Fear of flying - eller Jumpin' Jack crash ?

Når jeg ser ned kjenner jeg at det er like før svimmelheten tar overhånd.  Langt der nede på bakken, i den kvite snøen, er det fullt av gule kremmerhus fra folk som har vært ute i samme ærend som meg.  Jeg tør ikke se opp. Lufta over meg tar jo ingen ende. Når jeg ser fram ser jeg også uendelighet; jeg ser et tilløp, jeg ser et skihopp, og  jeg ser ei stor slette langt,  langt der nede.

Jeg fokuserer blikket på merket på hoppskiene som jeg har på beina.  Kongsberg, står det, Kongsberg K-fix. Det hjelper. Svimmelheten forsvinner, kvalmen avtar og hjertet slår ikke fullt så fort.

Hvorfor var jeg så stor i kjeften i går da jeg fortalte om mine bravader i ungdomsårene ? Om skihoppinga. Om at jeg gjerne kunne gjøre det igjen; ta på meg utstyret, klatre opp på stillaset, ta fraspark, sette meg på huk, satse, sveve, lande langt ned i bakken og så til slutt ta en stilfull telemarksving nede på sletta. Hvorfor måtte jeg fortelle om det?

Jeg konsentrerer meg som best jeg kan og gjør  meg klar til å hoppe på ski. Skiutstyret er ikke akkurat moderne, men det holder nok. Svarte ski med gul plastikk under, Kongsberg med K-fix såle, som jeg brukte i mine glansdager. Skisko som jeg rakk å pusse tidlig i dag. Strekkbukse, svart V-genser, hvite votter og hvit lue. 

Hva med hjelm? Nå har jo alle sammen hjelm når de hopper på ski. Det brukte aldri vi. Vi brukte strikkelue. Noen hoppa barhodet. En av våre nasjonale helter, Bassen Prytz, han brukte pannebånd. I Oberstorf, Planica og Vikersund var hans eneste hodebeskyttelse en tynn strikkeremse som han hadde over ørene. Det får klare seg med lue for meg også.

Så er det teknikken.  Sittestillinga er grei, jeg setter meg så  langt ned som mulig, får ræva i været, armene bakover, tyngda over foten, hodet ned og fram.  Så sats jeg det jeg  klarer, komme  meg i flytestilling og sveve, sveve, sveve.   Så fikser det andre seg sikkert etter hvert. Jeg skal ikke hoppe med V-stil; jeg skal hoppe slik gammelgutta hoppet etter at den finske skihopperen Antti Hyyvarinen innførte den aerodynamiske stilen midt på 1950-tallet!

Der hører jeg startsignalet!  Hjertet slår fortere. Skimerket lyser mot meg, jeg ser det og bare det. Ingenting annet ser jeg, ingenting annet hører jeg, ingenting annet kjenner jeg.  Jeg tar spenntak og kaster meg ut fra stillaset. Finner raskt sittestillinga; gjør som skiflyger og rockemusiker Tommy Ingebrigtsen, tar en ørliten vridningsbevegelse i skulderpartiet, inntar sittestilling og så forbereder jeg meg til å møte hoppkanten.

Mens jeg sitter der  på huk er jeg plutselig satt mange tiår tilbake i tid. Hele familien – fadern, modern, brodern og jeg – levde og ånda for skihoppinga. Hver helg på vinteren tok vi hoppskiene inn i stua på fredags kvelden. Så reingjorde vi skiene, lakket de med «Skipolin Hopplakk», smurte «Record hoppsmurning» over det igjen, gnikka det godt ut, la et tynt lag parafinvoks oppå det . Så var skiene klare for hopping i helga. Ei sterk duft  av lakk og tjære trengte seg inn i heile huset.  Det var vår «helgelukt». Nå kjenner jeg den samme lukta rive i neseborene, og plutselig er jeg et annet sted; jeg deltar sammen med resten av skiklubben i hopprenn et stykke utenfor byen…………….

Det er en gammel bakke, stillaset er nokså skeivt og skakt, sletta er ujamn, men bakken ser fin ut den. Kan vel hoppe opp mot 25 meter, er vi enige om i det vi ankommer bakken. I første omgang hopper jeg elendig.  Er  ikke godt nok forberedt, får ikke konsentrert meg, er feig både på hoppkanten og i svevet, og lander på 18,5 meter.  Jeg ligger langt bak på resultatlista i min klasse.

