The Times They Are A-Changin’

Ca 100 år før meg kom min oldefar til verden på Hestnes i Balsfjord; etterkommer av innvandrere som reiste fra hungersnød og elendighet i Torne-dalen. De kom til en trygg tilværelse ved norskekysten, med jamn tilgang til mat, og han vokste opp i en typisk fiskebondefamilie; noen sauer, ei ku eller to, fiske på fjorden og et strevsomt, men etter forholdene på den tida, godt liv.

Oldefar fikk familie sjøl; han og kona hadde 11 barn. En av disse var min bestefar. Han var dyktig med sløyd og snekring. En dag gikk han til faren sin og sa at han skulle flytte til Tromsø for å arbeide med tømring og båtbygging.

«Nei, nei;  det kan du ikke gjøre», sa oldefar. «Båter er noe vi bare bruker; man kan ikke leve av å lage båter!» Men bestefar dro til byen og blei tømmermann. Han gifta seg og de fikk 6 barn.  De hadde et strevsomt, men etter forholdene på den tida, godt liv.  

Ett av barna var fadern. Som min bestefar hadde han anlegg for sløyd og snekring, og han gikk i lære for å bli som han. Men fadern hadde også et godt hode for tall og kalkulering. En dag gikk han til bestefar og sa at han ønska å arbeide med kalkulasjon, finansiering og bankvirksomhet.

«Nei nei; det kan du ikke gjøre», sa bestefar. «Penger er noe vi bare bruker, man kan ikke leve av å håndtere penger!» Men fadern blei bankmann og betalingsformidler. Han gifta seg og de fikk to barn. De hadde et strevsomt, men etter forholdene på den tida, godt liv. 

Ett av disse to barna var altså meg. Som fadern hadde jeg gode anlegg for matematikk og beregninger. Fadern foreslo for meg at jeg skulle følge i hans fotspor med økonomi og betalingsformidling. Men en dag gikk jeg til han og sa at det ønska jeg ikke; jeg ville bli forsker og systemutvikler.

«Nei, nei; det kan du ikke gjøre», sa fadern. «Forskning og utvikling er noe vi bare bruker; man kan ikke leve av å forske og utvikle!» Men jeg blei forsker og utvikler. Jeg gifta meg og vi har 2 barn.  Vi har – og har hatt - et strevsomt, men etter forholdene i mi tid, godt liv. 

Så sa jeg en gang til mine barn: «Skal ikke dere følge mine spor og arbeide med forskning, utvikling eller liknende?»  Det gjorde de også, og på den måten brøt de en «familietradisjon» om ikke å overta foreldrenes yrkesvalg! Men tenk om de hadde svart noe annet, tenk om de f.eks. hadde sagt at de ønsket å bli kulturarbeidere?

Da kunne jeg svart: «Nei, nei, det kan dere ikke gjøre. Kultur er noe vi bruker; man kan ikke leve av å lage kulturprodukter!» Men nå kan man altså det; i Norge som sådan – og i Tromsø spesielt – vokser det nå fram ei ikke ubetydelig kulturnæring, hvor kulturarbeidere arbeider intenst, har egen familie, tjener til livets opphold og har strevsomme, men etter forholdene, gode liv.

Så; hva er poenget med denne «mini familiekrøniken»?

Poenget er tittelen her: Tidene skifter; samfunnet, produksjonen og økonomien endrer seg. Ikke slik at det gamle kan skrotes; fortsatt er fiske/jordbruk, snekring/konstruksjon, bank/finans/økonomi og forskning/utvikling viktig. Men noe nytt er kommet  i tillegg til det gamle, noe nytt som er nokså ulikt tidligere yrkesutøving. Skal samfunnet støtte opp om utvikling av dette nye, må næringa behandles som det nye den er, og ikke som ei gammel næring den ikke er.

Down the lazy river

Seinsommer– /høstkveld i Nord-Norge for noen år siden; det er kjølig og dunkelt under en skyfri himmel. Sakte og stille renner Målselva på vei mot havet. «Klukk, klukk», hvisker den lavmælt.  En foss, ett og annet lite stryk og en og annen liten sandbanke møter elva der den skjærer gjennom terrenget i sine karakteristiske svinger og kroker.  

