Minneord over tromsøværingen Ahamed Jama Ahamed

Ahamed Jama Ahamed sovnet stille inn, natt til onsdag 24 juni. Han blei 57 år gammel.

På slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet flykta Ahamed fra sitt hjemland Somalia, hvor det var heilt uholdbare tilstander med krig og konflikt. Ahamed havna i Norge; først på et mottak i Sør-Norge. Så fikk han melding om at han skulle flytte til et nytt mottak på Malangseidet i Troms Fylke. «Hvor er nå det», tenkte Ahamed og spurte en av de ansatte på mottaket. Da begynte denne personen å gråte fordi det nærmest blei betrakta som ei forvisning til isødet.

Men Ahamed så annerledes på det. Det var som å komme hjem. Sammen med andre somaliere fikk han raskt veldig god kontakt med befolkninga på Malangseidet, og de blei fort integrert i lokalsamfunnet og i miljøet rundt Malangsrevyen.  De deltok aktivt og reiste rundt i Troms og Nord-Norge med de gode folka fra Malangen for å underholde. På den måten blei Ahamed nordnorsk på svært kort tid.

Bygdefolket i Malangen klarte i en samlet innsats å hjelpe til med at Ahamed blei gjenforent med sin kone Fatumah og sin sønn Mohammed, som begge kom til Malangen. De blei også raskt en del av lokalsamfunnet.

Så ble mottaket i Malangen lagt ned og familien kom etter ei stund til Tromsø. Her etablerte de seg sammen med andre somaliske flyktninger og sammen med en etterhvert stor norsk venneskare. Vi var ganske mange som ble kjent med Ahamed og hans familie. Vi blei svært gode venner.

Sjøl kan jeg si at  vennskapet forandret mitt liv.  Vi som blei  hans venner blei tatt inn i en  afrikansk storfamilie; hvor det alltid var åpne dører inn, hvor folk alltid stilte opp for hverandre og hvor det var et uvanlig samhold i den gråe hverdagen og i de lyse festdagene, og i de tunge stundene hvor somalierne satt hjelpeløs langt unna og så sitt hjemland gå mer og mer i oppløsning.

I dette miljøet var Ahamed en klippe og hans families hjem  var et samlingspunkt. Det skyldes ikke mist at Ahamed på en usedvanlig måte forsto både den afrikanske og den norske kulturen. Jeg ble i flere av mine lange og gode samtaler med han rett og slett satt ut av hvor mye kunnskap og hvor stor forståelse av det norske samfunnet han hadde; i mange tilfeller visste han langt mer enn meg om etterkrigspolitikk i Norge, om geografi, om kultur og om sport. Samtidig som han visste alt om Afrika; politikk, næringsliv, natur og litteratur: Chinua Achebe, Ben Okri, Wole Soinka og aller mest Nuruddin Farah.

Men det var ikke bare lett å være afrikansk norsk flyktning. Ahamed, som i Somalia hadde drevet en viktig transportbedrift med lastebiler og store oppdrag, måtte nå forsøke å skaffe seg nytt arbeid. Han arbeidet i barnehage, han arbeidet på verksted og han arbeidet i kantinedrift. Han var en eminent kokk, og da han arbeidet på kantina i Forskningsparken var hans afrikanske lammegryte så populær som varmlunsj at den ofte var utsolgt allerede tidlig på dagen.

Ahamed fikk også en stor egen familie; 3 jenter – Leyla, Nasra og Nadra, og to gutter – Mohammed og Nicolay. Ungene var heile tida hans største skatt; det var skikkelig pappas unger og ungenes pappa. Og så fikk han to barnebarn som han forgudet over alt på denne jord: Adam og Norah.

Hans eldste sønn Mohammed  skapte seg en god karriere som fotballspiller og forbilde for mange. Da Mohammed for første gang entret banen som TIL-spiller på Alfheim stadion til stående applaus fra rundt 4 tusen mennesker, mennesker som ønska Tromsø-gutten Mohammed velkommen på laget, satt jeg og Ahamed sammen på tribunen. Jeg kunne både se og føle forbindelsen mellom far og sønn og skjønte for alvor at «we are all africans og vi er alle norske». Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen.

