The Times They Are A-Changin’

Ca 100 år før meg kom min oldefar til verden på Hestnes i Balsfjord; etterkommer av innvandrere som reiste fra hungersnød og elendighet i Torne-dalen. De kom til en trygg tilværelse ved norskekysten, med jamn tilgang til mat, og han vokste opp i en typisk fiskebondefamilie; noen sauer, ei ku eller to, fiske på fjorden og et strevsomt, men etter forholdene på den tida, godt liv.

Oldefar fikk familie sjøl; han og kona hadde 11 barn. En av disse var min bestefar. Han var dyktig med sløyd og snekring. En dag gikk han til faren sin og sa at han skulle flytte til Tromsø for å arbeide med tømring og båtbygging.

«Nei, nei;  det kan du ikke gjøre», sa oldefar. «Båter er noe vi bare bruker; man kan ikke leve av å lage båter!» Men bestefar dro til byen og blei tømmermann. Han gifta seg og de fikk 6 barn.  De hadde et strevsomt, men etter forholdene på den tida, godt liv.  

Ett av barna var fadern. Som min bestefar hadde han anlegg for sløyd og snekring, og han gikk i lære for å bli som han. Men fadern hadde også et godt hode for tall og kalkulering. En dag gikk han til bestefar og sa at han ønska å arbeide med kalkulasjon, finansiering og bankvirksomhet.

«Nei nei; det kan du ikke gjøre», sa bestefar. «Penger er noe vi bare bruker, man kan ikke leve av å håndtere penger!» Men fadern blei bankmann og betalingsformidler. Han gifta seg og de fikk to barn. De hadde et strevsomt, men etter forholdene på den tida, godt liv. 

Ett av disse to barna var altså meg. Som fadern hadde jeg gode anlegg for matematikk og beregninger. Fadern foreslo for meg at jeg skulle følge i hans fotspor med økonomi og betalingsformidling. Men en dag gikk jeg til han og sa at det ønska jeg ikke; jeg ville bli forsker og systemutvikler.

«Nei, nei; det kan du ikke gjøre», sa fadern. «Forskning og utvikling er noe vi bare bruker; man kan ikke leve av å forske og utvikle!» Men jeg blei forsker og utvikler. Jeg gifta meg og vi har 2 barn.  Vi har – og har hatt - et strevsomt, men etter forholdene i mi tid, godt liv. 

Så sa jeg en gang til mine barn: «Skal ikke dere følge mine spor og arbeide med forskning, utvikling eller liknende?»  Det gjorde de også, og på den måten brøt de en «familietradisjon» om ikke å overta foreldrenes yrkesvalg! Men tenk om de hadde svart noe annet, tenk om de f.eks. hadde sagt at de ønsket å bli kulturarbeidere?

Da kunne jeg svart: «Nei, nei, det kan dere ikke gjøre. Kultur er noe vi bruker; man kan ikke leve av å lage kulturprodukter!» Men nå kan man altså det; i Norge som sådan – og i Tromsø spesielt – vokser det nå fram ei ikke ubetydelig kulturnæring, hvor kulturarbeidere arbeider intenst, har egen familie, tjener til livets opphold og har strevsomme, men etter forholdene, gode liv.

Så; hva er poenget med denne «mini familiekrøniken»?

Poenget er tittelen her: Tidene skifter; samfunnet, produksjonen og økonomien endrer seg. Ikke slik at det gamle kan skrotes; fortsatt er fiske/jordbruk, snekring/konstruksjon, bank/finans/økonomi og forskning/utvikling viktig. Men noe nytt er kommet  i tillegg til det gamle, noe nytt som er nokså ulikt tidligere yrkesutøving. Skal samfunnet støtte opp om utvikling av dette nye, må næringa behandles som det nye den er, og ikke som ei gammel næring den ikke er.