Da bestemmer  jeg meg for å reise kjerringa i andre omgang! Jeg konsentrer meg intenst i pausen. Snakker ikke med noen av de andre guttene oppe  på toppen. Klatrer opp det falleferdige stillaset. Finner meg ett punkt som jeg ser på, tenker bare på hoppkanten og ser meg sjøl i svevet. Så lar jeg det stå til. 

Allerede på hoppkanten kjenner jeg at dette kommer til å bli et bra svev. Jeg samler skiene under meg og legger  meg framover alt jeg klarer. Langt under meg skimter jeg noen rennfunksjonærer som står ved siden av bakken. Ellers er det bare luft overalt. 

Samtidig skjønner der og da – mens jeg er i lufta- at dette kommer jeg aldri til å klare å stå på. Jeg faller mens jeg er  i lufta. Jeg flyr som en fugl og jeg skjønner at jeg kommer  til å falle. Skjønner det mens jeg flyr. 

Jeg faller. På det beste hoppet jeg noensinne har prestert, faller jeg på en lengde av 28 meter,  3 meter over det vi antok at bakken kunne tåle. Knærne svikter under meg, jeg klarer ikke presset når jeg lander på nesten flat mark. Jeg rett og slett siger  sammen. Likevel er  jeg strålende fornøyd, jeg har levert et ordentlig skihopp. Og seinere, når  jeg får  dommerkortet som er trykt på rød kartong, ser jeg at jeg har fått veldig bra stilkarakter bortsett fra at jeg er trukket 10 poeng for fallet. Jeg hopper meg langt oppover på resultatlista, sjøl om jeg falt.  Sjelden har jeg vært mer stolt og fornøyd med en fiasko…………………….

Alt dette tenker jeg på mens jeg suser ned mot hoppkanten. Den kommer nærmere og nærmere. Jeg eksploderer i en kraftsats og legger meg umiddelbart framover i svevestilling. Kjenner lufttrykket mot kroppen, men av en eller annen grunn får jeg ikke til å sveve med samlede ski. Ufrivillig går skiene rett ut i en stor V, det nærmer seg vel mer en W. Eller X,Y,Z ? Og armene som jeg skulle holde i ro langs kroppen?  Uansett hvor mye jeg prøver, så strekker de seg framover slik Helmut Recknagel gjorde det da han tok VM-gull i Zakopane i 1962. Ikke nøyaktig slik, men armene ligger i alle fall ikke klistret bakover langs kroppen. Og hvor er kroppen i forhold til skiene? Likner kanskje på den gamle storhopperen Koba Tzakadze fra Georgia, som nesten lå under skiene i svevet. Men han lå rett fram slik at kroppen og skiene nærmest var ett. Her ligger kroppen mer i et buktende mønster over, under og ved siden av skiene. 

Så deiser jeg i bakken med et brak, rutsjer nedover og soper med meg all snøen. Den trenger seg inn overalt; i buksa, under genseren, i munnen, i ørene. Til sist blir jeg liggende på magen i bunnen av bakken og jeg skjønner at dette har gått mer som fryktet enn som ønsket. Jeg hører publikum rundt bakken komme med et unisont gisp. Jeg samler skiene, børster snøen av meg og reiser meg opp. Da hører jeg en av publikummet rope: «3,5 meter bestefar. Han pappa hoppet mye lengre!» Jeg skjønner at jeg fortsatt har mye å bevise, tråkker opp bakken, klyver opp på bruskassestillaset og gjør meg klar til andre omgang.

Hva er det kvite som faller ned fra himmelen?

Med de enorme kvite nedbørsmengder som er blitt oss verdensborgere i Tromsø til gode i det siste, har det rast en heftig debatt om hva denne nedbørsformen heter: snø, sne eller sny ? 

Jeg har drevet aktiv forskning og research på dette (kunne kanskje klart meg med å si forskning, men det blir liksom litt mer international touch når jeg også skriver «research») . Og jeg er kommet til en konklusjon, jeg har funnet beviset : heureka, q.e.d., to streker under svaret. Det heter «sny».

Jeg har nemlig funnet en gammel tekst skrevet på det kjente språket «norvegicus tromsoensis vulgaris» , og den går så her:

Når snyen ause ner

Æ syng jo å æ ler

For den skyen som æ ser

Deinn e blå - ikkje grå

Deinn mørknanes sky

Deinn skræmme ikkje mæ

Før æ har sol i mett sinn

Når æ tænke å drømme om dæ

La deinn hælvetes snyen

Skjule alt stygt i byen

La haggelskuran slå

For da flire æ så

Et lifli poæng

E mitt glade refræng

Æ syng jo – mens snyen ause ner.