Bl.a som en følge av arbeidssituasjonen flyttet Ahamed og familien sørover. Han og Fatumah blei skilt men opprettholdt et nært og godt vennskap og fellesskap med barna. Men han var og blei nordnorsk afrikaner så han flytta tilbake til Tromsø nokså raskt.

Nylig dro Ahamed til Afrika  for å besøke familie som også er flykta ut av Somalia men som oppholder seg i naboland som Kenya og Tanzania. Han hadde betydelige helseplager, og blei sjukere og sjukere. Til sist sovnet han inn på et sjukehus i Kenya. Hans datter Nasra og dessuten hans tidligere kone og gode venn  Fatumah var der sammen med han. På en måten tok ei lang reise slutt; fra et hjem i et krigsherjet land i Afrika, til et nytt og trygt hjem i ei heilt anna land langt langt borte, og så tilbake i storfamiliens hjem  i Afrika.

Ahamed, vi takker deg for den du var. Vi takker deg for det du lærte oss. Vi takker deg for det du viste oss.  Vi takker deg for at du var her. Vi takker deg. I sorgen og tristheten opplever vi jo også en glede over å ha hatt ditt vennskap. Da Mohammed, i TUILs kamp mot Rosenborg på Lerkendal, samme dag som du døde, skåret mål i en avskjedshilsen til sin pappa, da hørte jeg deg rope. Og du ropte høyt: «Arne! Mål! Det blei mål! Han skåra!» Så ga vi hverandre en klem, slik vi gjorde det på Alfheim noen år tidligere. 

En streng og rettferdig asylpolitikk?

Bare ordene «streng og rettferdig» får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.  Det gir litt for mange assosiasjoner til opplevelser som ikke kan karakteriseres som positive.  Er det ikke det man sier om personer når man egentlig vil karakterisere de som stivbeinte, usympatiske, lite empatiske, inhumane – ja rett og slett vanskelige?

Landets største politiske parti har  gjennom flere år brukt dette utsagnet. «Vi må ha en streng og rettferdig asyl- og innvandringspolitikk».  Vet de ikke hva utsagnet egentlig betyr?

Jojo, for så vidt er det jo svært dekkende. For den politikken og de reglene som  gjelder på dette området er jo nettopp dette: stivbeinte, usympatiske, lite empatiske, inhumane; ja rett og slett vanskelig å forstå.

Som f.eks den somaliske jenta som var offer for trafficking og som i nærmest bevisstløs tilstand måtte avgi fingeravtrykk mens halliken ekspederte henne gjennom Ungarn. Når hun så kom til Norge og klarte å rive seg løs fra halliken gikk hun til myndighetene og ba om beskyttelse. Men neida; tilbake til   Ungarn fordi iht. Dublin-konvensjonen er hun først registrert der og da er det der hun må søke beskyttelse.  Uten å se på hvordan den såkalte «registreringa» i foregikk, uten å se på hennes helsetilstand og totalt overse at ungarske myndigheter klart uttrykker at de ikke er i stand til å gi jenta forsvarlig hjelp.  Nei det gir vi blaffen i; her skal det praktiseres en streng og rettferdig asylpolitikk.

Og så han gutten som er født her i Norge og som er norsk som bare det, han skal nå sendes ut fra landet fordi norske myndigheter har oppdaget at hans bestefar inngikk et proforma ekteskap for å skaffe seg opphold. Det var jo klart ulovlig og derfor må altså gutten straffes. Her skal det igjen praktiseres en streng og rettferdig asylpolitikk.

