Beautiful City

Minneord i Per Bangsunds begravelse 15. november 2013

Av Arne-Wilhelm Theodorsen

Per.

Da du blei født va æ 24 dager gammel og æ fikk meg en venn.  Vi hang tidlig sammen; først i barnevogn -  seinere klarte vi oss sjøl.  Vi stakk av inn i skogen og kom gråtende hjem etter å ha møtt store flokker av ville løver, elefanter og tigre som skulle spise oss opp. Vi brøt oss inn i naboens dukkestue, kledte av oss og konkurrerte om hvem som kunne pisse høyest på veggen. Vi satt hjemme hos dæ og leste Sportsmanden om finalen i VM i fotboill i 1958 mellom Sverige og Brasil, der Brasil vant 5-2.  Våres helt het Garrincha. Mannen som bare spelte og dribla. Han va ikkje så nøye med å skåre, sånne enkle oppgava kunne han Pele ta sæ av. Han Garrincha spelte. Bare navnet hannes va et dikt , en roman, et eventyr. 

Vi  gikk på TIL kampa. Og der hadde vi åsså en helt, Svein Robertsen,  vår Garrincha. Med høyhalsa kvit genser under TIL-drakten, Elvis-sleik og dribleegenskaper. En gang på tidlig 60-tall, da Harstad IL var så suveren at det bestandig bare va spørsmål om kor mange mål dæm ville slå Tromsø med, så vant TIL 6-1 eller 6-2. HIL-laget tok hurtigruta hjem med nasen foill av grus etter å ha blitt roinnspelt av han Svein Robertsen. 

Vi levde et fritt liv; en guttegjeng som bodde heilt nært. En gang dro vi på fesketur med robåt i Sandnessundet. Vi tok gammelbåten til bestefadern  og rodde langt ut og feska taregjedd. Redningsvest va ikkje oppfunnet på den tida. Da vi kom på land igjen så klarte ikkje vi småguta å trekke opp den tunge båten. Vi gikk derfor opp på veien, stoppa noen tilfeldige som kom forbi og fikk hjelp. Så gikk vi hjæm og fikk pølsa tel middag. Fisk likte vi ikkje. 

Vi begynte på realskole/gymnas og fikk andre interessa og en gryende opposisjon mot det bestående. USA-imperealismens herjinger i Vietnam gjorde oss skikkelig opprørt.  Minst like uforståelig va at vår foreldregenerasjon enten støtta dette eller stilte seg nokså likegyldig.  Det la starten for ei grunnleggende radikalisering kor Vietnam sto i fokus, men kor også andre saka i utenrikspolitikk, skolesystem, kapitalisme, klassekamp og så videre fikk større og større oppmerksomhet. Vi begynte å lese anna enn sport. Bl.a huske æ at vi leste Vaino Linna og Miguel Angel Asturias. Og så hørte vi på musikk. Joda sjølsagt va det Paul, Ringo, George & John, men det blei mer åsså. Det va Animals, og Temptations, og det va blues. Æ huske spesielt at vi digga Elmor James «Dust my broom» og en blind folk-blues artist som het Sonny Terry: Oh what a beatiful city. 

Men vi gikk no ikkje rundt som nån hengehoda heller. Nei vi kunne kombinere fæst og opposisjon. F.eks va vi  jo mot alt som het religion så det hendte ofte at vi skulka religionstiman.  En gang gikk vi på ølhallen og tok oss ei øl mens vi skulka. 

Og da vi va ferdig med gymnaset skulle det være en fin fest for foreldre, avgangselever, klasseforstandere og skolens ledelse. Med damask på bordet, høye glass, penklær og taler. Dit dro ikkje du & æ. Vi fylte en robåt med bayer, berter & børst og  rodde tel Grindøya kor vi feira i fri luft.    

