Hallelujah jag er frisk igjen

Halleluja, jag är frisk igen, vilken lättnad!
Den masken som mitt hjärta tärde dog av övermättnad
Dock var det ej långt ifrån att den mig bragt på kyrkogården
Gud hjälpe den som får den, gud hjälpe den som får den

For kort tid siden la jeg ut melding på FB om at jeg og han re-konvalle-jensen arbeidet sammen, og flere ( i tillegg til meg ) har jo lurt på hva det er som har skjedd.  Skal jeg berette eller skal jeg ikke berette, det er frågan ?

Men når gammelordføreren (han som er myyyyyyyye yngre enn meg) kan lage blogg om sin egen helsetilstand, så kan vel jeg også. Jeg tar sjangsen.  Here it comes:

Mange vet jo at jeg p.t. ferierer i «Norra Sverige- där björnarna tuslar i gräset och små pojkarne knu…. som gamle gubar, där det är skjönt att leva», og vil vel derfor tro at jeg var på en ekskursjon i de djupe skogene for å leke «småpojk».  Så kom det plutselig en stor bjørn og forstyrret; den kom mot meg, reiste seg på to  bein og brølte noe «fruktansvärt». Samtidig hadde den en forferdelig dårlig ånde, helt grusomt var det.

Hva skulle jeg gjøre? Jeg reiste meg på to jeg også og brølte så høyt jeg kunne. Men på grunn av ekskursjonens formål hadde jeg jo nettopp pussa tennene, så dårlig ånde klarte jeg ikke å framskaffe. Jeg gjorde alt jeg kunne for å framskaffe dårlig lukt jeg også, men det var fånyttes; omtrent som å fise i Nidarosdomen – ingen merker noe som helst av det.

Bjørnen kom nærmere og nærmere. Jeg hadde hverken kniv eller gevær med meg, og å legge på sprang var vel heller ingen mulighet. Jeg valgte derfor å ta kampen opp med bjørnen.

Så sto vi der og brølte begge to mens vi langsomt nærmet oss hverandre. Plutselig kom bjørnens angrep ved at han langet ut en rett høyre mot meg. Da, i et øyeblikk av intens klarhet, gjennomførte jeg et motangrep satt sammen av bokseteknikker fra Otto von Porat  (norsk konge), Floyd Patterson (boksehistorias mest sympatiske mann), Ingemar Johansson (representerer liksom litt av vertskapet i og med at jeg er i Sverige), Sony Liston (jailhouse rock) , Mohammed Ali (fotarbeid er også viktig) og George Forman (The rumble in the jungle, nesten som her),  samt Mike Tyson og Evander Holyfield (kombinasjon av gode slag og intens biteteknikk) . Jeg gikk rett på.

Det varte ikke lenge (ca 1 minutt og 40 sekunder i første runde) før jeg fikk inn en fulltreffer og bjørnen måtte ta telling. Nå kunne ikke bjørnen telle sjøl, så jeg måtte hjelpe han med det. Han kom seg likevel på beina, men bare for å bli møtt med en ny parade som jeg hadde lært da jeg gikk på gymnaset. (Straffen man fikk når man kom for sent ble kalt parade og innebar at den påfølgende dag måtte man stille opp en halv time før tida).

Nå hadde bjørnen fått nok; han tok skikkelig telling; jeg la 10 kongler på bakken foran han og han bare blunket med øynene, vifta med ørene og nikket med hodet. Han lovde høyt og hellig at han aldri mer skulle angripe folk eller dyr, men holde seg til laktovegetariske produkter som røtter, bær, aubergine (eggplante) og bjørnekjeks. Så sprang han avgårde inn i de djupe skogene.

