Oppdragsforskning og forskningsoppdrag - om bl.a. SSB, FHF og etc.

Denne artikkelen handler mest om Fiskeri- og Havbruksnæringens Forskningsfond (FHF), men det som framkommer her har også paralleller til andre områder hvor «oppdragsforskning» finner sted.

Det «raser» en debatt i enkelte media om problemstillinger knyttet til offentlig oppdragsforskning og om dette kan kalles fri og uhildet kunnskapsproduksjon. Noe av dette kommer i kjølvannet av den såkalte SSB-saken, bl.a.  en kronikk i Aftenposten av Sigurd Bjørnestad 25. november (1).  

Mye annet av dette dreier seg om forskning finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond, FHF. Dette framkommer bl.a. som en stor sak i Morgenbladet 9. november (2), et debattinnlegg i Morgenbladet 10. november av Helene Ingierd (Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi) og Ingrid S Torp (De nasjonale forskningsetiske komiteene) i Morgenbladet 10. november (3), en leder i Aftenposten 19. november (4), en kronikk  av forskningssjef Tonje C. Osmundsen, NTNU Samfunnsforskning, 23. november (5) , og en  kronikk av adm. dir. i FHF, Geir Andreassen, 24. november (6).  Og så er det sikkert mange andre engasjerte debattinnlegg også.

Nå er vel sakene om noe av forskningen i SSB og om forskning finansiert av FHF forskjellige, men i kjernen har de etter mitt syn noen klare likhetstrekk: «Hva kan man kalle forskning?» Bjørnestad framhever at konflikten i SSB bl.a. går på ulike syn på om forskningen skal være fri og uhildet eller om forskningen skal være nyttig for departementene, mens Morgenbladet hevder at forskningsmidler fra FHF fordeles (uten anbud) til håndplukkede forskere, at negative resultater blir forsøkt skjult og at prosjekter går til forskere med aksjer i næringen. De antyder at noe av forskningen som finansieres av FHF er reine bestillingsverk.

I kronikkene fra forskningsdirektøren fra SINTEF og direktøren i FHF svares det som best man kan med å ønske kritisk søkelys på fiske- og havbruksforskningen velkommen, men det tas avstand fra Morgenbladets beskrivelse av dårlig forskningsetikk, lukket forskning, korrupsjon og tilbakehold av opplysninger.  Representantene for de forskningsetiske rådene hevder likevel i sin artikkel at måten fiskerinæringen håndterer forskning på, ikke er god ut fra et forskningsetisk perspektiv.

I kronikken fra SINTEF-direktøren opplyses det dessuten at Fiskeri- og Næringsdepartementet (FND) har foreslått at FHF endres til et statlig aksjeselskap. Målet er at fondet skal ha faglig autonomi, men fortsatt med formål å fremme forskning som gir merverdi for havbruk og fiskeri. Som slikt aksjeselskap skal fondet skal ha en mer avklart relasjon til staten, og vil kunne videreføre sitt formål og virkeområde. 

Jojo, tenker jeg, man kan kanskje hevde at journalistene bak artikkelen i Morgenbladet har tatt seg litt for mye foredlet torskeleverolje.  Norske forskere er jo  hardtarbeidende, de har stor faglig kompetanse og integritet, og de lar seg vel neppe kjøpe for en håndfull sølvpenger eller to. Men dette dreier seg mest om hvordan systemet og ikke enkeltpersoner fungerer.  Likevel; er ikke journalistene i Morgenbladet  inne på noe vesentlig?

Er det f.eks. riktig å kalle det for forskning når oppdragsgivere (både departementer og fond som er 100% styrt av næringsinteresser) så tydelig definerer formål, problemstillinger, gjennomføring, (hva med konklusjoner?), samtidig som seriøs kritisk journalistikk hevder at man litt for ofte ser bort fra grunnleggende mekanismer som skal sikre at forskningen er objektiv, sannferdig og åpen? Er det mulig (igjen både for departementer og fond) å si at kunnskapsproduksjonen er forskningsbasert og objektiv, når det ikke har vært konkurranse om forskningsoppdraget, når det ikke er tydelige regler for fagfellevurderinger/evalueringer av forskningen, når det kan stilles spørsmål om forskningshabilitet, og når det ikke er helt klare regler for hva som kan publiseres- før evt. resultater foreligger? Eller er det slik at hovedhensikten med denne forskningen er at oppdragsgiver skal kunne si: «Forskning viser at …….»?

Hvorfor kan man ikke heller betrakte forskning som ikke oppfyller vanlige forskningskrav som ordinære konsulentoppdrag og kvitte seg med pynteordene om forskning og objektivitet? (Kan det ha å gjøre med at forskningsoppdrag ikke trenger å bli utlyst??)  Ved å gjøre dette må departementer og andre offentlig instanser behandle slike innkjøp på linje med alle andre innkjøp av konsulenttjenester: anbudsutlysning med klare vurderingskriterier, anbudsvurdering, valg av leverandør, kontraktsforhandlinger og kontrakter?? Det trenger ikke bli spesielt vanskelig eller ineffektivt, snarere tvert imot. Man kan bruke mekanismer som inngåelse av store prosjektkontrakter dersom det gjelder store avgrensede oppgaver, eller man kan bruke mekanismer som rammeavtaler med såkalt avrop når mindre jobber skal gjøres.  På den måten kan man sikre transparens og ryddighet i det offentliges behov for kunnskapsinnhenting som ikke er forskning, akkurat som ellers når det gjelder offentlige innkjøp.

