Et uunngåelig tema

Jeg skulle ha skrevet om noe annet. Om havet og fjellet, om drømmer og mål, om arbeid og fritid, om familie og venner, om råkk og om råll. Jeg skulle ha skrevet om alt det dagligdagse som preger våre liv.

Men jeg får det ikke til, det er noe som annet skygger for utsikten, som skygger for sola, som skygger for skrivelysten. Jeg klarer ikke å la være å skrive om dette andre, sjøl om det i disse dager er tusenvis av andre som også skriver.  Jeg klarer ikke å la være å skrive om det som nå utspiller seg i Storskog, på grensa mellom Norge og Russland. 

I høst ble det inngått enighet mellom de fleste politiske partier om hvordan man skulle håndtere den utfordrende situasjonen med mange asylsøkere til landet. Dette resulterte i at det ble etablert en ny  og streng praksis, og dette har (sammen med en del andre faktorer) også bidratt til at strømmen av asylsøkere har stoppet opp der. På den måten har norske myndigheter kanskje løst en del av problemene for kongeriket, men kanskje også bidratt til at problemene forsterkes andre steder i verden.  (Flyktningene fra Syria forsvinner ikke, sjøl om man nå har kontroll på norskegrensa.)

Gjennom argumentasjonen om ikke å ødelegge velferdssamfunnet i Norge løftes begrepet «Skitt i Norge, leve Toten» opp på et internasjonalt nivå.«Ja,ja», tenker jeg , «det er jo logisk. Bedre at problemene flyttes til steder hvor det ikke er noe velferdssamfunn å ødelegge». Sjøl om jeg finner det en smule oppsiktsvekkende at noen av de som nå kraftigst hevder at vi må forsvare den norske velferdsmodellen, vel neppe har stått i framste rekke i kampen for et velfungerende velferdssamfunn. 

Var ikke innstrammingene gjort for å stoppe flyktningestrømmen? Var hensikten også å kaste ut de som allerede var kommet til landet? Er det ikke stor forskjell på disse to oppgavene?  Eller betrakter myndighetene det som to sider av samme sak: Vær så hard i klypene som mulig, i den hensikt å sende tydelige signaler world-wide om at dette ikke er veien å komme til Europa på?  Kjør ei knallhård linje som i beste fall balanserer på stram line når det gjelder flyktningekonvensjoner, barns rettigheter, rettssikkerhetsprinsipper og human praktisering av regelverk. Man henter folk om natta, holder tilbake informasjon, vanskeliggjør klagemuligheter og bruk av advokatbistand, varetektsfengsler familier med barn, jager etter gravide kvinner og sjuke mennesker. Her skal det for enhver pris statueres eksempler! 

Joda; jeg er enig i at man må beskytte asylinstituttet slik at det også i framtida kan fungere som vern for de som trenger det. Jeg er også enig i at de som – NB: etter human saksbehandling- ikke er funnet å tilfredsstille krav til opphold, må returneres. Men det er måten dette skjer på; nå er det ikke i tråd med det i alle fall jeg forstår med begrepet menneskevennlig.  

Både myndigheter og enkelte kommentatorer framhever at man må gjøre som man gjør ut fra hvilke konsekvenser en mer liberal praksis kan få på lang sikt. Det kan sikkert være noe i det, men jeg har sett få tilsvarende analyser av konsekvenser av dagens inhumane praksis. For det er jo slik her i verden at behandler man folk som dritt, så får man gjerne dritt tilbake.  Å behandle folk bra er det beste utgangspunkt for at det kan gå bra videre også, for alle parter. Jeg håper norske myndigheter klarer å takle dagens utfordringer slik at vi i framtida kan leve i fredelig sameksistens også med de som kjenner den negative betydningen av «streng, men rettferdig».  

Når vi klarte å gjennomføre en verdig, streng og rettferdig prosess ovenfor den verste massemorder vi har hatt i nyere norsk tid, må det vel være «piece-of-cake» å gjøre det ovenfor mennesker som ikke har begått lovbrudd i det hele tatt?