Jeg sto igjen som seierherre, men var nokså fortumla. Jeg oppdaget at bjørnekloa hadde laga et lite rift på min venstre lillefinger og med all skiten den der bjørnen hadde vært borte i, så kunne jo såret bli infisert. Så jeg dro på legevakta (Hälsocentralen) og fikk vaska såret, og fikk beskjed om å holde det reint og sterilt, men samtidig la det få luft.  Da jeg spurte om jeg også skulle ta det rolig, så lo de av en eller annen grunn, men sa noe om å «lugne ner». Så jeg dro på Systemet og kjøpte ei flaske Calvados for å vaske såret med, og nå tror man kanskje at jeg sitter ved Luleälvens bredd og vasker såret med en dråpe Calva mens «jag super rästen själv» ?

Nei slik er det ikke, de som tror at det er dette som er grunnen til min re-konvalle-jensen, tar helt feil. Bortsett fra det med Calvaen stemmer ingenting, ikke en tøddel.

Det som derimot skjedde var at jeg for en mnds tid siden var gjennom en skikkelig pangsjonistisk gammelmanns-operasjon på UNN. Så ble jeg , etter ei noe slitsom tid, heilt bra av dette og dro på  ferie til vår stuga i Sverige. Her meldte problemene seg pånytt etter ei stund, og den siste uka har jeg besøkt Akuten på Sunderby sjukehus og div. Hälsocentraler i Boden med en frekvens som er raskere enn hoftebevegelsene til småpojkarna i de svenske skogarna. Ca. 10 ganger har jeg vært inn og ut av akuttbehandling, men nå endelig ser det ut til at «Hallelujah jag er frisk igjen», som den store Cornelis sang.

Og i denne behandling har jeg fått svar på frågan  «Änglor, fins dom ?»  (Svensk film fra 1961 med bl.a. Jarl Kulle og Christina Schöllin) . Jo, de finnes, og akkurat nå har de vært her. I blåhvite klær; med smil, vennlighet, omsorg, forståelse, respekt og kompetanse har både läkare (kvinnelige og mannlige), sjukskötersker (mannlige og kvinnelige) og annet helsepersonell (menn og kvinner også her)  tatt imot meg både tidlig og seint og gjort sitt beste for at jeg skulle komme best mulig ut av det hele, både når det var akutt og når det gjaldt å løse problemet mitt på litt lengre sikt.

Så snakker jeg med svensker her jeg er og jeg oppfatter jo at også her i Sverige er det sterke synspunkter på helsevesenet hva gjelder rasjonalisering, kompetanseutvikling, sentralisering og service til befolkninga  (inklusive til  en ferierende norrbagge), på samme måte som det er heftige diskusjoner hjemme i Norge om dette. Det er da jeg tenker at uansett hva man mener og uansett hvilke løsninger som velges, så kan resultatene aldri bli gode dersom ikke menneskene i systemet – grunnfjellet i helsetjenesten – kan faget sitt, kan omgå mennesker, kan kommunisere med pasientene og virkelig ønsker å gjøre sitt beste . Og slik jeg nå ufrivillig har erfart hvordan dette kan fungere både i Norge og i Sverige, så vet jeg at «bransjen» begge steder – uansett hvordan den måtte være organisert-  er bekvinnet og bemannet med mennesker som virkelig ønsker å oppfylle disse grunnleggende kravene i sitt arbeid. Det er veldig OK å oppleve det.

Og så er det kanskje noen som spør seg om hva problemet var? Det gidder jeg ikke gå i detalj om, men kan jo si så mye at forstørra prostata er noe piss.

Men nå er jeg bra. De som har lest boka mi vet kanskje at det jeg nå opplever kan kjennes tilogmed bedre enn  en softis som jeg kjøpte på Cafe Nyløkken på Tromsømessa i 1960. De som ikke har lest boka mi ("Harske Gleder") bør absolutt gjøre det.

Nå skinner sola og det er sommer på alle måter. I dag venter en båttur på Lule-älven, "där lax, öring, abborre og gjädde simmar i älven og små pojkarna ………"

God sommer til alle. 

Himmelen er blå - himmelen er grå

Først leste jeg teksten. Det var en fin tekst, om krigsruiner på ei strand i Hellas, om en flyktning som sitter på stranda og venter på å komme seg videre nordover – vekk fra krig og elendighet, og om en norsk turist som går på stranda  og som synes at hun har alt som trengs. En djup, vakker og tankefull tekst.

