Arne-Wilhelm in Wonderland.

Det er en strålende solskinnsdag. I ført stilig shorts (synes jeg da) og tøff t-skjorte kommer jeg lett joggende sørover Skolegata i Tromsø. I det jeg nærmer meg Kongsbakken Videregående skole ser jeg en stor menneskemengde på gata foran skolen, og når jeg er helt nært drar jeg kjensel på mange fra skihoppermiljøet både lokalt og nasjonalt: Anette Sagen, Tommy Ingebrigtsen, Tor Zachariassen, Kjell Engen, Dag Tessem, Stein Johannesen og mange, mange andre. «Merkelig», tenker jeg, «hva gjør de her midt på sommeren?»

Plutselig skifter været dramatisk og jeg ser at det er store snøskavler på begge sider av Skolegata. Folka – inkludert meg sjøl - har dessuten på seg vinterklær. Det er blitt midt på vinteren, bare sånn helt av seg sjøl. En (jeg tror det er Tor Zachariassen) rekker meg et par hoppski og sier: «Her har vi laga en fin hoppbakke nedover Kongeparken. Hiv på de skiene og prøv!»

Hoppe nå? Jeg spenner på meg skiene, tar fraspark, setter meg på huk og styrer mot skihoppet som er bygd opp midt i bakken. Plutselig er jeg i lufta. Jeg legger skiene ut i en skikkelig V og legger meg framover mens jeg stiger, stiger, stiger til værs. Så ligger jeg heilt i ro og flyter i lufta. Med hodet mellom/under skituppene slik som Domen Prevc og med kroppen like urørlig som Johann Andre Forfang ligger jeg der og duver i lufta, høyt over bakken. Jeg svever! Noen bymåser svever ved sida av meg, men så får de øye på en kebab nede på gateplanet og de forsvinner like fort som de kom.

Jeg passerer Kongestatuen og ser at gammelkongen vinker til meg. Så krysser jeg Vestregata, flyr over høyhusene i Sentrum Terrasse, krysser Grønnegata og Storgata, hvor en bråte mennesker står og ser opp mot meg.  De kommer med høye hurrarop og vinker med norske flagg som om det skulle være 17. mai. 

Jeg flyr fortsatt. Det er så jeg ikke verken kan eller vil lande. Så hører jeg musikk. Nede på bakken like ved Storgata står Jan Garbarek, Mari Boine og Marit Sandvik og spiller, synger, danser (jaja ikke Jan G, han står der like rolig som alltid) på en måte som gjør at jeg får samme følelsen som å være på konsert med disse: nå håper jeg at dette aldri skal ta slutt!

Jeg flyr over Domkirka og ser at den unge Peter Wessel Zappfe henger i urviserne på yttersia av tårnet. Også han vinker til meg og jeg ser at han blinker bak tjukke brilleglass. Så gjør jeg meg klar til landing,  like ved støtta av Roald Amundsen nede på Prostneset.

Men idet jeg skal til å gå inn for landing får jeg ny oppdrift og jeg strekker meg videre ned mot dampskipskaia, der hvor hurtigruta pleide å ha anløp før de flytta det til den nedlagte marinebasen på Olavsvern.

Der, helt nede på kaia er det anlagt ei stor slette.  For enden av sletta er det en stor haug, nesten som slettene i Bak-Olsen og i Bergiselbakken i Innsbruck. Jeg skjønner at nå må jeg lande ellers så havner jeg i havet. Jeg slipper meg derfor ned og tar bakken brått og brutalt. Knærne svikter i det voldsomme trykket som oppstår og jeg siger nesten helt sammen. Men ikke helt; jeg faller ikke. Jeg er helt nedpå hælene og så klarer jeg med stor innsats å reise meg opp.

Dæven det gjør ondt! Det verker noe aldeles forferdelig i hele kroppen og spesielt i knærne.  Tårene spruter ut av øynene mine, både pga. smerten og på grunn av gleden over å ha gjort et skikkelig skihopp.  Samtidig renner svetten i like strie strømmer som tårene. Jeg føler meg heilt utslått. Likevel må jeg utstøte et høyt gledeshyl; jeg gauler så høyt jeg kan. Det ljomer over heile byen.

Gjennom tårene ser jeg oppover mot skihoppet, og jeg ser at to personer tar på seg randonne-ski og kommer kjørende ned mot meg. De tar noen vakre svinger før de til slutt svinger rett foran meg.