                                                       

Så skilte vi lag og gikk hver tel vårt.  Du blei trikkesjåfør, journalist, tidskriftsredaktør osv, mens æ va evighetsstudent og studentaktivist på det røde universitet i nord. Du blei ekspert på nynazistiske miljøa i Norge, mens æ krangla med han Willy Haugli, som va universitetsdirektør i  Tromsø på den tida. Vi hadde bare sporadisk kontakt. Men så - i godt voksen alder fant vi frem til hverandre igjen. Vi møttes, va i selskaper i lag, vi diskuterte, utveksla ideer, snakka og hadde det fint.  Det va ikkje bestandig vi va heilt enig. F.eks. fildeling og Pirate Bay; mens det  tidligere va du som uten tvil va den mest radikale av oss, så va det kanskje slik at no va det litt motsatt  Men uansett ka vi gjorde og diskuterte, va det bestandig artig å snakke sammen og  kunne æ på det nærmeste kunne føle at vi hadde kjent hverandre sia vi va født. 

Og så samarbeida vi litt faglig også. En gang du var i Tromsø i en slik sammenheng så gikk vi en tur på G etterpå. Tok oss nån øl, prata og diskuterte, traff folk. Og da dæm  begynte å blinke med lysan sto vi der tre gamle klassekamerata sammen med nån stilige damer fra den tid vi gikk på skolen. Den ene sa at ho hadde en dunk rødvin hjemme og at vi kunne dra hjem tel ho. Det gjorde vi; vi drog dit,  vi tømte dunken, diskuterte meninga med livet, og  det va nesten som back in the sixties/seventies.

Langt utpå morran en vanlig torsdag i vakla vi hjemover, tok hverandre i handa og sa hadet-  vi var vel aldri nån klemmera- og du sa: «Dette va bra. Det va fantastisk. Kunne aldri skjedd andre plassa enn i Tromsø.»

Da datt plutselig en gammel folk-blues låt ned i hodet mitt: Beautiful City.  Kanskje du hadde rett Per, kanskje det  bare kunne skjedd i Tromsø. Kanskje dette er Tromsø; beautiful city. Ikkje bare fotboillag,  Grindøya, ølhallen,  midnattsol og mørketid, nordlys, måsegg, kobbesveiva, mydlandpølsa og mackøl. Men mest folkan i byen. Sånne folk som dæ; for mange av oss va du en person som gjorde Tromsø tel beautiful city, både da du bodde her og etter det. 

Det er kanskje en floskel å si at sjøl om du e borte så e vårt vennskap evig  og vil aldri forsvinne. For samtidig kjenne æ at æ har mesta nokka vesentlig. Æ har mesta en viktig del av mæ sjøl.

 
Ha det Per. Og takk. Fra alle Tromsø-venna; takk skal du ha. Takk for a beautiful city.

Kampanjejournalistikk i NRK ?

NRK er på mange måter kjent for å drive kritisk og undersøkende journalistikk. Media - vel og merke andre media enn NRK -  får ofte merke NRK sitt kritiske blikk.  I Dagsrevyen i  uke 36, like før Stortingsvalget, fikk et LO-magasin gjennomgå for manglende balanse i redaksjonelle artikler og annonser, og at høyresida i politikken hadde begrenset adgang til å ytre seg i bladet.  (Prisverdig at NRK sporer opp slikt, sjøl om det gjeldt et internt medlemsblad,  finansiert av LO-medlemmer sjøl).   

I samme Dagsrevy var det en omfattende dekning av OL-avstemmingen i Oslo.  Den ene idrettskjendisen etter den andre ble trukket fram , Oslo-politikere fikk uttale seg og det hele ble kronet med et ukritisk «hoff-intervju» med Johan Olav Koss, som i beste sendetid fikk uttale seg om hvor fantastisk dette kan bli.

Joda, det var motstemmer også. Mads Gilbert og en lokal idrettsleder i Oslo ble avspist med korte innslag om hva dette kan føre til av innhogg i nasjonale bevilgninger til kultur og idrett. Men svært få kritiske spørsmål til Oslo-initativet.

Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. NRK har vært full av positive innslag mens kritikere og tvilere i  svært begrenset grad har sluppet til. Propagandamaskinen fra Idrettsforbundet har gjennom NRK hatt distribusjon og talerstol i fullt monn.

Et annet eksempel er da Vålerengas spillere (både fotball og hockey) ankom Oslo Rådhus i busser, ikledd Vålerenga-klær. De ble mottatt/håndhilst på av Fabian Stang og  Ola Elvestuen, intervjuet av NRK om hvor viktig og bra dette er, og deretter geleidet inn i stemmelokalene. Nærmere uniformert, kollektiv avstemming er det ikke mulig å komme, sjøl om det vel egentlig er ulovlig og mer nærmer seg «demokratiske» valg i land vi ikke liker å bli sammenliknet med. 

