Menneskeverd , humanitet og full ytringsfrihet i «French-debatten».

I kjølvatnet av mitt innlegg i Nordnorsk debatt om French-arrangementet i Kulturhuset i Tromsø har jeg mottatt enormt mange synspunkt, kommentarer og henvendelser på nettet og i direkte meldinger/samtaler (stryk det som ikke passer) med meg.  Mange er udelt enige med meg om at hele arrangementet er så betenkelig at det må avlyses, mens flere – bl.a. Ordføreren – er enige med meg i det problematiske med sjølve historia som skal fortelles fra scenen, men at hensynet til ytringsfriheten må stå øverst.

Vinterfestuka i Narvik hadde planlagt tilsvarende arrangement i Svarta Bjørn-konferansen.  De har nå funnet ut at dette foredraget kolliderer kraftig med de visjoner og verdier de har for konferansen. French-foredraget kan dermed ødelegge konferansens omdømme, og de har valgt å avlyse dette.  

Kulturhuset i Tromsø ser det ikke slik; de er en profesjonell og kommersiell scene for ulike opptredener og vurderer dette i en slik sammenheng.  Så sjøl om begrepene «Ytringsfrihet» og «Ikke-sensur» brukes for å forsvare Kulturhusets programmering, så skjønner vel alle at det dreier seg om penger.  Det selges jo billetter for en betydelig sum og dette kommer både foredragsholder, tilrettelegger og Kulturhuset til gode. Det ønsker jeg ikke å legge meg opp i, men det er kanskje greit at det sies?

Debatten som har rast (det har nå vært veldig lite raseri) har i stor grad dreid seg om hvor grensen for ytringsfrihet skal gå, eller satt på spissen om det skal være noen grense i det hele tatt.  Mitt poeng  har vært – og er – at ytringsfriheten dreier seg om å forsvare den frie mening, ikke om retten til å forsvare/bortforklare/heroisere (her er det ikke «stryk det som ikke passer»; iht.  folk som har bivånet dette er det akkurat det foredraget handler om) ulovlige handlinger.

Det går imidlertid også andre diskusjoner om ytringsfrihetens grense. I Aftenposten ble det nylig publisert en kronikk hvor forfatteren (han heter Bjørn Stærk, karakteriserer seg som ex-høyrepopulistblogger, og han har lang erfaring i å delta aktivt i svært «åpne» diskusjoner) reflekterer og problematiserer forhold knyttet til den ekstremt frie og tolerante debatten, hvor det nærmest ikke går noen grense for ytringsfrihet. Jeg oppfatter at han fortsatt er sterkt tilhenger av fri og åpen meningsutveksling, samtidig som han belyser en del grunnleggende utfordringer med det.

En av hans «observasjoner» er at mens han deltok i diskusjoner om f.eks. jødeforfølgelse og rasediskriminering, så var det en diskusjon mellom menings- og formuleringssterke mennesker, uten at de det gjaldt var invitert inn i diskusjonen;  verken jøder eller  folk som var ofre for rasediskriminering.  Man diskuterte liksom «de andre».

I diskusjonen om French sitt foredrag er det nødvendigvis ikke slik. Her har flere mennesker med erfaring og kompetanse fra internasjonalt solidaritetsarbeid ute i felten, og også mennesker som  direkte har følt truslene, torturen og forfølgelsene, ytret seg i debatten  eller tatt kontakt med meg. Gjennomgående har de sagt at det er viktig med ytringsfrihet og den må vi kjempe for, men at det er kanskje enda viktigere å kjempe for humanitet og menneskeverd når blodet flyter i kampene mellom krigsherrene, når terroren og frykten rår og når folk lider.

Sterkest av alt har fredsprisvinnerne sagt dette, sjøl om de ikke har uttalt seg om denne konkrete turneen. De har likevel sagt: «Ikke rull ut den røde løperen!» Dessuten er det ganske mange mennesker med grunnleggende erfaring, både som hjelpearbeidere og som ofre, som reagerer sterkt på turneen. De sier: «Avlys turneen. Hensynet til ofrene kommer først!»

I denne debatten er premissene i stor grad lagt av mennesker med gode holdninger, humant demokratisk sinnelag og  gjennomtenkte meninger.  Det er langt på vei en «klassisk, liberal idealdebatt» (uttrykk lånt fra Stærks artikkel i Aftenposten). Samtidig er det få som har konkrete erfaringer fra katastrofeområder og menneskelige lidelser i disse områdene.  (Dette gjelder jo også meg sjøl, så «jeg møter meg kanskje litt i døra»  her ?)

Forstå meg rett; det er svært positivt med en slik debatt.  Men jeg mener at man bør lytte litt mer til de som i til dels svært farlige situasjoner har stått i katastrofene og operert mennesker, delt ut mat og medisiner, skaffet husly, tatt vare på ofrene osv.  mens krigsherrenes kuler har plystret over hodene deres, granater har eksplodert og leiesoldater har gjort tilværelsen utrygg? Hvorfor høres det ikke mer på de som har opplevd infernoet?

Så dreier dette seg om politikk, og politikk er det muliges kunst. (Det vet jo jeg med djup erfaring som folkevalgt vararepresentant i til kommunestyret; representant for et lite parti som jeg i tillegg har meldt meg ut av). Det er vel derfor lite sannsynlig at verken Ordføreren eller Kulturhussjefen vil endre på sine avgjørelser. Likevel; når en offentlig infrastruktur stilles til rådighet for et så kontroversielt arrangement som dette, med henvisning til at ytringsfriheten står høyt, kan det ikke da kreves at foredragsholderen sjøl respekterer ytringsfrihet og demokratiske prinsipper?

I foredragsturneen er det ikke tillatt å stille frie spørsmål til foredragsholderen. Eventuelle spørsmål som stilles må være innsendt på forhånd og godkjent. I praksis betyr det at spørsmål er sensurert bort, og folk som har vært på foredraget sier at denne delen av arrangementet er nærmest parodisk.  Det er heller ikke gjort slik som vanlig er, at presse og media har fri adgang til arrangementet. Etter mitt syn minner dette mistenkelig om opptredener som ellers skjer hos presidenter i to land vi kjenner godt; ett land som vi er nabo med og ett land som vi er alliert med.  Vi kaller ikke akkurat dette for demokrati.

Det er da jeg tenker, er det ikke mulig å løse denne saken på en annen måte? Kan ikke Kulturhuset og Tromsø kommune kreve at hvis foredraget holdes så må det gjennomføres etter vanlige og gode demokratiske prinsipper, uten at det dermed gjøres til en almen folkedomstol? Kan ikke kommunen kreve at det skal det være fri adgang for presse og relevante hjelpeorganisasjoner (Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Amnesty, Leger uten Grenser, Fellesrådet for Afrika  o.l. ) og at disse har anledning til å stille spørsmål og komme med kommentarer etter at foredraget er avholdt?  Hvis foredragsholderen ikke går med på dette så må meldinga bli at man i respekt for ytringsfriheten avlyse arrangementet.