«For et skihopp! Det var fantastisk!» De roper i kor og sier at det er det beste skihoppet som noensinne er prestert. Så sier de at det er to gamle ski- og turnkjemper fra Tromsø (Engen-brødrene) som nå til høsten skal starte kurs for å utvikle spenst, styrke og kroppsbeherskelse. Hvis jeg deltar på det kan jeg få slik stabilitet at jeg kan kvalifisere meg til neste års vinter-OL som skal arrangeres på Svalbard.

Jeg er veldig i tvil og sier at jeg tror jeg skal nøye meg med dette ene hoppet. Ikke for det; det kunne vært artig å delta i OL, men jeg tror at en gjentakelse fort kan bli en fiasko. Dessuten vil det sikkert gjøre ondt det også; etter den søte kløa kommer alltid den sure svia!

Så våkner jeg plutselig av at noen røsker i meg. Jeg ligger i senga, bader i svette, kroppen er mørbanka og en hammer slår inne i hodet mitt.  Det gjør jævlig ondt, også i våken tilstand. Så snakker ho til meg. «Jeg tror du er blitt sjuk», sier ho. «Veldig sjuk», sier ho. «Kom så kjører jeg deg til sjukehuset.»

Reisebrev fra Utlandet

Det er 18 små firkantige hull som ligger i bredderetninga, mens det er 18 små hull som ligger i lengderetninga.  Hullene er plassert på ei kvit kvadratisk plate, som da  altså inneholder 324 hull.

Så er det 44 slike kvite  kvadratiske plater. Da skulle det bli 14256 hull totalt. Det er mye det ! De som gjorde dette arbeidet, var de virkelig klar over hvor mange hull  de plasserte her?

Platene – og hullene – er plassert i taket over meg her jeg ligger på Medicinsk Akutvård på Sjukehuset i Sundsby (som er sjukehuset for Luleå/Boden – regionen). Nå har jeg ligget her i flere dager og først nå er jeg begynt å komme meg på beina og være litt oppe, men de første dagene var det nærmest det eneste eksterne synsinntrykket (jaja utenom en haug med svenske vennlige skjukskjöterskar da).

Så den eneste utfordring (foruten å bli frisk) jeg har hatt,  har vært å se på disse platene og disse hullene. Når feberen har revet i kroppen og jeg har kjent meg mest som et kokt egg, har det sett ut som at jeg så ned på disse og at de sto oppstilt i en nordkoreansk eller olympisk parade (de ligner jo litt ?). Når feberen har sluppet taket og svetten  har silt ned i øynene så har de forandret seg så jeg mest syntes de lignet på en lang kinesisk eller japansk tekst. Men hva som står der, er ikke til å forstå.  

Og jeg som var blitt helt frisk?

Joda jeg var jo det; klipte plen, dro med båten på elva, reparerte flytebrygga , gikk tur og hadde det fint. Men så en morgen kjente jeg at jeg var blitt litt «stiv» i kroppen (vel, i andre deler enn der problemet hadde vært). Det var nesten som feber, men det hadde jeg jo ikke. Så jeg la meg igjen sov en time eller to, sto opp og følte meg ikke så verst. Så kom det kasta på meg; en influensa av det brutale slaget. Det var høy feber, svetting, feberrystelse og slikt om hverandre. Jeg la meg ned igjen, knaska IBUX og Paralgin Forte og det vi hadde for hånda, og det fungerte jo bra. Ja ja, bortsatt fra at temperaturkurven så ut som en sammentrykt sinuskurve, med mountain high og river deep. Skikkelig influensa. Et sted i bakholdet gnog en beskjed som en av legene på Sunderbyen hadde gitt meg: «Därsom ni får feber, måste ni komma tilbaka hit!» Men det er jo pinlig å dra inn på sjukehuset med litt feber og så bli sommerens gjenganger i kaffepausene : «Minnes er den norrbaggen som kom inn på Akuten og sa han var sjuk och så var det ju bare en flis i fingeren ?».  Og så ler alle over kaffen og fikabrödet.

Så etter et par dager i en slik tilstand tvang kona meg med på å kjøre til Akuten på Sunderbyn, etter at hun hadde hatt en grundig telefonsamtale med vår datter som er lege. Jeg var jo peis nok (i tillegg til i problemområdet) til å klare å utsette dette, men klokka 02.00 om natta var det så ille at jeg måtte bli med.