Et  tredje eksempel: Omfattende dekning av nåværende og tidligere idrettskjendisers deltakelse i propagandamaskineriet; fra Øystein «Pølsa» Pettersens uttalelse om at han ikke fatter at det går an å være mot noe slikt, til Ketil Andre Aamots patetiske besøk i muslimske miljøer i Oslo. Stiller man spørsmål om en hest vil ha havre er det vel åpenlyst hva svaret vil bli? Men NRK stiller spørsmålet likevel, og bryr seg lite om at det kanskje er andre hester som også kunne ha noe å si.

Heller ikke grunnleggende problemstilinger har vært behandlet i særlig grad:

·         Hvorfor det bare er Oslo-folk som skal stemme over om man skal inn i en prosess som kan komme til å koste nasjonen milliarder av kroner?

·         Hvordan klarer man å beregne 4,9 milliarder som nasjonal folkehelsegevinst av et slikt arrangement ?

·         Hva sier den lukkede rapporten fra ekstern kvalitetssikrer om en evt. statlig garanti ?

Sammenliknet med den dekning som søknadsprosessen i  forbindelse med et mulig Tromsø OL fikk av NRK er det som man er kommet på en annen planet, rett og slett. Kan dette skyldes følgende:

1.       Dårlige journalister i NRK –  Nånei, det vet vi at de ikke er.

2.       Journalisters egeninteresse er så stor at det er blitt slik – Nei; NRK er vel egentlig kjent for å ha god redaksjonell styring

3.       NRK har egeninteresse, både ved at det etableres betydelig infrastruktur og at de vil få øket tjenesteleveranse som en følge av et arrangement -  Nei; det kan nå ikke være mulig at  statskanalens kommersielle interesser overskygger kanalens oppgave som almenkringkaster?

Hva  kan det da være ??

Skal NRK ha mulighet til å opprettholde troverdighet i alle andre miljøer enn Idrettsforbundet og de som har slukt deres agn, tror jeg det er viktig at det gjøres en ekstern og uavhengig evaluering av NRKs rolle i prosessene knyttet til søknaden fra Tromsø i si tid, og fra Oslo nå. Bare på den måten kan det være mulig å få gode svar på i hvilken grad dekningen har vært ulik, om redaksjonell balanse mellom ulike initiativ samt mellom tilhengere og motstandere, og om hva evt. ulik dekning av dette egentlig skyldes.

Jeg vil derfor be at Kringkastingsrådet drøfter denne saken og iverksetter ei grundig ekstern evaluering av NRKs dekning av  OL-initiativene fra Norge etter 1994.

Wakin' on frozen water

Steike, det gjør ondt. Så ondt at æ ikkje klare å holde auan åpen. Æ klare heller ikkje svare når kompisen min spør om det gjør ondt. Æ bare ligg der på magen og stønne og pæse. Etter hvert går det over, smertan forsvinn og når æ åpne auan ser æ rett ned i et speilbilde av mæ sjøl. Det svir fortsatt i brøstbeine og det er like før tunga frys fast i stålisen her æ ligg på isen på Skogfjordvatn en kald og snylaus vinterdag ……

Det hadde sæ altså slik at æ gikk rundt og venta og tenkte: kommer det ikkje sny snart? Og mange med mæ gikk rundt og venta og tenkte og tenkte og venta på at det skulle bli skiføre i fjellet. Men det kom ikkje sny. Langt ut i januar var det fortsatt sånn at skulle man gå på ski måtte man nesten ha snyen med sæ i sekken. Men kaldt var det; iskaldt. Og når det e kaldt og når det ikkje e sny da blir det is på vatnan. Og kan man ikkje gå på ski kan man kanskje gå på skøyte? Tenkte æ.

Så æ kontakta en turkompis, eller va det kanskje han som kontakta mæ? I alle fall blei vi enige om å forsøke isen på Skogsfjordvatn en kald og klar lørdags morran. Vi heiv oss i bilen og da vi bikka over toppen på Grønliskaret ……………………! For et vatn! For en is! For et føre! Skogsfjordvatn , here we come!