Så møter elva oss, eller er det vi som møter elva? Vi driver nedover i noen moderne elveflåter; sakte og stille. Ingen snakker, ingen roper, ingen bråker. Bortsett fra elvas «klukk, klukk» er det helt muse-målselv-stille. Vi skimter elvebredden, vi ser konturene av skog og åser på begge sider av elva og så hører vi elvas hvisken.

Det er folkemusikkfestival, Kalottspel, i Målselv. Vi er publikum. Nå er vi med på noe som kalles Kul-Tur på Målselva; en nattlig elvetur i et nesten helt flatt parti fra Rundhaugen ned til Mellembygd Samfunnshus.

Plutselig hører vi musikk fra elvebredden; felespill, trekkspill, fløytespill. En ildskulptur eksploderer midt i elva, og ved siden av står en folkedanser og danser på en sandbanke. Det er spektakulært; kulturen og naturen smelter sammen i felles intense uttrykk der og da.

Midt i «flåtevrimmelen» glir en elvebåt nedover; en person ved årene og en person – er det ei hulder? – i akterenden. Vi skimter henne i kveldsmørket; hun glir inn og ut av tåka som etter hvert legger seg over elva. Hun begynner å synge, nei hun synger ikke – hun kveder. Da skjønner jeg at det er ei hulder.  De klare tonene, med det karakteristiske folkemusikkpreget, fyller elvedalen og siger langsomt sammen med oss. Når huldra har framført «Å eg veit meg eit land» på en helt ukjent tone, går vi i stillhet i land og kommer oss tilbake til Rundhaug. Stillheten tar vi med oss; den forsterker huldra sin sang slik at den gjentas og gjentas inne i hodene våre.

Resten av festivalen blir en kaskade av folkemusikk i nesten alle valører; visesang, felespill, pop, rokkåroll, jazz, ensemblemusikk og alt mulig annet. Jeg blir hekta! Og jeg, som ikke har brydd meg særlig om folkemusikk tidligere !!! Jeg trodde at det bare var hardingfele og springar og busserull og bunad. Joda; det er det også. Men det er så mye mer, i ei herlig blanding av nytt og gammelt. 

Egentlig representerer festivalen mye av det som skjer innen folkemusikk her i landet for tida; det er både tradisjon og innovasjon - samtidig. I norsk folkemusikk er det mange innovative tradisjonsbærere og tradisjonsbaserte innovatører.  Hvorfor er det slik?

Jeg tror at når folkemusikken så tydelig er basert på en langvarig tradisjon og et solid grunnlag, tør utøverne å ta det nye inn over seg, uten å være redd for å miste hverken kvalitet eller særpreg

Så tenker jeg; i våre dager med opphetede diskusjoner om innvandring og nye skikker i Norge, kan kanskje folkemusikken stå som et bilde på hvordan vi kan forholde seg til det som skjer nå. Er vi trygge på oss sjøl og på vår egen kultur er det liten grunn til å være redd for det nye som kommer. Kanskje heller omvendt; det kan gjøre oss enda bedre.

Jeg slår på musikkanlegget og lytter til låta «Fordi eg elskar deg». Norsk folkemusikk laga av Bob Dylan, framført av Ingebjørg Bratland. Hun som den gang var den gode, tradisjonsbærende og innovative huldra på Målselva. Huldra som synger så vakkert. 

Badeland og svømmehall i Tromsø

Endelig skal barn, unge, voksne og ikke minst barnefamilier i Tromsø slippe å måtte reise til Harstad, Bardufoss, Alta, Bodø eller andre store nordnorske metropoler for å være  i badeland. Ikke bare svømmeland, men badeland med svømming, bading, plasking, lek, velvære og komfort. Kommunestyrets vedtak er fint!

Men så er det svømmehallen Alfheim da.  Ikke bare en svømmehall - det også- men et kulturbygg, et monument, en tradisjonsbærer, en byidentitet. Siden tidlig 1920-tall har Alfheim vært et viktig samlingspunkt i Tromsø; først som en av landets fremste folkeparker, som musikk- og teaterscene og seinere som svømmehall og arkitektonisk  perle. Nå er utfordringene store, sjøl om det nok ikke er første gang:  

Det var Avholdsforeningen som eide Alfheim. På midten av 1930-tallet ville de selge det til  kommunen, med en klausul om at det ikke skulle serveres alkohol på stedet. Kommunen godtok dette, men en kommunestyrerepresentant innanket dette til Kongen og fikk medhold. Salget ble annullert og det var fare for at Alfheim kunne bli solgt til reint kommersielle interesser. Da gikk det ut et opprop i byen «om å redde Alfheim for Tromsø» og ei gruppe under ledelse av Erling Bangsund kjøpte stedet på de betingelser som Avholdsbevegelsen satte.  Alfheim blei reddet og Alfheim blomstret.