Seinere er denne teksten oversatt til engelsk, laget melodi til og oppført som  musikal over hele den vestlige verden under tittelen «Singin’ in the rain» (de vet jo nesten ikkje hva sny er).  

Så derfor – det heter "sny", det skulle være tilstrekkelig bevist nå. Og som en generell konklusjon kan man jo også si at det alltid lønner seg å gå tilbake til kildene, drive aktiv kildekritikk og så trekke konklusjoner som samsvarer med virkeligheta. Likevel; jeg har jo ei liberal holdning, så hvis noen likevel skulle ha andre synspunkter, er det fritt fram for å mene noe om dette.  I alle fall hvis man er enige i mine konklusjoner. 

         

Beautiful City

Minneord i Per Bangsunds begravelse 15. november 2013

Av Arne-Wilhelm Theodorsen

Per.

Da du blei født va æ 24 dager gammel og æ fikk meg en venn.  Vi hang tidlig sammen; først i barnevogn -  seinere klarte vi oss sjøl.  Vi stakk av inn i skogen og kom gråtende hjem etter å ha møtt store flokker av ville løver, elefanter og tigre som skulle spise oss opp. Vi brøt oss inn i naboens dukkestue, kledte av oss og konkurrerte om hvem som kunne pisse høyest på veggen. Vi satt hjemme hos dæ og leste Sportsmanden om finalen i VM i fotboill i 1958 mellom Sverige og Brasil, der Brasil vant 5-2.  Våres helt het Garrincha. Mannen som bare spelte og dribla. Han va ikkje så nøye med å skåre, sånne enkle oppgava kunne han Pele ta sæ av. Han Garrincha spelte. Bare navnet hannes va et dikt , en roman, et eventyr. 

Vi  gikk på TIL kampa. Og der hadde vi åsså en helt, Svein Robertsen,  vår Garrincha. Med høyhalsa kvit genser under TIL-drakten, Elvis-sleik og dribleegenskaper. En gang på tidlig 60-tall, da Harstad IL var så suveren at det bestandig bare va spørsmål om kor mange mål dæm ville slå Tromsø med, så vant TIL 6-1 eller 6-2. HIL-laget tok hurtigruta hjem med nasen foill av grus etter å ha blitt roinnspelt av han Svein Robertsen. 

Vi levde et fritt liv; en guttegjeng som bodde heilt nært. En gang dro vi på fesketur med robåt i Sandnessundet. Vi tok gammelbåten til bestefadern  og rodde langt ut og feska taregjedd. Redningsvest va ikkje oppfunnet på den tida. Da vi kom på land igjen så klarte ikkje vi småguta å trekke opp den tunge båten. Vi gikk derfor opp på veien, stoppa noen tilfeldige som kom forbi og fikk hjelp. Så gikk vi hjæm og fikk pølsa tel middag. Fisk likte vi ikkje. 

Vi begynte på realskole/gymnas og fikk andre interessa og en gryende opposisjon mot det bestående. USA-imperealismens herjinger i Vietnam gjorde oss skikkelig opprørt.  Minst like uforståelig va at vår foreldregenerasjon enten støtta dette eller stilte seg nokså likegyldig.  Det la starten for ei grunnleggende radikalisering kor Vietnam sto i fokus, men kor også andre saka i utenrikspolitikk, skolesystem, kapitalisme, klassekamp og så videre fikk større og større oppmerksomhet. Vi begynte å lese anna enn sport. Bl.a huske æ at vi leste Vaino Linna og Miguel Angel Asturias. Og så hørte vi på musikk. Joda sjølsagt va det Paul, Ringo, George & John, men det blei mer åsså. Det va Animals, og Temptations, og det va blues. Æ huske spesielt at vi digga Elmor James «Dust my broom» og en blind folk-blues artist som het Sonny Terry: Oh what a beatiful city. 

Men vi gikk no ikkje rundt som nån hengehoda heller. Nei vi kunne kombinere fæst og opposisjon. F.eks va vi  jo mot alt som het religion så det hendte ofte at vi skulka religionstiman.  En gang gikk vi på ølhallen og tok oss ei øl mens vi skulka. 