Vi parkerte bilen, tok på oss skisko, snørte de ganske nye turskøytan på skoen, tok på ryggsekken, justerte stavan. Og så begynte vi å gå. På skøyte! I begynnelsen forsiktig og stavranes; mer enn en gang var det på nippet til skikkelig tryning eller skikkelig rævplask, men vi holdt oss på beinan. Så vidt det va. Etter hvert begynte balansen å komme, både fraspark, beinføring, armbruk og vektfordeling fungerte bedre og bedre. Så begynte farta å komme også. Gradvis mer og mer fart. Og til sist: førr ei fart!

Og for en is! Som mørkt, blankt og glatt stål lå den under beinan og under skøytan. Når æ bøyde mæ framover kunne æ se mitt eget speilbilde i isen. Ei stund syns æ at æ likna både Kuppern & Hjallis&Fred Anton Maier der æ gikk om kapp med mitt eget speilbilde.

Og så alle sprekkan i isen! Is er vel et materiale som heile tida beveger sæ, utvide sæ og aldri ligger heilt stille. Heller ikkje her på Skogfjordvatn lå den stille. Den bråkte nokka forferdelig! Det drønna under beinan. Ikkje bare svake lyda, men av og til skikkelige tordendrønn; det rett og slett smalt i isen. Det ga en følelse av at isen kunne gi etter eller forsvinne i lause lufta. Men sånn var det ikkje. Isen blei jo bare tjukkere og sterkere heile tida. Når det drønna slik kom det også sprekker i isen. Noen ganger kunne vi se sprekkene nærmest løpe over isen i ei forferdelig fart. Det virka både sikkert og usikkert på samme tid og gjorde opplevelsen enda mer intens.

Og det va ikkje bare vi som speila oss i isen. Fjellan, sollyset og alt rundt vatnet va liksom dobbelt; vi så det både når vi så opp i lufta og når vi så ned i isen. For en opplevelse! Lyd & lys, farger & fart, balanse & beherskelse, skøyter & stål. Alt blanda sæ i en kakafoni av opplevelsa og følelsa.

Men så var det dette med sprekken. Vi skjønte jo fort, ikke minst gjennom noen «nesten-så-æ-stupte» opplevelsa, at sprekken måtte krysses på tvers, ikke på langs. Ei skøyta som står fast i et langsgåanes spor, den står virkelig fast. Ikkje mye fart framover der i gården, nei. Men massefarta (= vekt x hastighet) avtar ikkje like raskt. Og da ……………

Så da æ etter et par timers skøyting, passe trøtt i beina og passe full av sanseinntrykk i hauet, ikkje lengre var like oppmerksom på alt som suste forbi under beina, så sto æ plutselig heilt fast. Og like plutselig så lå æ der. Og like plutselig va æ ikke stand til hverken å tenke eller se eller snakke. Bare til å stønne, puste, pese og ynke mæ. Det gjorde steike ondt i brøstbeinet.

Men det gikk fort over, veldi fort. Etter noen minutter kjente æ nesten ingenting, æ var raskt på beina igjen og noen minutter etter det va smertan heilt borte og æ suste æ påny over den mørke, blanke og glatte isflata. Litt mer observant og litt mer bevisst på alle sprekken . Men med den samme farta og den samme sterke opplevelsen av natur, lys&lyd, farger & fart, bevegelse & balanse, skøyter & stål.

Det va en fantastisk tur, det va en fantastisk opplevelse. Vi va flere tima på isen. Det va rett og slett fantastisk. På hjemveien kjente æ at det var no litt ømt i brøstbeinet likevel. Og da æ morran etterpå måtte nyse så skjønte æ at også kroppen min va blitt en del av den fantastiske naturopplevelsen. Det va fortsatt litt ondt i brøstbeinet. Men seinare i uka da snyen endelig kom, va det nesten så æ tok mæ i å tenke at «kunne snyen ikkje ha venta litt tel, så kunne æ fått mæ enda en skøytetur på den mørke, hårde og glatte stålisen på Skogsfjordvatn». At æ slo mæ litt gjorde jo ingenting. For man må jo tåle å slå sæ littegrann skal man oppleve nokka så spesielt som å gå på vatne.

Facebook og fiber.