Når det så kommer til forskning, hvorfor kan man ikke ha et mer åpent formål med evt. fond eller satsinger? Kan man ikke heller ha formål som ikke sier at forskningen skal være nyttig bare for næringen (det kan ligge mange alvorlige begrensinger i ei slik formulering), men at man gjennom anerkjente forskningsmetoder skal framskaffe kunnskap –  både nyttig og  kritisk - i og om næringen.

Og hvorfor skal man etablere et eget aksjeselskap som skal håndtere slik oppdragsforskning (for vi trenger absolutt mye god oppdragsforskning), når man allerede har et organ som har etablert meget gode rutiner for å definere forskningsområder og forskningstemaer, for åpen utlysing av midler, for vurdering, prioritering og finansiering av de beste søknadene, for fagfellevurdering og evaluering av forskningsresultater, for publisering og informasjon om forskningsresultater  (også regler om hva som kan holdes lukket pga. bedriftssensitiv informasjon) og ikke minst for forskningsetikk, habilitet og prosjektgjennomføring? Dette organet heter Norges forskningsråd (de har ikke noen forkortelse) og bevilget i 2016 over 9 milliarder kroner til forsknings- og innovasjonsprosjekter over hele landet.  Da burde dette organet også være i stand til å håndtere ca. 300 mill. kroner mer pr. år i et autonomt program for oppdragsforskning – under forskningsrådets retningslinjer – for den norske fiskeri- og havbruksnæringen.  I et slikt program bør næringen absolutt være med å påvirke, men være langt unna å ha 100% kontroll.

Det hjelper ikke at FHF sjøl hevder at de har gode rutiner på plass. De kommer likevel ikke utenom at det de hevder er omdiskutert, samtidig som at forskningsformålet er sterkt begrenset, at næringen har full styring – ikke bare påvirkning – og de kommer ikke utenom at det også utdeles forskningsmidler uten utlysning og konkurranse.  Derfor bør det egentlig være både i samfunnets og i næringens interesse å avvikle hele fondet og legge det inn under Norges forskningsråd. I og med at det er NFD som er «eieren» av FHF, dvs. oppnevner styremedlemmer og fastsetter retningslinjer, så bør det jo være en kurant affære å vedta at dette skal flyttes til forskningsrådet.

Og så må man i alle saker – både når det gjelder FHF, SSB og andre med og uten forkortelser -  skille mellom forskning og konsulentutredninger; for departementer, direktorater, andre offentlige instanser og næringer i kongeriket.

Referanser:

1)    https://www.aftenposten.no/okonomi/i/zL568q/Braket-i-SSB-er-ikke-over-med-Meyers-avgang),

2)    https://www.aftenposten.no/meninger/leder/i/E03bG/Aftenposten-mener-Per-Sandberg-ma-rydde-opp-i-ukulturen-i-oppdrettsnaringen)

3)    https://morgenbladet.no/ideer/2017/11/forskningsetikk-forklart-av-fiskerinaeringen

4)    https://morgenbladet.no/aktuelt/2017/11/millionene-som-bygger-sjomatnasjonen), 

5)     https://www.ntbinfo.no/pressemelding/kronikk-er-norske-havbruksforskere-korrupte?publisherId=15753685&releaseId=16254034

6)     http://fhf.no/nyheter/2017/november/2411/fhf-mener-forskningsetikk-og-faktabasert-kunnskap/

Return to sender – om tvangsreturnering av unge asylsøkere.

Under Stortingets behandling av  spørsmålet om tvangsreturnering av unge asylsøkere fra Afghanistan (oktoberbarna)  har den store asylpolitiske alliansen  (Høyre, FrP, AP, SP) ikke uventet satt foten ned for en mer human behandling av de det gjelder. Det hjelper ikke at mange pålitelige kilder hevder at det er svært utrygt i Afghanistan, det hjelper ikke at noen av de som blir sendt ut er rotfesta i Norge og ikke har noen familie eller nær omgangskrets i Afghanistan, det hjelper ikke at mange av disse "oktoberbarna" nå flykter fra Norge til en utrygg tilværelse på gata i Europas storbyer, og det hjelper ikke at sentrale, kompetente mennesker i norsk samfunnsliv (og i partiene sjøl) reiser en advarende pekefinger mot utkastelsesstrategien.

Dette vekker sjølsagt debatt og får oppmerksomhet, og det mangler ikke på kommentarer og synspunkter i denne saken. En av de siste synspunktene framkommer i lederen i Nordlys (på trykk i fredagsutgaven 10. november ) hvor man i sterke ordelag bejubler Arbeiderpartiledelsens konsekvente holdning (i og med at de ikke gikk mot regjeringas synspunkt i denne sak)  og advarer sterkt mot at man åpner opp for å la folk bli . «For Arbeiderpartiet handler dette ikke om å gå til høyre eller venstre i innvandringspolitikken, men om å finne tilbake til den ansvarlige tradisjon partiet tidligere har stått i.» (sitat fra lederen)

Ifølge den samme lederen er det viktig, nærmest for å beskytte asylinstituttet og andre potensielle flyktninger, at Norge opptrer med hård hånd og statuerer eksempler som gjør at mange ikke lokkes hit av falske forhåpninger og falske mennesker. Det er  jo for så vidt et respektabelt synspunkt, men hvis Nordlys-redaktøren (for det er vel han som har skrevet dette) er opptatt av å slå ring om asylinstituttet (et velfungerende sådan) så vil jeg anbefale boka «Hva er en flyktning?» , skrevet av Vigdis Vevstad og utkommet i år. (Hun har doktorgrad i internasjonal jus og har særlig kompetanse på flyktning- og asylrett og policyutvikling, inkludert utviklingen av et felles europeisk asylsystem.) Jeg tror at å legge slik internasjonal fagkompetanse til grunn for politisk debatt om temaet er langt mer fruktbart enn å referere til gamle ansvarlighetstradisjoner i et spesifikt politisk parti.