Så hørte jeg musikken. Det var fin musikk, bossa så det holder. Svingende, meliodiøs, dansende. Det var  lett, vakker  og fengende musikk.

Så tenkte jeg: Dette var jo fint hver for seg, men hører det sammen? Har det ikke vært mer passende med «lett tekst til lett musikk» eller «djup musikk til djup tekst»?

Så hørte jeg tekst og musikk sammen en gang til; jeg hørte låten.

Låten -  «På et nes ved Isodoros» - er en av mange låter som kommer på Marit Sandvik sitt nye album «Gå, sveve», med tekst og melodi laget av min venn Brynjulf Bjørklid. Her er det flere høydare, som f.eks.  «Fly mæ hjem» og «Vintervenn», som begge har vært gitt ut som singler tidligere.  Det er et veldig bra album, med mange gode låter. Denne låten er kanskje den mest risikofyllte, i og med at tekst og melodi brytes så tydelig som det gjøres. Men etter mitt syn er det den beste låten og er rett og slett en genistrek i sin «djupe og lette» form. På den måten gir låten en tankefull og virkningsfull kommentar i debatten  knyttet til den største flyktningekrisa verden har sett på lang tid.

Så synger Marit så flott og så spiller musikerne så bra.

Det er en fantastisk og veldig relevant låt.

God dag mann økseskaft.

I førjulstida flommet det over av julekalendre av ymse slag på nettet. Språkrådet er en av de som har laga en kalender hvor man skulle velge riktige ord, uttrykk og språkføring. Den skilte seg litt ut fra de andre, og det var artig å prøve seg på denne.   Den illustrerte noe av det spennende, rare og interessante med fenomenet språk. I den anledning laga jeg ei lita fortelling som omhandler noe av dette -  på min måte:

…………………………………………………………………………………………………………

Kari og Per så dagens lys omtrent samtidig, og de hang sammen som erteris i hele oppveksten. Per var en skikkelig rabbagast mens Kari var et fruktfat av de sjeldne. I ungdomsårene ble Per en ordentlig kubikksjarmør mens Kari var hans faste eksosrype. De blei tidlig bukseforlovet og etter ei tid ble de også smidd i hymens lenker. Hvetebrødsdagene kom så med sus og dus, men da de kom tilbake til striskjorta og havrelefsa, kom utfordringene som perler på ei snor. Kari ante ugler i mosen og spurte Per rett ut om han hadde svin på skogen. Men ordene hennes falt på steingrunn: «Nå synes jeg du maler fanden på veggen», sa Per. «Jeg er bare en glad laks og du går rett på limpinnen.»

Kari tygde på svaret, men hun syntes at ekteskapet var kommet litt skeivt ut og lurte på om hun hadde tatt seg vann over hodet med å leve sammen med en Don Juan. Så etter ei stund slo hun i bordet igjen og sa: «Per, du gjør hele samlivet vårt en bjørnetjeneste. Hvis du fortsetter slik så er det spikeren i kista for oss to.» 

«Herre min hatt, jeg synes det er litt hakk i plata», sa Per, «din forvrengte magefølelse over hva jeg gjør går jo som en rød tråd gjennom hele din tilværelse. Men jeg melder ikke pass. I stedet for at vi går rundt grøten eller at jeg tar beina på nakken, synes jeg at vi skal ta ondet ved roten. Jeg ønsker ingen hestehandel mellom oss hvor vi  begynner å anklage hverandre hvem som vil stikke av med brorparten. Kan vi ikke søke litt hjelp for å rykke tilbake til start. Det blir nok et langt lerret å bleke, men likevel …?»