Mandag 6. februar er det en interessant artikkel i «Nordlys» om at Facebook nå etablerer sitt første serverområde utenfor USA. Anlegget skal ligge i Luleå i Nord-Sverige. I avisartikkelen står det bl.a:

«I Tromsø kjemper politikere, næringsliv, TIL og RDA-styret for å bygge en innendørs fotballbane. Ingen vet om de vil lykkes. I Luleå bygger Facebook en serverhall som er fire ganger så stor som en fotballbane.»

Det er ei interessant sammenlikning. Men problemet er nok verre enn det avisa beskriver. Vi kan vel ikke skylde på TIL eller RDA for at hele landet som sådan ikke har fulgt med i timen, for å si det slik:

Det er jo toppers at svenskene har gjort seg attraktive for ei slik etablering, og enda bedre er det jo at det skjer hos våre gode venner på Nordkalotten. Gratulerer til Luleå! Men hva er det som gjør at dette skjer i Luleå og ikke hos oss? Hva er det som gjør at ikke vi nordbaggare kan melde oss på i en slik internasjonal konkurranse i det framtidige globaliserte næringslivet?

For det første: Det må ha vært gjort godt arbeid av næringsliv og myndigheter i Sverige og Luleå for å tiltrekke seg Facebook. Alle gode ideer og initiativer krever av at det er noen ildsjeler som brenner for saken, og det har sikkert vært tilfelle i denne saken. Utover det: Hva er grunnlaget for utbygginga? La oss se på argumentene som framkommer i artikkelen og sammenlikne med forholdene i Nord-Norge.

· Kompetanse ved Luleå Tekniske Universitet: Universitetet i Tromsø (+ Høgskolen i Narvik) har vel minst like stort faglig miljø som i Luleå, både i tekniske fag og i samfunnsfag?

· Tilgang til store arealer: Er det ikke store områder tilgjengelig både i Tromsø og nabokommunene?

· Kaldt klima sparer behov for kjøleanlegg : Vi burde vel ha det kaldt nok?

· Vannkraft sikrer god tilgang til miljøvennlig energi : Det renner jo mye vatn i rør også her!

· Svært lite jordskjelvaktivitet : Det har vel ikke rista i Tromsø siden man sprengte i tunellen?

· Politisk stabilitet: Forskjellene i norsk politikk er stort sett at partiene har ulike navn. Det er vel ganske forutsigbart også her?

· Engasjert lokalt næringsliv: Jess, sjøl om «Nordlys»-artikkelen ironiserer over dette. Likevel; i mange høve kunne man kanskje ønske at næringslivet ikke bare fokuserte på å få rammevilkår tilpassa gårdagens industrisamfunn men mer på framtidas informasjonssamfunn. Noe å lære av næringslivet i Luleå?

· Sverige har meget gode fiberoptiske linjer: Her er det vi stryker! Sverige har over en tidsperiode investert tungt i ny telekommunikasjonsteknologi basert på fiber. I Norge har vi vært mest opptatt av å tyne effekten ut av gamle koppertråder, hesjetråder og andre steinalderteknologier.

Så dessverre: Fokuset hos oss har i stor grad vært rettet mot håpløse og ulønnsomme infrastrukturtiltak som jernbane til Nord-Norge, supertog i Sør-Norge, kaireperasjoner, asfaltering av hullete riksveier, bygging av butikksentra a la det svenskene gjorde på 60-tallet osv. Fokuset har i stor grad vært mot å finne ut hvordan vi skal løse gårdagens utfordringer i stedet for å legge til rette for morgendagens næringsliv. Dette gjelder ikke bare i Tromsø; dette er etter min mening en nasjonal utfordring.

Og våre gode naboer? Se på Finland. Etter Sovjetunionens fall var de nødt å finne en ny vei. I stedet for å løse de store utfordringene i det tradisjonelle næringslivet (=treindustri), satte de et kjempestøt inn på å utvikle programvare, elektronikk og mobilkommunikasjon på en måte som gjør at Finland nå i stor grad framstår som Europas «Silicon Valley».

Se på Sverige, som gjennom å satse på en avansert telekom infrastruktur, nå etter ca 10 – 15 år er i ferd med å trekke til seg store internasjonale etableringer. Eksempler her er både i Midt-Sverige, hvor bl.a. telekomløsningene mellom testbaner og bilfabrikker har vært en viktig faktor for etablering av avanserte testbaner for Europas bilindustri, og nå i Nord-Sverige med driftinga av Facebook.

