En vinter er over

Så er vinteren endelig over og vi kan se fram til ei flott tid med våkenetter, solbrent hud, pollenallergi, myggstikk, høljregn, lunka øl, svidde grillkoteletter og dårlige  fotballkamper. Men sjøl om vi har mye godt i vente, så kan jeg jo også reflektere over vinteren som har vært. Det har jo vært ei fantastisk fin tid i år; stabilt og mye godt vær, flott skiføre, liten skredfare, få ulykker og begrensa tid med snømåking. Og oppmerksomheten rundt forebyggende skredsikring har vært sterkt økende, slik at vi har sluppet store skredulykker slik man har sett tidligere. Det har i det heile tatt vært en veldig bra vinter.

Som det friluftslivsinteresserte mennesket jeg er, har jeg nytt denne vinteren på best mulig måte med mange flotte skiturer, både aleine og sammen med gode skivenner. På disse turene har jeg alltid møtt andre mennesker også; kjente og ukjente folk som alltid tar seg tid til en liten prat på fjellet. Sjølsagt kommer mange av disse fra Tromsø og andre steder i Norge, men i år har jeg også truffet mennesker fra Sverige, Finland, Tyskland, Sveits, Østerrike, Italia, Frankrike og USA på fjelltopper i området rundt Tromsø.

«Welcome to Tromsø, why do you come here to go skiing?», har jeg ofte innledet praten med. Og da får jeg omtrent alltid samme svar : «Because it is the best place in the world to go skiing!». Og så sier de videre: «Dere har snø her, dere har fjell&vidder, dere har fjorder&hav, dere har byen og dere har stillheten. Hvor ellers i verden kan man finne steder som kan tilby tilsvarende innenfor så kort avstand?»

Det er vel nettopp derfor det kommer så mange tilreisende hit. Hver dag er det turister medbringende ski som ankommer Tromsø via flyplassen. I tillegg er det flere som kjører hit med bil (f.eks fra Helsingfors eller Stockholm), det er mange som kommer med egne båter (ski and boat) og tenk hvor mange som kunnet komme med jernbane dersom vi hadde hatt det !

De kommer alle i samme ærend; de ønsker å nyte den storslagne naturen og stillheten kombinert med urbaniteten, på en måte som knappest kan oppleves andre steder.  Er vi egentlig klar over hvor stort dette er og hvor stort dette kan bli? Reiselivet i Troms fylke har et stort ubenyttet potensiale her, men da forutsetter det at vi tar vare på fjellene, havet,  sikkerheten, på byen og på stillheten. Vi må ta vare på heile pakka.

Jeg tror at dersom reiselivsoperatører og andre vil forsøke å tilby herlighetene gjennom heliskiing, cat-skiing, scootertrafikk etc , kan man snart oppleve at man sager av greina man sitter på. De store, store, store massene som valfarter store skianlegg i Sveits/Østerrike/Frankrike vil aldri komme hit, og de entusiastiske stillhets- og opplevelsessøkende skituristene vil finne seg andre reisemål.  Derfor vil det beste være å bygge ut enkelte skianlegg i regionen (slik man nå planlegger) og la de andre områdene være uberørt, til glede både for oss som bor her og for alle de fantastisk hyggelige  skituristene som kommer hit.

Det kan gi gleder for alle som liker å ferdes i fjellet, det kan gi solid grunnlag for seriøse reiselivsoperatører og det kan befeste og utvikle vår posisjon som en skidestinasjon heilt utenom det ordinære.

Og så kan vi som bor her, nå som skisesongen er over, legge oss i fluktstolen, nyte en ost fra Sveits, et glass vin fra Frankrike, en badsturøkt skinke fra Finland, surstrømning fra Sverige, lasagne al forno  fra Italia, asparges fra Tyskland, sjokoladekake fra Østerrike  og jazz fra USA. Og så kan vi tenke: «En vinter er over, men minnene om den består. En vinter er over, men du skal se vi ses igjen- til neste år!»