Jeg kom fort inn til undersøkelse, og det ble tatt prøver og målinger både her og både der. Så kom legen, og han ba meg fortelle hendelsesforløpet. Han nikket og var veldig forståelsesfull. Kul type, var det, et stilig bukkeskjegg på kjaka og piggtrådtatto på venstre arm. Jeg avsluttet med å si at dette er jo mest for sikkerhets skyld og det er sikkert bare en helt vanlig influensa. Da avbrøt han meg på en vennlig måte og sa: «Det är det inte. Det är inte en vanlig influensa. Det är en jättekraftig  indre betännelse du har!» Jeg svarte med spørrende øyne: «Så jeg er sjuk?». Han svarte: «Du är sjukt sjuk!»

Ordene kom som et piskeslag mot meg; for det første ble jeg glad og lettet over at han så klart sa at det var riktig av oss å komme hit, ingen grunn til engstelse for å ha forstyrret. Så tenkte jeg at det var jo tøft med en lege som sier ting så klart og konsist. Men så kjente jeg en uendelig og smertefull tristhet og sorg langt innover i sjela: «Skal jeg aldri bli bra og slippe dette ?»

Jeg sa  ikke så mye før jeg svarte. Jeg hadde jo mest lyst å si at det ikke går an, jeg har jo tidligere publisert at "Hallelujah jag er frisk igjen !" Men det sa jeg ikke; det ble veldig emosjonelt og jeg fikk bare fram: «Kom jeg for sent hit?»

Da gjorde coolingen noe kult; han satt seg på kne foran meg, holdt meg på låret og sa: «Jag bruker seja; dersom man blir frisk igen så er det aldrig för sent. Du blir frisk av dette, men vi legger deg rakt inn på sjukehuset». I all smerten og forvirringa begynte jeg å le, han gjorde det samme.  Ingrid også, for hun satt jo like ved.

Så gikk det fort; jeg ble innskrevet på ei avdeling på sjukehuset midt på natta, de begynte med intravenøs antibiotika og det har nå vart i 3-4 dager.  Kanskje kan det ta et par dager til før de setter meg på en tabelettkur, men først må de såkalte CRP-verdiene komme ned på et nivå som gjør det mulig å behandle dette  med tabeletter. (I begynnelsen var mine CRP-verdier sammenliknet med normalverdier antakelig som å sette høyden av Mount Everest opp mot høyden av Varden på Nordøya. ) Og ettersom antibiotikaen har tatt grep stabliliseres temperaturen, feberristingene forsvinner, svettinga blir borte og smertene flyr avgårde. Og ikke minst redselen; jeg må jo innrømme at på det  verste var jeg betenkt, som han sa fyren som satt på båtkvelvet etter at robåten hadde bikka rundt i full storm på Vestfjorden. Men det tar nok ei stund før jeg blir helt bra og jeg vil tro at nå står en ekstremsportøvelse på ekstremt høyt nivå for døra den kommende tida; jeg må ta det med ro.

Så hvorfor bryr jeg meg med å legge dette ut på bloggen nå, blir det ikke vel privat? Jo kanskje kan det oppfattes slik, men jeg ønsker at dette skal oppfattes som en personlig og ærlig beretning om en dramatisk utvikling av min private helsetilstand, slik at også andre kan slippe å havne i samme fella som meg. Og erfaringene er i hovedsak:

1. Hør etter hva doktoren sier. Hvis det kommer et symptom etter en incident og dette symptomet kan ligne på det som legen sier, så følg legens råd. Ikke begynn å tolke dette i andre retninger, gjør som du har fått beskjed om.
2. Ikke gå rundt og tro at det er en bagatell dersom du føler deg dårlig. Bedre for deg at du går en gang for mye enn en gang for lite. Og Helsevesenet er jo til for oss ikke for seg sjøl. Hvis noen i mottakelsene argumenterer mot det, kan du sende de til meg. ( Og så er jo så godt som alle utrolig vennlige, forståelsesfulle og servicemessig innstilt ).
3. Hør etter på hva dine omgivelser (familie, venner, kolleger) sier. I en slik situasjon er de antakelig langt bedre i stand til å vurdere situasjonen enn deg. Dessuten er de antakelig gladere i deg enn du sjøl er.
4. Ikke vær sånn en peis som jeg var det.

1

Så kommer jeg plutselig til å tenke på at noen av småhullene i takplatene skjules av lampefester, gardinskinner etc. Og hva vet jeg om at det hull det, kanskje det er slik at ikke er hull akkurat der. Kanskje tallet på småhull er mindre enn 14256. Må jeg låne meg en stige og klatre opp, skru ned utstyret og sjekke at det virkelig er hull der?