Forretninga på investeringene kom ikke med en gang. Det har tatt lang tid og det er fortsatt mye igjen. Men begge land har tatt viktige steg på veien mot å finne sin plass i et lønnsomt, internasjonalt og moderne næringsliv.

Og hva skal så vi gjøre da her i Norge? Kanskje vi ikke skal bry oss i det hele tatt. Kanskje vi bare skal forholde oss rolig og la ting bli som de blir. Oljen er jo der og den kommer uansett. Vi andre trenger ikke gjøre noe annet enn det vi og våre forfedre og formødre har gjort før oss?

Eller skal vi forsøke å rette oss inn mot ei ny tid, nye oppgaver og et nytt næringsliv? Da vil vi fortsatt trenge en avansert telekom infrastruktur som er rimelig å bruke. For over 10 år siden raste det en heftig diskusjon om utbygging av breibånd i bygd og by over heile landet. Situasjonen i dag er bedre enn den var da, men vår svenske venner viser at på tross av det er vi fortsatt håpløst akterutseilt. Kanskje vi bør blåse liv i en ny breibåndsdebatt?

Men snill ...?

Holger Raste og leserinnlegg i Nordlys.
Jeg kjenner ikke Holger Raste personlig, men har hilst på han og snakket med han flere ganger. De gangene jeg har møtt han har han framstått som en ”ålreit” kar; både hyggelig, høflig, vennlig og imøtekommende. Når jeg leser hans leserinnlegg i avisa kan jeg av og til tro at det er en helt annen person som skriver; ofte kan det virke som det koker over hos han mens han sitter og skriver, i en blanding av indignasjon, raseri og overbevisning.
Det verste eksemplet er i Nordlys tirsdag 16. august hvor han skriver om media:” På den måten har de styrt en valgkamp som alle var enige om ikke skulle foregå, og som har resultert i skyhøye tall for Ap. Sagt med andre ord: Terroristens angrep i Oslo og Utøya kom som bestilt?”
Det er litt uklart om hvor han mener denne ”bestillingen” kommer fra. Men likevel: Går det virkelig an å uttrykke seg så hatsk, kynisk og nedsettende om forhold som er knytta til den verste tragedien som har ramma dette landet på lang, lang, lang tid? Som har satt så djupe spor både personlig og samfunnsmessig at vi – heile landet og alle i heile landet - nok må leve med denne tragedien med oss for all tid framover?
Holger Raste må gjerne skrive mange leserinnlegg også i framtida. Men jeg vil oppfordre han til å tenke seg om minst to ganger før han skriver neste innlegg. Kanskje han også burde drøfte leserinnleggende med andre før han setter de på trykk? Kanskje han kunne snakke litt med den Holger Raste som man kan møte i byen, på Kommunehuset, i Storgata eller på andre steder hvor han og andre folk ferdes?

Barn har rett

En gang var jeg på konsert i Kulturhuset i Tromsø sammen med to barn. Foreldrene deres var flyktninger som var kommet hit noen år tidligere. Barna hadde på ganske kort tid blitt en del av samfunnet her - ikke minst språklig; de forsto og snakka samme språk som jeg og andre innfødte her på stedet. 

På scenen sto Gustav Lorentzen (”Ludvigsen”) og Trygve Thue (”Tyggen Tut”) m.fl. Det var en veldig fin konsert; morsom, alvorlig, tankevekkende, musikalsk, lekende. Salen var på det nærmeste fullsatt av barn m/foreldre – ikke foreldre m/barn. En låt - eller rettere sagt en seanse – husker jeg spesielt godt: ”Barn har rett”. Gustav Lorentzen fikk alle barna i salen til å reise seg, hoppe og danse og synge av full hals: ”Barn har rett. Barn har rett – rett og slett!”

Det var sterkt, også for meg og mine venner. De to, som sammen med sine foreldre hadde kommet seg vekk fra hjemlandets kaos, krig og forfølgelse og som nå var en trygg og god familie i det norske samfunn, sto ved siden av meg og sang og sang og sang: ”Barn har rett - rett og slett! ” sammen med alle andre barna i salen…………..