Å bruke hodet når man snakker fra hjertet.

I det mørke, minimalistiske rommet: Et rundt ståbord, et lerret, mørke stoler stilt opp på rekke og rad, et 20-talls publikum sittende på disse.  I tilstøtende rom som også er «i rommet»: en garderobe, en scene, en bardisk og ei trapp opp til et eller annet annet sted.  

Foran lerretet står ei ung kvinne, mørk fra topp til tå. Hun har mørkt hår, mørke briller, mørke klær, mørke sko. Hun er mørk som rommet sjøl. Minimalistisk det også, det står godt til hele settingen.  

Når hun snakker lyser ordene som ei ildkule i de mørke omgivelsene. Hun snakker om visjoner, mål og strategier, hun snakker om handlinger for å nå målene og oppfylle visjonene.  Det er enkelt og konkret, formmessig og innholdsmessig. Ildkula inne i hodet mitt lyser sterkere og sterkere.

Det er direktøren for Festspillene i NordNorge, Maria Utsi, som snakker. Hun ser ikke ut som en direktør, hun ligner mer på en frontfigur i et eksperimentelt performance-ensemble. Men nå er stedet er Innovasjon Norges meget kreative Xn-seminar, seminar for kreative og kulturelle næringer.

Hun bruker ikke datamaskin, hun bruker ikke nettet, hun bruker ikke lerret. Hun bruker stemmen og hun bruker hodet. Gjennom noen tydelige meldinger fokuserer hun foredraget mer enn det teknologier og presentasjonsteknikker kan klare. Den enkle formen står i stil med budskapet.

Hun sier: «Nord er viktig!».  Så: «Kultur er viktig i nordområdene!» Og deretter: «Dette er premissene for Festspillene.»

Hun utdyper med at nordområdene er viktig, også utenfor nordområdene. Det som skjer og det som utspiller seg cirkumpolart, kan ha innflytelse langt utover den geografien dette gjelder. Det er jo fint med både natur og omgivelser i nord, men det som er den viktigste ressursen er menneskene som lever i disse omgivelsene og denne naturen; hvordan de lever, hvordan de kommuniserer, hvordan de skaper.  Det som nordområdene først og fremst har å levere – både til seg sjøl og til verden utenfor – er den menneskelige aktivitet, kompetanse og væremåte som skapes, utvikles og brukes i disse spektakulære omgivelsene. 

Ut fra disse betraktninger har Festspillene i Nord-Norge utviklet en visjon med tilhørende strategier og handlinger om synliggjøring av kvalitative kunstneriske uttrykk som skapes i nord, både i og utenfor nordområdene. Ikke slik at man skal trekke rullegardina ned for impulser utenfra, snarere tvert imot. I arbeidet med å utvikle nordlig kunst og kultur framhever hun at det er viktig å bringe inn store og dyktige kunstnere og artister fra andre steder. Men det må ha et mål utover det bare å lytte og å se; mest må det stimulere publikum, utøvere og samfunnet i nord til å kunne realisere visjonene om kreativitet, kvalitet og synliggjøring. 

Når man ser mer detaljert på enkeltelementer i denne strategien kan man kanskje hevde at dette ikke er noe nytt. Men når man ser på sammenhengen mellom premisser, visjoner, strategier og handlinger framstår hennes presentasjon som et usedvanlig godt og gjennomtenkt nytenkende grunnlag for hva Festspillene skal være. Nå er det å realisere dette. På den måten legger Festspilldirektøren lista svært høyt for seg og sin stab. 

