han ut at det hadde jo vært veldig OK å være med på dette, sjøl om han fortsatt er litt tander i nesen. Like før de kommer til Tromsøsvingen lener han seg derfor framover, stikker hodet mellom de to i forsetet og sier: «Men det er jo en stor forskjell også; Wikipedia fylles opp med innhold på dugnad, mens utedassen tømmes for innhold på dugnad! Forresten, tror dere at det er noen sjangs for at jeg også kan bli fast  dugnadstilsyn i Turlaget ?»

Don’t cry for me Venstre – the truth is I never left you.

Så er den nye regjeringsplattformen mellom H, FrP  og V klar, og nå begynner det også å bli avklart hvem som får de ulike statsrådposter.

I framleggelsen av regjeringsplattformen har de politiske lederne hver for seg lagt vekt på at det har vært krevende, konstruktive og gode dialoger, at hver part både har måttet gi og ta, men at resultatet er blitt slik at det er noe alle kan stå inne for.

Fra mitt ståsted, som aktivt Venstre-menneske, har jeg spesielt lagt merke til Venstre-lederens utsagn om å ta landet i en grønnere og rausere retning. Det er da jeg begynner å tvile.

Etter stortingsvalget i høst fikk «pipa en annen låt» i Venstres ledelse når det gjelder hvem man ville samarbeide med. Rett nok var det blitt sagt at man ville være en garantist for ei borgerlig regjering, men man gikk også svært langt i nærmest å garantere at et regjeringssamarbeid med FrP var uaktuelt. Dette ble sagt med så stor tyngde at mange Venstre-valgkamparbeidere (inkludert meg sjøl)  la stor vekt på at en stemme til Venstre var en stemme til Venstre og at det ble helt feil å si at en stemme til Venstre i realiteten også villle gå til FrP. 

I politikken akkurat nå mener jeg det er to områder hvor god sosialliberal politikk kan spille en avgjørende  rolle; miljø og migrasjon. På det ene området – miljø – mener jeg at Venstre i regjeringsforhandlingene på flere områder (ikke alle) har fått godt gjennomslag og absolutt bidrar til bedre løsninger og bedre politikk. På det andre området – migrasjon- må jeg dessverre konstatere at Venstre har ofret dette viktige politikkområdet på samarbeidets alter.

Rett nok sier regjeringsplattformen at man skal øke antallet kvoteflyktninger. Det er jo bra, sjøl om det i seg sjøl er en relativt liten sak i det store sakskomplekset som heter flyktningpolitikk.  På alle andre felt knyttet til innvandring er det vel nokså klart at regjeringsplattformen innebærer en betydelig innstramming. Spesielt gjelder dette i spørsmålet om familiegjenforening, hvor resultatene av tiltakene som framkommer i erklæringa, veldig lett kan komme til å svekke alt som står om integrering og inkludering. De som – på tross av alle innskjerpinger og innstramminger – har klart å få nødhavn her i landet, må forholde seg til svært strenge regler dersom de også ønsker å bli gjenforent med sine familier. Dette kan lett gå ut over integreringa i det norske samfunnet og det vil også forsterke ubalansen mellom kvinner og menn blant de som kommer hit.

Samtidig vil det, bl.a. ut fra de internasjonale forpliktelser Norge har inngått, være svært uheldig om et økt antall kvoteflyktninger vil resultere at enda flere av de som kommer hit «på egen hånd» blir returnert gjennom praktisering av et superstrengt regelverk.

Interessant er det også å registrere at på samme dag som regjeringserklæringa  ble lagt fram og hvor det ble uttalt at man skulle øke antallet kvoteflyktninger, så uttalte innvandringsministeren at det er etisk galt å ta i mot flere kvoteflyktninger. Det er da jeg virkelig reagerer.  Så nært som hun sitter dette politikkområdet så må hun jo ha visst om utkommet av regjeringsforhandlingene på dette punktet. Likevel går hun, som ansvarlig fagstatsråd, ut med et synspunkt som står i direkte motstrid  til erklæringa.

Så vil kanskje noen si at uansett hva innvandringsministeren sjøl mener, så er hun nødt til å forholde seg til hva man er blitt enige om. Joda, tenker jeg, det må hun nok. Men ofte virker det som at det er innvandringsministeren som definerer hva regjeringa skal mene mer enn det er regjeringa som definerer hva ministeren skal mene. Dette inntrykket forsterkes jo også av at noen dager etter at disse uttalelsene har kommet, så får ikke innvandringsministeren «smekk på fingrene» for dette, snarere tvert i mot; i regjeringskabalen som presenteres får hun utvidet makt og myndighet på området justis og innvandring. 