Men så er det noe med debattformen i lederen også. Den avsluttes slik:

«Det er forbløffende hvordan det i løpet av få år har vokst frem en stor innvandringsliberal fløy i Ap som har forlatt denne linjen fullstendig, og som dominerer i det offentlige ordskiftet.  Det har dessverre ført til sterk tvil om Ap likevel kan komme til å åpne for stans i returer på et senere tidspunkt, basert på noe partiet kaller «sårbarhetskriterier.

Det er et signal om at asylopprøret i partiet ikke er slått helt ned, at presset for å myke opp den norske praksisen vil fortsette, og at den emosjonelle og uansvarlige asylaktivismen fortsatt har et stort spillerom i Ap under Jonas Gahr Støres ledelse.»

Jeg synes at Nordlys her framviser en svært uansvarlig debattform.  På en negativ ladet måte beskriver avisa mennesker som ikke tenker som de som «den emosjonelle og uansvarlige asylaktivismen», når deres fokus er å ta vare på mennesker på en human måte. Det ville jo nærmest være som at jeg, når avisa ikke tenker som meg, skulle karakterisere Nordlys som «den ufølsomme og regelstyrte systemfascismen»,  fordi de så sterkt fokuserer på ansvarlighet og faste regler. En slik karakteristikk kunne jeg aldri tenke meg å komme med. 

Svett i panna - ei personlig erfaring om friluftsliv og folkehelse.

Jeg – som ihuga friluftslivsentusiast – har med forundring/skepsis/irritasjon (stryk det som ikke passer) registrert at det i større og større grad snakkes om folkehelse som et argument for friluftsliv. Jeg går jo på tur for å gå på tur, jeg ror jo med båten for å ro med båten, jeg padler jo kajakk for å padle kajakk, jeg plukker jo bær for å plukke bær, jeg står jo på ski for å stå på ski, jeg går ikke på jakt men de som gjør det går jo også på jakt for å gå på jakt.  Alle gjør det for å oppleve i opplevelsene, føle i følelsene, gledes i gledene og sitre i spenningene.

                                                   Ute i naturen 

Jo jo; jeg kan innrømme at det er bra for min daglige fysiske form, for mitt velvære og for psyken; det er få følelser som slår følelsen av at alt stemmer når man er kommet hjem, har tatt seg en dusj, har spist litt mat og man kan slappe av etter en lang dag ute i naturen. Men å tenke på helse?  Ærlig talt; det er nå det som kommer absolutt sist – eller rettere sagt som er helt fraværende – når jeg er ute og kjenner storheten i storheten ute i naturen.

«Det er sikkert bare for å være med på en megatrend», har jeg tenkt, «alle snakker jo om helse og da må jo vi friluftslivsforkjempere også være med på dette. Kanskje han der helseministeren i det Høie vil se i nåde til oss og sørge for at friluftsliv og friluftslivsaktiviteter får større innpass i den offentlige diskursen og i alle oljekronene som pumpes ut over landet. Men ellers; hva har dette med helse å gjøre? Hva har dette med sjukdom å gjøre?»

Slik har jeg tenkt. Slik har jeg tenkt lenge. Inntil ganske nylig har jeg tenkt slik. Men så skjedde det noe…………..

Jeg er på ferie i Sverige, hvor vi har et lite sommerhus ved bredden av Lule-älven. Nå er jeg blitt sjuk; jævlig sjuk er jeg blitt. Etter å ha ligget hjemme med smerter som kommer og går, med febertokter, frostrier, kvalme og fan vet hva som ikke feiler meg, så har kjerringa tvunget meg til å dra til sjukehuset hvor de raskt konstaterer at jeg er «sjukt sjuk».  Det er en bakteriell infeksjon jeg er blitt utsatt for. Så blir jeg lagt inn på ei medisinsk avdeling, jeg får antibiotika og annet graks intravenøst, jeg får noen piller og jeg får masse tilsyn også.

Nå ligger jeg her, fortsatt mellom svettetokter og frostrier. Hele tida er det sjukepleiere som ser til meg; de spør meg hvordan jeg har det, sørger for at jeg har vatn å drikke og ser til at jeg har det så bra som mulig.

                                                   Her ligger jeg

Med jamne mellomrom kommer det pleiere og gjør diverse målinger; temperatur, puls, blodtrykk, oksygenopptak (noen ganger blodprøver også), og jeg vet ikke hva. Så logges dette og brukes av legene til å se om utviklinga går i rett retning for meg.

Først synes jeg disse målingene er litt ubehagelige. Jeg har egentlig både legeskrekk, sjukehusskrekk, sprøyteskrekk og målingsskrekk. En gang for lenge sida gikk det så galt at jeg besvimte --- da de målte blodtrykket mitt. Men det skjer ikke nå. For det første er jeg nokså nær besvimelsen allerede, men viktigere er det kanskje at jeg venner meg til dette og etter hvert synes jeg hele greia er nokså OK.

Så kommer det ei svensk sjuksköterske som skal gjøre målingene. Det er ei voksen dame; hun er høyreist, mørk og vakker. I mi feberørske ser hun mest ut som en voksen utgave av Ronja Røverdatter med sitt kullsvarte hår, mørke øyne og vennlige smil. Hun fester alle måleprobene på meg og setter i gang måleapparaturen. Mens målingene går sitter hun foran apparaturen og ser på en skjerm, noterer ned og følger med. Så kopler hun fra, tørker svette fra panna mi med en fuktig og kjølig klut og sier: «Du måste vara en toppidrottare!»