(Her må jeg i en parentes si at jeg håper at Olof Palmes etterkommere ikke blir straffet tilsvarende for at han i perioden 1949 – 1952 var i et proforma ekteskap med ei tsjekkisk dame slik at hun kunne forlate Tsjekkia etter statskuppet i 1948)

Sjøl om dette er to av de verste historiene så er det ei rekke med tilsvarende tilfeller som jevnlig kommer fram i media. Når man så begynner å gå dette nærmere i sømmene og spør hvorfor det er slik , så sies det gjerne at vi kan ikke se på enkeltepisoder, vi må se på helheten i en «streng og rettferdig asylpolitikk» .

Men er det slik? Er det ikke nettopp slik at politikken må vurderes ut fra hvordan den virker på hver og en av oss og ikke på hvordan den virker i gjennomsnitt? Som kjent er det svært ille å måtte stå med en fot i isvatn og en for i kokende vatn, sjøl om temperaturen i gjennomsnitt sikkert er nokså behagelig.

Jeg mener derfor at vi må vurdere politikken og reglene ut fra hvordan den fungerer i de eksempler jeg har nevnt ovenfor  og hvordan det fungerer i en lang rekke med andre enkeltsaker. Det er stivbeint, usympatisk, mangler empati, inhumant og er vanskelig å forstå.

Sjøl om Arbeiderpartiet nå er i opposisjon og ikke sitter i regjering, bærer de et stort ansvar for at det er blitt som det er blitt. Nå skal de ha landsmøte og det er varslet at det fra gode folk på grasrota i partiet vil komme forslag om ei nyorientering av asyl- og innvandringspolitikken. Jeg håper virkelig at mange av de fine representantene fra vår region – og fra andre regioner også - slutter opp om dette.

Bokna blues

Denne bluesen  kan fortelles i tre ulike utgaver: den tradisjonelle, den likestilte og den radikale.  Innholdet i hver av disse   samsvarer godt med hverandre, men  på slutten er de noe forskjellige. Jeg har derfor skrevet inn tre ulike slutter – en for hver av disse tre utgavene.

Altså:

Egentlig begynner det kvelden før.  Først må man ha seg  haill ! Ikke bare et lite dypp, men et skikkelig  heidundrende  haill. Utpå morran kan man så legge seg til å kvile litt før alvoret fortsetter.

Utpå formiddagen er man klar til å dra på havet; se etter måsen, se hvordan strømvirvlene  går, finne en god fiskeplass og så hive ut bruket.  Etter å ha mista to svenskepilka og  ei stor stingsild, samt ødelagt tre snuere, er man endelig klar for å dra stortorsken.  Den kommer alltid for den som har tålmodighet. Kanskje ikke med en gang, men  av og til tar den i  ikke  så lenge etter at  matpakken er spist opp, kaffetermosen er tømt , sulten hyler i tarmene og man har balansert tre piss over rekka (jaja, litt inn i båten også). Stortorsken kommer alltid. 

Ikke nok med det, man får dessuten bestandig en fisk til. Den er mye større, mye feitere, og mye tyngre å dra opp, men enten rauk lina eller så slo den seg  laus akkurat  idet den skulle tas over ripa. Men hva gjør nå det;  man har jo allerede god fangst som både er bløgga og sløyd. Måsen kretser rundt båten og spiser opp både gørr og  fiskehoder som slenges på havet. Til gjengjeld  slipper  den noen  stupbomber med utrolig presisjon;  de treffer både hode, skuldre, kne og tå. Pluss den koppen hvor  det fortsatt er litt kaffe igjen.

På land er det så å få hengt opp fisken på best mulig sted; slik at hverken gra-monser, kråka eller naboen kan få satt klørne i fisken. Dessuten bør den ikke henge så kaldt at fisken fryser, stakkars.  Samtidig må den henge kjølig. En utmerka sted å henge fisken til å begynne med, er derfor en kjølig vaskekjeller eller vaskerom. Der kan den henge til det verste vatnet liksom er gått ut av fisken. Det er lett å registrere når det har funnet sted, for da begynner fisken å få sin karakteristiske lukt. Når det lukter som om man har glemt et sett gamle truser i vaskemaskinen og likevel  finner ut at vaskemaskinen er heilt tom for klær, da er det på tide å henge fisken ut. 