Siden kommunen overtok stedet (jeg tror klausulen fortsatt er gjeldende), Jan Inge Hovig tegnet bygget og  Alfheim svømmehall blei innviet for 50 år siden, har det deretter gått jamt nedover med stedets vedlikehold. Forfall karakteriserer situasjonen i dag. Dette har ikke bare skjedd i den siste eller den forrige kommunestyreperiode; det har vært et jamt forfall gjennom skiftende politisk styre og politisk styreform. Alle politiske partier i Tromsø må ta sin del av ansvaret for at det er blitt slik.

Men ikke bare kommunalpolitikerne må ta ansvaret. Hvor er Troms Fylkeskommune, hvor er Riksantikvaren, hvor er Kulturdepartementet,  hvor er Kulturrådet, osv. Og hvor er de private stiftelsene som kunne ha interessert seg for dette? Hvor er Tromsøs næringsliv, er det ikke viktig for de å ivareta et bygg så spesielt som Alfheim. Og hvor er vi, publikum, byguta&byjente som hver en dag påvirkes både direkte og indirekte av et bygg som skiller seg så positivt ut?

Alfheim må etter mitt syn bevares, og det må bevares som svømmehall; byggets arkitektur er så nært knyttet til byggets funksjon at det lett kan bli rein ødeleggelse å tilpasse bygget til andre formål. Jeg vil anbefale de som ikke heilt skjønner hva jeg mener å ta seg en svømmetur i bassenget en tidlig klar vintermorgen.  Da svømmer man ikke bare i vatn, man svømmer også i nordlyset.

Dette bringer mine tanker tilbake til da parolen var  «Redd Alfheim». Kanskje tida er inne til å gjenta dette? Når man ser hvordan dette ansvaret er ivaretatt av kommunen gjennom 50 år er det vel neppe grunn til å tro at de vil klare det aleine nå? Så derfor: Når kranglinga i denne kommunevalgkampen er over, er det ikke da på tide at politikere på ulike nivå (kommune, fylke, stat) og i alle partier, i næringsliv, kulturmyndigheter, ideelle stiftelser og den jevne mann&kvinne samles i en felles aksjon med målet om å redde Alfheim svømmehall, heilt uavhengig av bygging av Badelandet i Tromsø.   Jeg utfordrer med dette den kommende Ordfører i Tromsø, uansett hvem det måtte være, til å ta initiativ til dette.

Minneord over tromsøværingen Ahamed Jama Ahamed

Ahamed Jama Ahamed sovnet stille inn, natt til onsdag 24 juni. Han blei 57 år gammel.

På slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet flykta Ahamed fra sitt hjemland Somalia, hvor det var heilt uholdbare tilstander med krig og konflikt. Ahamed havna i Norge; først på et mottak i Sør-Norge. Så fikk han melding om at han skulle flytte til et nytt mottak på Malangseidet i Troms Fylke. «Hvor er nå det», tenkte Ahamed og spurte en av de ansatte på mottaket. Da begynte denne personen å gråte fordi det nærmest blei betrakta som ei forvisning til isødet.

Men Ahamed så annerledes på det. Det var som å komme hjem. Sammen med andre somaliere fikk han raskt veldig god kontakt med befolkninga på Malangseidet, og de blei fort integrert i lokalsamfunnet og i miljøet rundt Malangsrevyen.  De deltok aktivt og reiste rundt i Troms og Nord-Norge med de gode folka fra Malangen for å underholde. På den måten blei Ahamed nordnorsk på svært kort tid.

Bygdefolket i Malangen klarte i en samlet innsats å hjelpe til med at Ahamed blei gjenforent med sin kone Fatumah og sin sønn Mohammed, som begge kom til Malangen. De blei også raskt en del av lokalsamfunnet.