Når noen Venstrefolk  i forkant av regjeringserklæringa har vært entusiastiske for regjeringsdeltakelse ut fra at i regjering kan man «temme» innvandringsministeren, er jeg redd for at vi allerede nå ser konturene av hvem det er som blir temmet.  Og sjøl om innvandringspolitikken fra en del andre store partier i Norge kanskje ikke er så mye bedre, så frykter jeg at den nye regjeringas innvandringspolitikk (der hvor Venstre nå skal være medansvarlig) ikke akkurat gir vesentlige bidrag for å løse problemene for  jordas fordømte og verdens forfulgte mennesker.

På grunnlag av dette er det med smerte jeg må innrømme for meg sjøl at jeg ikke lenger kan stå i partiet Venstre, hverken som tillitsvalgt eller som menig medlem. Jeg er derfor ikke lenger medlem i partiet. Jeg vil likevel sterkt hevde at det er ikke jeg som har forlatt Venstre, det er Venstre som har forlatt meg.

Jeg vil ønske Venstres politikere alt godt med tanke på å få fram gode resultater i tida som kommer. Det skal bli interessant å følge med, men jeg kan ikke anbefale folk å stemme på partiet ved neste korsvei.  I jakten på politisk makt har ledelsen i partiet etter mitt syn vist at de er villige til å forhandle bort sin rolle som ivaretaker av viktige humanistiske prinsipper i norsk politikk. Det synes jeg er dårlig sosialliberal praksis, uansett hvor gode formuleringer som ligger i partiprogrammet.  

Realitetsorientert eller emosjonell flyktningpolitikk i Norge?

I debatten om landets innvandringspolitikk har jeg har i flere debattinnlegg påpekt at noen (f.eks. kommentatorene i avisa Nordlys) som sverger til "den strenge linja" forsøker å beskrive det som at det er de som står for fakta og realitetsorientering, mens andre som de ikke er enige med og som har ei mer "liberal linje" beskrives som emosjonelle, naive, aktivister og liknende.

Dette framkom bl.a. i en redaksjonell kommentar i "Nordnorsk debatt"  i avisa Nordlys nylig: "Dermed lander vi i kjernen til det som vil bli det største stridstemaet: innvandringspolitikken. Spriket mellom de fakkelbærende asylliberalerne i partiet (Arbeiderpartiet, min kommentar) og de som ønsker en fast og realitetsorientert politikk, er betydelig."

Og Nordlys er ikke aleine; ofte kan man i debatten se at tilhengere av den strenge linja karakteriserer seg sjøl som rasjonelle og realistiske, mens de karakteriserer de andre som emosjonelle og naive.

Jeg faller vel antakelig inn under kategorien "fakkelbærende asylliberaler" iht. Nordlys-kommentatorens klassifikasjonssystem og det har ikke sjelden hendt at jeg i debatter og diskusjoner (ikke av Nordlys men av andre) er blitt kalt for både blåøyd (det er jeg jo) og blond (whish I was, by the way).

Jeg synes at det er heilt OK at det er ulike syn i en så komplisert sak som innvandring, jeg synes det er heilt OK at andre mener noe annet enn meg og jeg synes det flott at det er en åpen debatt i og om innvandringspolitikken. Derimot synes jeg ikke det er flott at det brukes så nedlatende karakteriseringer av meningsmotstandere som det Nordlys – og andre -  gjør. (Jeg synes ikke om nedlatende karakteriseringer andre veien heller.) At tidligere statsråder, statssekretærer, diplomater, andre ansvarlige politikere og kjente organisasjonsmennesker beskrives med begreper som bl.a. "fakkelbærere" og "asylaktivister" synes jeg dessuten svekker budskapet som avisas kommentator forsøker å få fram.  

Men i tillegg til dette; etter mitt syn er det ikke så enkelt som at den ene siden representerer realitetsorienteringa og den andre siden representerer føleriet; virkeligheten er altfor kompleks til å kunne si at det kun er ett realitetsperspektiv som gjelder.