Og da vi va ferdig med gymnaset skulle det være en fin fest for foreldre, avgangselever, klasseforstandere og skolens ledelse. Med damask på bordet, høye glass, penklær og taler. Dit dro ikkje du & æ. Vi fylte en robåt med bayer, berter & børst og  rodde tel Grindøya kor vi feira i fri luft.    

                                                       

Så skilte vi lag og gikk hver tel vårt.  Du blei trikkesjåfør, journalist, tidskriftsredaktør osv, mens æ va evighetsstudent og studentaktivist på det røde universitet i nord. Du blei ekspert på nynazistiske miljøa i Norge, mens æ krangla med han Willy Haugli, som va universitetsdirektør i  Tromsø på den tida. Vi hadde bare sporadisk kontakt. Men så - i godt voksen alder fant vi frem til hverandre igjen. Vi møttes, va i selskaper i lag, vi diskuterte, utveksla ideer, snakka og hadde det fint.  Det va ikkje bestandig vi va heilt enig. F.eks. fildeling og Pirate Bay; mens det  tidligere va du som uten tvil va den mest radikale av oss, så va det kanskje slik at no va det litt motsatt  Men uansett ka vi gjorde og diskuterte, va det bestandig artig å snakke sammen og  kunne æ på det nærmeste kunne føle at vi hadde kjent hverandre sia vi va født. 

Og så samarbeida vi litt faglig også. En gang du var i Tromsø i en slik sammenheng så gikk vi en tur på G etterpå. Tok oss nån øl, prata og diskuterte, traff folk. Og da dæm  begynte å blinke med lysan sto vi der tre gamle klassekamerata sammen med nån stilige damer fra den tid vi gikk på skolen. Den ene sa at ho hadde en dunk rødvin hjemme og at vi kunne dra hjem tel ho. Det gjorde vi; vi drog dit,  vi tømte dunken, diskuterte meninga med livet, og  det va nesten som back in the sixties/seventies.

Langt utpå morran en vanlig torsdag i vakla vi hjemover, tok hverandre i handa og sa hadet-  vi var vel aldri nån klemmera- og du sa: «Dette va bra. Det va fantastisk. Kunne aldri skjedd andre plassa enn i Tromsø.»

Da datt plutselig en gammel folk-blues låt ned i hodet mitt: Beautiful City.  Kanskje du hadde rett Per, kanskje det  bare kunne skjedd i Tromsø. Kanskje dette er Tromsø; beautiful city. Ikkje bare fotboillag,  Grindøya, ølhallen,  midnattsol og mørketid, nordlys, måsegg, kobbesveiva, mydlandpølsa og mackøl. Men mest folkan i byen. Sånne folk som dæ; for mange av oss va du en person som gjorde Tromsø tel beautiful city, både da du bodde her og etter det. 

Det er kanskje en floskel å si at sjøl om du e borte så e vårt vennskap evig  og vil aldri forsvinne. For samtidig kjenne æ at æ har mesta nokka vesentlig. Æ har mesta en viktig del av mæ sjøl.

 
Ha det Per. Og takk. Fra alle Tromsø-venna; takk skal du ha. Takk for a beautiful city.

Kampanjejournalistikk i NRK ?

NRK er på mange måter kjent for å drive kritisk og undersøkende journalistikk. Media - vel og merke andre media enn NRK -  får ofte merke NRK sitt kritiske blikk.  I Dagsrevyen i  uke 36, like før Stortingsvalget, fikk et LO-magasin gjennomgå for manglende balanse i redaksjonelle artikler og annonser, og at høyresida i politikken hadde begrenset adgang til å ytre seg i bladet.  (Prisverdig at NRK sporer opp slikt, sjøl om det gjeldt et internt medlemsblad,  finansiert av LO-medlemmer sjøl).   

I samme Dagsrevy var det en omfattende dekning av OL-avstemmingen i Oslo.  Den ene idrettskjendisen etter den andre ble trukket fram , Oslo-politikere fikk uttale seg og det hele ble kronet med et ukritisk «hoff-intervju» med Johan Olav Koss, som i beste sendetid fikk uttale seg om hvor fantastisk dette kan bli.

Joda, det var motstemmer også. Mads Gilbert og en lokal idrettsleder i Oslo ble avspist med korte innslag om hva dette kan føre til av innhogg i nasjonale bevilgninger til kultur og idrett. Men svært få kritiske spørsmål til Oslo-initativet.

Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. NRK har vært full av positive innslag mens kritikere og tvilere i  svært begrenset grad har sluppet til. Propagandamaskinen fra Idrettsforbundet har gjennom NRK hatt distribusjon og talerstol i fullt monn.