Nei fan om jeg skal; jeg skal jo ta det med ro. Nå skal jeg for første gang dette år få se en etappe i Tour-de-France. Med den fantastiske innsatsen  til Edvald i dette rittet (fikk ikke med meg hans seier før jeg var våkna av feberen) så blir det en glede å se dette, uansett hvordan det går.

Så skal jeg på nettet følge med i kampen på TUIL Arena, hvor den den suverene Mo Ahamed Jama antakelig leder laget TUIL  i deres fantastiske sesong om plassering høyt oppe på tabellen. Heia TUIL, Heia Mo!

Jeg skal altså slappe helt av.

Hallelujah jag er frisk igjen

Halleluja, jag är frisk igen, vilken lättnad!
Den masken som mitt hjärta tärde dog av övermättnad
Dock var det ej långt ifrån att den mig bragt på kyrkogården
Gud hjälpe den som får den, gud hjälpe den som får den

For kort tid siden la jeg ut melding på FB om at jeg og han re-konvalle-jensen arbeidet sammen, og flere ( i tillegg til meg ) har jo lurt på hva det er som har skjedd.  Skal jeg berette eller skal jeg ikke berette, det er frågan ?

Men når gammelordføreren (han som er myyyyyyyye yngre enn meg) kan lage blogg om sin egen helsetilstand, så kan vel jeg også. Jeg tar sjangsen.  Here it comes:

Mange vet jo at jeg p.t. ferierer i «Norra Sverige- där björnarna tuslar i gräset och små pojkarne knu…. som gamle gubar, där det är skjönt att leva», og vil vel derfor tro at jeg var på en ekskursjon i de djupe skogene for å leke «småpojk».  Så kom det plutselig en stor bjørn og forstyrret; den kom mot meg, reiste seg på to  bein og brølte noe «fruktansvärt». Samtidig hadde den en forferdelig dårlig ånde, helt grusomt var det.

Hva skulle jeg gjøre? Jeg reiste meg på to jeg også og brølte så høyt jeg kunne. Men på grunn av ekskursjonens formål hadde jeg jo nettopp pussa tennene, så dårlig ånde klarte jeg ikke å framskaffe. Jeg gjorde alt jeg kunne for å framskaffe dårlig lukt jeg også, men det var fånyttes; omtrent som å fise i Nidarosdomen – ingen merker noe som helst av det.

Bjørnen kom nærmere og nærmere. Jeg hadde hverken kniv eller gevær med meg, og å legge på sprang var vel heller ingen mulighet. Jeg valgte derfor å ta kampen opp med bjørnen.

Så sto vi der og brølte begge to mens vi langsomt nærmet oss hverandre. Plutselig kom bjørnens angrep ved at han langet ut en rett høyre mot meg. Da, i et øyeblikk av intens klarhet, gjennomførte jeg et motangrep satt sammen av bokseteknikker fra Otto von Porat  (norsk konge), Floyd Patterson (boksehistorias mest sympatiske mann), Ingemar Johansson (representerer liksom litt av vertskapet i og med at jeg er i Sverige), Sony Liston (jailhouse rock) , Mohammed Ali (fotarbeid er også viktig) og George Forman (The rumble in the jungle, nesten som her),  samt Mike Tyson og Evander Holyfield (kombinasjon av gode slag og intens biteteknikk) . Jeg gikk rett på.

Det varte ikke lenge (ca 1 minutt og 40 sekunder i første runde) før jeg fikk inn en fulltreffer og bjørnen måtte ta telling. Nå kunne ikke bjørnen telle sjøl, så jeg måtte hjelpe han med det. Han kom seg likevel på beina, men bare for å bli møtt med en ny parade som jeg hadde lært da jeg gikk på gymnaset. (Straffen man fikk når man kom for sent ble kalt parade og innebar at den påfølgende dag måtte man stille opp en halv time før tida).

Nå hadde bjørnen fått nok; han tok skikkelig telling; jeg la 10 kongler på bakken foran han og han bare blunket med øynene, vifta med ørene og nikket med hodet. Han lovde høyt og hellig at han aldri mer skulle angripe folk eller dyr, men holde seg til laktovegetariske produkter som røtter, bær, aubergine (eggplante) og bjørnekjeks. Så sprang han avgårde inn i de djupe skogene.