Kari hadde mest lyst å gi Per ei kald skulder, men dette kom jo som julekvelden på kjerringa.  Hun  utbrøt: «Nå står ikke verden til påske». Hun hadde jo mange ganger lurt på om hun hadde kjøpt katta i sekken, men nå skjønte hun at hun måtte smi mens jernet var varmt. Per sitt forslag kom i grevens tid, nå virket det jo som problemene dem imellom hadde vart helt siden arilds tid.

Så da mora slo på tråden litt seinere (Kari hadde fortalt henne at de ikke var helt på bølgelengde) så løftet hun røret og sa med grøtet whisky- stemme til mora, som nok var noe tæret av tidens tann: «Er du blitt klin kokos? Per er en krumtapp i mitt liv og vi skal vel komme oss gjennom denne flaskehalsen.  Hva sier du ??? Gamle Adam og gamle Adam, fru Blom!!! Nei snarere tvert i mot; for meg er han rosinen i pølsa!»  Så slengte hun på, gikk inn på det aller helligste, satte seg på ramma og satt der lenge og vel før hun trakk i snora.

…………………………………………………………………………………………………………

Det var teksten.  Så mine «julekalenderspørsmål»:

• Skjønte du ordene i teksten ?
• Skjønte du meninga i teksten ?
• Synes du jeg koker suppe på en spiker her, eller blir det smør på flesk (Perler for svin er det i alle fall ikke)?

Og er det noen som tenker på om jeg har en god eller en dårlig penn når jeg skriver dette, kan jeg opplyse at teksten er skrevet på en datamaskin. 

Kommunestyremøte, saksdokumenter og mellomrom.

Som godt voksen kommunestyredebutant møtte jeg for første gang i mitt liv i Kommunestyremøtet i Tromsø, onsdag 26. oktober.  Det var en interessant erfaring, og jeg traff mange hyggelige og dyktige mennesker som bruker sin kapasitet, kompetanse og erfaring til å gjøre kommunen vår så god som mulig.

Men det var også vanskelig. En enorm dokumentbunke lå ved møteinnkallinga. Jeg prøvde å telle hvor mye saksdokumentasjon som forelå, og jeg følte meg ei stund som jeg var inne i Prøysen si fortelling «Geitebukken som skulle telle til ti». Men jeg telte så godt jeg kunne og jeg fant ut at det til møtet forelå 27 saker til behandling, bestående av utredninger, framlegg, møtereferater etc. Totalt var det 954 sider med 221. 030 ord på til sammen 1.417.312 tegn, inklusive mellomrom. 

Den viktigste saken i møtet var sak 195/15 Økonomirapport 2, og kommunestyret brukte da også mest tid på å behandle denne, som var på 72 sider med 24.352 ord på til sammen 159.519 tegn, eller ca. 10% av den totale mengde ord og tegn som lå ved møteinnkallinga.

I møtet ble det fra alle lagt vekt på at det spesielt er økonomien knyttet til «pleie og omsorg» som er det kritiske og som har store overskridelser, og at det er mange og  kompliserte årsaker til dette.  Posisjonen la fram et forslag (fra behandlinga i komiteen og formannskapet) om omorganisering av avdelinga, fra en «bestiller/utførermodell» til en såkalt «tillitsmodell» (merkelig ord forresten, det hadde vært langt mer oppsiktsvekkende om det skulle ha hett «mistillitsmodell»). På veien fra komiteen til kommunestyret var forslaget blitt noe modifisert slik at sjølve ordet «tillitsmodell» var fjernet og erstattet med en litt annen beskrivelse, sjøl om det i hovedsak var det samme.

Spørsmålet om ny organisering av «Pleie og omsorg» i dokumentasjonen utgjorde  637 ord på til sammen 4364 tegn. Dette var litt over 3 promille av det totale volumet av tegn i alle dokumentene.  Spesielle utredninger, vurderinger eller analyser fantes ikke; kun referat fra komitemøter og formannskapsmøte.

Så kan man spørre seg, og det gjorde jeg da også i kommunestyremøtet, om forslagsstillerne syntes at 3 er en høy promille i denne sammenheng; er det ikke et syltynt grunnlag å fatte ei så viktig beslutning på i den suverent viktigste saken som ble behandla i møtet?