Takk vinter  - for i vinter. Måtte det komme mange flere som deg. 

«Peer du lyver» - om debattkultur blant våre kommunepolitikere.

I Tromsø pågår det for tida en ganske intens debatt mellom ulike politikere om viktige samferdselspolitiske spørsmål, spesielt knyttet til en framtidig ny Kvaløya-forbindelse. I denne debatten har også politikere langt utenfor vært involvert.

Jeg synes at det er fint at det er engasjert debatt om slike temaer, men når temperaturen i debatten går over 37 grader (som nå) så reflekterer det en sjukdomstilstand, på samme måte som  når et menneske blir rammet av barnesjukdommer, svineinfluensa, halsbetennelse, matforgiftning og reksjuke.  I debatten framsettes det, fra nærmest alle parter, sterke påstander om hvilke idiotiske standpunkter, utsagn og holdninger de andre partene kommer med, for på den måten å framheve at det eneste riktige standpunkt er det som en sjøl står for.

I denne debatten er det i flere tilfeller brukt ordet «løgn» for å karakterisere politiske motstandere. Slår man opp i Wikipedia på ordet «løgn»,finner man bl.a. :

«En løgn er en usann påstand eller erklæring fremstilt som en sannhet. Løgn foregår mellom mennesker når løgneren uttaler noe han eller hun vet er usant, med den hensikt å få noen til å tro det er sant……..

Løgn er ikke det motsatte av sannhet. Løgnens motstykke er oppriktighet, eller ærlighet. (Det motsatte av sannhet er usannhet). Det går fint an å si en usannhet uten å lyve. Man kan være i god tro, være feilinformert, ha misforstått, feiltolket, være ført bak lyset og så videre.»

Kanskje en rekke politikere burde studere Wikipedia og andre språkleksikon nærmere før de benytter seg av slike debatt-teknikker?  Og samtidig være såpass raus at man ikke tilegner politiske motstandere uærlige motiver sjøl om de har andre synspunkter enn seg sjøl. Det kan jo hende at motstanderen «har vært i god tro, har misforstått, er ført bak lyset», eller det kan jo hende at det er en sjøl som er utsatt for det samme?  Kan det ikke derfor være mulig for de impliserte å diskutere sak, se på ulike synspunkter, analysere og forstå, i stedet for å betrakte motstandere som lystløgnere, ignoranter eller dumme.

Kommunepolitikerne utgjør jo kommunens styre, akkurat som ei bedrift har et styre som skal lede bedrifta på best mulig måte inn i framtida. I norske bedrifters styre sitter det mennesker med svært ulike ståsted, oppfatninger og holdninger. Dersom medlemmene i et hvilket som helst bedriftsstyre i vanskelige saker skulle begi seg til å karakterisere andre styremedlemmer på samme måte som medlemmene av kommunens styre karakteriserer hverandre, tror jeg det ville bli svært vanskelig å få fram omforente løsninger som bringer bedrifta videre.

Snarere tvert i mot; med slik diskusjonskultur i styret ville man nesten garantert styre bedrifta mot problemer og påfølgende konkurs. Og det er da jeg tenker at det kanskje ikke er så rart at kommunen alltid er oppe i store økonomiske problemer, uavhengig av hvem som styrer og hvem som er i opposisjon,  og uavhengig av  om man har formannskapsmodell eller parlamentarisme. Kan det skyldes at den feberhete debatten mellom ulike kommunepolitikere rett og slett skaper en sjuk kommune?

Katta på tur!

 «Hei Arne-Wilhelm - det er Harald, hva synes du om cat-skiing ?» Harald pleier å ringe både når det passer og når det ikke passer, og akkurat nå blei jeg forstyrra midt i ei TV-overføring fra første omgang av et verdenscuprenn i skihopping, så jeg var ikke heilt med på notene.