Jeg sto igjen som seierherre, men var nokså fortumla. Jeg oppdaget at bjørnekloa hadde laga et lite rift på min venstre lillefinger og med all skiten den der bjørnen hadde vært borte i, så kunne jo såret bli infisert. Så jeg dro på legevakta (Hälsocentralen) og fikk vaska såret, og fikk beskjed om å holde det reint og sterilt, men samtidig la det få luft.  Da jeg spurte om jeg også skulle ta det rolig, så lo de av en eller annen grunn, men sa noe om å «lugne ner». Så jeg dro på Systemet og kjøpte ei flaske Calvados for å vaske såret med, og nå tror man kanskje at jeg sitter ved Luleälvens bredd og vasker såret med en dråpe Calva mens «jag super rästen själv» ?

Nei slik er det ikke, de som tror at det er dette som er grunnen til min re-konvalle-jensen, tar helt feil. Bortsett fra det med Calvaen stemmer ingenting, ikke en tøddel.

Det som derimot skjedde var at jeg for en mnds tid siden var gjennom en skikkelig pangsjonistisk gammelmanns-operasjon på UNN. Så ble jeg , etter ei noe slitsom tid, heilt bra av dette og dro på  ferie til vår stuga i Sverige. Her meldte problemene seg pånytt etter ei stund, og den siste uka har jeg besøkt Akuten på Sunderby sjukehus og div. Hälsocentraler i Boden med en frekvens som er raskere enn hoftebevegelsene til småpojkarna i de svenske skogarna. Ca. 10 ganger har jeg vært inn og ut av akuttbehandling, men nå endelig ser det ut til at «Hallelujah jag er frisk igjen», som den store Cornelis sang.

Og i denne behandling har jeg fått svar på frågan  «Änglor, fins dom ?»  (Svensk film fra 1961 med bl.a. Jarl Kulle og Christina Schöllin) . Jo, de finnes, og akkurat nå har de vært her. I blåhvite klær; med smil, vennlighet, omsorg, forståelse, respekt og kompetanse har både läkare (kvinnelige og mannlige), sjukskötersker (mannlige og kvinnelige) og annet helsepersonell (menn og kvinner også her)  tatt imot meg både tidlig og seint og gjort sitt beste for at jeg skulle komme best mulig ut av det hele, både når det var akutt og når det gjaldt å løse problemet mitt på litt lengre sikt.

Så snakker jeg med svensker her jeg er og jeg oppfatter jo at også her i Sverige er det sterke synspunkter på helsevesenet hva gjelder rasjonalisering, kompetanseutvikling, sentralisering og service til befolkninga  (inklusive til  en ferierende norrbagge), på samme måte som det er heftige diskusjoner hjemme i Norge om dette. Det er da jeg tenker at uansett hva man mener og uansett hvilke løsninger som velges, så kan resultatene aldri bli gode dersom ikke menneskene i systemet – grunnfjellet i helsetjenesten – kan faget sitt, kan omgå mennesker, kan kommunisere med pasientene og virkelig ønsker å gjøre sitt beste . Og slik jeg nå ufrivillig har erfart hvordan dette kan fungere både i Norge og i Sverige, så vet jeg at «bransjen» begge steder – uansett hvordan den måtte være organisert-  er bekvinnet og bemannet med mennesker som virkelig ønsker å oppfylle disse grunnleggende kravene i sitt arbeid. Det er veldig OK å oppleve det.

Og så er det kanskje noen som spør seg om hva problemet var? Det gidder jeg ikke gå i detalj om, men kan jo si så mye at forstørra prostata er noe piss.

Men nå er jeg bra. De som har lest boka mi vet kanskje at det jeg nå opplever kan kjennes tilogmed bedre enn  en softis som jeg kjøpte på Cafe Nyløkken på Tromsømessa i 1960. De som ikke har lest boka mi ("Harske Gleder") bør absolutt gjøre det.

Nå skinner sola og det er sommer på alle måter. I dag venter en båttur på Lule-älven, "där lax, öring, abborre og gjädde simmar i älven og små pojkarna ………"

God sommer til alle. 

Himmelen er blå - himmelen er grå

Først leste jeg teksten. Det var en fin tekst, om krigsruiner på ei strand i Hellas, om en flyktning som sitter på stranda og venter på å komme seg videre nordover – vekk fra krig og elendighet, og om en norsk turist som går på stranda  og som synes at hun har alt som trengs. En djup, vakker og tankefull tekst.

Så hørte jeg musikken. Det var fin musikk, bossa så det holder. Svingende, meliodiøs, dansende. Det var  lett, vakker  og fengende musikk.

Så tenkte jeg: Dette var jo fint hver for seg, men hører det sammen? Har det ikke vært mer passende med «lett tekst til lett musikk» eller «djup musikk til djup tekst»?