Se f.eks. på menneskerettighetene, flyktningeretten, barnekonvensjonen osv. Dette er internasjonale avtaler som Norge har forpliktet seg til å følge. Disse er utvikla av ei lang rekke land i fellesskap, og så vedtatt av hvert enkelt land. Dette skal sikre at nasjonalstater ikke kan sette rettsvernet som defineres av disse normene til side for å gjennomføre en ønsket politikk, som f.eks. i flyktningkrisa som europeiske land har fått føle på i den seinere tid. Det nytter ikke å si "men nå er situasjonen helt annerledes enn da disse konvensjonene ble vedtatt"; reglene er laget nettopp for å sikre humanitet og rettferdighet i tider som er blitt annerledes. Å si at flyktningsituasjonen har endret seg gir ikke grunn til å sette dette til side; den eneste måten det kan gjøres på er at man på internasjonalt nivå blir enige om å endre innholdet i disse normene og reglene.  Det er vel neppe gjort i en håndvending, spesielt når man ser hvor lang tid det har tatt å få alle disse normer på plass (arbeidet med dette begynte vel for ca. hundre år siden og resulterte i generelle avtaler som ble utarbeidet etter andre verdenskrig).

Sentralt i barnekonvensjonen f.eks. (kanskje mest sentralt i denne) er prinsippet "barns beste", og land som har ratifisert denne konvensjonen plikter å legge dette til grunn for behandling og vedtak. I Norge ble da også dette prinsippet tatt inn i Grunnloven i 2014. Likevel har vi her i landet sett flere eksempler på at såkalte "innvandringsregulerende hensyn" (som f.eks. argumentet om at slipper vi disse inn så vil vi overstrømmes av nye asylsøkere) er blitt tillagt større vekt enn barns beste. Man har dermed brutt det prinsippet man sjøl har vært med på å etablere. I andre saker er det også reist berettiget spørsmål og diskusjon om landets myndigheter følger eller bryter internasjonale regler ovenfor mennesker på flukt. Forsiktig kan man derfor si at i flere tilfeller balanserer Norge nå – og andre land også - på stram line hva gjelder å oppfylle internasjonale forpliktelser man tidligere har akseptert med viten og vilje.

Man kan kanskje stille spørsmålet om det er så viktig at Norge følger disse internasjonale forpliktelsene til punkt og prikke? Ja, mener jeg, det er viktig i seg sjøl. Dessuten er det slik at det på en rekke andre områder (havrett, fiskeri, handel, klima og miljø, suverenitet etc.) også er etablert internasjonale konvensjoner som er svært viktige for oss. Dersom vi på ett område er villig til å utfordre disse konvensjonene, hvilken kraft er det da i å håndheve de på områder hvor vi mener andre land utfordrer oss på dette? (At andre land kan være verre enn oss, er heller ikke noen unnskyldning synes jeg; det er nå liksom her i landet jeg har mulighet å influere på politikken som føres.)

Så vil jeg videre mene at sjølsagt er flyktning- og asylpolitikken et komplisert område og at det neppe finnes noen quick-fix-løsning for dette. Det er vanskelig når mange mennesker plutselig banker på vår dør, det er utfordrende når mange av disse har krav på opphold, det kan være problematisk å få en velfungerende integrering av disse osv.  Likevel mener jeg at det fort vise seg å bli ei dårlig løsning dersom vi har ei politikkutforming og en praksis som man med rimelig grunn kan hevde ligger på kanten av våre internasjonale forpliktelser på ett eller flere områder.

Det bringer meg tilbake til utgangspunktet. Er ikke disse internasjonale avtaler vi har forpliktet oss å følge i spørsmål om mennesker på flukt,  også høyst relevante realiteter? Må ikke dette også tillegges vekt i debatten mellom de realitetsorienterte strenge og de realitetsorienterte liberale?

Kongressen danser – men hvem danser de så med?

«Arne-Wilhelm; du er jo med i Venstre, men du er jo ikke bare med i Venstre! Du er jo samfunnsengasjert og tar del i arbeid og aktivitet utenom politikken også; spesielt når det gjelder innvandring og integrering, kultur, miljø- og klima, sosial rettferdighet m.m. Hvordan i alle dager kan du forsvare Venstres politiske krumspring samtidig som du er levende engasjert i disse spørsmålene?»  Det er ikke fritt for at jeg i løpet av helga har fått vennlige, men kritiske kommentarer, etter Venstres vedtak om å gå i regjeringsforhandlinger med Høyre og FrP.