Så ble mottaket i Malangen lagt ned og familien kom etter ei stund til Tromsø. Her etablerte de seg sammen med andre somaliske flyktninger og sammen med en etterhvert stor norsk venneskare. Vi var ganske mange som ble kjent med Ahamed og hans familie. Vi blei svært gode venner.

Sjøl kan jeg si at  vennskapet forandret mitt liv.  Vi som blei  hans venner blei tatt inn i en  afrikansk storfamilie; hvor det alltid var åpne dører inn, hvor folk alltid stilte opp for hverandre og hvor det var et uvanlig samhold i den gråe hverdagen og i de lyse festdagene, og i de tunge stundene hvor somalierne satt hjelpeløs langt unna og så sitt hjemland gå mer og mer i oppløsning.

I dette miljøet var Ahamed en klippe og hans families hjem  var et samlingspunkt. Det skyldes ikke mist at Ahamed på en usedvanlig måte forsto både den afrikanske og den norske kulturen. Jeg ble i flere av mine lange og gode samtaler med han rett og slett satt ut av hvor mye kunnskap og hvor stor forståelse av det norske samfunnet han hadde; i mange tilfeller visste han langt mer enn meg om etterkrigspolitikk i Norge, om geografi, om kultur og om sport. Samtidig som han visste alt om Afrika; politikk, næringsliv, natur og litteratur: Chinua Achebe, Ben Okri, Wole Soinka og aller mest Nuruddin Farah.

Men det var ikke bare lett å være afrikansk norsk flyktning. Ahamed, som i Somalia hadde drevet en viktig transportbedrift med lastebiler og store oppdrag, måtte nå forsøke å skaffe seg nytt arbeid. Han arbeidet i barnehage, han arbeidet på verksted og han arbeidet i kantinedrift. Han var en eminent kokk, og da han arbeidet på kantina i Forskningsparken var hans afrikanske lammegryte så populær som varmlunsj at den ofte var utsolgt allerede tidlig på dagen.

Ahamed fikk også en stor egen familie; 3 jenter – Leyla, Nasra og Nadra, og to gutter – Mohammed og Nicolay. Ungene var heile tida hans største skatt; det var skikkelig pappas unger og ungenes pappa. Og så fikk han to barnebarn som han forgudet over alt på denne jord: Adam og Norah.

Hans eldste sønn Mohammed  skapte seg en god karriere som fotballspiller og forbilde for mange. Da Mohammed for første gang entret banen som TIL-spiller på Alfheim stadion til stående applaus fra rundt 4 tusen mennesker, mennesker som ønska Tromsø-gutten Mohammed velkommen på laget, satt jeg og Ahamed sammen på tribunen. Jeg kunne både se og føle forbindelsen mellom far og sønn og skjønte for alvor at «we are all africans og vi er alle norske». Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen.

Bl.a som en følge av arbeidssituasjonen flyttet Ahamed og familien sørover. Han og Fatumah blei skilt men opprettholdt et nært og godt vennskap og fellesskap med barna. Men han var og blei nordnorsk afrikaner så han flytta tilbake til Tromsø nokså raskt.

Nylig dro Ahamed til Afrika  for å besøke familie som også er flykta ut av Somalia men som oppholder seg i naboland som Kenya og Tanzania. Han hadde betydelige helseplager, og blei sjukere og sjukere. Til sist sovnet han inn på et sjukehus i Kenya. Hans datter Nasra og dessuten hans tidligere kone og gode venn  Fatumah var der sammen med han. På en måten tok ei lang reise slutt; fra et hjem i et krigsherjet land i Afrika, til et nytt og trygt hjem i ei heilt anna land langt langt borte, og så tilbake i storfamiliens hjem  i Afrika.

Ahamed, vi takker deg for den du var. Vi takker deg for det du lærte oss. Vi takker deg for det du viste oss.  Vi takker deg for at du var her. Vi takker deg. I sorgen og tristheten opplever vi jo også en glede over å ha hatt ditt vennskap. Da Mohammed, i TUILs kamp mot Rosenborg på Lerkendal, samme dag som du døde, skåret mål i en avskjedshilsen til sin pappa, da hørte jeg deg rope. Og du ropte høyt: «Arne! Mål! Det blei mål! Han skåra!» Så ga vi hverandre en klem, slik vi gjorde det på Alfheim noen år tidligere. 

En streng og rettferdig asylpolitikk?

