Down the lazy river

Seinsommer– /høstkveld i Nord-Norge for noen år siden; det er kjølig og dunkelt under en skyfri himmel. Sakte og stille renner Målselva på vei mot havet. «Klukk, klukk», hvisker den lavmælt.  En foss, ett og annet lite stryk og en og annen liten sandbanke møter elva der den skjærer gjennom terrenget i sine karakteristiske svinger og kroker.  

Så møter elva oss, eller er det vi som møter elva? Vi driver nedover i noen moderne elveflåter; sakte og stille. Ingen snakker, ingen roper, ingen bråker. Bortsett fra elvas «klukk, klukk» er det helt muse-målselv-stille. Vi skimter elvebredden, vi ser konturene av skog og åser på begge sider av elva og så hører vi elvas hvisken.

Det er folkemusikkfestival, Kalottspel, i Målselv. Vi er publikum. Nå er vi med på noe som kalles Kul-Tur på Målselva; en nattlig elvetur i et nesten helt flatt parti fra Rundhaugen ned til Mellembygd Samfunnshus.

Plutselig hører vi musikk fra elvebredden; felespill, trekkspill, fløytespill. En ildskulptur eksploderer midt i elva, og ved siden av står en folkedanser og danser på en sandbanke. Det er spektakulært; kulturen og naturen smelter sammen i felles intense uttrykk der og da.

Midt i «flåtevrimmelen» glir en elvebåt nedover; en person ved årene og en person – er det ei hulder? – i akterenden. Vi skimter henne i kveldsmørket; hun glir inn og ut av tåka som etter hvert legger seg over elva. Hun begynner å synge, nei hun synger ikke – hun kveder. Da skjønner jeg at det er ei hulder.  De klare tonene, med det karakteristiske folkemusikkpreget, fyller elvedalen og siger langsomt sammen med oss. Når huldra har framført «Å eg veit meg eit land» på en helt ukjent tone, går vi i stillhet i land og kommer oss tilbake til Rundhaug. Stillheten tar vi med oss; den forsterker huldra sin sang slik at den gjentas og gjentas inne i hodene våre.

Resten av festivalen blir en kaskade av folkemusikk i nesten alle valører; visesang, felespill, pop, rokkåroll, jazz, ensemblemusikk og alt mulig annet. Jeg blir hekta! Og jeg, som ikke har brydd meg særlig om folkemusikk tidligere !!! Jeg trodde at det bare var hardingfele og springar og busserull og bunad. Joda; det er det også. Men det er så mye mer, i ei herlig blanding av nytt og gammelt. 

Egentlig representerer festivalen mye av det som skjer innen folkemusikk her i landet for tida; det er både tradisjon og innovasjon - samtidig. I norsk folkemusikk er det mange innovative tradisjonsbærere og tradisjonsbaserte innovatører.  Hvorfor er det slik?

Jeg tror at når folkemusikken så tydelig er basert på en langvarig tradisjon og et solid grunnlag, tør utøverne å ta det nye inn over seg, uten å være redd for å miste hverken kvalitet eller særpreg

Så tenker jeg; i våre dager med opphetede diskusjoner om innvandring og nye skikker i Norge, kan kanskje folkemusikken stå som et bilde på hvordan vi kan forholde seg til det som skjer nå. Er vi trygge på oss sjøl og på vår egen kultur er det liten grunn til å være redd for det nye som kommer. Kanskje heller omvendt; det kan gjøre oss enda bedre.

Jeg slår på musikkanlegget og lytter til låta «Fordi eg elskar deg». Norsk folkemusikk laga av Bob Dylan, framført av Ingebjørg Bratland. Hun som den gang var den gode, tradisjonsbærende og innovative huldra på Målselva. Huldra som synger så vakkert.