Jeg ber Ordføreren og Kulturhussjefen bruke jula godt og tenke ut ei klok løsning som sikrer humanitet, menneskeverd og full – ikke halv- ytringsfrihet i en sak som åpenbart berører svært mange mennesker og som handler om åpenhet, toleranse og internasjonal solidaritet.

Åpent brev til Ordfører Kristin Røymo: Ukultur på Kulturhusets scene

Forleden sto det å lese i Nordnorsk debatt:

Nobel-forelesningene, av prisvinnerne Denis Mukwege og Nadia Murad, er noe av det sterkeste jeg noen sinne har sett på TV. Sjelden har nobelprisvinnerne vært mer verdige. Uten omsvøp skildret de hvordan menneskelig ondskap, gjennom hensynsløshet, grådighet og begjær, etter makt og rikdom, kan tilsidesette de mest basale menneskelige rettigheter - hinsides det fattbare.

Dette er noe jeg kan underskrive til  fulle. Så sterkt var det at da hele salen i aulaen i Oslo reiste seg og klappet for talerne, følte jeg sterk trang til å gjøre det samme hjemme i min lille aula foran fjernsynsskjermen.

I talene ble det ikke bare snakka om grusomhetene, om hensynsløsheten, om grådigheten , om jakta etter makt og rikdom; det ble også snakka om hva vi – bl.a. vi som bor i Norge – kan gjøre for å ta del i kampen mot denne ondskapen. Mukwege sa bl.a. om de myndigheter og krigsherrer som står bak volden, forfølgelsene, overgrepene, tortureringa og myrderiene:

Statene må slutte å rulle ut den røde løperen for dem, og heller sette en rød strek over bruken av voldtekt som krigsvåpen.

To nordmenn; Joshua French og Tjostolv Moland, ble i mai 2009 pågrepet i Kongo og siktet for drapet på sin sjåfør. Etter at de først hevda at de bare var på en slags avansert «guttetur», ble det etter hvert klart at de var i Kongo på oppdrag for noen av de krigsherrer som har terrorisert befolkninga slik Mukwege beskriver.  En av disse var Laurent Kaunda, slakteren fra Kisangani, leder av CNDP eller «den nasjonale kongressen for beskyttelse av folket» som denne militsen kalte seg.  

Så gikk det som de fleste vet; de to nordmennene ble dømt for mord, den ene av disse – Tjostolv Moland -  døde i fengslet i 2013, den andre – Joshua French - sonet straff under svært kummerlige forhold, men ble så utlevert til Norge 17. mai 2017.  I over ett år har French levd stille og tilbaketrukket og han har brukt tiden til å komme til hektene etter det vanskelige fengselsoppholdet. Samtidig er det blitt laget radioprogram («To hvite menn» ) og film («Mordene i Kongo») om det dramatiske som skjedde med French og Moland.

Men nå er French åpenbart kommet seg; nå skal han reise land og strand rundt med foredraget «Dømt til døden».  Han skal også besøke Nord-Norge og ha foredrag i Kulturhuset, Tromsø en gang i februar. I teksten for arrangementet på Kulturhuset sine nettsider, står det bl.a.:

"Kongo saken” går inn i historien som en av de mest spennende sanne thrillerene som har skjedd i moderne norsk historie, med stadige vendinger og dramatikk. Det er en historie om overlevelse og motgang under ekstreme forhold og hva som gjør at mennesket overlever selv i de mest håpløse situasjoner.

……

I foredraget deler han sin historie og sine erfaringer om krisehåndtering og motivasjon og om menneskets overlevelse i et av verdens farligste land. Joshua tar deg med på en utrolig spennende reise i sitt foredrag. Gripende og rystende på en gang.

Det er i denne sammenheng jeg henvender meg til deg, Tromsøs gode ordfører Kristin Røymo. Jeg synes at Tromsø kommune skal ta prisvinner Mukwege sine ord på alvor og stenge den røde løperen, ikke bare for krigsherrer og menneskeslaktere, men også for de som målrettet har arbeidet for disse herres interesser i de herjede områdene. Tromsø kommune kan umulig være stolt over at byens viktigste kulturscene blir brukt til å formidle … historien om menneskets overlevelse i et av verdens farligste land…. av en person som ikke har gjort landet mer ufarlig, men har vært direkte involvert på noen av tyrannenes side.

Jeg er klar over at Ordføreren vanligvis ikke bør legge seg opp i hvordan Kulturhuset programmerer sin virksomhet. Denne gang har imidlertid – spesielt etter at hele landet har feiret de verdige fredsprisvinnerne- kommunen en mulighet om å støtte opp i en internasjonal kampanje mot vold og tortur med å si at det er ikke greit at kommunens viktigste kulturscene brukes på denne måte.

Min oppfordring til Ordføreren er derfor: I ånden fra årets utdeling av Nobels fredspris; avlys Kulturhusets arrangement med Joshua French i november 2019.

Skitur i Tromsø-området.

Å gå på skitur i Tromsø-området er ikke only-only. Det er et helsikes slit!

Hver kveld før en ny tur må alt av utstyr sjekkes og gjennomgås. Så lages matpakke som legges i kjøleskapet, termosen settes fram og ei halv plata firkløver legges på kjøkkenbenken før man kryper til køys straks Barne-TV er ferdig.

Neste dag; før fanden har fått på sine sko er det så å stå opp, gnikke sukat utav øynene, ta på seg ullundertøy, spise frokost, trekke te på termosen, gjøre sekken helt klar (husk firkløveren), pakke skiutstyret, sko og ryggsekk i bilen, hente turkompisen og så kjøre trygt og forsiktig til bestemmelsesstedet.

Der starter turen. Først er det steintungt opp noen bratte bakker i en helt uframkommelig og gjengrodd skog, så blir det litt lettere, men til gjengjeld kjenner man at det der helsikes gnagsåret på venstre hæl er nå fortsatt ikke helt bra.   Så kommer fjellet og de ordentlige bakkene. Ikke bare en bakke, men bakke etter bakke etter bakke. Skal det aldri ta slutt?

Det blåser og er kaldt på toppene

Langt om lenge er toppen der.  Da er det å skifte til tørt undertøy; fy fan hvor kaldt det er. Så ta skifellene av skiene, stramme skoene, ta på hjelm og kjørebriller og nyte to stivfrosne brødskiver med hhv. ost  og agurk. Resten av pålegget blåste bort i vinden. Men sammen med varm te fra koppen til  kroppen er det ikke så verst, har det ikke vært for at fingrene mer kjennes som istapper som nårsomhelst kan knekke og falle fra resten av handa.

