lørdag 16. januar 2016

Å bruke hodet når man snakker fra hjertet.



I det mørke, minimalistiske rommet: Et rundt ståbord, et lerret, mørke stoler stilt opp på rekke og rad, et 20-talls publikum sittende på disse.  I tilstøtende rom som også er «i rommet»: en garderobe, en scene, en bardisk og ei trapp opp til et eller annet annet sted.  

Foran lerretet står ei ung kvinne, mørk fra topp til tå. Hun har mørkt hår, mørke briller, mørke klær, mørke sko. Hun er mørk som rommet sjøl. Minimalistisk det også, det står godt til hele settingen.  

Når hun snakker lyser ordene som ei ildkule i de mørke omgivelsene. Hun snakker om visjoner, mål og strategier, hun snakker om handlinger for å nå målene og oppfylle visjonene.  Det er enkelt og konkret, formmessig og innholdsmessig. Ildkula inne i hodet mitt lyser sterkere og sterkere.

Det er direktøren for Festspillene i NordNorge, Maria Utsi, som snakker. Hun ser ikke ut som en direktør, hun ligner mer på en frontfigur i et eksperimentelt performance-ensemble. Men nå er stedet er Innovasjon Norges meget kreative Xn-seminar, seminar for kreative og kulturelle næringer.

Hun bruker ikke datamaskin, hun bruker ikke nettet, hun bruker ikke lerret. Hun bruker stemmen og hun bruker hodet. Gjennom noen tydelige meldinger fokuserer hun foredraget mer enn det teknologier og presentasjonsteknikker kan klare. Den enkle formen står i stil med budskapet.

Hun sier: «Nord er viktig!».  Så: «Kultur er viktig i nordområdene!» Og deretter: «Dette er premissene for Festspillene.»

Hun utdyper med at nordområdene er viktig, også utenfor nordområdene. Det som skjer og det som utspiller seg cirkumpolart, kan ha innflytelse langt utover den geografien dette gjelder. Det er jo fint med både natur og omgivelser i nord, men det som er den viktigste ressursen er menneskene som lever i disse omgivelsene og denne naturen; hvordan de lever, hvordan de kommuniserer, hvordan de skaper.  Det som nordområdene først og fremst har å levere – både til seg sjøl og til verden utenfor – er den menneskelige aktivitet, kompetanse og væremåte som skapes, utvikles og brukes i disse spektakulære omgivelsene. 

Ut fra disse betraktninger har Festspillene i Nord-Norge utviklet en visjon med tilhørende strategier og handlinger om synliggjøring av kvalitative kunstneriske uttrykk som skapes i nord, både i og utenfor nordområdene. Ikke slik at man skal trekke rullegardina ned for impulser utenfra, snarere tvert imot. I arbeidet med å utvikle nordlig kunst og kultur framhever hun at det er viktig å bringe inn store og dyktige kunstnere og artister fra andre steder. Men det må ha et mål utover det bare å lytte og å se; mest må det stimulere publikum, utøvere og samfunnet i nord til å kunne realisere visjonene om kreativitet, kvalitet og synliggjøring. 

Når man ser mer detaljert på enkeltelementer i denne strategien kan man kanskje hevde at dette ikke er noe nytt. Men når man ser på sammenhengen mellom premisser, visjoner, strategier og handlinger framstår hennes presentasjon som et usedvanlig godt og gjennomtenkt nytenkende grunnlag for hva Festspillene skal være. Nå er det å realisere dette. På den måten legger Festspilldirektøren lista svært høyt for seg og sin stab. 

Og mens jeg skriver dette tenker jeg at i disse tider, hvor noen storesøsken her i nord krangler om hvem som er viktigst og hva som er riktigst, så er det kanskje noen andre mindre søsken som viser vei.  Jeg vil derfor oppfordre ledende personer i NordNorge-debatten om snarest å dra til Harstad og spørre om å få snakke  med Festspilldirektøren; en ung, visjonær, strategisk og handlekraftig nordområdebeboer. En som bruker holdet når hun snakker fra hjertet. Hun har noe viktig å si; langt utover det som dreier seg om kunst og kultur.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar