Skitur i Tromsø-området.

Å gå på skitur i Tromsø-området er ikke only-only. Det er et helsikes slit!

Hver kveld før en ny tur må alt av utstyr sjekkes og gjennomgås. Så lages matpakke som legges i kjøleskapet, termosen settes fram og ei halv plata firkløver legges på kjøkkenbenken før man kryper til køys straks Barne-TV er ferdig.

Neste dag; før fanden har fått på sine sko er det så å stå opp, gnikke sukat utav øynene, ta på seg ullundertøy, spise frokost, trekke te på termosen, gjøre sekken helt klar (husk firkløveren), pakke skiutstyret, sko og ryggsekk i bilen, hente turkompisen og så kjøre trygt og forsiktig til bestemmelsesstedet.

Der starter turen. Først er det steintungt opp noen bratte bakker i en helt uframkommelig og gjengrodd skog, så blir det litt lettere, men til gjengjeld kjenner man at det der helsikes gnagsåret på venstre hæl er nå fortsatt ikke helt bra.   Så kommer fjellet og de ordentlige bakkene. Ikke bare en bakke, men bakke etter bakke etter bakke. Skal det aldri ta slutt?

Det blåser og er kaldt på toppene

Langt om lenge er toppen der.  Da er det å skifte til tørt undertøy; fy fan hvor kaldt det er. Så ta skifellene av skiene, stramme skoene, ta på hjelm og kjørebriller og nyte to stivfrosne brødskiver med hhv. ost  og agurk. Resten av pålegget blåste bort i vinden. Men sammen med varm te fra koppen til  kroppen er det ikke så verst, har det ikke vært for at fingrene mer kjennes som istapper som nårsomhelst kan knekke og falle fra resten av handa.

Så kommer nedkjøringa. Det går i tusen – knas. Går rett på trynet i første snøskavla som ikke var der på oppturen; i alle fall var det ingen som la merke til den.  Nedkjøringa fortsetter og nå er det skikkelig artig hadde det ikke vært for at lårene fylles med så mye melkesyre at det kanskje hadde vært riktigere å være på meieriet enn på fjellet ?

Hvor ble det av alle de lange bakkene nå da?  Ikke før man har starta nedkjøringa så er det over; skogkanten står plutselig der som en vegg og for å komme videre gjennom skogen må man  være en kombinasjon av slangemenneske og stankelbein. Hvis kjøring nedover fjellsida kan karakteriseres som fartsdisiplin, er løypa gjennom skogen mer som mikroslalåm å regne.

Men man kommer seg ned etter flere ublide møter med det som kunne ha vært god peisved dersom folk hadde giddet å fyre mer med ved. Vel nede pakkes ski og sekk og  staver i bilen før man  sakte og forsiktig kjører hjem. Det er fint å ha bilrattet å holde i for da faller man ikke sammen hver gang man glipper med øynene. Vel hjemme plasseres sko og klær i tørkeskapet. Det lukter boknafisk og passer godt til dagens middagsrett.

Så er det dusj, en kopp varm te, middag (der kom boknafisken) og Dagsrevyen, uten at man fikk med seg hva nyhetene av i dag egentlig var. Deretter:  samme prosedyre på nytt. Må sjekke utstyret, lage matpakke, gå tidlig til køys, stå grytidlig opp neste dag og så hele pakka nok en gang.

Det er et helsikes slit; både tungt, vanskelig og krevende, hele tida. Og alt dette - helg etter helg – bare på grunn av et håp om kanskje å treffe og imponere tre svenske kvinnelige sykepleiere som vi traff på en skitur her i området i 2008. Men de har jo ikke vært å se siden.  Kanskje de er reist hjem til Sverige? Sukk, sukk.