Og for å svare direkte; jeg forstår hvorfor vedtaket er blitt som det er blitt, men jeg kan ikke forsvare det. Absolutt ikke.

Jeg synes det er uheldig at partiet, i sin jakt på makt som alle snakker om, er villig til å gå i samarbeid med det partiet som på de fleste områder ligger lengst vekk fra Venstres ideologi, verdigrunnlag og politiske standpunkter. Når man nå snakker om at man ved å gå inn i regjeringa for å redusere dette partiets innflytelse på viktige områder og å bringe mer raushet, liberalitet og framtidstro inn i politikken, er jeg ut fra partienes størrelse redd for at det fort kan bli «musa som brølte før ho blei spist». I beste fall kan man kanskje vinne noen viktige enkeltsaker, men tape i det langsiktige perspektivet.   Og når noen sier det er viktig å gå inn i regjeringssamarbeid for å svekke FrP, vil jeg si at det er nå fan til samarbeid (for å bruke et sterkt uttrykk) dersom det skal være utgangspunktet. Det skal jo være samarbeid og ikke krig? Da er det det bedre å foreta kampen uten slikt samarbeid, etter mitt syn. 

  

Jeg ønsker ikke å styrke FrP, hverken når det gjelder ideologi, gjennomføring i politiske saker eller i velgeroppslutning. Snarere tvert imot; jeg ønsker at partiet ikke skal ha den innflytelse det har i norsk politikk. Dette sier jeg ikke fordi jeg synes de er «ond og dum» eller at de er dårligere mennesker enn meg – for det er de absolutt ikke -  men jeg sier det fordi jeg er grunnleggende uenig med partiet og ønsker å ta deres politikk på alvor.

Jeg aksepterer sjølsagt at det kan være ulike syn på dette, spesielt i et politisk parti som Venstre, og jeg har full respekt for at andre i partiet ser dette på en helt annen måte og ønsker å gå inn i regjeringssamarbeid for å fremme Venstres saker og syn ikke bare på Stortinget, men også i regjering.

Det som derimot er langt vanskeligere å akseptere, er måten Venstre-ledelsen har kommunisert sin samarbeidsstrategi. På landsmøtet før valget ble det fattet et (enstemmig?)  vedtak om gå for deltakelse i ei borgerlig regjering. Jeg var ikke tilstede i Landsmøtet, men er fra flere deltakere blitt meddelt at en underliggende premiss for dette var at man ikke skulle si noe om hvilke andre partier som kunne delta i dette. Det  var mange som oppfattet at samarbeid med FrP var uaktuelt, sjøl om det ikke framkom i vedtaket.

I valgkampen ble denne samarbeidsstrategien kommunisert på en måte som gjorde at svært mange oppfattet at regjeringssamarbeid hvor FrP inngikk, var uaktuelt. Til og med partilederen uttalte i et intervju like før valget at de som hevda at Venstre ville inn i regjering med FrP, drev en demobiliseringskampanje (meget sterkt utsagn, etter mitt syn). Riktignok uttalte hun også at man ikke kunne stille noe ultimatum om dette, men dette framkom omtrent like tydelig som det som står med små skrift når «kataloghaier» prøver å selge oppføringer i diverse trykksaker eller databaser. 

Det var derfor mange som oppfattet dette som et hovedbudskap i valgkampen, og dette ble framhevet med kraft og styrke av mange valgkamparbeidere. Så vidt jeg vet var det ingen – hverken i ledelsen eller på grasrota - som framhevet samarbeid med FrP som en mulighet.

(Vel; rett skal være rett: rett før Landsmøtet uttalte stortingsrepresentanten Abid Raja at et samarbeid med FrP også kunne være aktuelt. Hans utspill ble raskt imøtegått av ledelsen og lagt i ei skuff. Seinere hørte vi ikke mer om det.)

Det verste med det som har skjedd nå, etter mitt syn, er derfor den «dobbeltkommunikasjonen» som partiledelsen har bedrevet ovenfor andre tillitsvalgte og valgkampmedarbeidere i denne saken.  Det kan se ut som de har sagt en ting, men ment noe annet. Noen av de som sitter med svarteper i dette spillet er alle de valgkamparbeidere som nærmest har forsikret potensielle velgere at det som nå skjer, ikke ville skje. For å si det sterkt så er det mange som føler seg regelrett lurt til å lure potensielle velgere.