Så kommer nedkjøringa. Det går i tusen – knas. Går rett på trynet i første snøskavla som ikke var der på oppturen; i alle fall var det ingen som la merke til den.  Nedkjøringa fortsetter og nå er det skikkelig artig hadde det ikke vært for at lårene fylles med så mye melkesyre at det kanskje hadde vært riktigere å være på meieriet enn på fjellet ?

Hvor ble det av alle de lange bakkene nå da?  Ikke før man har starta nedkjøringa så er det over; skogkanten står plutselig der som en vegg og for å komme videre gjennom skogen må man  være en kombinasjon av slangemenneske og stankelbein. Hvis kjøring nedover fjellsida kan karakteriseres som fartsdisiplin, er løypa gjennom skogen mer som mikroslalåm å regne.

Men man kommer seg ned etter flere ublide møter med det som kunne ha vært god peisved dersom folk hadde giddet å fyre mer med ved. Vel nede pakkes ski og sekk og  staver i bilen før man  sakte og forsiktig kjører hjem. Det er fint å ha bilrattet å holde i for da faller man ikke sammen hver gang man glipper med øynene. Vel hjemme plasseres sko og klær i tørkeskapet. Det lukter boknafisk og passer godt til dagens middagsrett.

Så er det dusj, en kopp varm te, middag (der kom boknafisken) og Dagsrevyen, uten at man fikk med seg hva nyhetene av i dag egentlig var. Deretter:  samme prosedyre på nytt. Må sjekke utstyret, lage matpakke, gå tidlig til køys, stå grytidlig opp neste dag og så hele pakka nok en gang.

Det er et helsikes slit; både tungt, vanskelig og krevende, hele tida. Og alt dette - helg etter helg – bare på grunn av et håp om kanskje å treffe og imponere tre svenske kvinnelige sykepleiere som vi traff på en skitur her i området i 2008. Men de har jo ikke vært å se siden.  Kanskje de er reist hjem til Sverige? Sukk, sukk.

Laks er godt!

Det er noe av det beste man kan spise, synes jeg; avkokt laks m/agurksalat og rømmedressing til 17. mai, grilla laksefilet med potetsalat og friske grønnsaker en varm sommerdag , kvitløksgravet laks med sennepssaus og et glass akevitt til St. Hans eller når man kan forsyne seg med varmrøkt krydderlaks fra et innbydende julebord. Aller best er det kanskje en kald vinterdag når man i tre-fire timer har slitt seg opp på en fjelltopp, funnet litt ly, tatt på tørre klær, skjenket opp en kopp rykende varm te og så spist brødskiva med godt smør og røykalaks. Da er det få ting som kan måle seg med det; de eneste utfordrerne måtte i så fall være en mør reinsdyrfilet eller en god tallerken med ferske multer. Uansett; laks er noe av det beste som finnes, rett og slett.

Det synes jeg, og det synes mange med meg. Norsk laks er blitt en etterspurt matvare nesten over hele verden. Etter at det såkalte «oppdrettseventyret» startet for kanskje så mye som 50 år siden, har oppdrettsnæringa kontinuerlig økt både i geografisk omfang, produksjonsvolum, økonomisk viktighet, kvalitet osv .

Og vi som bor her, pluss et stort antall mennesker utlandet, har etterspurt og spist det som vi har ansett for å være sunn, miljøvennlig,  relativt rimelig og veldig god mat.

Så kommer det for en dag; næringa er kanskje ikke så sunn og så miljøvennlig som det vi har trodd. Først var det bruk av antibiotika for å hindre sjukdom, men ved hjelp av god forskning ble det problemet løst. Så er det kommet opp nye problemområder; rømming av laks fra oppdrettsanlegg, innblanding i villfiskstammen, lakselus og skadelige effekter av bekjempingsmidler, negative effekter for andre organismer i fjordene, brukskonflikter med annen næringsaktivitet (bl.a. fiskeri), smitte osv. Jeg føler det nærmest som at røykalaksen på brødskiva vokser i munnen på meg mens jeg hører og leser om alle problemene.

Jeg tenker tilbake på det som skjedde innen europeisk kjøttproduksjon for noen år siden. Problemer med kugalskap i England, bilder av belgiske kjøttokser som knapt kunne stå, overfylte kyllingfarmer osv. gjorde sitt til at jeg følte at det å spise kjøtt rett og slett ble frastøtende. Ikke fordi jeg var redd for å bli smitta, forurensa eller sjuk, men fordi det var så mye negativt om matproduksjonen at hele næringas omdømme ble kraftig svekka.

 «Tenk om noe liknende skjer med havbruksnæringa? Det kan jo bli katastrofe både miljømessig, samfunnsmessig, markedsmessig og for fiskespisende mennesker  overalt. Er det ikke mulig å gjøre noe med det slik at vi får ei helt rein næring som kan eksistere og levere topp produkter i mange, mange år framover?»

Næringa ser nok problemene, men det synes som at ønsket om god fortjeneste på kort sikt er større enn ønsket om skikkelig kraftig innsats for å utvikle ei langsiktig miljøvennlig næring. Forbedringa skjer i små skritt, og for hver forbedring synes det som at det kommer minst ett nytt problem.

Det er flere enn meg som tenker slik. Nå har kommunestyret i Tromsø fattet vedtak om at oppdrettsnæringa må inn i lukkede anlegg nettopp på grunn av de problemer jeg har nevnt her. Så kan man mene mye om saksforberedelser, om kommunen har myndighet til å fatte slikt vedtak, om næringsfiendlighet vs. næringsvennlighet, om politikere ikke heller skal fokusere på krav framfor å foreslå teknologiske løsninger  osv.  Men det som er viktig med kommunestyrets vedtak er at man sender ut noen sterke signaler om at næringa virkelig «må ta rev i seilene» både ut fra samfunnsinteresser, forbrukerinteresser og ikke minst ut fra ønsket om ei langsiktig og bærekraftig næring.

Da kommer reaksjonene. Fra «objektive» advokater (når hadde kystfiskerne tilgang til samme type juridisk kompetanse for å belyse problemene slik de ser det ?), fra politikere, fra kommentatorer og fra næringsorganisasjoner (bl.a. NHO). I sterke ordelag - til dels veldig sterke ordelag - fordømmer de både vedtaket, det juridiske grunnlaget, hensikten og realismen i vedtaket. Og så går ordet «næringsfiendtlig» igjen og igjen, både om vedtaket og om Tromsø kommune.

Her synes jeg kritikerne bommer.  Det er jo nettopp kommunen som viser ansvarlighet og næringsvennlighet ved at de fokuserer så sterkt på at utfordringene i oppdrettsnæringen må løses, ellers så kan næringa få store problemer på litt lenge sikt.  Sjøl om næringa nok til enhver tid forsøker å forbedre produksjonen, er det ofte slik at det ikke blir fart i omstilling før det blir stilt tydelige krav og at det er skarp konkurranse om best mulig produksjon iht. disse kravene. Skulle jeg ønske ei videre utvikling av det offentliges rolle for å bidra til positiv utvikling, er det at man fortsatt stiller strenge krav, samtidig som man gjennom gode insentivordninger belønner de som oppfyller dette.