Men i stedet for å spørre om hva han mente med det så satte jeg i gang ei passe lang tirade: «Katte-ski? Hvorfor kan du ikke si det på norsk; er vi kommet så langt at vi til og med må omtale våre skiturer i et språk for folk som aldri har hatt ski på beina? Er det bare for å skjule hvor tåpelig hele greia er? Dessuten; nå har vi jammen arbeida i lang tid med å tilrettelegge for at folk skal kunne ha med hund på Turlagshyttene, men har man først begynt å tilrettelegge så baller det bare på seg! Nå skal dë også ha med seg katta på tur!»

Temperaturen i telefonen steig betraktelig og jeg hørte at Harald prøvde å si noe, men nå var jeg kommet i gang i oppbygging av et skikkelig litterært raseri. « Det er vel ikke bare katta; det er vel kattebur, kattesand, kattemat og kattetoilett åsså. Og når de så har fått lov til det, så skal de kunne ta med andre dyr også; kaniner, undulater ja kanskje til og med gullfiska ! Skal denne tilrettelegginga aldri ta noen ende ???»

Så måtte jeg trekke pusten. Da smatt Harald inn i samtalen: «Men det er ikke det som menes med cat-skiing. Det er en ny form for tilrettelegging av toppturer, uten skiheis eller heli-skiing. Det er rett og slett at det gis tillatelse til at det på enkelte steder skal være lov å trekke skiløpere opp på fjelltopper med snøscooter eller beltemaskin, slik at de derifra kan nyte frie nedkjøringer i løs snø, uten preparerte bakker eller andre former for tilrettelegging. En slags motorisert, mobil skiheis for de som vil kjøre fritt uten å måtte slite seg opp, er det», sa han.

«Men hva er vitsen med det», sa jeg. «Det er jo det som kjennetegner norsk skigåing, norsk turkultur og norsk kultur i det hele tatt; man skal slite før man kan nyte. Enkelte går jo så langt som å si at det er den eneste norske merkevaren vi har: Lidelsen først. Da må det kunne skje uten forstyrrende elementer som skiheis, snøscooter, beltemaskiner eller helikopter. Det er jo fint at slikt skjer på de steder der det er etablert anlegg, men ellers: nei takk! .  Det er OK med litt tilrettelegging slik at folk kan oppleve naturen som mer enn et lukket museum som man ikke kommer inn i (eller ut i) , men denne tilrettelegginga må begrense seg til at det skal være mulig  å nyte denne naturen på en enkel,  god og sikker måte. »

Harald forsøkte å komme med ei motforestilling: «Men reiselivet sier jo at det kan være bra for næringa med slike muligheter. Andre steder i skiverdenen er jo slike saker både tillatt og etablert. Teller ikke det noe?» «Joda», svarte jeg, «det er finfint om vi kan vise landet våre også til skiturister fra andre deler av verden. Det bør vi gjøre. Men da synes jeg at vi bør vise landet vårt som det er her, og ikke slik det er der de kommer fra.»

«Så du er mot cat-skiing ? », sa Harald. «Absolutt», sa jeg, «da har jeg mer sans for at det skal være lov med katter på Turlagshyttene.»

Å lese det andre har skrevet.

En gang leste jeg en spennende kriminalroman. Men å holde tråden heile veien ble litt vanskelig for meg. Så da jeg hadde lest boka ferdig syntes jeg det var heilt på sin plass at det var den mest usympatiske personen i boka som var morderen og som måtte straffes. «Hurra», ropte jeg og laga ei Facebook-posting hvor jeg både roste boka og sa meg tilfreds med dens konklusjon.

Det skulle jeg ikke gjort. Av en eller annen grunn leste forfatteren av boka min FB-posting, og han svarte derfor i all offentlighet at jeg hadde tatt feil. Det var en heilt annen person som var morderen og den usympatiske personen som jeg utpekte som skyldig, hadde egentlig ikke begått annet lovbrudd enn å sette bilen sin på en handicap-parkeringsplass, sjøl om det ikke feilte han noe.

