Laks er godt!

Det er noe av det beste man kan spise, synes jeg; avkokt laks m/agurksalat og rømmedressing til 17. mai, grilla laksefilet med potetsalat og friske grønnsaker en varm sommerdag , kvitløksgravet laks med sennepssaus og et glass akevitt til St. Hans eller når man kan forsyne seg med varmrøkt krydderlaks fra et innbydende julebord. Aller best er det kanskje en kald vinterdag når man i tre-fire timer har slitt seg opp på en fjelltopp, funnet litt ly, tatt på tørre klær, skjenket opp en kopp rykende varm te og så spist brødskiva med godt smør og røykalaks. Da er det få ting som kan måle seg med det; de eneste utfordrerne måtte i så fall være en mør reinsdyrfilet eller en god tallerken med ferske multer. Uansett; laks er noe av det beste som finnes, rett og slett.

Det synes jeg, og det synes mange med meg. Norsk laks er blitt en etterspurt matvare nesten over hele verden. Etter at det såkalte «oppdrettseventyret» startet for kanskje så mye som 50 år siden, har oppdrettsnæringa kontinuerlig økt både i geografisk omfang, produksjonsvolum, økonomisk viktighet, kvalitet osv .

Og vi som bor her, pluss et stort antall mennesker utlandet, har etterspurt og spist det som vi har ansett for å være sunn, miljøvennlig,  relativt rimelig og veldig god mat.

Så kommer det for en dag; næringa er kanskje ikke så sunn og så miljøvennlig som det vi har trodd. Først var det bruk av antibiotika for å hindre sjukdom, men ved hjelp av god forskning ble det problemet løst. Så er det kommet opp nye problemområder; rømming av laks fra oppdrettsanlegg, innblanding i villfiskstammen, lakselus og skadelige effekter av bekjempingsmidler, negative effekter for andre organismer i fjordene, brukskonflikter med annen næringsaktivitet (bl.a. fiskeri), smitte osv. Jeg føler det nærmest som at røykalaksen på brødskiva vokser i munnen på meg mens jeg hører og leser om alle problemene.

Jeg tenker tilbake på det som skjedde innen europeisk kjøttproduksjon for noen år siden. Problemer med kugalskap i England, bilder av belgiske kjøttokser som knapt kunne stå, overfylte kyllingfarmer osv. gjorde sitt til at jeg følte at det å spise kjøtt rett og slett ble frastøtende. Ikke fordi jeg var redd for å bli smitta, forurensa eller sjuk, men fordi det var så mye negativt om matproduksjonen at hele næringas omdømme ble kraftig svekka.

 «Tenk om noe liknende skjer med havbruksnæringa? Det kan jo bli katastrofe både miljømessig, samfunnsmessig, markedsmessig og for fiskespisende mennesker  overalt. Er det ikke mulig å gjøre noe med det slik at vi får ei helt rein næring som kan eksistere og levere topp produkter i mange, mange år framover?»

Næringa ser nok problemene, men det synes som at ønsket om god fortjeneste på kort sikt er større enn ønsket om skikkelig kraftig innsats for å utvikle ei langsiktig miljøvennlig næring. Forbedringa skjer i små skritt, og for hver forbedring synes det som at det kommer minst ett nytt problem.

Det er flere enn meg som tenker slik. Nå har kommunestyret i Tromsø fattet vedtak om at oppdrettsnæringa må inn i lukkede anlegg nettopp på grunn av de problemer jeg har nevnt her. Så kan man mene mye om saksforberedelser, om kommunen har myndighet til å fatte slikt vedtak, om næringsfiendlighet vs. næringsvennlighet, om politikere ikke heller skal fokusere på krav framfor å foreslå teknologiske løsninger  osv.  Men det som er viktig med kommunestyrets vedtak er at man sender ut noen sterke signaler om at næringa virkelig «må ta rev i seilene» både ut fra samfunnsinteresser, forbrukerinteresser og ikke minst ut fra ønsket om ei langsiktig og bærekraftig næring.

Da kommer reaksjonene. Fra «objektive» advokater (når hadde kystfiskerne tilgang til samme type juridisk kompetanse for å belyse problemene slik de ser det ?), fra politikere, fra kommentatorer og fra næringsorganisasjoner (bl.a. NHO). I sterke ordelag - til dels veldig sterke ordelag - fordømmer de både vedtaket, det juridiske grunnlaget, hensikten og realismen i vedtaket. Og så går ordet «næringsfiendtlig» igjen og igjen, både om vedtaket og om Tromsø kommune.

Her synes jeg kritikerne bommer.  Det er jo nettopp kommunen som viser ansvarlighet og næringsvennlighet ved at de fokuserer så sterkt på at utfordringene i oppdrettsnæringen må løses, ellers så kan næringa få store problemer på litt lenge sikt.  Sjøl om næringa nok til enhver tid forsøker å forbedre produksjonen, er det ofte slik at det ikke blir fart i omstilling før det blir stilt tydelige krav og at det er skarp konkurranse om best mulig produksjon iht. disse kravene. Skulle jeg ønske ei videre utvikling av det offentliges rolle for å bidra til positiv utvikling, er det at man fortsatt stiller strenge krav, samtidig som man gjennom gode insentivordninger belønner de som oppfyller dette.

Det kan jo ikke være i næringen og dens våpendrageres interesse at man gjentar og gjentar utsagnet om næringsfiendtlighet helt til fjordene er renset for reker, villfisk, planteliv, vannkvalitet og alt som det er verdt å beskytte. Mens det eneste som svømmer rundt i fjordene er infisert og uspiselig oppdrettsfisk som ingen vil kjøpe, samtidig som næringen sliter med både omdømme og økonomi.

Dette tenker jeg mens jeg håper på at myndigheter og næringa i samarbeid kan utvikle krav og løsninger som sikrer langsiktighet, miljøvennlighet og bærekraft i tiår etter tiår framover.

Og så drømmer jeg om en ny fjelltur der jeg sliter meg opp til toppen, finner ly for vinden, kler på meg tørt tøy, skjenker en kopp varm te og spiser ei brødskive med godt smør og røykalaks, produsert fra et miljøvennlig oppdrettsanlegg med null forurensing og null rømming.   

Noe av det beste som det går an å spise.