Et uunngåelig tema

Jeg skulle ha skrevet om noe annet. Om havet og fjellet, om drømmer og mål, om arbeid og fritid, om familie og venner, om råkk og om råll. Jeg skulle ha skrevet om alt det dagligdagse som preger våre liv.

Men jeg får det ikke til, det er noe som annet skygger for utsikten, som skygger for sola, som skygger for skrivelysten. Jeg klarer ikke å la være å skrive om dette andre, sjøl om det i disse dager er tusenvis av andre som også skriver.  Jeg klarer ikke å la være å skrive om det som nå utspiller seg i Storskog, på grensa mellom Norge og Russland. 

I høst ble det inngått enighet mellom de fleste politiske partier om hvordan man skulle håndtere den utfordrende situasjonen med mange asylsøkere til landet. Dette resulterte i at det ble etablert en ny  og streng praksis, og dette har (sammen med en del andre faktorer) også bidratt til at strømmen av asylsøkere har stoppet opp der. På den måten har norske myndigheter kanskje løst en del av problemene for kongeriket, men kanskje også bidratt til at problemene forsterkes andre steder i verden.  (Flyktningene fra Syria forsvinner ikke, sjøl om man nå har kontroll på norskegrensa.)

Gjennom argumentasjonen om ikke å ødelegge velferdssamfunnet i Norge løftes begrepet «Skitt i Norge, leve Toten» opp på et internasjonalt nivå.«Ja,ja», tenker jeg , «det er jo logisk. Bedre at problemene flyttes til steder hvor det ikke er noe velferdssamfunn å ødelegge». Sjøl om jeg finner det en smule oppsiktsvekkende at noen av de som nå kraftigst hevder at vi må forsvare den norske velferdsmodellen, vel neppe har stått i framste rekke i kampen for et velfungerende velferdssamfunn. 

Var ikke innstrammingene gjort for å stoppe flyktningestrømmen? Var hensikten også å kaste ut de som allerede var kommet til landet? Er det ikke stor forskjell på disse to oppgavene?  Eller betrakter myndighetene det som to sider av samme sak: Vær så hard i klypene som mulig, i den hensikt å sende tydelige signaler world-wide om at dette ikke er veien å komme til Europa på?  Kjør ei knallhård linje som i beste fall balanserer på stram line når det gjelder flyktningekonvensjoner, barns rettigheter, rettssikkerhetsprinsipper og human praktisering av regelverk. Man henter folk om natta, holder tilbake informasjon, vanskeliggjør klagemuligheter og bruk av advokatbistand, varetektsfengsler familier med barn, jager etter gravide kvinner og sjuke mennesker. Her skal det for enhver pris statueres eksempler! 

Joda; jeg er enig i at man må beskytte asylinstituttet slik at det også i framtida kan fungere som vern for de som trenger det. Jeg er også enig i at de som – NB: etter human saksbehandling- ikke er funnet å tilfredsstille krav til opphold, må returneres. Men det er måten dette skjer på; nå er det ikke i tråd med det i alle fall jeg forstår med begrepet menneskevennlig.  

Både myndigheter og enkelte kommentatorer framhever at man må gjøre som man gjør ut fra hvilke konsekvenser en mer liberal praksis kan få på lang sikt. Det kan sikkert være noe i det, men jeg har sett få tilsvarende analyser av konsekvenser av dagens inhumane praksis. For det er jo slik her i verden at behandler man folk som dritt, så får man gjerne dritt tilbake.  Å behandle folk bra er det beste utgangspunkt for at det kan gå bra videre også, for alle parter. Jeg håper norske myndigheter klarer å takle dagens utfordringer slik at vi i framtida kan leve i fredelig sameksistens også med de som kjenner den negative betydningen av «streng, men rettferdig».  

Når vi klarte å gjennomføre en verdig, streng og rettferdig prosess ovenfor den verste massemorder vi har hatt i nyere norsk tid, må det vel være «piece-of-cake» å gjøre det ovenfor mennesker som ikke har begått lovbrudd i det hele tatt?