Oppdragsforskning og forskningsoppdrag - om bl.a. SSB, FHF og etc.

Denne artikkelen handler mest om Fiskeri- og Havbruksnæringens Forskningsfond (FHF), men det som framkommer her har også paralleller til andre områder hvor «oppdragsforskning» finner sted.

Det «raser» en debatt i enkelte media om problemstillinger knyttet til offentlig oppdragsforskning og om dette kan kalles fri og uhildet kunnskapsproduksjon. Noe av dette kommer i kjølvannet av den såkalte SSB-saken, bl.a.  en kronikk i Aftenposten av Sigurd Bjørnestad 25. november (1).  

Mye annet av dette dreier seg om forskning finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond, FHF. Dette framkommer bl.a. som en stor sak i Morgenbladet 9. november (2), et debattinnlegg i Morgenbladet 10. november av Helene Ingierd (Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi) og Ingrid S Torp (De nasjonale forskningsetiske komiteene) i Morgenbladet 10. november (3), en leder i Aftenposten 19. november (4), en kronikk  av forskningssjef Tonje C. Osmundsen, NTNU Samfunnsforskning, 23. november (5) , og en  kronikk av adm. dir. i FHF, Geir Andreassen, 24. november (6).  Og så er det sikkert mange andre engasjerte debattinnlegg også.

Nå er vel sakene om noe av forskningen i SSB og om forskning finansiert av FHF forskjellige, men i kjernen har de etter mitt syn noen klare likhetstrekk: «Hva kan man kalle forskning?» Bjørnestad framhever at konflikten i SSB bl.a. går på ulike syn på om forskningen skal være fri og uhildet eller om forskningen skal være nyttig for departementene, mens Morgenbladet hevder at forskningsmidler fra FHF fordeles (uten anbud) til håndplukkede forskere, at negative resultater blir forsøkt skjult og at prosjekter går til forskere med aksjer i næringen. De antyder at noe av forskningen som finansieres av FHF er reine bestillingsverk.

I kronikkene fra forskningsdirektøren fra SINTEF og direktøren i FHF svares det som best man kan med å ønske kritisk søkelys på fiske- og havbruksforskningen velkommen, men det tas avstand fra Morgenbladets beskrivelse av dårlig forskningsetikk, lukket forskning, korrupsjon og tilbakehold av opplysninger.  Representantene for de forskningsetiske rådene hevder likevel i sin artikkel at måten fiskerinæringen håndterer forskning på, ikke er god ut fra et forskningsetisk perspektiv.

I kronikken fra SINTEF-direktøren opplyses det dessuten at Fiskeri- og Næringsdepartementet (FND) har foreslått at FHF endres til et statlig aksjeselskap. Målet er at fondet skal ha faglig autonomi, men fortsatt med formål å fremme forskning som gir merverdi for havbruk og fiskeri. Som slikt aksjeselskap skal fondet skal ha en mer avklart relasjon til staten, og vil kunne videreføre sitt formål og virkeområde. 

Jojo, tenker jeg, man kan kanskje hevde at journalistene bak artikkelen i Morgenbladet har tatt seg litt for mye foredlet torskeleverolje.  Norske forskere er jo  hardtarbeidende, de har stor faglig kompetanse og integritet, og de lar seg vel neppe kjøpe for en håndfull sølvpenger eller to. Men dette dreier seg mest om hvordan systemet og ikke enkeltpersoner fungerer.  Likevel; er ikke journalistene i Morgenbladet  inne på noe vesentlig?

Er det f.eks. riktig å kalle det for forskning når oppdragsgivere (både departementer og fond som er 100% styrt av næringsinteresser) så tydelig definerer formål, problemstillinger, gjennomføring, (hva med konklusjoner?), samtidig som seriøs kritisk journalistikk hevder at man litt for ofte ser bort fra grunnleggende mekanismer som skal sikre at forskningen er objektiv, sannferdig og åpen? Er det mulig (igjen både for departementer og fond) å si at kunnskapsproduksjonen er forskningsbasert og objektiv, når det ikke har vært konkurranse om forskningsoppdraget, når det ikke er tydelige regler for fagfellevurderinger/evalueringer av forskningen, når det kan stilles spørsmål om forskningshabilitet, og når det ikke er helt klare regler for hva som kan publiseres- før evt. resultater foreligger? Eller er det slik at hovedhensikten med denne forskningen er at oppdragsgiver skal kunne si: «Forskning viser at …….»?