En av veteranene i partiet sier det slik: «Men å gå i regjering basert på eit valresultat som berre kunne bli mulig ved å love tilstrekkeleg mange at ein slett ikkje ville gå i regjering med Frp, er under dei standardane eg ønsker å leve etter som samfunnsengasjert menneske.» Tydeligere kan det ikke sies.

Jeg er sterkt uenig i vurderingene som ligger til grunn for at man går inn for regjeringsforhandlinger. Jeg er imidlertid ikke bare uenig i kommunikasjonsstrategien som ledelsen har brukt i denne saken; den er også etter mitt syn under den standarden som prosesser i et sosialliberalt parti burde følge.

Akkurat nå har jeg derfor svært lav tillit til partiledelsen og  flertallet i Venstres landsstyre (det var heldigvis nokså mange som stemte mot regjeringsinntreden). Jeg synes partiets ideologi og politiske program passer meg godt (med unntak av noen få saker), sjøl om ikke ledelsen er «my favorite cup of tea» akkurat nå.  Våre regionale representanter, derimot, har gjort en formidabel innsats for å fremme et konstruktivt alternativ til regjeringsdeltakelse. Jeg har full tillit til disse og er viss på at vi samlet vil være et pålitelig alternativ for mennesker med ei sosial og liberal grunnholdning .

Jeg kjenne flere gode venstremedlemmer og ressurspersoner i partiet som har enten har eller kommer til å melde seg ut av partiet. Jeg respekterer deres valg til fulle. Jeg vil ikke melde meg ut;  så lett vil jeg ikke gjøre det  for partiledelsen. De skal få slite med mine kritiske – men forhåpentlig også konstruktive - innvendinger  i tida framover.  Så får vi se om jeg gjennom mitt beskjedne virke i partiet kan overbevise andre om at Venstre er et parti til å stole på i tida framover. Lett blir det ikke. 

Etter partilederens pressekonferanse på lørdag var det julebord, sa hun. Jeg ble gående fram og tilbake over stuegolvet hjemme og tenke på hvem de danset med der. Inne i hodet mitt kvernet låten «Lei av å bli lurt». 

Om et surt sukkersukk.

Jeg har vært en nokså flittig bidragsyter til «Nordnorsk debatt» i avisa «Nordlys», og jeg har i enkelte av mine bidrag tillatt meg å være en smule kritisk til redaksjonelle kommentarer i avisa. Det har ikke så mye gått på meningsinnholdet, men mer på hvordan avisas kommentatorer kan få seg til å omtale andre meningsbærere enn seg sjøl.

Dette har dreid seg om ulike saker; fra kommunestyret i Tromsø, om de såkalt naive&emosjonelle innvandringsvennlige, i spørsmålet om den nye regionen (det bare virker som det dreier seg om den nye religionen), osv.

Mange av kommentarene kan for så vidt ha gode poenger, men etter mitt syn skjemmes de av nedlatende utsagn om «de andre» og deres håpløse standpunkter. Det er ikke sjelden at jeg føler at det kommentatorene egentlig ønsker å si om «de andre» er «de er ikke skjettvatnet verdt».

Det siste i rekka av dette er en kommentar om sukkeravgifta og Statsbudsjettet.

Dansk sukker med svensk, norsk og finsk tekst

Her kunne man altså ha skrevet en reflektert kommentar om hvordan det kan ha seg at budsjettforhandlinger i Stortinget skjer uten forutgående konsekvensutredninger (hvis det er slik ?) og på en måte som gjør at forhandlingspartene blir «bundet til masta», uten mulighet til å rette opp åpenbare svakheter (for det er «svakt» når næringsliv plutselig får nokså nye rammebetingelser, uavhengig av langsiktige avtaler de allerede har inngått)  i det ferdige budsjettforslaget.

Sukkeravgifta er èn slik sak. En annen sak er «Filmfondet» som ble kutta med 20 mill kroner (lite penger i det store sluket, men viktig nok spesielt når det kommer på toppen – eller på bunnen- av tidligere års budsjettkutt). Og det finnes sikkert flere saker hvor man kan stille spørsmål om hva resultatet av budsjettforhandlingene  kan bli slik de foregår nå.