Men da blei jeg skikkelig forbanna. «Det hjelper ikke hva forfatteren sier, min avsløring av morderen står seg uansett hva forfatteren sier», tenkte jeg . Jeg hadde nemlig i mellomtida snakka med en annen person som også hadde dradd samme konklusjon  som jeg. Rett nok hadde denne personen bare lest teksten på bokomslaget, men likevel. Vår felles konklusjon sto seg ualminnelig godt.

Jeg la derfor ut ei ny posting på Facebook: «Det får nå være måte på. Forfattere som egentlig ikke skjønner hva de sjøl har skrevet burde egentlig finne seg noe annet å gjøre!»

Så slo jeg på radioen. Der hørte jeg statsråd Sylvi Listhaug legge ut om de foreslåtte innstramminger i asylpolitikkken. «Se det», tenkte jeg, «kanskje Listhaug kunne bli kriminalromanforfatter til og med jeg kan like?»

Time is on my side ?

For ca. 14 milliarder år side ble Universet skapt i en kjempestor kosmisk eksplosjon i et kort øyeblikk. En stor klump med supertung masse ble fragmentert og kastet utover i alle retninger.

For 4.6 milliarder år siden ble Jorda skapt ved at en rest fra dette ble delt i flere biter.

For 1.3 milliarder år siden ble to «små» svarte hull i universet (hver med masse over 30 ganger vår egen sol) sugd mot hverandre og slått sammen i et større svart hull i løpet av brøkdelen av et sekund. Energi tilsvarende 3 ganger solas masse ble konvertert i gravitasjonsbølger, og disse bølgene startet umiddelbart sin lange ferd gjennom Universet.

For 2.8 millioner år siden levde de første menneskene på Jorda.

For 2.500  år siden ble Første Mosebok skrevet. Her beskrives hvordan Gud brukte seks dager på å skape himmel og jord, sol, måne og stjerner, dyr og planter, og til sist mennesket. Den sjuende dagen kvilte Gud.

For 2.400 år siden beskrev grekeren Aristoteles jorda som Universets sentrum.

For 500 år siden brukte italieneren Gallileo Gallilei teleskop i astronomiske observasjoner, og gjennom dette bekreftet han teorien om det heliosentriske systemet med Sola som sentrum.  Han la grunnlag for at andre fysikere seinere (bl.a. Newton) kunne utvikle nye teorier.

For 150 år siden lanserte engelskmannen Charles Edwin Darwin «evolusjonslæren»; teorien om artenes opprinnelse og utvikling.

For litt over 100 år siden formulerte tysk-amerikaneren Albert Einstein relativitetsteorien og masseenergiloven. Som en konsekvens av denne beskrev han også fenomenet gravitasjonsbølger, men uten å ha observert dette.

For et halvt år siden, 15. september 2016 klokka 09.51 (UTC), observerte forskere ved LIGO-observatoriet i Livingston, gravitasjonsbølgene fra smellet som fant sted 1,3 milliarder år tidligere. Observasjonstida var ca. 0,5 sekund. Det var første gang gravitasjonsbølger ble observert overhodet, sjøl om deres eksistens var kjent gjennom Einsteins teorier. 7 millisekund etter denne observasjonen, ble de samme gravitasjonsbølger registrert ved LIGO observatoriet i Hanford, på den andre sida av USA. Også her var observasjonstida 0,5 sekund.

Etter dette har astronomene ved LIGO-observatoriene gått bredt ut og sagt at dette er den største astronomiske oppdagelsen siden Gallileo tok i bruk teleskop. Ikke bare fordi dette bekrefter Einstein og tidligere teorier, men også for at det åpner opp for ny forskning og ny erkjennelse av universets tilblivelse og utvikling.   