Det kan jo ikke være i næringen og dens våpendrageres interesse at man gjentar og gjentar utsagnet om næringsfiendtlighet helt til fjordene er renset for reker, villfisk, planteliv, vannkvalitet og alt som det er verdt å beskytte. Mens det eneste som svømmer rundt i fjordene er infisert og uspiselig oppdrettsfisk som ingen vil kjøpe, samtidig som næringen sliter med både omdømme og økonomi.

Dette tenker jeg mens jeg håper på at myndigheter og næringa i samarbeid kan utvikle krav og løsninger som sikrer langsiktighet, miljøvennlighet og bærekraft i tiår etter tiår framover.

Og så drømmer jeg om en ny fjelltur der jeg sliter meg opp til toppen, finner ly for vinden, kler på meg tørt tøy, skjenker en kopp varm te og spiser ei brødskive med godt smør og røykalaks, produsert fra et miljøvennlig oppdrettsanlegg med null forurensing og null rømming.   

Noe av det beste som det går an å spise.

Universitetet i Tromsø - Take CARE !

Snøskredulykker som skader eller tar liv er alltid like meningsløse, uforståelige og tragiske. Derfor er det grunn til å stille spørsmål ved at Universitetet i Tromsø ikke viderefører det verdifulle målrettede skredinformasjonsarbeidet som er gjort de siste årene. Arbeidet er kanskje noe av det mest virkningsfulle som er gjort de siste årene for å øke kunnskapen, og derigjennom redusere antall snøskredulykker i fjellet i Nord-Norge.

Universitetet i Tromsø (UiT) etablerte i samarbeid med Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) for  3-4 år siden CARE – Center for Avalanche Research and Education. Dette er et senter for forskning, utdanning og formidling , knyttet til kunnskap om snøskred og snøskredfare.  Visjonen for senteret er «0 omkomne i snøskred i Norge», og senteret har til nå vært organisert som et multidisiplinært forskernettverk bestående av forskere/doktorgradsstudenter/studenter, samt en egen og målrettet innsats for formidling til folk flest av kunnskap og erfaringer fra virksomheten.

Nå er den spesifikke formidlingsfunksjonen terminert,  slik at videre kunnskapsformidling skal gjøres av forskerne som inngår i nettverket. Sjøl om vi ser at CARE-forskerne viderefører arbeidet med informasjonsmøter o.l., er det grunn til å frykte at informasjonsaktiviteten blir vesentlig svekket i tida framover. Dette kan gå særlig ut over opplysningsarbeidet ovenfor de som går på ski i fjellet men som har begrenset  kunnskap om problematikken.

Formidling et eget fag, og formidling utover det aller mest interesserte publikummet krever tid, tilstedeværelse og dialog  for å informere godt og virkningsfullt. Derfor mener jeg det er grunn til å reise spørsmålet om CARE kan bidra til å oppfylle visjonen om ”0 omkomne i snøskred i Norge” med ei slik organisering?

Jeg tviler på det.  

For en del år siden utmerket Troms fylke seg svært negativt på en nasjonal statistikk, statistikken over omkomne skiløpere i snøskred. Årsakene til dette var nok sammensatt: en kombinasjon av et sterkt økende antall mennesker i fjellet, lett tilgjengelige bratte fjell og manglende kunnskap om snøskred er kanskje de viktigste faktorene.

CARE har virkelig tatt tak i dette problemet. Ut fra visjonen har man i langt større grad enn andre hatt spesielt fokus på forhold knyttet til hver enkelt sin kunnskap om snø og snøskred, turforberedelser, observasjon, egne vurderinger, gruppepsykologi osv. «Den menneskelige faktor», kalles dette gjerne.  CARE har arbeidet ut fra dette fokus i en  erkjennelse av at det viktigste virkemidlet for å bekjempe snøskredulykker rett og slett er at folk ikke kommer opp i skredfarlige situasjoner når de er ute på tur. Forebygging av ulykker er det som virker aller best og den beste forebygging er økt kunnskap , økt bevissthet og økt aktsomhet.

De senere årene har det vært en betydelig forbedring når det gjelder akkurat dette; kunnskap, beredskap og aktsomhet.  Dette kommer bl.a. til uttrykk ved at det nå er omtrent like viktig for mange å sjekke snøvarsel og snøskredvarsel før tur som det er å sjekke værmelding, at folk sjekker snøforhold og «leser terrenget» og at folk opptrer med aktsomhet i langt større grad enn før.  CARE må ta mye av æren for dette, og det er et syn som jeg tror deles av mange som ferdes i fjellet.

Samtidig har vi de senere årene også sett ei utvikling med langt færre skredulykker i vår region.  Å gi CARE æren for dette alene er nok å ta hårdt i, men jeg er ikke i tvil om at CARE sin virksomhet har hatt positiv betydning også for dette.  

Oppslutningen om CARE sine publikumsarrangementer vitner også om dette; arrangementer om snø- og snøskredkunnskap har samlet flere hundre interesserte og motiverte tilhørere som har hatt ønske om å øke sin kunnskap om snøskred.

CARE og CARE sitt formidlingsarbeid har virkelig vært noe som oppfyller UiT sin målsetning om å tjene landsdelen. Arbeidet med sterk innsats også med formidling bør etter mitt syn videreføres i alle fall i en 10-års periode før man virkelig får evaluert resultater av satsingen .

Nå skal formidlingsaktiviteten altså ikke fokuseres like sterkt som før. Det er beklagelig. Jeg vil derfor oppfordre UiT til å «restarte» formidlingsaktiviteten så raskt som mulig. Det er ikke snakk om store penger og ressurser som må til for dette, og det burde være mulig å inngå strategisk samarbeid med andre utenforstående i reiseliv, offentlige virksomheter, organisasjoner osv. Jeg er rimelig sikker på at Hurtigruten, Sparebanken Nord-Norge, reiselivsoperatører og -organisasjoner, fylkeskommunen, kommunene, UNN, Turistforeningen og andre kan være interessert i et slikt prosjekt – sikkert også i et spleiselag. Det kan ta tid å få dette på plass, men UiT må ta dette ansvaret nå.

Jeg vil derfor oppfordre UiT til å «take care», ta denne «snøballen» nå og så jobbe aktivt med å lage et bredt samarbeid mellom mange aktører, til beste for bolyst, positiv livsutfoldelse og folkehelse for befolkning og tilreisende i vår region. 

PS. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg, bl.a. gjennom et langt liv på fjellet, er en god  venn (uten at vi tråkker dørstokkene ned hos hverandre) med han som har arbeidet i denne formidlingsstillingen. Mitt innlegg har ikke som formål å «tale hans sak» for stilling på UiT. Det jeg er opptatt av, er at funksjonen med formidling av kunnskap fra CARE til massene om snømassene i fjellene ivaretas, dvs. videreføres og utvikles, på best mulig måte. Så må UiT bestemme hvem som skal involveres i slikt. 