Men Nordlys-kommentatoren bryr seg ikke om slikt. Han gjør det enkelt og greit; han skriver kun om sukkeravgifta og legger all skyld på «to små politiske tullepartier» (sitat) og «politikere som knapt har et fikenblad å gjemme sin griskhet bak. Det er ikke bedre helse de er ute etter, det er innholdet i lommebøkene til folk flest de sikler etter». (nok et sitat)

Ikke spesielt saklig analyse, spør du meg. Men direkte galt blir det når det står: «For opp av hatten trekker noen av våre folkevalgte en førjulsgave til hele folket: En splitter ny og blank avgift som vi alle skal få gleden av å betale.» (Det er fortsatt sukkeravgiften det dreier seg om).

Når jeg slår opp i Wikipedia om sukkeravgift, står det: «Sukkeravgift er en særavgift til statskassen.   Avgiften på sukker ble innført i 1981. Avgiften er først og fremst fiskalt begrunnet, men avgiften har også en helsemessig begrunnelse.»

Altså er det direkte galt det som står i kommentaren. Løgn er det ikke, på ingen måte. Men kommentatoren tar nok feil. Sukkeravgifta er nokså gammel og innført av langt større «tullepartier» enn de han anfører. Nå er det ikke snakk om ei ny avgift; det er ei økning i avgifta – riktignok ei betydelig økning-  det dreier seg om. Og alle merkelighetene knyttet til hvilke produkter som omfattes av avgifta er heller ikke ny; dette har vært diskutert av partiene på Stortinget i tidligere budsjettforhandlinger også. Likevel legger han nå all skyld på dagens «tullepartier». Kanskje han burde ha sjekket saken litt nærmere før han startet utskjellinga. 

Nå skal jeg opplyse at jeg er med i et av disse «tullepartiene» som han skriver om.  Jeg tar meg på ingen måte nær av at det framføres tydelig kritikk av partiet, at det harselleres og ironiseres med partiet som sådan, om politikken det fører eller om oppslutninga det har. Egentlig synes jeg det kan være både bra og morsomt. Men dette synes jeg ikke var hverken bra eller morsomt, sjøl om kommentatoren sikkert har ledd godt av sine egne formuleringer her.

Så er det jo lov – også for kommentatorer –  en og annen gang å lage svake analyser, til og med basert på «fake news».  Men når avisa ikke rent sjelden skriver og kommenterer så nedlatende, så spør jeg meg sjøl om jeg virkelig gidder bruke penger på å kjøpe avisa. Jeg kan lese den slags usakligheter gratis via en rekke kommentarfelt på Facebook. Og nyheter får jeg jo også gratis helt andre steder.

Jeg har tidligere spurt sjefsredaktøren om denne type debattform skyldes at kommentariatet har fått for frie tøyler eller om det er en del av avisas redaksjonelle strategi. Jeg har foreløpig ikke fått svar.

I mangel på svar kan jeg sjøl her og nå gjøre et lite interaktivt eksperiment. Jeg tar for meg avslutningsavsnittet i kommentaren: «Dessverre er det ikke bare arbeidsplasser og bedrifter som kan bukke under som følge av avgiftskåte småpartier. Tiltroen og respekten for våre fremste folkevalgte får seg en kraftig knekk i tillegg. Og det er et alvorlig faresignal for det demokratiske systemet som sådan.»

Så legger jeg det inn i et tekstbehandlingssystem og gjør følgende:

• 1.       Erstatter «arbeidsplasser og bedrifter» med «arbeidsplasser i aviser»
• 2.       Erstatter «avgiftskåte småpartier» med «ordkåte og nedlatende kommentatorer»
• 3.       Erstatter «våre fremste folkevalgte» med «våre fremste samfunnskritikere»
• 4.       Erstatter «det demokratiske systemet» med «Demokratiet»

Da blir det: «Dessverre er det ikke bare arbeidsplasser i aviser som kan bukke under som følge av ordkåte og nedlatende kommentatorer. Tiltroen og respekten for våre fremste samfunnskritikere får seg en kraftig knekk i tillegg. Og det er et alvorlig faresignal for Demokratiet som sådan.»

Kanskje det er en like relevant kommentar?

Oppdragsforskning og forskningsoppdrag - om bl.a. SSB, FHF og etc.

Denne artikkelen handler mest om Fiskeri- og Havbruksnæringens Forskningsfond (FHF), men det som framkommer her har også paralleller til andre områder hvor «oppdragsforskning» finner sted.