Så hørte jeg tekst og musikk sammen en gang til; jeg hørte låten.

Låten -  «På et nes ved Isodoros» - er en av mange låter som kommer på Marit Sandvik sitt nye album «Gå, sveve», med tekst og melodi laget av min venn Brynjulf Bjørklid. Her er det flere høydare, som f.eks.  «Fly mæ hjem» og «Vintervenn», som begge har vært gitt ut som singler tidligere.  Det er et veldig bra album, med mange gode låter. Denne låten er kanskje den mest risikofyllte, i og med at tekst og melodi brytes så tydelig som det gjøres. Men etter mitt syn er det den beste låten og er rett og slett en genistrek i sin «djupe og lette» form. På den måten gir låten en tankefull og virkningsfull kommentar i debatten  knyttet til den største flyktningekrisa verden har sett på lang tid.

Så synger Marit så flott og så spiller musikerne så bra.

Det er en fantastisk og veldig relevant låt.

God dag mann økseskaft.

I førjulstida flommet det over av julekalendre av ymse slag på nettet. Språkrådet er en av de som har laga en kalender hvor man skulle velge riktige ord, uttrykk og språkføring. Den skilte seg litt ut fra de andre, og det var artig å prøve seg på denne.   Den illustrerte noe av det spennende, rare og interessante med fenomenet språk. I den anledning laga jeg ei lita fortelling som omhandler noe av dette -  på min måte:

…………………………………………………………………………………………………………

Kari og Per så dagens lys omtrent samtidig, og de hang sammen som erteris i hele oppveksten. Per var en skikkelig rabbagast mens Kari var et fruktfat av de sjeldne. I ungdomsårene ble Per en ordentlig kubikksjarmør mens Kari var hans faste eksosrype. De blei tidlig bukseforlovet og etter ei tid ble de også smidd i hymens lenker. Hvetebrødsdagene kom så med sus og dus, men da de kom tilbake til striskjorta og havrelefsa, kom utfordringene som perler på ei snor. Kari ante ugler i mosen og spurte Per rett ut om han hadde svin på skogen. Men ordene hennes falt på steingrunn: «Nå synes jeg du maler fanden på veggen», sa Per. «Jeg er bare en glad laks og du går rett på limpinnen.»

Kari tygde på svaret, men hun syntes at ekteskapet var kommet litt skeivt ut og lurte på om hun hadde tatt seg vann over hodet med å leve sammen med en Don Juan. Så etter ei stund slo hun i bordet igjen og sa: «Per, du gjør hele samlivet vårt en bjørnetjeneste. Hvis du fortsetter slik så er det spikeren i kista for oss to.» 

«Herre min hatt, jeg synes det er litt hakk i plata», sa Per, «din forvrengte magefølelse over hva jeg gjør går jo som en rød tråd gjennom hele din tilværelse. Men jeg melder ikke pass. I stedet for at vi går rundt grøten eller at jeg tar beina på nakken, synes jeg at vi skal ta ondet ved roten. Jeg ønsker ingen hestehandel mellom oss hvor vi  begynner å anklage hverandre hvem som vil stikke av med brorparten. Kan vi ikke søke litt hjelp for å rykke tilbake til start. Det blir nok et langt lerret å bleke, men likevel …?»

Kari hadde mest lyst å gi Per ei kald skulder, men dette kom jo som julekvelden på kjerringa.  Hun  utbrøt: «Nå står ikke verden til påske». Hun hadde jo mange ganger lurt på om hun hadde kjøpt katta i sekken, men nå skjønte hun at hun måtte smi mens jernet var varmt. Per sitt forslag kom i grevens tid, nå virket det jo som problemene dem imellom hadde vart helt siden arilds tid.

Så da mora slo på tråden litt seinere (Kari hadde fortalt henne at de ikke var helt på bølgelengde) så løftet hun røret og sa med grøtet whisky- stemme til mora, som nok var noe tæret av tidens tann: «Er du blitt klin kokos? Per er en krumtapp i mitt liv og vi skal vel komme oss gjennom denne flaskehalsen.  Hva sier du ??? Gamle Adam og gamle Adam, fru Blom!!! Nei snarere tvert i mot; for meg er han rosinen i pølsa!»  Så slengte hun på, gikk inn på det aller helligste, satte seg på ramma og satt der lenge og vel før hun trakk i snora.