Et annet eksempel er da Vålerengas spillere (både fotball og hockey) ankom Oslo Rådhus i busser, ikledd Vålerenga-klær. De ble mottatt/håndhilst på av Fabian Stang og  Ola Elvestuen, intervjuet av NRK om hvor viktig og bra dette er, og deretter geleidet inn i stemmelokalene. Nærmere uniformert, kollektiv avstemming er det ikke mulig å komme, sjøl om det vel egentlig er ulovlig og mer nærmer seg «demokratiske» valg i land vi ikke liker å bli sammenliknet med. 

Et  tredje eksempel: Omfattende dekning av nåværende og tidligere idrettskjendisers deltakelse i propagandamaskineriet; fra Øystein «Pølsa» Pettersens uttalelse om at han ikke fatter at det går an å være mot noe slikt, til Ketil Andre Aamots patetiske besøk i muslimske miljøer i Oslo. Stiller man spørsmål om en hest vil ha havre er det vel åpenlyst hva svaret vil bli? Men NRK stiller spørsmålet likevel, og bryr seg lite om at det kanskje er andre hester som også kunne ha noe å si.

Heller ikke grunnleggende problemstilinger har vært behandlet i særlig grad:

·         Hvorfor det bare er Oslo-folk som skal stemme over om man skal inn i en prosess som kan komme til å koste nasjonen milliarder av kroner?

·         Hvordan klarer man å beregne 4,9 milliarder som nasjonal folkehelsegevinst av et slikt arrangement ?

·         Hva sier den lukkede rapporten fra ekstern kvalitetssikrer om en evt. statlig garanti ?

Sammenliknet med den dekning som søknadsprosessen i  forbindelse med et mulig Tromsø OL fikk av NRK er det som man er kommet på en annen planet, rett og slett. Kan dette skyldes følgende:

1.       Dårlige journalister i NRK –  Nånei, det vet vi at de ikke er.

2.       Journalisters egeninteresse er så stor at det er blitt slik – Nei; NRK er vel egentlig kjent for å ha god redaksjonell styring

3.       NRK har egeninteresse, både ved at det etableres betydelig infrastruktur og at de vil få øket tjenesteleveranse som en følge av et arrangement -  Nei; det kan nå ikke være mulig at  statskanalens kommersielle interesser overskygger kanalens oppgave som almenkringkaster?

Hva  kan det da være ??

Skal NRK ha mulighet til å opprettholde troverdighet i alle andre miljøer enn Idrettsforbundet og de som har slukt deres agn, tror jeg det er viktig at det gjøres en ekstern og uavhengig evaluering av NRKs rolle i prosessene knyttet til søknaden fra Tromsø i si tid, og fra Oslo nå. Bare på den måten kan det være mulig å få gode svar på i hvilken grad dekningen har vært ulik, om redaksjonell balanse mellom ulike initiativ samt mellom tilhengere og motstandere, og om hva evt. ulik dekning av dette egentlig skyldes.

Jeg vil derfor be at Kringkastingsrådet drøfter denne saken og iverksetter ei grundig ekstern evaluering av NRKs dekning av  OL-initiativene fra Norge etter 1994.

Wakin' on frozen water

Steike, det gjør ondt. Så ondt at æ ikkje klare å holde auan åpen. Æ klare heller ikkje svare når kompisen min spør om det gjør ondt. Æ bare ligg der på magen og stønne og pæse. Etter hvert går det over, smertan forsvinn og når æ åpne auan ser æ rett ned i et speilbilde av mæ sjøl. Det svir fortsatt i brøstbeine og det er like før tunga frys fast i stålisen her æ ligg på isen på Skogfjordvatn en kald og snylaus vinterdag ……

Det hadde sæ altså slik at æ gikk rundt og venta og tenkte: kommer det ikkje sny snart? Og mange med mæ gikk rundt og venta og tenkte og tenkte og venta på at det skulle bli skiføre i fjellet. Men det kom ikkje sny. Langt ut i januar var det fortsatt sånn at skulle man gå på ski måtte man nesten ha snyen med sæ i sekken. Men kaldt var det; iskaldt. Og når det e kaldt og når det ikkje e sny da blir det is på vatnan. Og kan man ikkje gå på ski kan man kanskje gå på skøyte? Tenkte æ.

