Nissekåring, missekåring, kåringsmiss eller kåringsbisniss?

Det er herlig når januardagene ubønnhørlig trekker oppmerksomheta vekk fra førjulstid, juletid, romjulstid og nyttårsstid! Nå tenker jeg ikke på gaveinnkjøp, husvask & husstell, matinnkjøp & matlaging & forspising, julegaveåpnin & julegavebytting, rakettoppskyting & champagne & tømmermenn  og alt det stresset som denne tida fører med seg; det kan man vel alltids klare å komme seg gjennom. Nei; det jeg tenker på er alle kåringer som finner sted i media  fra tidlig desember i det gamle året til første helga i det nye: Lille speil på veggen der, hvem er viktigst, flinkest og riktigst  i landet, regionen, lokalstedet, gata, huset, etasjen her ?

For et kåringsår vi har vært gjennom: Ei av landets store aviser måtte i all hast ta et nytt grep da de gjennom leseravstemming skulle kåre årets navn, men oppdaga at de ikke kunne stå inne for valget. De fant fram en annen vinner! Det resulterte i at ingen husker hvem som vant, men alle husker hvem som ikke vant.

Ei anna stor avis gjorde åpenbart ikke nok research da de kåra årets person i hjembygda si, men klok av andres skade valgte de å stå ved valget, med det resultat at skaden blei enda større.  

Så har en jury fra medievirksomheter  og fylkeskommunen i Nordland kåret «Årets Nordlending», og så har avisa «Nordlys» gjennom ei publikumsavstemming  også har kåret «Årets Nordlending».  Men det er ikke samme kåring. Forskjellen – i tillegg til valgmetode- er at i den første av disse kåringene må personen være fra Nordland mens det i den andre holder at vedkommende er nordfra. Men nordlending er de begge?

«Nordlys» har ikke nøyd  seg med det; de har også hatt ei publikumskåring av «Årets Idrettsnavn i Nord-Norge». Det resulterte i at vinner ble en idrettsutøver på nasjonalt plan i en  norsk idrett . Vedkommende er sikkert en veldig bra person og idrettsutøver, men han er knapt er kjent utenfor sin egen idrett. Han kom foran en idrettsutøver på internasjonalt plan i en internasjonal idrett.  Dette er også en veldig bra person og idrettsutøver, men til forskjell fra vinneren deltar han i en idrett som har stor oppmerksomhet i store deler av Europa (til og med litt utenfor også) og som samler titusenvis av mennesker på idrettsarenaen og hundretusener  eller millioner foran TV-skjermene.  

Så har «Nordlys» også hatt  ei jurykåring av «Nordnorges mektigste person». Her blei resultatet at en en trønder vant! 

Nå er det sikkert mange flere eksempler på hvordan slike  kåringene finner sted og hvilke resultat de gir. Etter mange og lange grublerier er jeg kommet til at disse kåringene nok ikke er viktigst for publikum eller for de som stikker av med seieren i kåringene; det er nok viktigst for media sjøl. Ikke en mediakanal uten kåring, synes å være et felles motto. Kåringene er nærmest blitt en  ren konkurranse i seg sjøl. 

Men, for å låne en ide som jeg snappa opp i ei posting fra en klok person på Facebook forleden,  hvorfor tar ikke media det heilt ut? Hvorfor presenterer de ikke den ultimate kåringen, den kåringen som kan sette «skapet på plass» og presentere metoder og resultater som er udiskutable, som kan få unison  oppslutning og som kan stå seg i lang, lang tid – dvs. et heilt år - framover?  Jeg venter på ei kåring som virkelig kan ta førsteplassen i den steinhårde kåringsbisnissen; til neste år venter jeg på hvem som kårer vinneren i klassen «Årets kåring!»