…………………………………………………………………………………………………………

Det var teksten.  Så mine «julekalenderspørsmål»:

• Skjønte du ordene i teksten ?
• Skjønte du meninga i teksten ?
• Synes du jeg koker suppe på en spiker her, eller blir det smør på flesk (Perler for svin er det i alle fall ikke)?

Og er det noen som tenker på om jeg har en god eller en dårlig penn når jeg skriver dette, kan jeg opplyse at teksten er skrevet på en datamaskin. 

Kommunestyremøte, saksdokumenter og mellomrom.

Som godt voksen kommunestyredebutant møtte jeg for første gang i mitt liv i Kommunestyremøtet i Tromsø, onsdag 26. oktober.  Det var en interessant erfaring, og jeg traff mange hyggelige og dyktige mennesker som bruker sin kapasitet, kompetanse og erfaring til å gjøre kommunen vår så god som mulig.

Men det var også vanskelig. En enorm dokumentbunke lå ved møteinnkallinga. Jeg prøvde å telle hvor mye saksdokumentasjon som forelå, og jeg følte meg ei stund som jeg var inne i Prøysen si fortelling «Geitebukken som skulle telle til ti». Men jeg telte så godt jeg kunne og jeg fant ut at det til møtet forelå 27 saker til behandling, bestående av utredninger, framlegg, møtereferater etc. Totalt var det 954 sider med 221. 030 ord på til sammen 1.417.312 tegn, inklusive mellomrom. 

Den viktigste saken i møtet var sak 195/15 Økonomirapport 2, og kommunestyret brukte da også mest tid på å behandle denne, som var på 72 sider med 24.352 ord på til sammen 159.519 tegn, eller ca. 10% av den totale mengde ord og tegn som lå ved møteinnkallinga.

I møtet ble det fra alle lagt vekt på at det spesielt er økonomien knyttet til «pleie og omsorg» som er det kritiske og som har store overskridelser, og at det er mange og  kompliserte årsaker til dette.  Posisjonen la fram et forslag (fra behandlinga i komiteen og formannskapet) om omorganisering av avdelinga, fra en «bestiller/utførermodell» til en såkalt «tillitsmodell» (merkelig ord forresten, det hadde vært langt mer oppsiktsvekkende om det skulle ha hett «mistillitsmodell»). På veien fra komiteen til kommunestyret var forslaget blitt noe modifisert slik at sjølve ordet «tillitsmodell» var fjernet og erstattet med en litt annen beskrivelse, sjøl om det i hovedsak var det samme.

Spørsmålet om ny organisering av «Pleie og omsorg» i dokumentasjonen utgjorde  637 ord på til sammen 4364 tegn. Dette var litt over 3 promille av det totale volumet av tegn i alle dokumentene.  Spesielle utredninger, vurderinger eller analyser fantes ikke; kun referat fra komitemøter og formannskapsmøte.

Så kan man spørre seg, og det gjorde jeg da også i kommunestyremøtet, om forslagsstillerne syntes at 3 er en høy promille i denne sammenheng; er det ikke et syltynt grunnlag å fatte ei så viktig beslutning på i den suverent viktigste saken som ble behandla i møtet?

Joda, jeg er klar over at tillitsmodellen nok er  beskrevet både andre steder hvor man arbeider med å få kontroll på pleie- og omsorgssektoren, og jeg er klar over at modellen også er beskrevet noe i Tromsø kommune. Men forslagsstillerne la ikke skjul på at det fortsatt er svært mye som må defineres langt bedre før reformen implementeres.  Dessuten er det jo slik at det som binder vedtaket er det som følger med i sakens dokumenter eller referanser  til dokumenter. Det var ikke mye denne gang.

Derfor kan det bli slik at vedtaket som ble fattet i tråd med forslaget fra posisjonen, slik det nå framstår,  ikke vil løse utfordringene.  Snarere tvert imot kan ei rigid tolkning av vedtaket komme til hinder for å etablere en tjeneste som både økonomisk og tjenestemessig er god.

Men nå må man se framover.  I tråd med andre punkter i vedtaket og klare uttalelser framsatt i møtet, vil det nå være en viktig prosess i  administrasjonen å konkretisere dette nærmere og legge det fram for politisk behandling.  Sjøl om man etter mitt syn har angrepet problemstillingen i gal rekkefølge ved først å si hvordan den overordnede løsning skal være og så detaljere dette, i stedet for først å analysere og definere et grunnlag og så trekke en overordnet konklusjon, så har både posisjon og opposisjon i kommunestyret  i fellesskap – håper jeg - fortsatt muligheter til å være konstruktive og løsningsorienterte, bruke hodet og foreslå løsninger som løser utfordringene tjenestemessig og økonomisk. Da er det viktig at kommunestyrets vedtak ikke blir «ei sovepute» som hindrer fornuftige og nødvendige endringer, samt at det lages gode og konkrete beskrivelser av hvordan dette skal fungere i praksis.