Joda, jeg er klar over at tillitsmodellen nok er  beskrevet både andre steder hvor man arbeider med å få kontroll på pleie- og omsorgssektoren, og jeg er klar over at modellen også er beskrevet noe i Tromsø kommune. Men forslagsstillerne la ikke skjul på at det fortsatt er svært mye som må defineres langt bedre før reformen implementeres.  Dessuten er det jo slik at det som binder vedtaket er det som følger med i sakens dokumenter eller referanser  til dokumenter. Det var ikke mye denne gang.

Derfor kan det bli slik at vedtaket som ble fattet i tråd med forslaget fra posisjonen, slik det nå framstår,  ikke vil løse utfordringene.  Snarere tvert imot kan ei rigid tolkning av vedtaket komme til hinder for å etablere en tjeneste som både økonomisk og tjenestemessig er god.

Men nå må man se framover.  I tråd med andre punkter i vedtaket og klare uttalelser framsatt i møtet, vil det nå være en viktig prosess i  administrasjonen å konkretisere dette nærmere og legge det fram for politisk behandling.  Sjøl om man etter mitt syn har angrepet problemstillingen i gal rekkefølge ved først å si hvordan den overordnede løsning skal være og så detaljere dette, i stedet for først å analysere og definere et grunnlag og så trekke en overordnet konklusjon, så har både posisjon og opposisjon i kommunestyret  i fellesskap – håper jeg - fortsatt muligheter til å være konstruktive og løsningsorienterte, bruke hodet og foreslå løsninger som løser utfordringene tjenestemessig og økonomisk. Da er det viktig at kommunestyrets vedtak ikke blir «ei sovepute» som hindrer fornuftige og nødvendige endringer, samt at det lages gode og konkrete beskrivelser av hvordan dette skal fungere i praksis.

Og så tenker jeg på om det virkelig er nødvendig med en dokumentbunke på 954 sider med 221. 030 ord på til sammen 1.417.312 tegn til hvert kommunestyremøte. Og om det er forsvarlig med informasjonsmengde i de viktigste sakene på 637 ord på til sammen 4364 tegn.  Inklusive mellomrom. 

I kommentariatet.

En av Nordlys sine kommentatorer har i avisa 15.september et innlegg om klimaet i den norske innvandringsdebatten. (På Facebook er den også framhevet/delt av noen kommentatorkollegaer i avisa, kan det være en slags «I’ll scratch your back if you scratch mine»?).

Artikkelen har utgangspunkt i en enkeltstående rapport i et norsk forskningsprosjekt, og denne rapporten sier bl.a. at innvandring er et betent politisk tema som ganske mange kvier seg for å diskutere i frykt for å få et negativt stempel på seg. Det gjelder spesielt de som er kritiske til innvandring. 

Kommentatoren krydrer artikkelen videre med egne erfaringer:

«Dette er ikke overraskende. Personlig møter jeg mennesker, nesten hver eneste dag, som henvender seg til meg: på gaten, i supermarkedet, på epost eller sosiale medier, og forteller at de støtter mine  kritiske kommentarer av islamisme og radikal islam. Det er så bra at noen sier fra, sier de. For selv tør de ikke!»

Jeg synes det er prisverdig at kommentatoren tar opp temaet, sjøl om det vel ikke er første gang at kommentariatet i avisa framhever dette i samfunnsdebatten. Faktisk har de  vært så sterke meningsbærere at flere (bl.a.redaktøren i High North News, Arne O. Holm)  har rettet skarp kritikk for at de har bidratt til sterk negativ vinkling, bl.a. av flyktningesituasjonen ved Storskog i fjor. Men jeg synes det er bra at det fokuseres på at folk som deltar i samfunnsdebatten ofte kan bli stemplet på en høyst usaklig måte. Slikt bør ikke skje.