Det «raser» en debatt i enkelte media om problemstillinger knyttet til offentlig oppdragsforskning og om dette kan kalles fri og uhildet kunnskapsproduksjon. Noe av dette kommer i kjølvannet av den såkalte SSB-saken, bl.a.  en kronikk i Aftenposten av Sigurd Bjørnestad 25. november (1).  

Mye annet av dette dreier seg om forskning finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond, FHF. Dette framkommer bl.a. som en stor sak i Morgenbladet 9. november (2), et debattinnlegg i Morgenbladet 10. november av Helene Ingierd (Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi) og Ingrid S Torp (De nasjonale forskningsetiske komiteene) i Morgenbladet 10. november (3), en leder i Aftenposten 19. november (4), en kronikk  av forskningssjef Tonje C. Osmundsen, NTNU Samfunnsforskning, 23. november (5) , og en  kronikk av adm. dir. i FHF, Geir Andreassen, 24. november (6).  Og så er det sikkert mange andre engasjerte debattinnlegg også.

Nå er vel sakene om noe av forskningen i SSB og om forskning finansiert av FHF forskjellige, men i kjernen har de etter mitt syn noen klare likhetstrekk: «Hva kan man kalle forskning?» Bjørnestad framhever at konflikten i SSB bl.a. går på ulike syn på om forskningen skal være fri og uhildet eller om forskningen skal være nyttig for departementene, mens Morgenbladet hevder at forskningsmidler fra FHF fordeles (uten anbud) til håndplukkede forskere, at negative resultater blir forsøkt skjult og at prosjekter går til forskere med aksjer i næringen. De antyder at noe av forskningen som finansieres av FHF er reine bestillingsverk.

I kronikkene fra forskningsdirektøren fra SINTEF og direktøren i FHF svares det som best man kan med å ønske kritisk søkelys på fiske- og havbruksforskningen velkommen, men det tas avstand fra Morgenbladets beskrivelse av dårlig forskningsetikk, lukket forskning, korrupsjon og tilbakehold av opplysninger.  Representantene for de forskningsetiske rådene hevder likevel i sin artikkel at måten fiskerinæringen håndterer forskning på, ikke er god ut fra et forskningsetisk perspektiv.

I kronikken fra SINTEF-direktøren opplyses det dessuten at Fiskeri- og Næringsdepartementet (FND) har foreslått at FHF endres til et statlig aksjeselskap. Målet er at fondet skal ha faglig autonomi, men fortsatt med formål å fremme forskning som gir merverdi for havbruk og fiskeri. Som slikt aksjeselskap skal fondet skal ha en mer avklart relasjon til staten, og vil kunne videreføre sitt formål og virkeområde. 

Jojo, tenker jeg, man kan kanskje hevde at journalistene bak artikkelen i Morgenbladet har tatt seg litt for mye foredlet torskeleverolje.  Norske forskere er jo  hardtarbeidende, de har stor faglig kompetanse og integritet, og de lar seg vel neppe kjøpe for en håndfull sølvpenger eller to. Men dette dreier seg mest om hvordan systemet og ikke enkeltpersoner fungerer.  Likevel; er ikke journalistene i Morgenbladet  inne på noe vesentlig?

Er det f.eks. riktig å kalle det for forskning når oppdragsgivere (både departementer og fond som er 100% styrt av næringsinteresser) så tydelig definerer formål, problemstillinger, gjennomføring, (hva med konklusjoner?), samtidig som seriøs kritisk journalistikk hevder at man litt for ofte ser bort fra grunnleggende mekanismer som skal sikre at forskningen er objektiv, sannferdig og åpen? Er det mulig (igjen både for departementer og fond) å si at kunnskapsproduksjonen er forskningsbasert og objektiv, når det ikke har vært konkurranse om forskningsoppdraget, når det ikke er tydelige regler for fagfellevurderinger/evalueringer av forskningen, når det kan stilles spørsmål om forskningshabilitet, og når det ikke er helt klare regler for hva som kan publiseres- før evt. resultater foreligger? Eller er det slik at hovedhensikten med denne forskningen er at oppdragsgiver skal kunne si: «Forskning viser at …….»?