Bare ordene «streng og rettferdig» får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.  Det gir litt for mange assosiasjoner til opplevelser som ikke kan karakteriseres som positive.  Er det ikke det man sier om personer når man egentlig vil karakterisere de som stivbeinte, usympatiske, lite empatiske, inhumane – ja rett og slett vanskelige?

Landets største politiske parti har  gjennom flere år brukt dette utsagnet. «Vi må ha en streng og rettferdig asyl- og innvandringspolitikk».  Vet de ikke hva utsagnet egentlig betyr?

Jojo, for så vidt er det jo svært dekkende. For den politikken og de reglene som  gjelder på dette området er jo nettopp dette: stivbeinte, usympatiske, lite empatiske, inhumane; ja rett og slett vanskelig å forstå.

Som f.eks den somaliske jenta som var offer for trafficking og som i nærmest bevisstløs tilstand måtte avgi fingeravtrykk mens halliken ekspederte henne gjennom Ungarn. Når hun så kom til Norge og klarte å rive seg løs fra halliken gikk hun til myndighetene og ba om beskyttelse. Men neida; tilbake til   Ungarn fordi iht. Dublin-konvensjonen er hun først registrert der og da er det der hun må søke beskyttelse.  Uten å se på hvordan den såkalte «registreringa» i foregikk, uten å se på hennes helsetilstand og totalt overse at ungarske myndigheter klart uttrykker at de ikke er i stand til å gi jenta forsvarlig hjelp.  Nei det gir vi blaffen i; her skal det praktiseres en streng og rettferdig asylpolitikk.

Og så han gutten som er født her i Norge og som er norsk som bare det, han skal nå sendes ut fra landet fordi norske myndigheter har oppdaget at hans bestefar inngikk et proforma ekteskap for å skaffe seg opphold. Det var jo klart ulovlig og derfor må altså gutten straffes. Her skal det igjen praktiseres en streng og rettferdig asylpolitikk.

(Her må jeg i en parentes si at jeg håper at Olof Palmes etterkommere ikke blir straffet tilsvarende for at han i perioden 1949 – 1952 var i et proforma ekteskap med ei tsjekkisk dame slik at hun kunne forlate Tsjekkia etter statskuppet i 1948)

Sjøl om dette er to av de verste historiene så er det ei rekke med tilsvarende tilfeller som jevnlig kommer fram i media. Når man så begynner å gå dette nærmere i sømmene og spør hvorfor det er slik , så sies det gjerne at vi kan ikke se på enkeltepisoder, vi må se på helheten i en «streng og rettferdig asylpolitikk» .

Men er det slik? Er det ikke nettopp slik at politikken må vurderes ut fra hvordan den virker på hver og en av oss og ikke på hvordan den virker i gjennomsnitt? Som kjent er det svært ille å måtte stå med en fot i isvatn og en for i kokende vatn, sjøl om temperaturen i gjennomsnitt sikkert er nokså behagelig.

Jeg mener derfor at vi må vurdere politikken og reglene ut fra hvordan den fungerer i de eksempler jeg har nevnt ovenfor  og hvordan det fungerer i en lang rekke med andre enkeltsaker. Det er stivbeint, usympatisk, mangler empati, inhumant og er vanskelig å forstå.

Sjøl om Arbeiderpartiet nå er i opposisjon og ikke sitter i regjering, bærer de et stort ansvar for at det er blitt som det er blitt. Nå skal de ha landsmøte og det er varslet at det fra gode folk på grasrota i partiet vil komme forslag om ei nyorientering av asyl- og innvandringspolitikken. Jeg håper virkelig at mange av de fine representantene fra vår region – og fra andre regioner også - slutter opp om dette.

Bokna blues

Denne bluesen  kan fortelles i tre ulike utgaver: den tradisjonelle, den likestilte og den radikale.  Innholdet i hver av disse   samsvarer godt med hverandre, men  på slutten er de noe forskjellige. Jeg har derfor skrevet inn tre ulike slutter – en for hver av disse tre utgavene.

Altså:

Egentlig begynner det kvelden før.  Først må man ha seg  haill ! Ikke bare et lite dypp, men et skikkelig  heidundrende  haill. Utpå morran kan man så legge seg til å kvile litt før alvoret fortsetter.