Men jeg synes jo at kommentatoren ser – og har i lengre tid sett – noe ensidig på dette. Har kommentatoren snakket «på gata, i supermarkedet , på epost» osv. med noen av de som forfekter mer såkalte «innvandringsvennlige» standpunkter om hvordan de opplever debatten og hvilke karakteriseringer de må tåle når de forfekter sine standpunkter?

Som «medlem» i sistnevnte gruppe har jeg jo en viss erfaring i så måte, og jeg kan jo bruke meg sjøl som eksempel på hva mine meningsfeller kan få slengt etter seg. Jeg vil ikke sette på trykk noen av de verste karakteristikker, det har kommet fra folk som man ikke bør ta seriøst og det kommer heldigvis heller ikke så ofte. Men ikke sjelden får jeg høre – fra seriøse og ellers velmenende mennesker - at jeg er «blond» (akk hadde det vært så vel), at jeg er blåøyd (det er jeg),  og at jeg utgjør en fare for det solidariske velferdssamfunnet (kanskje de mener det usolidariske overflodssamfunnet? ),  og det verste av alt: at jeg er naiv.

Jeg er fan ikke naiv! Jeg har synspunkter og har tatt standpunkt i spørsmålet ut fra hva jeg mener er riktig for at vi skal kunne beholde et solidarisk velferdssamfunn i landet. At både folk og Nordlys sine kommentatorer er uenige i dette er greitt, men jeg skal ha meg frabedt slik karakterisering!

Så mitt spørsmål til kommentariatet i Nordlys er om de kan tenke seg også å fokusere på at stemplinga i debatten skjer «andre veien» ?

Og til sist: Hva med de det gjelder? Hva med flyktinger, asylsøkere, innvandrere? Hvilken stempling føler de at de er utsatt for i denne debatten? Tør de å hevde sine synspunkter, uten risiko for å bli stemplet som ond, naiv, eller få andre negative karakteristikker på seg? Kan kommentatoren tenke seg å skrive noe om dette eller vil det i fortsettelsen være slik at det kun problematiseres når det gjelder de stakkars folkene som tilfeldigvis har sammenfallende synspunkter med Nordlys sin kommentator?   

«Syklist påkjørt av bil i Finnmark». Om journalistisk dekning av regionale kulturarrangementer.

«Huff det er jo ille», tenker jeg mens jeg en lørdags formiddag leser i Nordlys på nett.  Under øverste overskrifta, som er lik tittelen på dette innlegget: «Syklist påkjørt av bil i Finnmark», står det om en slik hendelse.  Litt lengre ned i teksten framkommer det imidlertid at det skal ikke være personskader og at det var den påkjørte sjøl som meldte fra om dette til politi.

«Jaja; det er jo bra at avisa dekker noe av det viktige som skjer i vår langstrakte landsdel», tenker jeg, «avisa er jo ei regionavis og må jo dekke viktige saker både i Finnmark, Troms og Nordland.»

Men hva er så de viktige sakene? At folk får riper i billakken, ødelagt sykkelen eller flis i fingeren kan vel neppe være av spesielt stor viktighet. Likevel er det kanskje enkelt å skrive om det, sjøl om det kan virke noe trangviksk over hele greia. Nordlys skriver nå om slike saker likevel.

Det er kanskje mye vanskeligere å dekke viktige saker som skjer i landsdelen. Samtidig med denne hendelsen som Nordlys rapporterte, gikk det av  stabelen en rekke kulturarrangementer siste helg: Varangerfestival  i Vadsø, Kalottspel i Målselv, ny Jazzfestival i Tromsø, og sikkert andre også. Alle med program bestående av artister av topp internasjonal/nasjonal klasse: Jan Garbarek, Trilok Gurtu, Jan Garbarek, Sarah McKenzie, Odd Norstoga, Guro von Germeten, Hot Club de Norvege, Nils Petter Molvær,  Stein Torleif Bjella m. fl.  Sammen med fremragende artister og aktører fra vår egen landsdel; Kari Bremnes, Ola Bremnes, The band called Oh, Violet Road, Elle Marja, Tonje Unstad, Ska Patrol og mange andre.  Flere av disse på et internasjonalt/nasjonalt nivå som ikke står tilbake for de som er nevnt her tidligere.  Sist helg «kokte det»  med kulturarrangementer i landsdelen; arrangementer som presenterer kvalitet, som samler mange mennesker og som bidrar til å gi folk noe av det «løftet» som skal til for regional utvikling, slik det snakkes om  i artikler, kommentarer og på konferanser både her og både der i heile Nord-Norge. Men det har stått lite eller ingenting om dette i Nordlys.