Idrettsmann jeg? Vel drev jeg litt idrett tidligere, men det må nå være over 30 år sia sist jeg sto på en startstrek av noe som helst slag.  Noen topp har jeg heller aldri vært; kulhopper, sjølmålsscorer, feilorienterer, saktegående kappgjenger, joggende sprinter og spesialist i undervannscrawling som jeg er! Så jeg svarer henne at det er jeg ikke. «Men nogot måste det vara», sier hun, «du er i god form.» «Joda», sier jeg, «jeg er jo ivrig friluftslivsmenneske og går mye på tur, spesielt på fjellet om vinteren.» «Det kan jag se», svarer hun, «du har jättebra mätingar här. Du er i mycket bra form», sier hun og så tørker hun panna mi en gang til.

Så snakker vi litt sammen. Sjøl om sjukehuspersonalet i Sverige – akkurat som i Norge – har en knallhard arbeidsdag med et evig kjør, så tar alle seg tid til å snakke litt med pasientene. Det gjør «voksen-Ronja» også. Jeg blir jo veldig smigret av hennes uttalelse og spør henne om det at jeg er i såpass bra form har noe å si for min evne til å bli bra fra denne akuttsituasjonen som jeg er havnet i. «Självklart», svarer hun og sier at det ser ut som at jeg svært raskt er i ferd med å komme til hektene igjen, sannsynligvis raskere enn om jeg ikke hadde vært i såpass bra form.

Når hun er gått blir jeg liggende og tenke. Jeg er jo ikke i spesielt bra form, synes jeg. Nesten alltid er det er tungt å gå oppover fjellsidene og ofte er det slik at jeg – både pga. kroppsvekt og manglende kondis – blir liggende bakerst og tråkke spor når turfølget snegler seg framover i djup snø. Men kanskje jeg er i bra form likevel? Men da er ikke formen kommet av noen «panikkøkter» med intens trening i studio e.l., men pga. et langt liv med kontinuerlig utendørs aktivitet.  Bortsett fra en periode i ungdomsårene, hvor det ble «mer turing på fest enn turliv på fjellet», har jeg jo drevet med friluftslivsaktivitet hele mitt liv. Når jeg er i frilufta, så er jeg der for å være der, ikke for å trene, ikke for å få bedre helse, ikke for noe som helst annet enn å være ute og ha det fint og spennende i frilufta. Likevel; det har kanskje gitt meg ei grunnform som jeg nå kan profitere på helsemessig, her jeg ligger på sjukehuset og utålmodig venter på å bli bra igjen.  

Jeg sovner i sjukehussenga og sover lenge, lenge, lenge. Ei stund etter at jeg våkner kommer «voksen-Ronja» på nytt med alle måleinstrumentene. Hun smiler og sier: «Hej, du toppidrottare!»  Jeg reiser meg litt opp i senga, trekker inn magen og sier: «Heia du, fint at du er her igjen». Så måler hun meg pånytt.

         

                                               Svensk sjukehusfrokost

Jeg blir bra nokså raskt og blir skrevet ut av sjukehuset etter noen dager. Resten av ferieoppholdet nyter jeg i et strålende sommervær, sjøl om jeg må ta det litt med ro etter det jeg har vært gjennom.

Så drar jeg hjem til Tromsø, heilt frisk.  Ei stund etter hjemkomsten blir jeg imidlertid dårlig igjen, og klok av skade er jeg rask med å dra til legevakt og sjukehus. Der konstateres det at noen bakterier har klart å overleve behandlinga fra Sverige og at infeksjonen nå er i ferd med å blusse opp igjen. Jeg opplever nok en gang febertokter, frostrier og det samme som jeg kjente i Sverige, om ikke fullt så sterkt. Jeg blir innlagt på sjukehuset til observasjon, får intravenøs behandling, piller og tilsyn.

Også her er det slik at med jamne mellomrom kommer noen for å måle temperatur, puls, blodtrykk, oksygenopptak (noen ganger blodprøver også) og jeg vet ikke hva, nærmest på samme måten som de gjorde i Sverige.   Ei av de som kommer og gjør disse målingene er ei ung kvinne; litt liten av vekst, blond og vakker.  I mi feberørske ser hun mest ut som en litt større utgave av Tingeling med sitt lyse hår, blå øyne og vennlige smil. Hun fester alle måleprobene på meg og setter i gang måleapparaturen. Mens målingene går sitter hun foran apparaturen og ser på en skjerm, noterer ned og følger med. Så kopler hun fra, tørker svette fra panna mi med en fuktig og kjølig klut, og sier: «Jeg ser at du er godt trent!»

Arne-Wilhelm in Wonderland.

Det er en strålende solskinnsdag. I ført stilig shorts (synes jeg da) og tøff t-skjorte kommer jeg lett joggende sørover Skolegata i Tromsø. I det jeg nærmer meg Kongsbakken Videregående skole ser jeg en stor menneskemengde på gata foran skolen, og når jeg er helt nært drar jeg kjensel på mange fra skihoppermiljøet både lokalt og nasjonalt: Anette Sagen, Tommy Ingebrigtsen, Tor Zachariassen, Kjell Engen, Dag Tessem, Stein Johannesen og mange, mange andre. «Merkelig», tenker jeg, «hva gjør de her midt på sommeren?»

Plutselig skifter været dramatisk og jeg ser at det er store snøskavler på begge sider av Skolegata. Folka – inkludert meg sjøl - har dessuten på seg vinterklær. Det er blitt midt på vinteren, bare sånn helt av seg sjøl. En (jeg tror det er Tor Zachariassen) rekker meg et par hoppski og sier: «Her har vi laga en fin hoppbakke nedover Kongeparken. Hiv på de skiene og prøv!»