En folkeaksjon for Norge?

Det kom mange ulike reaksjoner på statsbudsjettet som ble framlagt i forrige uke. Da organisasjonen Human Rights Service (HRS) oppdaget at de ville få mindre statlige integreringsmidler til sin noe omdiskuterte og spissformulerte konfrontasjonsstrategi, reagerte de sporenstreks med å lansere ideen om «Folkeaksjonen for Norge» i regi av HRS. Her er fra oppropet om aksjonen:

«De mange tilbakemeldingene som vi har fått etter at Regjeringen kuttet i vår bevilgning, fra 1 835 000 til 1 335 000 kroner, har bevist at HRS har mange som støtter vårt arbeid. Men tilbakemeldingene forteller oss også noe annet: Mange opplever ikke å bli hørt av Regjeringen og Stortinget. Og det kan vi gjøre noe med: Vi oppretter en egen maktkanal……….

Skal vi få makt, må vi samle oss. Derfor ønsker HRS å starte en Folkeaksjon for Norge. Den skal være partipolitisk uavhengig, og merk så dette: den har ingenting med innvandringsmotstand å gjøre. For det handler ikke om å være for eller mot innvandring, det handler om å sette Norge i førersetet. Hva er bra for Norge i dag og for fremtiden, dét er spørsmålet som alltid skal ligge i bunn.»

Så langt HRS. Mens jeg leser dette tenker jeg at denne aksjonen altså skal baseres på premisser lagt av HRS. Betyr det at de mener at det er først og fremst de sjøl som objektivt vet hva som er best for landet, mens de som har andre meninger og holdninger egentlig bevisst går inn for å gjøre landet så dårlig som mulig?

Nå tror jeg jo at folka i HRS tror på det de sier og at de mener at det de hevder er til det beste for landet. Jeg har ingen grunn til å tvile på deres patriotiske sinnelag i en turbulent og uoversiktig verden.  Men jeg vet jo at det er mange patrioter som har helt andre synspunkter enn HRS og som også mener det de mener ut fra hva de mener er til det beste for Norge. De er vel neppe tiltenkt en rolle i denne aksjonen; en såkalt «folkeaksjon» ut fra HRS sitt eget ståsted (og etter kutt i statsbudsjettet) er kanskje egentlig mest ment for å mistenkeliggjøre de som «ikke er for Norge» i HRS sitt bilde.  

Skulle man først starte en folkeaksjon for landet så burde man kanskje se til folk og institusjoner som gjennom en årrekke har stått på for landets interesser. En av disse er en familie som i tre slektsledd har arbeidet hver dag ut fra mottoet «Alt for Norge»; språklig sett ikke ulikt aksjonens navn, men innholdsmessig nokså forskjellig. Hva dette mottoet innebærer i praksis i dagens samfunn kommer kanskje best fram i en tale som sjefen i denne familien holdt høsten 2016. Der sa han bl.a. at nordmenn er trøndere, innvandrere, at de tror på Allah, Gud, Altet og Ingenting, at de liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes. Og så sa han at nordmenn er oss.

Dersom HRS nå gjør alvor av å starte en «Folkeaksjon for Norge» så vil jeg oppfordre de til å bruke denne talen fra høsten 2016 som programmanifest for aksjonen. Så vil jeg videre be ledelsen i HRS tre til side og heller velge han som holdt talen, HM Kong Harald, og hans familie som ledelse for aksjonen.   

Kulturnæring i nord – utvikling eller avvikling ?

Så kom meldinga; Sparebankens Kulturnæringsstiftelse skal legges ned. Ikke på den måten at banken ikke lenger skal satse på kulturnæringsutvikling, men nå skal dette inngå i bankens mer generelle satsing innenfor alle områder i samfunnet.

Mine tanker går tilbake til årene før 2010. Da var det ei rekke framsynte mennesker, bl.a. den daværende ordføreren i Tromsø, som tok initiativ til å etablere ordninger som skulle være målrettet mot kulturnæring og kulturnæringsutøvelse. Dette kom bl.a. på bakgrunn av følgende:

• ·    Profesjonell kulturutøvelse utenfor offentlige kulturinstitusjoner kan i framtida spille en viktig rolle for næring og økonomisk verdiskaping
• ·    Kulturopplevelser for et bredt publikum vil i stigende grad  komme fra kulturproduksjon utenfor offentlige kulturinstitusjoner.
• ·    God og levedyktig kulturproduksjon utenfor offentlige kulturinstitusjoner vil kreve at utøverne kan levere godt kulturelt innhold og samtidig ha solid bedriftsøkonomi.
• ·     Kulturnæringa er umoden som næring, og det må tas i bruk aktive virkemidler dersom de tre forutgående punkter skal kunne oppfylles.

Så  ble kulturnæringsfondet i Tromsø etablert (seinere kalt INTRO-fondet). Jeg ble ansatt der som leder av fondet  og vi disponerte betydelige midler for å styrke utviklinga innen lokal kulturnæringsutøvelse. Dette skjedde gjennom å stille til rådighet søkbare midler for kulturnæringsutøvere, og gjennom å etablere en administrasjon og et kompetansenettverk som på en aktiv måte kunne veilede utøvere med å satse på aktiviteter og prosjekter som styrket både kultur- og næringsaspektet i deres virksomheter. 

Elle Marja; journalist, filmskaper, musiker. Fantastisk kulturnæringsutøver fra nord. 

Det som var det genuine med INTRO-fondet var ikke bare det at det var penger tilgjengelig for kulturnæringsutøvere  til  å gjennomføre bedriftsutvikling, for det fantes også tidligere (om enn ikke i det omfang som INTRO-fondet representerte).  Det var heller ikke bare det at det i ordninga var tilgjengelig kompetanse til å veilede i bedriftsutvikling innen et veldig spesialisert område, for det kunne man nok finne på andre måter også. Det viktige var at det både var kapital og kompetanse som ble koplet og gjort tilgjengelig i samme ordning, på en til da helt ny måte innenfor kulturnæringsutvikling.

Dette ga gode resultater, sjøl om man i ettertid kan stille viktige og kritiske spørsmål til INTRO-fondets disposisjoner og arbeid (i hvert fall gjør jeg det). En rekke av de som nå er framtredende kulturnæringsutøvere fra Tromsø, både innen musikk, film, scenekunst,  spill, festivaler etc. , fikk god drahjelp, og ei ekstern evaluering av fondet ga satsingen veldig godt skussmål. 