Tidligere i sommer var det tilløp til en debatt om hvordan kulturstoff blei dekket av Nordlys, den gang i forbindelse med Festspillene i Nord-Norge. Og da var vel svaret omtrent som nå; like lite dekning da som de forestående DAB-sendinger har i området rundt Treriksrøysa. Redaktøren i Nordlys svarte med et interessant innlegg hvor han erkjente behovet, men ba om penger fra det offentlige for å kunne ivareta dette.

Redaktørens svar synes jeg var meget interessant og passivt. Nordlys er jo på mange måter ei veldig bra avis, og på noen områder har de brukt samfunnets behov for god informasjon på en strategisk måte også for avisa. Jeg tenker spesielt på Nordnorsk debatt og på Nord24, hvor det slettes ikke har vært åpenbart at disse områdene kunne gjøre avisa mer attraktiv og aktuell. Nå skal jeg ikke uttale meg om de forretningsmessige sidene ved dette, men at Nordlys er blitt ei bedre avis gjennom dette, synes jeg er nokså klart.

Men altså ikke innen kultur; her har man på det nærmeste flagget ut og overlatt kulturdekninga til de mer lokale avisene. Så fokuserer avisa heller på viktig regionalstoff som informasjon om sykkelkollisjoner og andre alvorlige tildragelser.

«Ja,ja, det kunne vært verre», tenker jeg. «Når det gjelder nyhetsdekninga kunne det kunne stått at syklisten nesten ble påkjørt, for han ble jo tross alt påkjørt. Innen kulturdekninga derimot, kunne det knapt vært verre», tenker jeg.

Så er jeg jo på ingen måte habil i en slik kommentar som jeg her kommer med. For det første har jeg jo vært så heldig å få en slags status som mer eller mindre fast spaltist i Nordlys, så når jeg skriver dette kan det jo betraktes som om ikke å drite, så i alle fall å fise, i eget reir.

For det andre er jeg styremedlem i Tromsø Jazzfestival og kan jo anklages «for å snakke for mi sjuke mor» (sjøl om målet med dette ikke er at festivalen skal få fast spalte i avisa). Dette har ikke på noen måte har vært diskutert eller behandlet i festivalstyret eller andre organer i festivalen. Det er kun diskutert mellom meg og meg sjøl og står heilt og holdent for egen regning.

Begge disse inhabiliteter får nå stå sin prøve; jeg ville ment det samme om jeg hverken var styremedlem, spaltist eller spaltet person. Mitt grunnlag for å skrive dette er et ønske om at landsdelens viktigste avis også skal dekke kulturstoff i regionen kritisk-konstruktivt, på en strategisk viktig måte både for seg sjøl og for samfunnet.  Uten først å rope på penger fra staten. 

«Sauer er ålreite dyr?»

Mens jeg sitter på hytteverandaen og nyter en kopp kruttsterk kaffe og spiser ei Balsfjordlefse av det heilt suverene slaget, hører jeg sauer som breker og sauebjeller som klinger om kapp med hverandre oppe i skogen. Lyden blander seg med fuglesang og fossedur; sammen utgjør dette en vakker natursymfoni som jeg kan oppleve fra min orkesterplass.