Hoppe nå? Jeg spenner på meg skiene, tar fraspark, setter meg på huk og styrer mot skihoppet som er bygd opp midt i bakken. Plutselig er jeg i lufta. Jeg legger skiene ut i en skikkelig V og legger meg framover mens jeg stiger, stiger, stiger til værs. Så ligger jeg heilt i ro og flyter i lufta. Med hodet mellom/under skituppene slik som Domen Prevc og med kroppen like urørlig som Johann Andre Forfang ligger jeg der og duver i lufta, høyt over bakken. Jeg svever! Noen bymåser svever ved sida av meg, men så får de øye på en kebab nede på gateplanet og de forsvinner like fort som de kom.

Jeg passerer Kongestatuen og ser at gammelkongen vinker til meg. Så krysser jeg Vestregata, flyr over høyhusene i Sentrum Terrasse, krysser Grønnegata og Storgata, hvor en bråte mennesker står og ser opp mot meg.  De kommer med høye hurrarop og vinker med norske flagg som om det skulle være 17. mai. 

Jeg flyr fortsatt. Det er så jeg ikke verken kan eller vil lande. Så hører jeg musikk. Nede på bakken like ved Storgata står Jan Garbarek, Mari Boine og Marit Sandvik og spiller, synger, danser (jaja ikke Jan G, han står der like rolig som alltid) på en måte som gjør at jeg får samme følelsen som å være på konsert med disse: nå håper jeg at dette aldri skal ta slutt!

Jeg flyr over Domkirka og ser at den unge Peter Wessel Zappfe henger i urviserne på yttersia av tårnet. Også han vinker til meg og jeg ser at han blinker bak tjukke brilleglass. Så gjør jeg meg klar til landing,  like ved støtta av Roald Amundsen nede på Prostneset.

Men idet jeg skal til å gå inn for landing får jeg ny oppdrift og jeg strekker meg videre ned mot dampskipskaia, der hvor hurtigruta pleide å ha anløp før de flytta det til den nedlagte marinebasen på Olavsvern.

Der, helt nede på kaia er det anlagt ei stor slette.  For enden av sletta er det en stor haug, nesten som slettene i Bak-Olsen og i Bergiselbakken i Innsbruck. Jeg skjønner at nå må jeg lande ellers så havner jeg i havet. Jeg slipper meg derfor ned og tar bakken brått og brutalt. Knærne svikter i det voldsomme trykket som oppstår og jeg siger nesten helt sammen. Men ikke helt; jeg faller ikke. Jeg er helt nedpå hælene og så klarer jeg med stor innsats å reise meg opp.

Dæven det gjør ondt! Det verker noe aldeles forferdelig i hele kroppen og spesielt i knærne.  Tårene spruter ut av øynene mine, både pga. smerten og på grunn av gleden over å ha gjort et skikkelig skihopp.  Samtidig renner svetten i like strie strømmer som tårene. Jeg føler meg heilt utslått. Likevel må jeg utstøte et høyt gledeshyl; jeg gauler så høyt jeg kan. Det ljomer over heile byen.

Gjennom tårene ser jeg oppover mot skihoppet, og jeg ser at to personer tar på seg randonne-ski og kommer kjørende ned mot meg. De tar noen vakre svinger før de til slutt svinger rett foran meg.

«For et skihopp! Det var fantastisk!» De roper i kor og sier at det er det beste skihoppet som noensinne er prestert. Så sier de at det er to gamle ski- og turnkjemper fra Tromsø (Engen-brødrene) som nå til høsten skal starte kurs for å utvikle spenst, styrke og kroppsbeherskelse. Hvis jeg deltar på det kan jeg få slik stabilitet at jeg kan kvalifisere meg til neste års vinter-OL som skal arrangeres på Svalbard.

Jeg er veldig i tvil og sier at jeg tror jeg skal nøye meg med dette ene hoppet. Ikke for det; det kunne vært artig å delta i OL, men jeg tror at en gjentakelse fort kan bli en fiasko. Dessuten vil det sikkert gjøre ondt det også; etter den søte kløa kommer alltid den sure svia!

Så våkner jeg plutselig av at noen røsker i meg. Jeg ligger i senga, bader i svette, kroppen er mørbanka og en hammer slår inne i hodet mitt.  Det gjør jævlig ondt, også i våken tilstand. Så snakker ho til meg. «Jeg tror du er blitt sjuk», sier ho. «Veldig sjuk», sier ho. «Kom så kjører jeg deg til sjukehuset.»

Reisebrev fra Utlandet

Det er 18 små firkantige hull som ligger i bredderetninga, mens det er 18 små hull som ligger i lengderetninga.  Hullene er plassert på ei kvit kvadratisk plate, som da  altså inneholder 324 hull.

Så er det 44 slike kvite  kvadratiske plater. Da skulle det bli 14256 hull totalt. Det er mye det ! De som gjorde dette arbeidet, var de virkelig klar over hvor mange hull  de plasserte her?

Platene – og hullene – er plassert i taket over meg her jeg ligger på Medicinsk Akutvård på Sjukehuset i Sundsby (som er sjukehuset for Luleå/Boden – regionen). Nå har jeg ligget her i flere dager og først nå er jeg begynt å komme meg på beina og være litt oppe, men de første dagene var det nærmest det eneste eksterne synsinntrykket (jaja utenom en haug med svenske vennlige skjukskjöterskar da).