Beste plassering ute er å henge den i takrenna i armlengdes avstand fra husveggen. Utenfor soverommet. For da er det lett å finne ut når fisken er ferdig bokna: Så lenge fisken berører veggen bløtt og elegant, så skal den bare henge videre. Men når den dunker hardt i veggen under en svak nordavindskuling, så hardt at man ikke får sove, da skal man ta den inn. Dette bør helst skje om natta etter man har lagt seg (man er ferdig med haillet) , og bekledninga bør helst være bomullsnattdrakt  uten glidelås i gylfen. Da er man sikra at fisken tas inn så raskt og effektivt som mulig.

Første helg etter at fisken er tatt inn, er det så klart for boknakalas. Man skjærer fisken i store, gode serveringsstykker som kokes i lettsaltet vatn. Kjelen med fisk  bør ikke ha kokt over mer enn to ganger , ellers så blir surlukta for intens for katta i huset. Så koker man poteter, gulerøtter og lager en stor porsjon stekte baconterninger til .  Det siste kan gjerne forsterkes med ca 1 kg smelta meierismør. Så er fisken klar for servering.

Fisken serveres så varm som mulig og med de ovenfornevnte sydfruktene. I tillegg kan man gjerne servere lokal musserende  brunvin  og foredlede poteter. 

Ved bordet skal alle forsyne seg med store stykker som puttes inn på høyresida i munnen uten å renses. Så skal man snakke så mye og så høyt som mulig mens fisken er i munnen, slik at ingen forstår hva som blir sagt -  bortsett fra at det kanskje kan være  veldig morsomt. Så spyttes fiskebein og fiskeskinn ut gjennom venstre munnvik før man legger et nytt stykke inn på høyresida. De mest avanserte boknafiskspisere er imidlertid i stand til å fylle på fra høyre før de har spytta ut på venstre. Dette krever imidlertid lang og vedvarende trening. 

Tradisjonell avslutning:

Etter at man har spist seg litt mer enn god og mett, blir man ofte svært søvning av måltidet. Alle går derfor og tar seg en skikkelig middagskvil mens kvinnene rydder bordet, vasker opp og gjør kaffen klar til man er våken igjen og sammen kan se på Dagrevyen. 

Likestilt avslutning:

Etter at man har spist seg litt mer enn god og mett, blir man ofte svært søvning av måltidet. Det er urimelig at man skal ha rydda opp med en gang. Man blir derfor enig om at for en gangs skyld kan  stæsjen stå mens man kviler og så tar vert&vertinne oppryddinga og kaffekokinga etter at man har kvilt og mens gjestene ser på Dagsrevyen. 

Radikal avslutning:

Etter at man har spist seg litt mer enn god og mett, blir man ofte svært søvning av måltidet.  Men det ser jo ut som et lynnedslag både på bordet og på kjøkkenet. Sånn kan det ikke stå.  Men kjerringa ho er jo bare såååå trøtt. Så ho tar seg en skikkelig middagskvil mens gubben rydder bordet, vasker opp og koker te som serveres til Dagrevyen. Grønn te.

Fear of flying - eller Jumpin' Jack crash ?

Når jeg ser ned kjenner jeg at det er like før svimmelheten tar overhånd.  Langt der nede på bakken, i den kvite snøen, er det fullt av gule kremmerhus fra folk som har vært ute i samme ærend som meg.  Jeg tør ikke se opp. Lufta over meg tar jo ingen ende. Når jeg ser fram ser jeg også uendelighet; jeg ser et tilløp, jeg ser et skihopp, og  jeg ser ei stor slette langt,  langt der nede.