Dette har skjedd både fort og langsomt, samtidig: Gjennom milliarder av år har Universet og Jorda utviklet seg fra en klump til mer enn det på noen måte er mulig å fatte. Gjennom millioner av år har mennesket utviklet seg fra dyriske til intelligente vesener (?). Gjennom tusener av år har menneskets kunnskap utviklet seg fra overtro til faktabaserte teorier og naturlover. Gjennom hundrer av år har dette blitt grundig dokumentert. Gjennom tiår og år har vitenskapsfolk arbeidet intenst med å forstå stadig mer av de grunnleggende vitenskapelige spørsmål. Og til sist; gjennom måneder, dager, timer, sekunder, millisekunder og mikrosekunder har disse folkene foretatt observasjoner som danner basis for bekrefting/forkasting av tidligere teorier og samtidig utvikling av nye teorier om liv, om Jorda og om Universet.

Så kan man utfra dette reise mange spørsmål av religiøs og naturvitenskapelig natur. I denne sammenheng synes jeg imidlertid det er tida som er det mest interessante: Fra mikrosekund til milliarder av år; tida er like viktig uansett hvilken skala man legger til grunn. Det er tida som rår.

God dag mann økseskaft- Nå står ikke verden til påske!

Denne artikkelen består av tre deler

• Ei innledning (som jeg håper du leser nå)
• En tekst (som jeg håper du leser etter innledninga)
•  Fire spørsmål (som jeg håper du tenker over etter å ha lest teksten)

Tekst:

Kari og Per så dagens lys omtrent samtidig, og de hang sammen som erteris i hele oppveksten. Per var en skikkelig rabbagast mens Kari var et fruktfat av de sjeldne. I ungdomsårene ble Per en ordentlig kubikksjarmør mens Kari var hans faste eksosrype. De blei tidlig bukseforlovet og etter ei tid ble de også smidd i hymens lenker. Hvetebrødsdagene kom så med sus og dus, men da de kom tilbake til striskjorta og havrelefsa, kom utfordringene som perler på ei snor.

Kari ante ugler i mosen og spurte Per rett ut om han hadde svin på skogen. Men ordene hennes falt på steingrunn: «Nå synes jeg du maler fanden på veggen», sa Per. «Jeg er bare en glad laks og du går rett på limpinnen.»

Kari tygde på svaret, men hun syntes at ekteskapet var kommet litt skeivt ut og lurte på om hun hadde tatt seg vann over hodet med å leve sammen med en Don Juan. Så etter ei stund slo hun i bordet igjen og sa: «Per, du gjør hele samlivet vårt en bjørnetjeneste. Hvis du fortsetter slik så er det spikeren i kista for oss to.»

«Herre min hatt, jeg synes det er litt hakk i plata», sa Per, «din forvrengte magefølelse over hva jeg gjør går jo som en rød tråd gjennom hele din tilværelse. Men jeg melder ikke pass. I stedet for at vi går rundt grøten eller at jeg tar beina på nakken, synes jeg at vi skal ta ondet ved roten. Jeg ønsker ingen hestehandel oss hvor vi  begynner å anklage hverandre hvem som vil stikke av med brorparten. Kan vi ikke søke litt hjelp for å rykke tilbake til start. Det blir nok et langt lerret å bleke, men likevel …?»

Kari hadde mest lyst å gi Per ei kald skulder, men dette kom jo som julekvelden på kjerringa.  Hun utbrøt: «Nå står ikke verden til påske». Hun hadde jo mange ganger lurt på om hun hadde kjøpt katta i sekken, men nå skjønte hun at hun måtte smi mens jernet var varmt. Per sitt forslag kom i grevens tid, nå virket det jo som problemene dem imellom hadde vart helt siden arilds tid.

Så da mora slo på tråden litt seinere (Kari hadde fortalt henne at de ikke var helt på bølgelengde) så løftet hun røret og sa med grøtet whisky- stemme til mora, som nok var noe tæret av tidens tann: «Er du blitt klin kokos? Per er en krumtapp i mitt liv og vi skal vel komme oss gjennom denne flaskehalsen.  Hva sier du ??? Gamle Adam og gamle Adam, fru Blom!!! Nei snarere tvert i mot; for meg er han rosinen i pølsa!»  Så slengte hun på røret, gikk inn på det aller helligste, satte seg på ramma og satt der lenge og vel før hun trakk i snora.