Så den eneste utfordring (foruten å bli frisk) jeg har hatt,  har vært å se på disse platene og disse hullene. Når feberen har revet i kroppen og jeg har kjent meg mest som et kokt egg, har det sett ut som at jeg så ned på disse og at de sto oppstilt i en nordkoreansk eller olympisk parade (de ligner jo litt ?). Når feberen har sluppet taket og svetten  har silt ned i øynene så har de forandret seg så jeg mest syntes de lignet på en lang kinesisk eller japansk tekst. Men hva som står der, er ikke til å forstå.  

Og jeg som var blitt helt frisk?

Joda jeg var jo det; klipte plen, dro med båten på elva, reparerte flytebrygga , gikk tur og hadde det fint. Men så en morgen kjente jeg at jeg var blitt litt «stiv» i kroppen (vel, i andre deler enn der problemet hadde vært). Det var nesten som feber, men det hadde jeg jo ikke. Så jeg la meg igjen sov en time eller to, sto opp og følte meg ikke så verst. Så kom det kasta på meg; en influensa av det brutale slaget. Det var høy feber, svetting, feberrystelse og slikt om hverandre. Jeg la meg ned igjen, knaska IBUX og Paralgin Forte og det vi hadde for hånda, og det fungerte jo bra. Ja ja, bortsatt fra at temperaturkurven så ut som en sammentrykt sinuskurve, med mountain high og river deep. Skikkelig influensa. Et sted i bakholdet gnog en beskjed som en av legene på Sunderbyen hadde gitt meg: «Därsom ni får feber, måste ni komma tilbaka hit!» Men det er jo pinlig å dra inn på sjukehuset med litt feber og så bli sommerens gjenganger i kaffepausene : «Minnes er den norrbaggen som kom inn på Akuten og sa han var sjuk och så var det ju bare en flis i fingeren ?».  Og så ler alle over kaffen og fikabrödet.

Så etter et par dager i en slik tilstand tvang kona meg med på å kjøre til Akuten på Sunderbyn, etter at hun hadde hatt en grundig telefonsamtale med vår datter som er lege. Jeg var jo peis nok (i tillegg til i problemområdet) til å klare å utsette dette, men klokka 02.00 om natta var det så ille at jeg måtte bli med.

Jeg kom fort inn til undersøkelse, og det ble tatt prøver og målinger både her og både der. Så kom legen, og han ba meg fortelle hendelsesforløpet. Han nikket og var veldig forståelsesfull. Kul type, var det, et stilig bukkeskjegg på kjaka og piggtrådtatto på venstre arm. Jeg avsluttet med å si at dette er jo mest for sikkerhets skyld og det er sikkert bare en helt vanlig influensa. Da avbrøt han meg på en vennlig måte og sa: «Det är det inte. Det är inte en vanlig influensa. Det är en jättekraftig  indre betännelse du har!» Jeg svarte med spørrende øyne: «Så jeg er sjuk?». Han svarte: «Du är sjukt sjuk!»

Ordene kom som et piskeslag mot meg; for det første ble jeg glad og lettet over at han så klart sa at det var riktig av oss å komme hit, ingen grunn til engstelse for å ha forstyrret. Så tenkte jeg at det var jo tøft med en lege som sier ting så klart og konsist. Men så kjente jeg en uendelig og smertefull tristhet og sorg langt innover i sjela: «Skal jeg aldri bli bra og slippe dette ?»

Jeg sa  ikke så mye før jeg svarte. Jeg hadde jo mest lyst å si at det ikke går an, jeg har jo tidligere publisert at "Hallelujah jag er frisk igjen !" Men det sa jeg ikke; det ble veldig emosjonelt og jeg fikk bare fram: «Kom jeg for sent hit?»

Da gjorde coolingen noe kult; han satt seg på kne foran meg, holdt meg på låret og sa: «Jag bruker seja; dersom man blir frisk igen så er det aldrig för sent. Du blir frisk av dette, men vi legger deg rakt inn på sjukehuset». I all smerten og forvirringa begynte jeg å le, han gjorde det samme.  Ingrid også, for hun satt jo like ved.

Så gikk det fort; jeg ble innskrevet på ei avdeling på sjukehuset midt på natta, de begynte med intravenøs antibiotika og det har nå vart i 3-4 dager.  Kanskje kan det ta et par dager til før de setter meg på en tabelettkur, men først må de såkalte CRP-verdiene komme ned på et nivå som gjør det mulig å behandle dette  med tabeletter. (I begynnelsen var mine CRP-verdier sammenliknet med normalverdier antakelig som å sette høyden av Mount Everest opp mot høyden av Varden på Nordøya. ) Og ettersom antibiotikaen har tatt grep stabliliseres temperaturen, feberristingene forsvinner, svettinga blir borte og smertene flyr avgårde. Og ikke minst redselen; jeg må jo innrømme at på det  verste var jeg betenkt, som han sa fyren som satt på båtkvelvet etter at robåten hadde bikka rundt i full storm på Vestfjorden. Men det tar nok ei stund før jeg blir helt bra og jeg vil tro at nå står en ekstremsportøvelse på ekstremt høyt nivå for døra den kommende tida; jeg må ta det med ro.