Jeg fokuserer blikket på merket på hoppskiene som jeg har på beina.  Kongsberg, står det, Kongsberg K-fix. Det hjelper. Svimmelheten forsvinner, kvalmen avtar og hjertet slår ikke fullt så fort.

Hvorfor var jeg så stor i kjeften i går da jeg fortalte om mine bravader i ungdomsårene ? Om skihoppinga. Om at jeg gjerne kunne gjøre det igjen; ta på meg utstyret, klatre opp på stillaset, ta fraspark, sette meg på huk, satse, sveve, lande langt ned i bakken og så til slutt ta en stilfull telemarksving nede på sletta. Hvorfor måtte jeg fortelle om det?

Jeg konsentrerer meg som best jeg kan og gjør  meg klar til å hoppe på ski. Skiutstyret er ikke akkurat moderne, men det holder nok. Svarte ski med gul plastikk under, Kongsberg med K-fix såle, som jeg brukte i mine glansdager. Skisko som jeg rakk å pusse tidlig i dag. Strekkbukse, svart V-genser, hvite votter og hvit lue. 

Hva med hjelm? Nå har jo alle sammen hjelm når de hopper på ski. Det brukte aldri vi. Vi brukte strikkelue. Noen hoppa barhodet. En av våre nasjonale helter, Bassen Prytz, han brukte pannebånd. I Oberstorf, Planica og Vikersund var hans eneste hodebeskyttelse en tynn strikkeremse som han hadde over ørene. Det får klare seg med lue for meg også.

Så er det teknikken.  Sittestillinga er grei, jeg setter meg så  langt ned som mulig, får ræva i været, armene bakover, tyngda over foten, hodet ned og fram.  Så sats jeg det jeg  klarer, komme  meg i flytestilling og sveve, sveve, sveve.   Så fikser det andre seg sikkert etter hvert. Jeg skal ikke hoppe med V-stil; jeg skal hoppe slik gammelgutta hoppet etter at den finske skihopperen Antti Hyyvarinen innførte den aerodynamiske stilen midt på 1950-tallet!

Der hører jeg startsignalet!  Hjertet slår fortere. Skimerket lyser mot meg, jeg ser det og bare det. Ingenting annet ser jeg, ingenting annet hører jeg, ingenting annet kjenner jeg.  Jeg tar spenntak og kaster meg ut fra stillaset. Finner raskt sittestillinga; gjør som skiflyger og rockemusiker Tommy Ingebrigtsen, tar en ørliten vridningsbevegelse i skulderpartiet, inntar sittestilling og så forbereder jeg meg til å møte hoppkanten.

Mens jeg sitter der  på huk er jeg plutselig satt mange tiår tilbake i tid. Hele familien – fadern, modern, brodern og jeg – levde og ånda for skihoppinga. Hver helg på vinteren tok vi hoppskiene inn i stua på fredags kvelden. Så reingjorde vi skiene, lakket de med «Skipolin Hopplakk», smurte «Record hoppsmurning» over det igjen, gnikka det godt ut, la et tynt lag parafinvoks oppå det . Så var skiene klare for hopping i helga. Ei sterk duft  av lakk og tjære trengte seg inn i heile huset.  Det var vår «helgelukt». Nå kjenner jeg den samme lukta rive i neseborene, og plutselig er jeg et annet sted; jeg deltar sammen med resten av skiklubben i hopprenn et stykke utenfor byen…………….

Det er en gammel bakke, stillaset er nokså skeivt og skakt, sletta er ujamn, men bakken ser fin ut den. Kan vel hoppe opp mot 25 meter, er vi enige om i det vi ankommer bakken. I første omgang hopper jeg elendig.  Er  ikke godt nok forberedt, får ikke konsentrert meg, er feig både på hoppkanten og i svevet, og lander på 18,5 meter.  Jeg ligger langt bak på resultatlista i min klasse.