Utpå formiddagen er man klar til å dra på havet; se etter måsen, se hvordan strømvirvlene  går, finne en god fiskeplass og så hive ut bruket.  Etter å ha mista to svenskepilka og  ei stor stingsild, samt ødelagt tre snuere, er man endelig klar for å dra stortorsken.  Den kommer alltid for den som har tålmodighet. Kanskje ikke med en gang, men  av og til tar den i  ikke  så lenge etter at  matpakken er spist opp, kaffetermosen er tømt , sulten hyler i tarmene og man har balansert tre piss over rekka (jaja, litt inn i båten også). Stortorsken kommer alltid. 

Ikke nok med det, man får dessuten bestandig en fisk til. Den er mye større, mye feitere, og mye tyngre å dra opp, men enten rauk lina eller så slo den seg  laus akkurat  idet den skulle tas over ripa. Men hva gjør nå det;  man har jo allerede god fangst som både er bløgga og sløyd. Måsen kretser rundt båten og spiser opp både gørr og  fiskehoder som slenges på havet. Til gjengjeld  slipper  den noen  stupbomber med utrolig presisjon;  de treffer både hode, skuldre, kne og tå. Pluss den koppen hvor  det fortsatt er litt kaffe igjen.

På land er det så å få hengt opp fisken på best mulig sted; slik at hverken gra-monser, kråka eller naboen kan få satt klørne i fisken. Dessuten bør den ikke henge så kaldt at fisken fryser, stakkars.  Samtidig må den henge kjølig. En utmerka sted å henge fisken til å begynne med, er derfor en kjølig vaskekjeller eller vaskerom. Der kan den henge til det verste vatnet liksom er gått ut av fisken. Det er lett å registrere når det har funnet sted, for da begynner fisken å få sin karakteristiske lukt. Når det lukter som om man har glemt et sett gamle truser i vaskemaskinen og likevel  finner ut at vaskemaskinen er heilt tom for klær, da er det på tide å henge fisken ut. 

Beste plassering ute er å henge den i takrenna i armlengdes avstand fra husveggen. Utenfor soverommet. For da er det lett å finne ut når fisken er ferdig bokna: Så lenge fisken berører veggen bløtt og elegant, så skal den bare henge videre. Men når den dunker hardt i veggen under en svak nordavindskuling, så hardt at man ikke får sove, da skal man ta den inn. Dette bør helst skje om natta etter man har lagt seg (man er ferdig med haillet) , og bekledninga bør helst være bomullsnattdrakt  uten glidelås i gylfen. Da er man sikra at fisken tas inn så raskt og effektivt som mulig.

Første helg etter at fisken er tatt inn, er det så klart for boknakalas. Man skjærer fisken i store, gode serveringsstykker som kokes i lettsaltet vatn. Kjelen med fisk  bør ikke ha kokt over mer enn to ganger , ellers så blir surlukta for intens for katta i huset. Så koker man poteter, gulerøtter og lager en stor porsjon stekte baconterninger til .  Det siste kan gjerne forsterkes med ca 1 kg smelta meierismør. Så er fisken klar for servering.

Fisken serveres så varm som mulig og med de ovenfornevnte sydfruktene. I tillegg kan man gjerne servere lokal musserende  brunvin  og foredlede poteter. 

Ved bordet skal alle forsyne seg med store stykker som puttes inn på høyresida i munnen uten å renses. Så skal man snakke så mye og så høyt som mulig mens fisken er i munnen, slik at ingen forstår hva som blir sagt -  bortsett fra at det kanskje kan være  veldig morsomt. Så spyttes fiskebein og fiskeskinn ut gjennom venstre munnvik før man legger et nytt stykke inn på høyresida. De mest avanserte boknafiskspisere er imidlertid i stand til å fylle på fra høyre før de har spytta ut på venstre. Dette krever imidlertid lang og vedvarende trening. 

Tradisjonell avslutning:

Etter at man har spist seg litt mer enn god og mett, blir man ofte svært søvning av måltidet. Alle går derfor og tar seg en skikkelig middagskvil mens kvinnene rydder bordet, vasker opp og gjør kaffen klar til man er våken igjen og sammen kan se på Dagrevyen. 