Det var teksten. Så spørsmålene:

• Skjønte du ordene i teksten?
• Skjønte du meninga i teksten?
• Hvordan oppstår og hvordan bruker vi rare ord og uttrykk?
• Synes du jeg koker suppe på en spiker eller blir det smør på flesk her? (Perler for svin er det i alle fall ikke !!)

Og er det nå noen som tenker på om jeg har en god eller en dårlig penn når jeg skriver dette, kan jeg opplyse at teksten er skrevet på en datamaskin. 

Bankbygg og byggebank.

 To mulige store ombyggingsprosjekter i Tromsø er presentert i media nylig; et konserthus i regi av NOSO/UiT og et bankbygg i regi av Sparebanken Nord-Norge. Fantastisk spennende; dette er virkelig noe som kan komme til å prege både by og byfolk på aller beste måte i tida som kommer. Og snart kommer kanskje Nordområdemuseet også? Jippi; kanskje vi går inn i en ny æra hva angår byens utvikling, på linje med det som skjedde på 60-tallet (Tromsøbrua, Flyplass, Fjellheisen), på 80-tallet (Universitetet), på 90-tallet (UNN) og på 2000-tallet (Rådhus,kino og bibliotek). Alle disse utbygginger har satt sitt preg på byen, både etter at anleggene og bygningene er tatt i bruk, men også sjølve utbygginga og ringvirkningene har vært betydelig for utvikling av kompetanse og næringsliv i regionen.

Og nå blir det vel mer av slikt? Alle disse kommende utbyggere er jo institusjoner som har som uttalt målsetning å bidra til regional næringsutvikling. Ja den ene av disse (Sparebanken NordNorge)  har jo faktisk det som sin primæroppgave, slik det bl.a. framkommer på deres hjemmesider:  «Les mer om fordelene med å velge nordnorsk».

Ser man nærmere på de presenterte prosjektene ser man imidlertid at det er bare det ene prosjektet som har brukt regional ekspertise i utvikling av planene, og det er ikke banken,  som skulle være mest bevisst på dette.

Er det ikke nettopp i slike prosjekter at de som skal være motor for utviklinga også «gjør som de sjøl sier» og bruker sin rolle som krevende kunde til å utvikle virksomheter som kan konkurrere og levere både i og utenfor regionen? På samme måte som at personer, organisasjoner og næringsliv i størst mulig grad  bør velge det regionale alternativet; både for å få gode tjenester i dag og for å ha en nær tjenesteleverandør som bidrar aktivt i den regionale utviklinga av morgendagens samfunn?

Jeg hører motforestillinga; dette er så komplisert at vi må bruke topp internasjonal kompetanse på slike oppgaver. Derfor har vi hyret et arkitektkontor fra Oslo til å utvikle dette.

Etter mitt syn finnes det flere svar på dette :

Svar 1: Det gjør det innen banktjenester også. Jeg kan få minst like gode tjenester og bedre vilkår om jeg skulle velge en  nasjonal eller internasjonal bank som min bankforbindelse. Likevel velger jeg den regionale banken.

Svar 2: I Nord-Norge finnes det massevis av topp ekspertise som kunne bruke slike prosjekter til å utvikle seg videre. Det viser bl.a. skissene fra NOSO/UiT, hvor man har brukt herværende aktører.

Svar 3: Det er fullt mulig å bruke samarbeidende aktører slik at krav til både regional utvikling og internasjonal kompetanse, er ivaretatt.  På den måten kan også regionale aktører utvide sitt marked.

Så sorry; her er det noen som er i ferd med å sage av greina de skal sitte på. De spørsmål jeg stiller er derfor: Når bygget skal åpnes med brask og bram, skal det da være kulturinnslag med musikere fra Filharmonisk Selskapsorkester og skuespillere fra Nasjonalteateret, skal det serveres Stange-kyllinger  fra Stange og Ramløsa fra Sverige som mat & drikke? Og kanskje byggelånet kan tas i en dansk bank;  jeg har hørt at det er det beste og billigste tilbudet i markedet !