Etter siste Stortingsvalg, er det nå varslet innstramminger i norsk asylpolitikk. Dette er fulgt opp av en relativt omfattende debatt med bokutgivelser, debattmøter, innlegg i media og på ulike blogger, kommentarer på lederplass i diverse aviser osv. Ett eksempel på denne debatten er oppmerksomheten rundt boka ”Ekstremistan”, skrevet av Aslak Nore.

Blant mange er det stor forståelse for at det nå kommer ei innstramming. Både på høyre- og venstresida i politikken hører man i økende grad at vi nå må ta strengere kontroll med hvem som kommer hit, slik at ikke vår samfunnsmodell forvitrer heilt og ender opp i et kaos av lykkejakt, ekstremisme, kriminalitet, dyrking av subkulturer og det som enda verre er. Bare noen få politiske partier har hittil tort å løfte kritiske røster til dette; de fleste partier ser mer ut til å tenke på hvordan upopulære holdninger kan gå ut over oppslutning ved neste valg.

Jeg kan mene mye om denne debatten, men her og nå er det ett forhold som jeg synes er viktigere enn de andre. I forbindelse med de bebudede innstramminger, skal også behandlinga av mindreårige flyktninger og asylsøkere skjerpes. De skal i større grad enn tidligere behandles individuelt fra sak til sak, og ikke som ei spesiell gruppe. De skal utsettes for strengere kontroll, nærmere undersøkelser, raskere hjemsendelser. Dette skal igjen virke avskrekkende for de store horder av potensielle mindreårige urettmessige flyktninger som i løpet av kort tid kan invadere og ødelegge landet vårt, slik at vi kan gi bedre hjelp til de som virkelig trenger det.

Huff, nå blei jeg kanskje en smule ironisk? Likevel; for meg er det viktig at vi også i asylpolitikken verner om holdningen at barn er ei spesiell gruppe, at ”barn er barn” og at ”barn har rett”. Jeg synes det er viktig og riktig at man forsøker å stoppe kyniske voksne som utnytter barn i for eksempel menneskesmugling. Jeg synes at man må gjøre hva man kan for å bekjempe kriminalitet og barns rolle i forbindelse med kriminalitet. Og jeg synes det er riktig at vi hjelper de som mest av alt trenger beskyttelse - også blant barn. Men jeg synes ikke det er riktig at vi nå forsøker å bekjempe uønskede utviklingstrekk gjennom en politikk som også kan komme til å straffe ofrene for dette – dvs. barna som søker asyl.

Flere flyktninger som jeg kjenner har fortalt om djup frykt for situasjoner som kan minne om noe av det de har vært gjennom før de flykta: politi, avhør, uniformer, kontroller, angiveri osv. I noen tilfeller vet jeg om barn som er blitt livredde for å gå på et vanlig kontor, etter direkte forfølgelse av seg sjøl og slektninger i hjemlandet. Og nå skal det altså bli slik i Norge, at i jakt på de urettmessige asylsøkere er vi villige til å påføre ytterligere traumer hos barn gjennom omfattende avhør, undersøkelser, etterretning osv.

De fleste er vel enige om at det er nødvendig at barn over heile verden må ha særskilt beskyttelse. FN har gjennom en lang prosess utviklet ”FNs konvensjon om barnets rettigheter”, en konvensjon som Norge tiltrådte i 1991. Ei innstramming av norsk asylpolitikk vil sikkert ikke være i konflikt med dette. Likevel; kan vi med god samvittighet begynne og behandle asylsøkende barn som ”små voksne”? Vil vi virkelig utsette barn som har opplevd kynisk maktbruk og manipulering fra voksne for nye omganger med maktbruk, forhør, undersøkelser og etterretning?

Skal vi ikke heller ta imot barn som barn, og bekjempe kriminalitet, utnytting og manipulering av barn med virkemidler som vi kan stå inne for fullt og helt? Så kan barn fortsatt være barn her i landet, uavhengig av hvor i verden de kommer fra og uavhengig av hva de har vært igjennom tidligere. Kanskje bør Gustav Lorentzen synge for oss en gang til at barn har rett? Eller - egentlig bør han kanskje synge: ”Barn har rettigheter – rett og slett!”