Likestilt avslutning:

Etter at man har spist seg litt mer enn god og mett, blir man ofte svært søvning av måltidet. Det er urimelig at man skal ha rydda opp med en gang. Man blir derfor enig om at for en gangs skyld kan  stæsjen stå mens man kviler og så tar vert&vertinne oppryddinga og kaffekokinga etter at man har kvilt og mens gjestene ser på Dagsrevyen. 

Radikal avslutning:

Etter at man har spist seg litt mer enn god og mett, blir man ofte svært søvning av måltidet.  Men det ser jo ut som et lynnedslag både på bordet og på kjøkkenet. Sånn kan det ikke stå.  Men kjerringa ho er jo bare såååå trøtt. Så ho tar seg en skikkelig middagskvil mens gubben rydder bordet, vasker opp og koker te som serveres til Dagrevyen. Grønn te.

Fear of flying - eller Jumpin' Jack crash ?

Når jeg ser ned kjenner jeg at det er like før svimmelheten tar overhånd.  Langt der nede på bakken, i den kvite snøen, er det fullt av gule kremmerhus fra folk som har vært ute i samme ærend som meg.  Jeg tør ikke se opp. Lufta over meg tar jo ingen ende. Når jeg ser fram ser jeg også uendelighet; jeg ser et tilløp, jeg ser et skihopp, og  jeg ser ei stor slette langt,  langt der nede.

Jeg fokuserer blikket på merket på hoppskiene som jeg har på beina.  Kongsberg, står det, Kongsberg K-fix. Det hjelper. Svimmelheten forsvinner, kvalmen avtar og hjertet slår ikke fullt så fort.

Hvorfor var jeg så stor i kjeften i går da jeg fortalte om mine bravader i ungdomsårene ? Om skihoppinga. Om at jeg gjerne kunne gjøre det igjen; ta på meg utstyret, klatre opp på stillaset, ta fraspark, sette meg på huk, satse, sveve, lande langt ned i bakken og så til slutt ta en stilfull telemarksving nede på sletta. Hvorfor måtte jeg fortelle om det?

Jeg konsentrerer meg som best jeg kan og gjør  meg klar til å hoppe på ski. Skiutstyret er ikke akkurat moderne, men det holder nok. Svarte ski med gul plastikk under, Kongsberg med K-fix såle, som jeg brukte i mine glansdager. Skisko som jeg rakk å pusse tidlig i dag. Strekkbukse, svart V-genser, hvite votter og hvit lue. 

Hva med hjelm? Nå har jo alle sammen hjelm når de hopper på ski. Det brukte aldri vi. Vi brukte strikkelue. Noen hoppa barhodet. En av våre nasjonale helter, Bassen Prytz, han brukte pannebånd. I Oberstorf, Planica og Vikersund var hans eneste hodebeskyttelse en tynn strikkeremse som han hadde over ørene. Det får klare seg med lue for meg også.

Så er det teknikken.  Sittestillinga er grei, jeg setter meg så  langt ned som mulig, får ræva i været, armene bakover, tyngda over foten, hodet ned og fram.  Så sats jeg det jeg  klarer, komme  meg i flytestilling og sveve, sveve, sveve.   Så fikser det andre seg sikkert etter hvert. Jeg skal ikke hoppe med V-stil; jeg skal hoppe slik gammelgutta hoppet etter at den finske skihopperen Antti Hyyvarinen innførte den aerodynamiske stilen midt på 1950-tallet!

Der hører jeg startsignalet!  Hjertet slår fortere. Skimerket lyser mot meg, jeg ser det og bare det. Ingenting annet ser jeg, ingenting annet hører jeg, ingenting annet kjenner jeg.  Jeg tar spenntak og kaster meg ut fra stillaset. Finner raskt sittestillinga; gjør som skiflyger og rockemusiker Tommy Ingebrigtsen, tar en ørliten vridningsbevegelse i skulderpartiet, inntar sittestilling og så forbereder jeg meg til å møte hoppkanten.

Mens jeg sitter der  på huk er jeg plutselig satt mange tiår tilbake i tid. Hele familien – fadern, modern, brodern og jeg – levde og ånda for skihoppinga. Hver helg på vinteren tok vi hoppskiene inn i stua på fredags kvelden. Så reingjorde vi skiene, lakket de med «Skipolin Hopplakk», smurte «Record hoppsmurning» over det igjen, gnikka det godt ut, la et tynt lag parafinvoks oppå det . Så var skiene klare for hopping i helga. Ei sterk duft  av lakk og tjære trengte seg inn i heile huset.  Det var vår «helgelukt». Nå kjenner jeg den samme lukta rive i neseborene, og plutselig er jeg et annet sted; jeg deltar sammen med resten av skiklubben i hopprenn et stykke utenfor byen…………….