Så hvorfor bryr jeg meg med å legge dette ut på bloggen nå, blir det ikke vel privat? Jo kanskje kan det oppfattes slik, men jeg ønsker at dette skal oppfattes som en personlig og ærlig beretning om en dramatisk utvikling av min private helsetilstand, slik at også andre kan slippe å havne i samme fella som meg. Og erfaringene er i hovedsak:

1. Hør etter hva doktoren sier. Hvis det kommer et symptom etter en incident og dette symptomet kan ligne på det som legen sier, så følg legens råd. Ikke begynn å tolke dette i andre retninger, gjør som du har fått beskjed om.
2. Ikke gå rundt og tro at det er en bagatell dersom du føler deg dårlig. Bedre for deg at du går en gang for mye enn en gang for lite. Og Helsevesenet er jo til for oss ikke for seg sjøl. Hvis noen i mottakelsene argumenterer mot det, kan du sende de til meg. ( Og så er jo så godt som alle utrolig vennlige, forståelsesfulle og servicemessig innstilt ).
3. Hør etter på hva dine omgivelser (familie, venner, kolleger) sier. I en slik situasjon er de antakelig langt bedre i stand til å vurdere situasjonen enn deg. Dessuten er de antakelig gladere i deg enn du sjøl er.
4. Ikke vær sånn en peis som jeg var det.

1

Så kommer jeg plutselig til å tenke på at noen av småhullene i takplatene skjules av lampefester, gardinskinner etc. Og hva vet jeg om at det hull det, kanskje det er slik at ikke er hull akkurat der. Kanskje tallet på småhull er mindre enn 14256. Må jeg låne meg en stige og klatre opp, skru ned utstyret og sjekke at det virkelig er hull der?

Nei fan om jeg skal; jeg skal jo ta det med ro. Nå skal jeg for første gang dette år få se en etappe i Tour-de-France. Med den fantastiske innsatsen  til Edvald i dette rittet (fikk ikke med meg hans seier før jeg var våkna av feberen) så blir det en glede å se dette, uansett hvordan det går.

Så skal jeg på nettet følge med i kampen på TUIL Arena, hvor den den suverene Mo Ahamed Jama antakelig leder laget TUIL  i deres fantastiske sesong om plassering høyt oppe på tabellen. Heia TUIL, Heia Mo!

Jeg skal altså slappe helt av.

Hallelujah jag er frisk igjen

Halleluja, jag är frisk igen, vilken lättnad!
Den masken som mitt hjärta tärde dog av övermättnad
Dock var det ej långt ifrån att den mig bragt på kyrkogården
Gud hjälpe den som får den, gud hjälpe den som får den

For kort tid siden la jeg ut melding på FB om at jeg og han re-konvalle-jensen arbeidet sammen, og flere ( i tillegg til meg ) har jo lurt på hva det er som har skjedd.  Skal jeg berette eller skal jeg ikke berette, det er frågan ?

Men når gammelordføreren (han som er myyyyyyyye yngre enn meg) kan lage blogg om sin egen helsetilstand, så kan vel jeg også. Jeg tar sjangsen.  Here it comes:

Mange vet jo at jeg p.t. ferierer i «Norra Sverige- där björnarna tuslar i gräset och små pojkarne knu…. som gamle gubar, där det är skjönt att leva», og vil vel derfor tro at jeg var på en ekskursjon i de djupe skogene for å leke «småpojk».  Så kom det plutselig en stor bjørn og forstyrret; den kom mot meg, reiste seg på to  bein og brølte noe «fruktansvärt». Samtidig hadde den en forferdelig dårlig ånde, helt grusomt var det.

Hva skulle jeg gjøre? Jeg reiste meg på to jeg også og brølte så høyt jeg kunne. Men på grunn av ekskursjonens formål hadde jeg jo nettopp pussa tennene, så dårlig ånde klarte jeg ikke å framskaffe. Jeg gjorde alt jeg kunne for å framskaffe dårlig lukt jeg også, men det var fånyttes; omtrent som å fise i Nidarosdomen – ingen merker noe som helst av det.

Bjørnen kom nærmere og nærmere. Jeg hadde hverken kniv eller gevær med meg, og å legge på sprang var vel heller ingen mulighet. Jeg valgte derfor å ta kampen opp med bjørnen.

Så sto vi der og brølte begge to mens vi langsomt nærmet oss hverandre. Plutselig kom bjørnens angrep ved at han langet ut en rett høyre mot meg. Da, i et øyeblikk av intens klarhet, gjennomførte jeg et motangrep satt sammen av bokseteknikker fra Otto von Porat  (norsk konge), Floyd Patterson (boksehistorias mest sympatiske mann), Ingemar Johansson (representerer liksom litt av vertskapet i og med at jeg er i Sverige), Sony Liston (jailhouse rock) , Mohammed Ali (fotarbeid er også viktig) og George Forman (The rumble in the jungle, nesten som her),  samt Mike Tyson og Evander Holyfield (kombinasjon av gode slag og intens biteteknikk) . Jeg gikk rett på.

Det varte ikke lenge (ca 1 minutt og 40 sekunder i første runde) før jeg fikk inn en fulltreffer og bjørnen måtte ta telling. Nå kunne ikke bjørnen telle sjøl, så jeg måtte hjelpe han med det. Han kom seg likevel på beina, men bare for å bli møtt med en ny parade som jeg hadde lært da jeg gikk på gymnaset. (Straffen man fikk når man kom for sent ble kalt parade og innebar at den påfølgende dag måtte man stille opp en halv time før tida).

Nå hadde bjørnen fått nok; han tok skikkelig telling; jeg la 10 kongler på bakken foran han og han bare blunket med øynene, vifta med ørene og nikket med hodet. Han lovde høyt og hellig at han aldri mer skulle angripe folk eller dyr, men holde seg til laktovegetariske produkter som røtter, bær, aubergine (eggplante) og bjørnekjeks. Så sprang han avgårde inn i de djupe skogene.