Og så tenker jeg på om det virkelig er nødvendig med en dokumentbunke på 954 sider med 221. 030 ord på til sammen 1.417.312 tegn til hvert kommunestyremøte. Og om det er forsvarlig med informasjonsmengde i de viktigste sakene på 637 ord på til sammen 4364 tegn.  Inklusive mellomrom. 

I kommentariatet.

En av Nordlys sine kommentatorer har i avisa 15.september et innlegg om klimaet i den norske innvandringsdebatten. (På Facebook er den også framhevet/delt av noen kommentatorkollegaer i avisa, kan det være en slags «I’ll scratch your back if you scratch mine»?).

Artikkelen har utgangspunkt i en enkeltstående rapport i et norsk forskningsprosjekt, og denne rapporten sier bl.a. at innvandring er et betent politisk tema som ganske mange kvier seg for å diskutere i frykt for å få et negativt stempel på seg. Det gjelder spesielt de som er kritiske til innvandring. 

Kommentatoren krydrer artikkelen videre med egne erfaringer:

«Dette er ikke overraskende. Personlig møter jeg mennesker, nesten hver eneste dag, som henvender seg til meg: på gaten, i supermarkedet, på epost eller sosiale medier, og forteller at de støtter mine  kritiske kommentarer av islamisme og radikal islam. Det er så bra at noen sier fra, sier de. For selv tør de ikke!»

Jeg synes det er prisverdig at kommentatoren tar opp temaet, sjøl om det vel ikke er første gang at kommentariatet i avisa framhever dette i samfunnsdebatten. Faktisk har de  vært så sterke meningsbærere at flere (bl.a.redaktøren i High North News, Arne O. Holm)  har rettet skarp kritikk for at de har bidratt til sterk negativ vinkling, bl.a. av flyktningesituasjonen ved Storskog i fjor. Men jeg synes det er bra at det fokuseres på at folk som deltar i samfunnsdebatten ofte kan bli stemplet på en høyst usaklig måte. Slikt bør ikke skje.

Men jeg synes jo at kommentatoren ser – og har i lengre tid sett – noe ensidig på dette. Har kommentatoren snakket «på gata, i supermarkedet , på epost» osv. med noen av de som forfekter mer såkalte «innvandringsvennlige» standpunkter om hvordan de opplever debatten og hvilke karakteriseringer de må tåle når de forfekter sine standpunkter?

Som «medlem» i sistnevnte gruppe har jeg jo en viss erfaring i så måte, og jeg kan jo bruke meg sjøl som eksempel på hva mine meningsfeller kan få slengt etter seg. Jeg vil ikke sette på trykk noen av de verste karakteristikker, det har kommet fra folk som man ikke bør ta seriøst og det kommer heldigvis heller ikke så ofte. Men ikke sjelden får jeg høre – fra seriøse og ellers velmenende mennesker - at jeg er «blond» (akk hadde det vært så vel), at jeg er blåøyd (det er jeg),  og at jeg utgjør en fare for det solidariske velferdssamfunnet (kanskje de mener det usolidariske overflodssamfunnet? ),  og det verste av alt: at jeg er naiv.

Jeg er fan ikke naiv! Jeg har synspunkter og har tatt standpunkt i spørsmålet ut fra hva jeg mener er riktig for at vi skal kunne beholde et solidarisk velferdssamfunn i landet. At både folk og Nordlys sine kommentatorer er uenige i dette er greitt, men jeg skal ha meg frabedt slik karakterisering!

Så mitt spørsmål til kommentariatet i Nordlys er om de kan tenke seg også å fokusere på at stemplinga i debatten skjer «andre veien» ?

Og til sist: Hva med de det gjelder? Hva med flyktinger, asylsøkere, innvandrere? Hvilken stempling føler de at de er utsatt for i denne debatten? Tør de å hevde sine synspunkter, uten risiko for å bli stemplet som ond, naiv, eller få andre negative karakteristikker på seg? Kan kommentatoren tenke seg å skrive noe om dette eller vil det i fortsettelsen være slik at det kun problematiseres når det gjelder de stakkars folkene som tilfeldigvis har sammenfallende synspunkter med Nordlys sin kommentator?