Og mens jeg skriver dette tenker jeg at i disse tider, hvor noen storesøsken her i nord krangler om hvem som er viktigst og hva som er riktigst, så er det kanskje noen andre mindre søsken som viser vei.  Jeg vil derfor oppfordre ledende personer i NordNorge-debatten om snarest å dra til Harstad og spørre om å få snakke  med Festspilldirektøren; en ung, visjonær, strategisk og handlekraftig nordområdebeboer. En som bruker holdet når hun snakker fra hjertet. Hun har noe viktig å si; langt utover det som dreier seg om kunst og kultur.

Nissekåring, missekåring, kåringsmiss eller kåringsbisniss?

Det er herlig når januardagene ubønnhørlig trekker oppmerksomheta vekk fra førjulstid, juletid, romjulstid og nyttårsstid! Nå tenker jeg ikke på gaveinnkjøp, husvask & husstell, matinnkjøp & matlaging & forspising, julegaveåpnin & julegavebytting, rakettoppskyting & champagne & tømmermenn  og alt det stresset som denne tida fører med seg; det kan man vel alltids klare å komme seg gjennom. Nei; det jeg tenker på er alle kåringer som finner sted i media  fra tidlig desember i det gamle året til første helga i det nye: Lille speil på veggen der, hvem er viktigst, flinkest og riktigst  i landet, regionen, lokalstedet, gata, huset, etasjen her ?

For et kåringsår vi har vært gjennom: Ei av landets store aviser måtte i all hast ta et nytt grep da de gjennom leseravstemming skulle kåre årets navn, men oppdaga at de ikke kunne stå inne for valget. De fant fram en annen vinner! Det resulterte i at ingen husker hvem som vant, men alle husker hvem som ikke vant.

Ei anna stor avis gjorde åpenbart ikke nok research da de kåra årets person i hjembygda si, men klok av andres skade valgte de å stå ved valget, med det resultat at skaden blei enda større.  

Så har en jury fra medievirksomheter  og fylkeskommunen i Nordland kåret «Årets Nordlending», og så har avisa «Nordlys» gjennom ei publikumsavstemming  også har kåret «Årets Nordlending».  Men det er ikke samme kåring. Forskjellen – i tillegg til valgmetode- er at i den første av disse kåringene må personen være fra Nordland mens det i den andre holder at vedkommende er nordfra. Men nordlending er de begge?

«Nordlys» har ikke nøyd  seg med det; de har også hatt ei publikumskåring av «Årets Idrettsnavn i Nord-Norge». Det resulterte i at vinner ble en idrettsutøver på nasjonalt plan i en  norsk idrett . Vedkommende er sikkert en veldig bra person og idrettsutøver, men han er knapt er kjent utenfor sin egen idrett. Han kom foran en idrettsutøver på internasjonalt plan i en internasjonal idrett.  Dette er også en veldig bra person og idrettsutøver, men til forskjell fra vinneren deltar han i en idrett som har stor oppmerksomhet i store deler av Europa (til og med litt utenfor også) og som samler titusenvis av mennesker på idrettsarenaen og hundretusener  eller millioner foran TV-skjermene.  

Så har «Nordlys» også hatt  ei jurykåring av «Nordnorges mektigste person». Her blei resultatet at en en trønder vant! 

Nå er det sikkert mange flere eksempler på hvordan slike  kåringene finner sted og hvilke resultat de gir. Etter mange og lange grublerier er jeg kommet til at disse kåringene nok ikke er viktigst for publikum eller for de som stikker av med seieren i kåringene; det er nok viktigst for media sjøl. Ikke en mediakanal uten kåring, synes å være et felles motto. Kåringene er nærmest blitt en  ren konkurranse i seg sjøl. 

Men, for å låne en ide som jeg snappa opp i ei posting fra en klok person på Facebook forleden,  hvorfor tar ikke media det heilt ut? Hvorfor presenterer de ikke den ultimate kåringen, den kåringen som kan sette «skapet på plass» og presentere metoder og resultater som er udiskutable, som kan få unison  oppslutning og som kan stå seg i lang, lang tid – dvs. et heilt år - framover?  Jeg venter på ei kåring som virkelig kan ta førsteplassen i den steinhårde kåringsbisnissen; til neste år venter jeg på hvem som kårer vinneren i klassen «Årets kåring!»

