Universitetet i Tromsø - Take CARE !

Snøskredulykker som skader eller tar liv er alltid like meningsløse, uforståelige og tragiske. Derfor er det grunn til å stille spørsmål ved at Universitetet i Tromsø ikke viderefører det verdifulle målrettede skredinformasjonsarbeidet som er gjort de siste årene. Arbeidet er kanskje noe av det mest virkningsfulle som er gjort de siste årene for å øke kunnskapen, og derigjennom redusere antall snøskredulykker i fjellet i Nord-Norge.

Universitetet i Tromsø (UiT) etablerte i samarbeid med Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) for  3-4 år siden CARE – Center for Avalanche Research and Education. Dette er et senter for forskning, utdanning og formidling , knyttet til kunnskap om snøskred og snøskredfare.  Visjonen for senteret er «0 omkomne i snøskred i Norge», og senteret har til nå vært organisert som et multidisiplinært forskernettverk bestående av forskere/doktorgradsstudenter/studenter, samt en egen og målrettet innsats for formidling til folk flest av kunnskap og erfaringer fra virksomheten.

Nå er den spesifikke formidlingsfunksjonen terminert,  slik at videre kunnskapsformidling skal gjøres av forskerne som inngår i nettverket. Sjøl om vi ser at CARE-forskerne viderefører arbeidet med informasjonsmøter o.l., er det grunn til å frykte at informasjonsaktiviteten blir vesentlig svekket i tida framover. Dette kan gå særlig ut over opplysningsarbeidet ovenfor de som går på ski i fjellet men som har begrenset  kunnskap om problematikken.

Formidling et eget fag, og formidling utover det aller mest interesserte publikummet krever tid, tilstedeværelse og dialog  for å informere godt og virkningsfullt. Derfor mener jeg det er grunn til å reise spørsmålet om CARE kan bidra til å oppfylle visjonen om ”0 omkomne i snøskred i Norge” med ei slik organisering?

Jeg tviler på det.  

For en del år siden utmerket Troms fylke seg svært negativt på en nasjonal statistikk, statistikken over omkomne skiløpere i snøskred. Årsakene til dette var nok sammensatt: en kombinasjon av et sterkt økende antall mennesker i fjellet, lett tilgjengelige bratte fjell og manglende kunnskap om snøskred er kanskje de viktigste faktorene.

CARE har virkelig tatt tak i dette problemet. Ut fra visjonen har man i langt større grad enn andre hatt spesielt fokus på forhold knyttet til hver enkelt sin kunnskap om snø og snøskred, turforberedelser, observasjon, egne vurderinger, gruppepsykologi osv. «Den menneskelige faktor», kalles dette gjerne.  CARE har arbeidet ut fra dette fokus i en  erkjennelse av at det viktigste virkemidlet for å bekjempe snøskredulykker rett og slett er at folk ikke kommer opp i skredfarlige situasjoner når de er ute på tur. Forebygging av ulykker er det som virker aller best og den beste forebygging er økt kunnskap , økt bevissthet og økt aktsomhet.

De senere årene har det vært en betydelig forbedring når det gjelder akkurat dette; kunnskap, beredskap og aktsomhet.  Dette kommer bl.a. til uttrykk ved at det nå er omtrent like viktig for mange å sjekke snøvarsel og snøskredvarsel før tur som det er å sjekke værmelding, at folk sjekker snøforhold og «leser terrenget» og at folk opptrer med aktsomhet i langt større grad enn før.  CARE må ta mye av æren for dette, og det er et syn som jeg tror deles av mange som ferdes i fjellet.

Samtidig har vi de senere årene også sett ei utvikling med langt færre skredulykker i vår region.  Å gi CARE æren for dette alene er nok å ta hårdt i, men jeg er ikke i tvil om at CARE sin virksomhet har hatt positiv betydning også for dette.  

Oppslutningen om CARE sine publikumsarrangementer vitner også om dette; arrangementer om snø- og snøskredkunnskap har samlet flere hundre interesserte og motiverte tilhørere som har hatt ønske om å øke sin kunnskap om snøskred.

CARE og CARE sitt formidlingsarbeid har virkelig vært noe som oppfyller UiT sin målsetning om å tjene landsdelen. Arbeidet med sterk innsats også med formidling bør etter mitt syn videreføres i alle fall i en 10-års periode før man virkelig får evaluert resultater av satsingen .

Nå skal formidlingsaktiviteten altså ikke fokuseres like sterkt som før. Det er beklagelig. Jeg vil derfor oppfordre UiT til å «restarte» formidlingsaktiviteten så raskt som mulig. Det er ikke snakk om store penger og ressurser som må til for dette, og det burde være mulig å inngå strategisk samarbeid med andre utenforstående i reiseliv, offentlige virksomheter, organisasjoner osv. Jeg er rimelig sikker på at Hurtigruten, Sparebanken Nord-Norge, reiselivsoperatører og -organisasjoner, fylkeskommunen, kommunene, UNN, Turistforeningen og andre kan være interessert i et slikt prosjekt – sikkert også i et spleiselag. Det kan ta tid å få dette på plass, men UiT må ta dette ansvaret nå.

Jeg vil derfor oppfordre UiT til å «take care», ta denne «snøballen» nå og så jobbe aktivt med å lage et bredt samarbeid mellom mange aktører, til beste for bolyst, positiv livsutfoldelse og folkehelse for befolkning og tilreisende i vår region. 

PS. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg, bl.a. gjennom et langt liv på fjellet, er en god  venn (uten at vi tråkker dørstokkene ned hos hverandre) med han som har arbeidet i denne formidlingsstillingen. Mitt innlegg har ikke som formål å «tale hans sak» for stilling på UiT. Det jeg er opptatt av, er at funksjonen med formidling av kunnskap fra CARE til massene om snømassene i fjellene ivaretas, dvs. videreføres og utvikles, på best mulig måte. Så må UiT bestemme hvem som skal involveres i slikt.