Så æ kontakta en turkompis, eller va det kanskje han som kontakta mæ? I alle fall blei vi enige om å forsøke isen på Skogsfjordvatn en kald og klar lørdags morran. Vi heiv oss i bilen og da vi bikka over toppen på Grønliskaret ……………………! For et vatn! For en is! For et føre! Skogsfjordvatn , here we come!

Vi parkerte bilen, tok på oss skisko, snørte de ganske nye turskøytan på skoen, tok på ryggsekken, justerte stavan. Og så begynte vi å gå. På skøyte! I begynnelsen forsiktig og stavranes; mer enn en gang var det på nippet til skikkelig tryning eller skikkelig rævplask, men vi holdt oss på beinan. Så vidt det va. Etter hvert begynte balansen å komme, både fraspark, beinføring, armbruk og vektfordeling fungerte bedre og bedre. Så begynte farta å komme også. Gradvis mer og mer fart. Og til sist: førr ei fart!

Og for en is! Som mørkt, blankt og glatt stål lå den under beinan og under skøytan. Når æ bøyde mæ framover kunne æ se mitt eget speilbilde i isen. Ei stund syns æ at æ likna både Kuppern & Hjallis&Fred Anton Maier der æ gikk om kapp med mitt eget speilbilde.

Og så alle sprekkan i isen! Is er vel et materiale som heile tida beveger sæ, utvide sæ og aldri ligger heilt stille. Heller ikkje her på Skogfjordvatn lå den stille. Den bråkte nokka forferdelig! Det drønna under beinan. Ikkje bare svake lyda, men av og til skikkelige tordendrønn; det rett og slett smalt i isen. Det ga en følelse av at isen kunne gi etter eller forsvinne i lause lufta. Men sånn var det ikkje. Isen blei jo bare tjukkere og sterkere heile tida. Når det drønna slik kom det også sprekker i isen. Noen ganger kunne vi se sprekkene nærmest løpe over isen i ei forferdelig fart. Det virka både sikkert og usikkert på samme tid og gjorde opplevelsen enda mer intens.

Og det va ikkje bare vi som speila oss i isen. Fjellan, sollyset og alt rundt vatnet va liksom dobbelt; vi så det både når vi så opp i lufta og når vi så ned i isen. For en opplevelse! Lyd & lys, farger & fart, balanse & beherskelse, skøyter & stål. Alt blanda sæ i en kakafoni av opplevelsa og følelsa.

Men så var det dette med sprekken. Vi skjønte jo fort, ikke minst gjennom noen «nesten-så-æ-stupte» opplevelsa, at sprekken måtte krysses på tvers, ikke på langs. Ei skøyta som står fast i et langsgåanes spor, den står virkelig fast. Ikkje mye fart framover der i gården, nei. Men massefarta (= vekt x hastighet) avtar ikkje like raskt. Og da ……………

Så da æ etter et par timers skøyting, passe trøtt i beina og passe full av sanseinntrykk i hauet, ikkje lengre var like oppmerksom på alt som suste forbi under beina, så sto æ plutselig heilt fast. Og like plutselig så lå æ der. Og like plutselig va æ ikke stand til hverken å tenke eller se eller snakke. Bare til å stønne, puste, pese og ynke mæ. Det gjorde steike ondt i brøstbeinet.

Men det gikk fort over, veldi fort. Etter noen minutter kjente æ nesten ingenting, æ var raskt på beina igjen og noen minutter etter det va smertan heilt borte og æ suste æ påny over den mørke, blanke og glatte isflata. Litt mer observant og litt mer bevisst på alle sprekken . Men med den samme farta og den samme sterke opplevelsen av natur, lys&lyd, farger & fart, bevegelse & balanse, skøyter & stål.

Det va en fantastisk tur, det va en fantastisk opplevelse. Vi va flere tima på isen. Det va rett og slett fantastisk. På hjemveien kjente æ at det var no litt ømt i brøstbeinet likevel. Og da æ morran etterpå måtte nyse så skjønte æ at også kroppen min va blitt en del av den fantastiske naturopplevelsen. Det va fortsatt litt ondt i brøstbeinet. Men seinare i uka da snyen endelig kom, va det nesten så æ tok mæ i å tenke at «kunne snyen ikkje ha venta litt tel, så kunne æ fått mæ enda en skøytetur på den mørke, hårde og glatte stålisen på Skogsfjordvatn». At æ slo mæ litt gjorde jo ingenting. For man må jo tåle å slå sæ littegrann skal man oppleve nokka så spesielt som å gå på vatne.