The Times They Are A-Changin’

Ca 100 år før meg kom min oldefar til verden på Hestnes i Balsfjord; etterkommer av innvandrere som reiste fra hungersnød og elendighet i Torne-dalen. De kom til en trygg tilværelse ved norskekysten, med jamn tilgang til mat, og han vokste opp i en typisk fiskebondefamilie; noen sauer, ei ku eller to, fiske på fjorden og et strevsomt, men etter forholdene på den tida, godt liv.

Oldefar fikk familie sjøl; han og kona hadde 11 barn. En av disse var min bestefar. Han var dyktig med sløyd og snekring. En dag gikk han til faren sin og sa at han skulle flytte til Tromsø for å arbeide med tømring og båtbygging.

«Nei, nei;  det kan du ikke gjøre», sa oldefar. «Båter er noe vi bare bruker; man kan ikke leve av å lage båter!» Men bestefar dro til byen og blei tømmermann. Han gifta seg og de fikk 6 barn.  De hadde et strevsomt, men etter forholdene på den tida, godt liv.  

Ett av barna var fadern. Som min bestefar hadde han anlegg for sløyd og snekring, og han gikk i lære for å bli som han. Men fadern hadde også et godt hode for tall og kalkulering. En dag gikk han til bestefar og sa at han ønska å arbeide med kalkulasjon, finansiering og bankvirksomhet.

«Nei nei; det kan du ikke gjøre», sa bestefar. «Penger er noe vi bare bruker, man kan ikke leve av å håndtere penger!» Men fadern blei bankmann og betalingsformidler. Han gifta seg og de fikk to barn. De hadde et strevsomt, men etter forholdene på den tida, godt liv. 

Ett av disse to barna var altså meg. Som fadern hadde jeg gode anlegg for matematikk og beregninger. Fadern foreslo for meg at jeg skulle følge i hans fotspor med økonomi og betalingsformidling. Men en dag gikk jeg til han og sa at det ønska jeg ikke; jeg ville bli forsker og systemutvikler.

«Nei, nei; det kan du ikke gjøre», sa fadern. «Forskning og utvikling er noe vi bare bruker; man kan ikke leve av å forske og utvikle!» Men jeg blei forsker og utvikler. Jeg gifta meg og vi har 2 barn.  Vi har – og har hatt - et strevsomt, men etter forholdene i mi tid, godt liv. 

Så sa jeg en gang til mine barn: «Skal ikke dere følge mine spor og arbeide med forskning, utvikling eller liknende?»  Det gjorde de også, og på den måten brøt de en «familietradisjon» om ikke å overta foreldrenes yrkesvalg! Men tenk om de hadde svart noe annet, tenk om de f.eks. hadde sagt at de ønsket å bli kulturarbeidere?

Da kunne jeg svart: «Nei, nei, det kan dere ikke gjøre. Kultur er noe vi bruker; man kan ikke leve av å lage kulturprodukter!» Men nå kan man altså det; i Norge som sådan – og i Tromsø spesielt – vokser det nå fram ei ikke ubetydelig kulturnæring, hvor kulturarbeidere arbeider intenst, har egen familie, tjener til livets opphold og har strevsomme, men etter forholdene, gode liv.

Så; hva er poenget med denne «mini familiekrøniken»?

Poenget er tittelen her: Tidene skifter; samfunnet, produksjonen og økonomien endrer seg. Ikke slik at det gamle kan skrotes; fortsatt er fiske/jordbruk, snekring/konstruksjon, bank/finans/økonomi og forskning/utvikling viktig. Men noe nytt er kommet  i tillegg til det gamle, noe nytt som er nokså ulikt tidligere yrkesutøving. Skal samfunnet støtte opp om utvikling av dette nye, må næringa behandles som det nye den er, og ikke som ei gammel næring den ikke er.