Da bestemmer  jeg meg for å reise kjerringa i andre omgang! Jeg konsentrer meg intenst i pausen. Snakker ikke med noen av de andre guttene oppe  på toppen. Klatrer opp det falleferdige stillaset. Finner meg ett punkt som jeg ser på, tenker bare på hoppkanten og ser meg sjøl i svevet. Så lar jeg det stå til. 

Allerede på hoppkanten kjenner jeg at dette kommer til å bli et bra svev. Jeg samler skiene under meg og legger  meg framover alt jeg klarer. Langt under meg skimter jeg noen rennfunksjonærer som står ved siden av bakken. Ellers er det bare luft overalt. 

Samtidig skjønner der og da – mens jeg er i lufta- at dette kommer jeg aldri til å klare å stå på. Jeg faller mens jeg er  i lufta. Jeg flyr som en fugl og jeg skjønner at jeg kommer  til å falle. Skjønner det mens jeg flyr. 

Jeg faller. På det beste hoppet jeg noensinne har prestert, faller jeg på en lengde av 28 meter,  3 meter over det vi antok at bakken kunne tåle. Knærne svikter under meg, jeg klarer ikke presset når jeg lander på nesten flat mark. Jeg rett og slett siger  sammen. Likevel er  jeg strålende fornøyd, jeg har levert et ordentlig skihopp. Og seinere, når  jeg får  dommerkortet som er trykt på rød kartong, ser jeg at jeg har fått veldig bra stilkarakter bortsett fra at jeg er trukket 10 poeng for fallet. Jeg hopper meg langt oppover på resultatlista, sjøl om jeg falt.  Sjelden har jeg vært mer stolt og fornøyd med en fiasko…………………….

Alt dette tenker jeg på mens jeg suser ned mot hoppkanten. Den kommer nærmere og nærmere. Jeg eksploderer i en kraftsats og legger meg umiddelbart framover i svevestilling. Kjenner lufttrykket mot kroppen, men av en eller annen grunn får jeg ikke til å sveve med samlede ski. Ufrivillig går skiene rett ut i en stor V, det nærmer seg vel mer en W. Eller X,Y,Z ? Og armene som jeg skulle holde i ro langs kroppen?  Uansett hvor mye jeg prøver, så strekker de seg framover slik Helmut Recknagel gjorde det da han tok VM-gull i Zakopane i 1962. Ikke nøyaktig slik, men armene ligger i alle fall ikke klistret bakover langs kroppen. Og hvor er kroppen i forhold til skiene? Likner kanskje på den gamle storhopperen Koba Tzakadze fra Georgia, som nesten lå under skiene i svevet. Men han lå rett fram slik at kroppen og skiene nærmest var ett. Her ligger kroppen mer i et buktende mønster over, under og ved siden av skiene. 

Så deiser jeg i bakken med et brak, rutsjer nedover og soper med meg all snøen. Den trenger seg inn overalt; i buksa, under genseren, i munnen, i ørene. Til sist blir jeg liggende på magen i bunnen av bakken og jeg skjønner at dette har gått mer som fryktet enn som ønsket. Jeg hører publikum rundt bakken komme med et unisont gisp. Jeg samler skiene, børster snøen av meg og reiser meg opp. Da hører jeg en av publikummet rope: «3,5 meter bestefar. Han pappa hoppet mye lengre!» Jeg skjønner at jeg fortsatt har mye å bevise, tråkker opp bakken, klyver opp på bruskassestillaset og gjør meg klar til andre omgang.

Hva er det kvite som faller ned fra himmelen?

Med de enorme kvite nedbørsmengder som er blitt oss verdensborgere i Tromsø til gode i det siste, har det rast en heftig debatt om hva denne nedbørsformen heter: snø, sne eller sny ? 

Jeg har drevet aktiv forskning og research på dette (kunne kanskje klart meg med å si forskning, men det blir liksom litt mer international touch når jeg også skriver «research») . Og jeg er kommet til en konklusjon, jeg har funnet beviset : heureka, q.e.d., to streker under svaret. Det heter «sny».