Hvorfor kan man ikke heller betrakte forskning som ikke oppfyller vanlige forskningskrav som ordinære konsulentoppdrag og kvitte seg med pynteordene om forskning og objektivitet? (Kan det ha å gjøre med at forskningsoppdrag ikke trenger å bli utlyst??)  Ved å gjøre dette må departementer og andre offentlig instanser behandle slike innkjøp på linje med alle andre innkjøp av konsulenttjenester: anbudsutlysning med klare vurderingskriterier, anbudsvurdering, valg av leverandør, kontraktsforhandlinger og kontrakter?? Det trenger ikke bli spesielt vanskelig eller ineffektivt, snarere tvert imot. Man kan bruke mekanismer som inngåelse av store prosjektkontrakter dersom det gjelder store avgrensede oppgaver, eller man kan bruke mekanismer som rammeavtaler med såkalt avrop når mindre jobber skal gjøres.  På den måten kan man sikre transparens og ryddighet i det offentliges behov for kunnskapsinnhenting som ikke er forskning, akkurat som ellers når det gjelder offentlige innkjøp.

Når det så kommer til forskning, hvorfor kan man ikke ha et mer åpent formål med evt. fond eller satsinger? Kan man ikke heller ha formål som ikke sier at forskningen skal være nyttig bare for næringen (det kan ligge mange alvorlige begrensinger i ei slik formulering), men at man gjennom anerkjente forskningsmetoder skal framskaffe kunnskap –  både nyttig og  kritisk - i og om næringen.

Og hvorfor skal man etablere et eget aksjeselskap som skal håndtere slik oppdragsforskning (for vi trenger absolutt mye god oppdragsforskning), når man allerede har et organ som har etablert meget gode rutiner for å definere forskningsområder og forskningstemaer, for åpen utlysing av midler, for vurdering, prioritering og finansiering av de beste søknadene, for fagfellevurdering og evaluering av forskningsresultater, for publisering og informasjon om forskningsresultater  (også regler om hva som kan holdes lukket pga. bedriftssensitiv informasjon) og ikke minst for forskningsetikk, habilitet og prosjektgjennomføring? Dette organet heter Norges forskningsråd (de har ikke noen forkortelse) og bevilget i 2016 over 9 milliarder kroner til forsknings- og innovasjonsprosjekter over hele landet.  Da burde dette organet også være i stand til å håndtere ca. 300 mill. kroner mer pr. år i et autonomt program for oppdragsforskning – under forskningsrådets retningslinjer – for den norske fiskeri- og havbruksnæringen.  I et slikt program bør næringen absolutt være med å påvirke, men være langt unna å ha 100% kontroll.

Det hjelper ikke at FHF sjøl hevder at de har gode rutiner på plass. De kommer likevel ikke utenom at det de hevder er omdiskutert, samtidig som at forskningsformålet er sterkt begrenset, at næringen har full styring – ikke bare påvirkning – og de kommer ikke utenom at det også utdeles forskningsmidler uten utlysning og konkurranse.  Derfor bør det egentlig være både i samfunnets og i næringens interesse å avvikle hele fondet og legge det inn under Norges forskningsråd. I og med at det er NFD som er «eieren» av FHF, dvs. oppnevner styremedlemmer og fastsetter retningslinjer, så bør det jo være en kurant affære å vedta at dette skal flyttes til forskningsrådet.

Og så må man i alle saker – både når det gjelder FHF, SSB og andre med og uten forkortelser -  skille mellom forskning og konsulentutredninger; for departementer, direktorater, andre offentlige instanser og næringer i kongeriket.

Referanser:

1)    https://www.aftenposten.no/okonomi/i/zL568q/Braket-i-SSB-er-ikke-over-med-Meyers-avgang),

2)    https://www.aftenposten.no/meninger/leder/i/E03bG/Aftenposten-mener-Per-Sandberg-ma-rydde-opp-i-ukulturen-i-oppdrettsnaringen)

3)    https://morgenbladet.no/ideer/2017/11/forskningsetikk-forklart-av-fiskerinaeringen

4)    https://morgenbladet.no/aktuelt/2017/11/millionene-som-bygger-sjomatnasjonen), 

5)     https://www.ntbinfo.no/pressemelding/kronikk-er-norske-havbruksforskere-korrupte?publisherId=15753685&releaseId=16254034

6)     http://fhf.no/nyheter/2017/november/2411/fhf-mener-forskningsetikk-og-faktabasert-kunnskap/