Så ble det en kompetansestrid mellom Tromsø kommune og Troms fylkeskommune/innovasjon Norge om hvem som var best egnet til å drive dette arbeidet videre.  INTRO-fondet ble nedlagt og arbeidet ble videreført i et nokså bortgjemt kontor i en korridor hos Innovasjon Norge. Dette er ikke en kritikk av de som arbeider i Innovasjon Norge (for de er gode folk), men en konstatering av at satsingen nå er mye mer diffus og utydelig, og er vanskelig å få øye på blant Innovasjon Norges ulike satsinger. Sagt på en annen måte; satsinga kan oppfattes som mye mer begrenset, mindre målrettet mot kulturnæring (nå er det kanskje mest næring), og mer generell.  Men gjort er gjort og det er ingen grunn  for kulturnæringsutøvere  til å la være å bruke Innovasjon Norges virkemidler på en best mulig måte. Der er det fortsatt både kapital og kompetanse tilgjengelig for dette formålet.

Parallelt med INTRO-fondet ble Sparebanken Nord-Norges kulturnæringsstiftelse etablert. Dette kunne neppe skjedd uten at INTRO-fondet først var etablert, og i oppstarten kunne stiftelsen  på en god måte utnytte erfaringer fra INTRO-fondet. Stiftelsens formål var noe annerledes;  bl.a. måtte de i større grad enn INTRO-fondet vektlegge ikke bare bedriftsøkonomi, men også allmennyttige formål (dermed fikk kanskje stiftelsen litt mer «frihet» i vurderinger enn INTRO-fondet ?) , og dessuten omfattet  stiftelsen aktiviteter i hele Nord-Norge og på Svalbard. Men stiftelsen, med sine dyktige medarbeidere og kompetente styre, utviklet videre den målrettede kompetansesatsing på kulturnæring på en veldig god måte, og sammen med de midler og den kompetanse som Innovasjon Norge også disponerer, så må man vel si at kulturnæringssatsinga i nord har fungert på en god og målrettet måte, sjøl om INTRO-fondet ble nedlagt. Det har fortsatt gitt gode resultater innenfor alle kultursjangre.

Men nå skal altså Kulturnæringsstiftelsen avvikles og tilbud til kulturnæringsaktører skal gis fra bankens generelle tilbud til næringsaktører. Det kan jo høres besnærende ut, og jeg tror jo ikke at banken kaster alle tidligere ambisjoner over bord og setter kulturnæringa i nord på «bar bakke». Likevel mener jeg at det ikke er positivt det som banken nå gjør.

For det første er kulturnæring fortsatt ikke kommet langt nok til å kunne kalles ei ordinær næring; for å utvikle denne mener jeg det fortsatt trengs målrettede tiltak slik at virkemidlene ikke drukner i «det store sluket» av virkemidler.

Dernest er spørsmålet om kompetanse for tilrettelegging av kulturnæringsutvikling svært viktig. Det er ikke tilstrekkelig med generell bedriftsrådgivning, til det skiller næringa seg mye fra andre næringer, f.eks fra rene produksjonsbedrifter eller andre tjenesteytere.  Produksjonen innen kulturnæring er ofte spesialisert til «one-of-a-kind»,  og en av de store utfordringer er hvordan en slik produksjon kan skaleres slik at gjentatte salg av kulturprodukter kan bidra til bedret økonomi, uten at det går på bekostning av kulturell kvalitet.

Så jeg liker ikke at bankens kulturnæringsstiftelse nedlegges. Samtidig, i tråd med det jeg tidligere har skrevet om sjølkritisk vurdering av INTRO-fondet, så tenker jeg at på flere måter representerte INTRO-fondet  såkalt «snille penger». Det betyr at sjøl om fondet stilte strenge krav til gjennomføring av prosjekter, så var dette på en måte «gratis-penger» til de som fikk bevilgning fra fondet.

I utviklingen av kulturnæring i nord, er vi på flere måter kommet langt. Men vi er på langt nær kommet i mål. Vi trenger fortsatt målrettet satsing.  Samtidig kunne man kanskje skjerpe virkemidlene noe. Jeg vil oppfordre Sparebanken Nord-Norge til å videreføre satsingen gjennom Kulturnæringsstiftelsen, men nå kanskje med virkemidler som forplikter mottakere i større grad, kanskje i en kombinasjon mellom risikolån og tilskudd. Dette både for å kunne videreføre at det er midler tilgjengelig, for å forplikte mottakere av midler i større grad, men kanskje aller mest for å videreføre kompetanse i stiftelsens sekretariat og styre.

Jeg mener dette er svært viktig akkurat nå, dersom man skal kunne fortsette den positive utvikling med kulturnæring i nord. Dersom nesten alle målrettede tiltak nå legges ned, er jeg redd for at det vi står igjen med er at «det var mye god rock&roll innen alle kulturnæringssjangre i nord i perioden 2010-2018».  Ikke for det; det er fortsatt mange gode kulturnæringsutøvere i sving og de gjør seg gjeldende både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Gode eksempler på det er Violet Road, Trine Lise Olsen, Nina Erdahl, Original Film, Fabelfjord, Lawrence Malstaff, Per Martinsen, Hekla Stålstrenga, Erlend Mogård Larsen, PoppaLars og mange, mange flere (sjøl om dere ikke er nevnt; jeg har ikke glemt en eneste av dere). Men også de kan ha behov for aktiv videreutvikling av sin næringsvirksomhet. Og viktigst av alt; nå gjelder det å styrke de som skal følge opp etter disse kanonene.

Å spa i andres folks dritt!

Det er en fin sommerdag; sola skinner, vinden rasler lett i trærne, innsektene summer, fuglene synger mens lyng og blomster dufter søtt i sommervarmen. Det er nordnorsk fjellsommer på sitt beste.

Hjalmar opplever ingenting av dette. Svetten renner ned fra panna og svir i øynene, ryggen verker,  den eneste lyden han enser er noe infernalsk surkling  som mest høres ut som å vasse over ei blautmyr, og den eneste lukta han kjenner er skitlukt;  reinhekla, sterk og uforfalska skitlukt. «Hvorfor i all verden er jeg her, hvorfor i helsike gjør jeg dette her, hvorfor i fanden har jeg blitt med på dette?»  Hjertet slår, blåsebelgen går og hendene blir sår, mens han står og spar menneskemøkk i den vakre sommerdagen. …….

Det hele begynte ei uke tidligere. Sammen med to gode venner, Geir og Geir (ja de heter faktisk det, begge to,) satt Hjalmar en mandags kveld på en pub i byen og nøt ei bayer eller to mens de snakket om alt mulig mellom himmel og jord.  Dessuten  (det var jo like før helg) dreide samtalen seg etter hvert mest om helgeplanlegginga.

«Vi skal på DNT-hytta i Dividalen!» Geir og Geir  ropte i kor, «skal ikke du også bli med Hjalmar?» «Det var jo litt av en ide», sa Hjalmar, «det kunne jo vært fint med en lang og fin tur i fjellet, så kanskje jeg skal tenke på det !»