Jeg har nemlig funnet en gammel tekst skrevet på det kjente språket «norvegicus tromsoensis vulgaris» , og den går så her:

Når snyen ause ner

Æ syng jo å æ ler

For den skyen som æ ser

Deinn e blå - ikkje grå

Deinn mørknanes sky

Deinn skræmme ikkje mæ

Før æ har sol i mett sinn

Når æ tænke å drømme om dæ

La deinn hælvetes snyen

Skjule alt stygt i byen

La haggelskuran slå

For da flire æ så

Et lifli poæng

E mitt glade refræng

Æ syng jo – mens snyen ause ner.

Seinere er denne teksten oversatt til engelsk, laget melodi til og oppført som  musikal over hele den vestlige verden under tittelen «Singin’ in the rain» (de vet jo nesten ikkje hva sny er).  

Så derfor – det heter "sny", det skulle være tilstrekkelig bevist nå. Og som en generell konklusjon kan man jo også si at det alltid lønner seg å gå tilbake til kildene, drive aktiv kildekritikk og så trekke konklusjoner som samsvarer med virkeligheta. Likevel; jeg har jo ei liberal holdning, så hvis noen likevel skulle ha andre synspunkter, er det fritt fram for å mene noe om dette.  I alle fall hvis man er enige i mine konklusjoner. 

         

Beautiful City

Minneord i Per Bangsunds begravelse 15. november 2013

Av Arne-Wilhelm Theodorsen

Per.

Da du blei født va æ 24 dager gammel og æ fikk meg en venn.  Vi hang tidlig sammen; først i barnevogn -  seinere klarte vi oss sjøl.  Vi stakk av inn i skogen og kom gråtende hjem etter å ha møtt store flokker av ville løver, elefanter og tigre som skulle spise oss opp. Vi brøt oss inn i naboens dukkestue, kledte av oss og konkurrerte om hvem som kunne pisse høyest på veggen. Vi satt hjemme hos dæ og leste Sportsmanden om finalen i VM i fotboill i 1958 mellom Sverige og Brasil, der Brasil vant 5-2.  Våres helt het Garrincha. Mannen som bare spelte og dribla. Han va ikkje så nøye med å skåre, sånne enkle oppgava kunne han Pele ta sæ av. Han Garrincha spelte. Bare navnet hannes va et dikt , en roman, et eventyr. 

Vi  gikk på TIL kampa. Og der hadde vi åsså en helt, Svein Robertsen,  vår Garrincha. Med høyhalsa kvit genser under TIL-drakten, Elvis-sleik og dribleegenskaper. En gang på tidlig 60-tall, da Harstad IL var så suveren at det bestandig bare va spørsmål om kor mange mål dæm ville slå Tromsø med, så vant TIL 6-1 eller 6-2. HIL-laget tok hurtigruta hjem med nasen foill av grus etter å ha blitt roinnspelt av han Svein Robertsen. 

Vi levde et fritt liv; en guttegjeng som bodde heilt nært. En gang dro vi på fesketur med robåt i Sandnessundet. Vi tok gammelbåten til bestefadern  og rodde langt ut og feska taregjedd. Redningsvest va ikkje oppfunnet på den tida. Da vi kom på land igjen så klarte ikkje vi småguta å trekke opp den tunge båten. Vi gikk derfor opp på veien, stoppa noen tilfeldige som kom forbi og fikk hjelp. Så gikk vi hjæm og fikk pølsa tel middag. Fisk likte vi ikkje. 

Vi begynte på realskole/gymnas og fikk andre interessa og en gryende opposisjon mot det bestående. USA-imperealismens herjinger i Vietnam gjorde oss skikkelig opprørt.  Minst like uforståelig va at vår foreldregenerasjon enten støtta dette eller stilte seg nokså likegyldig.  Det la starten for ei grunnleggende radikalisering kor Vietnam sto i fokus, men kor også andre saka i utenrikspolitikk, skolesystem, kapitalisme, klassekamp og så videre fikk større og større oppmerksomhet. Vi begynte å lese anna enn sport. Bl.a huske æ at vi leste Vaino Linna og Miguel Angel Asturias. Og så hørte vi på musikk. Joda sjølsagt va det Paul, Ringo, George & John, men det blei mer åsså. Det va Animals, og Temptations, og det va blues. Æ huske spesielt at vi digga Elmor James «Dust my broom» og en blind folk-blues artist som het Sonny Terry: Oh what a beatiful city. 