Jeg sto igjen som seierherre, men var nokså fortumla. Jeg oppdaget at bjørnekloa hadde laga et lite rift på min venstre lillefinger og med all skiten den der bjørnen hadde vært borte i, så kunne jo såret bli infisert. Så jeg dro på legevakta (Hälsocentralen) og fikk vaska såret, og fikk beskjed om å holde det reint og sterilt, men samtidig la det få luft.  Da jeg spurte om jeg også skulle ta det rolig, så lo de av en eller annen grunn, men sa noe om å «lugne ner». Så jeg dro på Systemet og kjøpte ei flaske Calvados for å vaske såret med, og nå tror man kanskje at jeg sitter ved Luleälvens bredd og vasker såret med en dråpe Calva mens «jag super rästen själv» ?

Nei slik er det ikke, de som tror at det er dette som er grunnen til min re-konvalle-jensen, tar helt feil. Bortsett fra det med Calvaen stemmer ingenting, ikke en tøddel.

Det som derimot skjedde var at jeg for en mnds tid siden var gjennom en skikkelig pangsjonistisk gammelmanns-operasjon på UNN. Så ble jeg , etter ei noe slitsom tid, heilt bra av dette og dro på  ferie til vår stuga i Sverige. Her meldte problemene seg pånytt etter ei stund, og den siste uka har jeg besøkt Akuten på Sunderby sjukehus og div. Hälsocentraler i Boden med en frekvens som er raskere enn hoftebevegelsene til småpojkarna i de svenske skogarna. Ca. 10 ganger har jeg vært inn og ut av akuttbehandling, men nå endelig ser det ut til at «Hallelujah jag er frisk igjen», som den store Cornelis sang.

Og i denne behandling har jeg fått svar på frågan  «Änglor, fins dom ?»  (Svensk film fra 1961 med bl.a. Jarl Kulle og Christina Schöllin) . Jo, de finnes, og akkurat nå har de vært her. I blåhvite klær; med smil, vennlighet, omsorg, forståelse, respekt og kompetanse har både läkare (kvinnelige og mannlige), sjukskötersker (mannlige og kvinnelige) og annet helsepersonell (menn og kvinner også her)  tatt imot meg både tidlig og seint og gjort sitt beste for at jeg skulle komme best mulig ut av det hele, både når det var akutt og når det gjaldt å løse problemet mitt på litt lengre sikt.

Så snakker jeg med svensker her jeg er og jeg oppfatter jo at også her i Sverige er det sterke synspunkter på helsevesenet hva gjelder rasjonalisering, kompetanseutvikling, sentralisering og service til befolkninga  (inklusive til  en ferierende norrbagge), på samme måte som det er heftige diskusjoner hjemme i Norge om dette. Det er da jeg tenker at uansett hva man mener og uansett hvilke løsninger som velges, så kan resultatene aldri bli gode dersom ikke menneskene i systemet – grunnfjellet i helsetjenesten – kan faget sitt, kan omgå mennesker, kan kommunisere med pasientene og virkelig ønsker å gjøre sitt beste . Og slik jeg nå ufrivillig har erfart hvordan dette kan fungere både i Norge og i Sverige, så vet jeg at «bransjen» begge steder – uansett hvordan den måtte være organisert-  er bekvinnet og bemannet med mennesker som virkelig ønsker å oppfylle disse grunnleggende kravene i sitt arbeid. Det er veldig OK å oppleve det.

Og så er det kanskje noen som spør seg om hva problemet var? Det gidder jeg ikke gå i detalj om, men kan jo si så mye at forstørra prostata er noe piss.

Men nå er jeg bra. De som har lest boka mi vet kanskje at det jeg nå opplever kan kjennes tilogmed bedre enn  en softis som jeg kjøpte på Cafe Nyløkken på Tromsømessa i 1960. De som ikke har lest boka mi ("Harske Gleder") bør absolutt gjøre det.

Nå skinner sola og det er sommer på alle måter. I dag venter en båttur på Lule-älven, "där lax, öring, abborre og gjädde simmar i älven og små pojkarna ………"

God sommer til alle. 

Himmelen er blå - himmelen er grå

Først leste jeg teksten. Det var en fin tekst, om krigsruiner på ei strand i Hellas, om en flyktning som sitter på stranda og venter på å komme seg videre nordover – vekk fra krig og elendighet, og om en norsk turist som går på stranda  og som synes at hun har alt som trengs. En djup, vakker og tankefull tekst.

Så hørte jeg musikken. Det var fin musikk, bossa så det holder. Svingende, meliodiøs, dansende. Det var  lett, vakker  og fengende musikk.

Så tenkte jeg: Dette var jo fint hver for seg, men hører det sammen? Har det ikke vært mer passende med «lett tekst til lett musikk» eller «djup musikk til djup tekst»?

Så hørte jeg tekst og musikk sammen en gang til; jeg hørte låten.

Låten -  «På et nes ved Isodoros» - er en av mange låter som kommer på Marit Sandvik sitt nye album «Gå, sveve», med tekst og melodi laget av min venn Brynjulf Bjørklid. Her er det flere høydare, som f.eks.  «Fly mæ hjem» og «Vintervenn», som begge har vært gitt ut som singler tidligere.  Det er et veldig bra album, med mange gode låter. Denne låten er kanskje den mest risikofyllte, i og med at tekst og melodi brytes så tydelig som det gjøres. Men etter mitt syn er det den beste låten og er rett og slett en genistrek i sin «djupe og lette» form. På den måten gir låten en tankefull og virkningsfull kommentar i debatten  knyttet til den største flyktningekrisa verden har sett på lang tid.

Så synger Marit så flott og så spiller musikerne så bra.

Det er en fantastisk og veldig relevant låt.