Det er en gammel bakke, stillaset er nokså skeivt og skakt, sletta er ujamn, men bakken ser fin ut den. Kan vel hoppe opp mot 25 meter, er vi enige om i det vi ankommer bakken. I første omgang hopper jeg elendig.  Er  ikke godt nok forberedt, får ikke konsentrert meg, er feig både på hoppkanten og i svevet, og lander på 18,5 meter.  Jeg ligger langt bak på resultatlista i min klasse.

Da bestemmer  jeg meg for å reise kjerringa i andre omgang! Jeg konsentrer meg intenst i pausen. Snakker ikke med noen av de andre guttene oppe  på toppen. Klatrer opp det falleferdige stillaset. Finner meg ett punkt som jeg ser på, tenker bare på hoppkanten og ser meg sjøl i svevet. Så lar jeg det stå til. 

Allerede på hoppkanten kjenner jeg at dette kommer til å bli et bra svev. Jeg samler skiene under meg og legger  meg framover alt jeg klarer. Langt under meg skimter jeg noen rennfunksjonærer som står ved siden av bakken. Ellers er det bare luft overalt. 

Samtidig skjønner der og da – mens jeg er i lufta- at dette kommer jeg aldri til å klare å stå på. Jeg faller mens jeg er  i lufta. Jeg flyr som en fugl og jeg skjønner at jeg kommer  til å falle. Skjønner det mens jeg flyr. 

Jeg faller. På det beste hoppet jeg noensinne har prestert, faller jeg på en lengde av 28 meter,  3 meter over det vi antok at bakken kunne tåle. Knærne svikter under meg, jeg klarer ikke presset når jeg lander på nesten flat mark. Jeg rett og slett siger  sammen. Likevel er  jeg strålende fornøyd, jeg har levert et ordentlig skihopp. Og seinere, når  jeg får  dommerkortet som er trykt på rød kartong, ser jeg at jeg har fått veldig bra stilkarakter bortsett fra at jeg er trukket 10 poeng for fallet. Jeg hopper meg langt oppover på resultatlista, sjøl om jeg falt.  Sjelden har jeg vært mer stolt og fornøyd med en fiasko…………………….

Alt dette tenker jeg på mens jeg suser ned mot hoppkanten. Den kommer nærmere og nærmere. Jeg eksploderer i en kraftsats og legger meg umiddelbart framover i svevestilling. Kjenner lufttrykket mot kroppen, men av en eller annen grunn får jeg ikke til å sveve med samlede ski. Ufrivillig går skiene rett ut i en stor V, det nærmer seg vel mer en W. Eller X,Y,Z ? Og armene som jeg skulle holde i ro langs kroppen?  Uansett hvor mye jeg prøver, så strekker de seg framover slik Helmut Recknagel gjorde det da han tok VM-gull i Zakopane i 1962. Ikke nøyaktig slik, men armene ligger i alle fall ikke klistret bakover langs kroppen. Og hvor er kroppen i forhold til skiene? Likner kanskje på den gamle storhopperen Koba Tzakadze fra Georgia, som nesten lå under skiene i svevet. Men han lå rett fram slik at kroppen og skiene nærmest var ett. Her ligger kroppen mer i et buktende mønster over, under og ved siden av skiene. 

Så deiser jeg i bakken med et brak, rutsjer nedover og soper med meg all snøen. Den trenger seg inn overalt; i buksa, under genseren, i munnen, i ørene. Til sist blir jeg liggende på magen i bunnen av bakken og jeg skjønner at dette har gått mer som fryktet enn som ønsket. Jeg hører publikum rundt bakken komme med et unisont gisp. Jeg samler skiene, børster snøen av meg og reiser meg opp. Da hører jeg en av publikummet rope: «3,5 meter bestefar. Han pappa hoppet mye lengre!» Jeg skjønner at jeg fortsatt har mye å bevise, tråkker opp bakken, klyver opp på bruskassestillaset og gjør meg klar til andre omgang.