Men vi gikk no ikkje rundt som nån hengehoda heller. Nei vi kunne kombinere fæst og opposisjon. F.eks va vi  jo mot alt som het religion så det hendte ofte at vi skulka religionstiman.  En gang gikk vi på ølhallen og tok oss ei øl mens vi skulka. 

Og da vi va ferdig med gymnaset skulle det være en fin fest for foreldre, avgangselever, klasseforstandere og skolens ledelse. Med damask på bordet, høye glass, penklær og taler. Dit dro ikkje du & æ. Vi fylte en robåt med bayer, berter & børst og  rodde tel Grindøya kor vi feira i fri luft.    

                                                       

Så skilte vi lag og gikk hver tel vårt.  Du blei trikkesjåfør, journalist, tidskriftsredaktør osv, mens æ va evighetsstudent og studentaktivist på det røde universitet i nord. Du blei ekspert på nynazistiske miljøa i Norge, mens æ krangla med han Willy Haugli, som va universitetsdirektør i  Tromsø på den tida. Vi hadde bare sporadisk kontakt. Men så - i godt voksen alder fant vi frem til hverandre igjen. Vi møttes, va i selskaper i lag, vi diskuterte, utveksla ideer, snakka og hadde det fint.  Det va ikkje bestandig vi va heilt enig. F.eks. fildeling og Pirate Bay; mens det  tidligere va du som uten tvil va den mest radikale av oss, så va det kanskje slik at no va det litt motsatt  Men uansett ka vi gjorde og diskuterte, va det bestandig artig å snakke sammen og  kunne æ på det nærmeste kunne føle at vi hadde kjent hverandre sia vi va født. 

Og så samarbeida vi litt faglig også. En gang du var i Tromsø i en slik sammenheng så gikk vi en tur på G etterpå. Tok oss nån øl, prata og diskuterte, traff folk. Og da dæm  begynte å blinke med lysan sto vi der tre gamle klassekamerata sammen med nån stilige damer fra den tid vi gikk på skolen. Den ene sa at ho hadde en dunk rødvin hjemme og at vi kunne dra hjem tel ho. Det gjorde vi; vi drog dit,  vi tømte dunken, diskuterte meninga med livet, og  det va nesten som back in the sixties/seventies.

Langt utpå morran en vanlig torsdag i vakla vi hjemover, tok hverandre i handa og sa hadet-  vi var vel aldri nån klemmera- og du sa: «Dette va bra. Det va fantastisk. Kunne aldri skjedd andre plassa enn i Tromsø.»

Da datt plutselig en gammel folk-blues låt ned i hodet mitt: Beautiful City.  Kanskje du hadde rett Per, kanskje det  bare kunne skjedd i Tromsø. Kanskje dette er Tromsø; beautiful city. Ikkje bare fotboillag,  Grindøya, ølhallen,  midnattsol og mørketid, nordlys, måsegg, kobbesveiva, mydlandpølsa og mackøl. Men mest folkan i byen. Sånne folk som dæ; for mange av oss va du en person som gjorde Tromsø tel beautiful city, både da du bodde her og etter det. 

Det er kanskje en floskel å si at sjøl om du e borte så e vårt vennskap evig  og vil aldri forsvinne. For samtidig kjenne æ at æ har mesta nokka vesentlig. Æ har mesta en viktig del av mæ sjøl.

 
Ha det Per. Og takk. Fra alle Tromsø-venna; takk skal du ha. Takk for a beautiful city.