Men så viste det seg etter hvert at det var ikke fjelltur de to tenkte på;  men en tur til Dividalshytta for å gjøre frivillig, ubetalt dugnadsarbeid for Troms Turlag. Begge er såkalte tilsyn på hytta, og kommende helg var planlagt som tilsynshelg.

«Frivillig dugnadsarbeid? Når dere heller kan bruke helga til å gå innover fjellet, ta med ei fiskestang, dra opp noen feite ørreter, ligge på rygg i lyngen og studere skyformasjonene mens fjellufta renser både kropp og sjel . Og det skal dere bruke hele helga på ? Dere må være spik, spenna gærne !» Sa Hjalmar før han bestilte en ny runde med bajer  til alle tre.

«Neida, vi er ikke gærne. Det er faktisk både spennende, interessant, avslappende og nyttig å dra på tilsynsdugnad. Vi vasker, snekrer, fikser ved, rydder opp, maler, rydder og ser til at besøkende som kommer til hytta – både sommer og vinter – kan ha et fint opphold med så enkel tilrettelegging som mulig, slik at de kan oppleve vill og vakker nordnorsk natur. Så får vi oss en liten fjelltur også i samme slengen, og så har vi det hyggelig i hytta på kvelden.  Det er faktisk mange som tenker som oss; det er så populært å være tilsyn at i perioder er det nesten venteliste for å få lov til å bli det!»

Hjalmar tenkte så det knaket i ølglasset som han holdt i høyrehånda. Det hørtes jo forlokkende ut, og egentlig så passet det  fint. «Det vil jo være ei artig erfaring å være med på dette»,  tenkte han, så han planta glasset i bordet med et smell, så skummet skvulpet over kanten og lagde en stor dam på bordet: «Jeg er med! Når drar vi?   ………………………

Nå står han her; svetter, banner og sliter. Han forbanner både Geir og Geir, puben, alt bajerøl i hele verden og ikke minst seg sjøl: «Hvorfor i alle dager ?»

Det begynte jo fint; først en finfin kjøretur fra byen på fredags formiddag,  så en lunsj i det fri på parkeringsplassen, så et par timers fottur – med blytunge ryggsekker-   gjennom varierende urskog, og til sist helt opp i skogkanten mot fjellet der hyttene ligger på en idyllisk plass mellom skog, vidde og fjell.  Her ble ryggsekkene tømt, køyeplass ble ordnet, utstyret ble klargjort, seg, lista over arbeidsoppgaver ble gjennomgått, kruttsterk hyttekaffe ble kokt og drukket, og så begynte arbeidet.

Geir  (den ene av Geir-ene) sjekket hytteprotokollen, tømte betalingskassa og gjorde en del forefallende kontorarbeid, mens Geir (den andre ) og Hjalmar gikk ut i uthuset, sjekket lagerbeholdninga av gass, ryddet opp og begynte å stable ved. En stor stabel ved ble i løpet av et par timer  brakt inn i uthuset, etter hvert også med hjelp fra Geir (den ene ).  Så tok de kvelden, lagde  seg mat,  tok seg ei bajer  og gikk  tidlig til køys.

Nå er det lørdags morgen og skinner sola fra skyfri himmel. «Kjempefint vær å gå på tur i», tenker Hjalmar. Men er man kommet for å arbeide så er man kommet for å arbeide. Rundvask inne i hytta, banking av alle sengemadrasser for å få vekk alt vinterstøvet, utskifting av listverk rundt noen vinduer, se til at pappen på taket er i orden, skifte ut skitne kopphåndklær med reine, beise litt på sørveggen, feste noen løse bord på inngangspartiet,  smøre dørhengslene……. Det er nok å gjøre, og tida flyr avgårde. 

I lunsjen sier Geir (den ene) til Geir (den andre): «Det er jo fint at vi har Hjalmar med oss i dag, nå blir det kanskje enklere å gjøre den siste tunge oppgaven som gjenstår.» «Hvilken oppgave er det?» Hjalmar ser ut som er spørsmålstegn. «Dassen må tømmes !» Geir (både den ene og den andre) legger ansiktene i alvorlige folder og uttaler den korte setninga som om det skulle være ei godt innøvd strofe i en moderne rap-låt. «Dassen må tømmes, dassen må tømmes!»

Hjalmar sin matlyst forsvinner som dugg for sola som skinner fra den skyfrie himmelen. Han ser rundt seg om det ikke er andre presserende oppgaver som må gjøres. Det er det ikke, det er bare en oppgave igjen: dassen må tømmes !

Det går ikke lang tid før alle tre står og svetter i solsteika mens de spar i andre folks dritt. De tømmer det opp i trillebår, triller det langt av gårde til ei stor grop,  tømmer det i gropa og går tilbake og fyller opp på ny. Lass etter lass etter lass, dass etter dass  etter dass. Låten «Mil etter mil», men med en annen tekst,  kverner og kverner i Hjalmars hode som om det skulle komme fra ei kvern på dassens bunn.

«At det går an å drite så mye!»  Hjalmar forsøker å tenke på noe annet, men det er nytteløst. Munnbindet som han hadde på seg til å begynne med er bare i veien; han føler at han er i ferd med å kveles i  den råtne sommervarmen. Han kaster det langt unna mens han fyller lungene med turfolkets skitlukt. Han føler seg virkelig «stuck to the shit!»

Når de endelig er ferdige med tømminga fyller de igjen tømmegropa på forskriftsmessig måte, skalker lukene og tar seg en pause. Geir (den andre) sier han må gjøre noe administrativt arbeid inne i hytta, mens Geir (den første) og Hjalmar vasker dassene; skikkelig rundvask.  Hjalmar seg at på det ene avlukket henger det et stort bilde av Kongeparet; det er ikke bare stiftet opp, men satt inn i ei ramme som er skrudd fast i veggen med mange store skruer. Med den lukta som han fortsatt har i nesen skjønner han det godt; dette er jo en plass som til og med Kongen og Dronninga ville flykte fra om de kunne.

Så er det kveld; de henter plenty med vatn i den flotte brønnen som tilsynet på den andre hytta - en mann (som ikke heter Geir) og ei kvinne (det er også mange kvinnelige tilsyn i Turlaget)  har laga,  og så er det full kroppsvask.  Ei øl i solveggen på yttersida gjør at sanseapparatet kommer på plass slik at de til fulle kan nyte sommerkvelden. 

Så går de inn. Der ser de resultatene av Geir’s administrative arbeid: Bordet er dekket med tallerken, bestikk og glass, det står ei flaske rødvin på bordet og så står det et stort fat med mat av ymse slag; røykalaks, lammesteik, gratinerte poteter og en lekker salat. Og tre rykende varme Mydlandpølser. «Her er belønninga», sier Geir (men nå oppfatter ikke Hjalmar om det er den ene eller den andre; det er nå Geir i alle fall).