Jeg blir i godt humør av å sitte og tenke slik. Tenke på at sauene gir mat, de gir klær, de sørger for at skogen ikke gror igjen, og de utnytter noen av de enorme ressursene som ligger i utmarka. Slik at vi kan spise sunt, godt og smakfullt.  Fårikål, høstens ubetingede favoritt. Pinnekjøtt, hva vil ei jul bli uten? Og i påsken er jo lammesteika viktigere enn skiføret! «Det er bra at vi har sauehold», tenker jeg.

Så tenker jeg litt på sauebøndene også. Utsagnet om at «sauer er ålreite dyr», kan jo i stor grad rettes mot sauebønder også: «sauebønder er ålreite folk !» For det er de; hardt arbeidende, nøysomme, ærlige, hyggelige. Kanskje nettopp det at de arbeider med dyr gjør at de blir ålreite folk ?

Det ryker fortsatt av den varme kaffen, men uten at jeg har sett det er det er kommet ei flue opp i koppen. Jeg slurper i meg en ny munnfull som jeg må spytte ut like fort som den kom inn. Hark! Plutselig synes jeg at kaffen ikke smaker spesielt godt.

Men det er jo noen sider med saueholdet som kanskje ikke er fullt så rosenrødt og idyllisk. Ett er jo at sauer ligger langs veiene og driter så mye at til og med skarve grusveier kan se ut som at de er nyasfaltert. Og de kan løpe ukontrollert ut i veien og skape farlige situasjoner for både seg sjøl og for bilister.   Og så kan jo sauene trenge seg inn gjennom gjerder og komme inn på innmarka hvor de kan spise opp både nytte- og prydvekster som folk møysommelig har planta og stelt.

«Men dette kan vel løses nokså greitt ved å sette ned farta, gjerde inn evt. hageplanter  og bare la sauedritten ligge på veien, den gjør nå ikke noen stor skade», tenker jeg.

Men så begynner jeg å tenke på sauer og rovdyr, og på alle oppslag i media om sauer som er tatt av jerv, gaupe, bjørn, ulv og ørn.  Det er jo trist, men kan man egentlig forvente noe annet når man slipper sauer ut i skogen og på fjellet på våren og håpe at de kommer tilbake på høsten?  Og når sauer blir tatt så brukes dette ofte som argument for en aggressiv rovdyrpolitikk som i størst mulig grad skal fjerne viktige rovdyr fra vår fauna.

Jeg får en parallelltanke til debatten om pelsdyroppdrett, hvor det med styrke hevdes at man kan ikke ha et dyrehold som behandler ville dyr som tamme dyr i bur.  Det er ikke dyrevelferd, pelsdyr er jo ikke tamdyr. Men hva med det motsatte da? Å behandle tamme dyr som ville dyr, slippe de ut i naturen og håpe at de skal klare seg i alle de utfordringer som de møter der.  Det kan jo heller ikke være dyrevelferd, sauer er jo ikke villdyr?

Så blir jeg sittende der med et forferdelig dilemma. På den ene side respekt for sauebønder og den jobben de gjør med å produsere høykvalitets kjøtt og klær, på den andre sida respekt for naturen og at ville dyr i naturen faktisk er villdyr.

Er så dette en uoverkommelig motsetning? Jeg tror ikke det. Jeg tror at samfunnet samlet må verdsette viktigheten av at vi har både sauedrift og villdyr. Så må ikke kostnadene med tap av sauer påføres hver enkelt sauebonde. Men kanskje aller viktigst; sauehold må kunne  drives ut fra en erkjennelse om at det er tamme dyr som går i en vill natur og at vi ønsker både husdyrhold og vill natur/ville dyr.  Da krever det andre tiltak enn bare å skyte ville dyr som lever etter sine instinkter. Gode forebyggende tiltak vil nok koste penger, men det er penger som vi – dvs. samfunnet og ikke den enkelte sauebonde – må betale.  Og så er det sikkert ingen enkel quick-fix, men ei stor utfordring  angående hvordan man skal kunne gjøre dette. Men det må nå være mulig ?

Så tar jeg en ny stor slurk av kaffen. Den er blitt bedre nå. Men jeg tenker fortsatt.