Neste dag, søndagen, er det turdag. I dag skal det ikke arbeides.  De tar seg en fin tur innover fjellet, nyter naturen , hører på stillheten og har glemt alt som heter dass og dritt og skitlukt. Så går de ned fra fjellet til parkeringsplassen og kjører hjem. I bilen på hjemturen er det stort sett taust; for en gangs skyld snakker de lite sammen.

Det er da Geir ( den ene) plutselig spør : «Vet dere hva som er likheten mellom Wikipedia og dasstømming på Dividalshytta?» Så svarer han i samme åndedrag: «Begge gjøres på dugnad!» Geir (den andre) ler hjertelig mens Hjalmar  fra sin posisjon i baksetet synes nå de kunne spart seg for slike morsomheter  etter den illeluktende opplevelsen han har vært igjennom.

Etter hvert begynner imidlertid andre tanker å gjøre seg gjeldende i Hjalmars hode, og  etter ei stunds grublinger finner han ut at det hadde jo vært veldig OK å være med på dette, sjøl om han fortsatt er litt tander i nesen. Like før de kommer til Tromsøsvingen lener han seg derfor framover, stikker hodet mellom de to i forsetet og sier: «Men det er jo en stor forskjell også; Wikipedia fylles opp med innhold på dugnad, mens utedassen tømmes for innhold på dugnad! Forresten, tror dere at det er noen sjangs for at jeg også kan bli fast  dugnadstilsyn i Turlaget ?»

Don’t cry for me Venstre – the truth is I never left you.

Så er den nye regjeringsplattformen mellom H, FrP  og V klar, og nå begynner det også å bli avklart hvem som får de ulike statsrådposter.

I framleggelsen av regjeringsplattformen har de politiske lederne hver for seg lagt vekt på at det har vært krevende, konstruktive og gode dialoger, at hver part både har måttet gi og ta, men at resultatet er blitt slik at det er noe alle kan stå inne for.

Fra mitt ståsted, som aktivt Venstre-menneske, har jeg spesielt lagt merke til Venstre-lederens utsagn om å ta landet i en grønnere og rausere retning. Det er da jeg begynner å tvile.

Etter stortingsvalget i høst fikk «pipa en annen låt» i Venstres ledelse når det gjelder hvem man ville samarbeide med. Rett nok var det blitt sagt at man ville være en garantist for ei borgerlig regjering, men man gikk også svært langt i nærmest å garantere at et regjeringssamarbeid med FrP var uaktuelt. Dette ble sagt med så stor tyngde at mange Venstre-valgkamparbeidere (inkludert meg sjøl)  la stor vekt på at en stemme til Venstre var en stemme til Venstre og at det ble helt feil å si at en stemme til Venstre i realiteten også villle gå til FrP. 

I politikken akkurat nå mener jeg det er to områder hvor god sosialliberal politikk kan spille en avgjørende  rolle; miljø og migrasjon. På det ene området – miljø – mener jeg at Venstre i regjeringsforhandlingene på flere områder (ikke alle) har fått godt gjennomslag og absolutt bidrar til bedre løsninger og bedre politikk. På det andre området – migrasjon- må jeg dessverre konstatere at Venstre har ofret dette viktige politikkområdet på samarbeidets alter.

Rett nok sier regjeringsplattformen at man skal øke antallet kvoteflyktninger. Det er jo bra, sjøl om det i seg sjøl er en relativt liten sak i det store sakskomplekset som heter flyktningpolitikk.  På alle andre felt knyttet til innvandring er det vel nokså klart at regjeringsplattformen innebærer en betydelig innstramming. Spesielt gjelder dette i spørsmålet om familiegjenforening, hvor resultatene av tiltakene som framkommer i erklæringa, veldig lett kan komme til å svekke alt som står om integrering og inkludering. De som – på tross av alle innskjerpinger og innstramminger – har klart å få nødhavn her i landet, må forholde seg til svært strenge regler dersom de også ønsker å bli gjenforent med sine familier. Dette kan lett gå ut over integreringa i det norske samfunnet og det vil også forsterke ubalansen mellom kvinner og menn blant de som kommer hit.

Samtidig vil det, bl.a. ut fra de internasjonale forpliktelser Norge har inngått, være svært uheldig om et økt antall kvoteflyktninger vil resultere at enda flere av de som kommer hit «på egen hånd» blir returnert gjennom praktisering av et superstrengt regelverk.

Interessant er det også å registrere at på samme dag som regjeringserklæringa  ble lagt fram og hvor det ble uttalt at man skulle øke antallet kvoteflyktninger, så uttalte innvandringsministeren at det er etisk galt å ta i mot flere kvoteflyktninger. Det er da jeg virkelig reagerer.  Så nært som hun sitter dette politikkområdet så må hun jo ha visst om utkommet av regjeringsforhandlingene på dette punktet. Likevel går hun, som ansvarlig fagstatsråd, ut med et synspunkt som står i direkte motstrid  til erklæringa.

Så vil kanskje noen si at uansett hva innvandringsministeren sjøl mener, så er hun nødt til å forholde seg til hva man er blitt enige om. Joda, tenker jeg, det må hun nok. Men ofte virker det som at det er innvandringsministeren som definerer hva regjeringa skal mene mer enn det er regjeringa som definerer hva ministeren skal mene. Dette inntrykket forsterkes jo også av at noen dager etter at disse uttalelsene har kommet, så får ikke innvandringsministeren «smekk på fingrene» for dette, snarere tvert i mot; i regjeringskabalen som presenteres får hun utvidet makt og myndighet på området justis og innvandring. 

Når noen Venstrefolk  i forkant av regjeringserklæringa har vært entusiastiske for regjeringsdeltakelse ut fra at i regjering kan man «temme» innvandringsministeren, er jeg redd for at vi allerede nå ser konturene av hvem det er som blir temmet.  Og sjøl om innvandringspolitikken fra en del andre store partier i Norge kanskje ikke er så mye bedre, så frykter jeg at den nye regjeringas innvandringspolitikk (der hvor Venstre nå skal være medansvarlig) ikke akkurat gir vesentlige bidrag for å løse problemene for  jordas fordømte og verdens forfulgte mennesker.

På grunnlag av dette er det med smerte jeg må innrømme for meg sjøl at jeg ikke lenger kan stå i partiet Venstre, hverken som tillitsvalgt eller som menig medlem. Jeg er derfor ikke lenger medlem i partiet. Jeg vil likevel sterkt hevde at det er ikke jeg som har forlatt Venstre, det er Venstre som har forlatt meg.

Jeg vil ønske Venstres politikere alt godt med tanke på å få fram gode resultater i tida som kommer. Det skal bli interessant å følge med, men jeg kan ikke anbefale folk å stemme på partiet ved neste korsvei.  I jakten på politisk makt har ledelsen i partiet etter mitt syn vist at de er villige til å forhandle bort sin rolle som ivaretaker av viktige humanistiske prinsipper i norsk politikk. Det synes jeg er dårlig sosialliberal praksis, uansett hvor gode formuleringer som ligger i partiprogrammet.