Hvorfor kan man ikke heller betrakte forskning som ikke oppfyller vanlige forskningskrav som ordinære konsulentoppdrag og kvitte seg med pynteordene om forskning og objektivitet? (Kan det ha å gjøre med at forskningsoppdrag ikke trenger å bli utlyst??)  Ved å gjøre dette må departementer og andre offentlig instanser behandle slike innkjøp på linje med alle andre innkjøp av konsulenttjenester: anbudsutlysning med klare vurderingskriterier, anbudsvurdering, valg av leverandør, kontraktsforhandlinger og kontrakter?? Det trenger ikke bli spesielt vanskelig eller ineffektivt, snarere tvert imot. Man kan bruke mekanismer som inngåelse av store prosjektkontrakter dersom det gjelder store avgrensede oppgaver, eller man kan bruke mekanismer som rammeavtaler med såkalt avrop når mindre jobber skal gjøres.  På den måten kan man sikre transparens og ryddighet i det offentliges behov for kunnskapsinnhenting som ikke er forskning, akkurat som ellers når det gjelder offentlige innkjøp.

Når det så kommer til forskning, hvorfor kan man ikke ha et mer åpent formål med evt. fond eller satsinger? Kan man ikke heller ha formål som ikke sier at forskningen skal være nyttig bare for næringen (det kan ligge mange alvorlige begrensinger i ei slik formulering), men at man gjennom anerkjente forskningsmetoder skal framskaffe kunnskap –  både nyttig og  kritisk - i og om næringen.

Og hvorfor skal man etablere et eget aksjeselskap som skal håndtere slik oppdragsforskning (for vi trenger absolutt mye god oppdragsforskning), når man allerede har et organ som har etablert meget gode rutiner for å definere forskningsområder og forskningstemaer, for åpen utlysing av midler, for vurdering, prioritering og finansiering av de beste søknadene, for fagfellevurdering og evaluering av forskningsresultater, for publisering og informasjon om forskningsresultater  (også regler om hva som kan holdes lukket pga. bedriftssensitiv informasjon) og ikke minst for forskningsetikk, habilitet og prosjektgjennomføring? Dette organet heter Norges forskningsråd (de har ikke noen forkortelse) og bevilget i 2016 over 9 milliarder kroner til forsknings- og innovasjonsprosjekter over hele landet.  Da burde dette organet også være i stand til å håndtere ca. 300 mill. kroner mer pr. år i et autonomt program for oppdragsforskning – under forskningsrådets retningslinjer – for den norske fiskeri- og havbruksnæringen.  I et slikt program bør næringen absolutt være med å påvirke, men være langt unna å ha 100% kontroll.

Det hjelper ikke at FHF sjøl hevder at de har gode rutiner på plass. De kommer likevel ikke utenom at det de hevder er omdiskutert, samtidig som at forskningsformålet er sterkt begrenset, at næringen har full styring – ikke bare påvirkning – og de kommer ikke utenom at det også utdeles forskningsmidler uten utlysning og konkurranse.  Derfor bør det egentlig være både i samfunnets og i næringens interesse å avvikle hele fondet og legge det inn under Norges forskningsråd. I og med at det er NFD som er «eieren» av FHF, dvs. oppnevner styremedlemmer og fastsetter retningslinjer, så bør det jo være en kurant affære å vedta at dette skal flyttes til forskningsrådet.

Og så må man i alle saker – både når det gjelder FHF, SSB og andre med og uten forkortelser -  skille mellom forskning og konsulentutredninger; for departementer, direktorater, andre offentlige instanser og næringer i kongeriket.

Referanser:

1)    https://www.aftenposten.no/okonomi/i/zL568q/Braket-i-SSB-er-ikke-over-med-Meyers-avgang),

2)    https://www.aftenposten.no/meninger/leder/i/E03bG/Aftenposten-mener-Per-Sandberg-ma-rydde-opp-i-ukulturen-i-oppdrettsnaringen)

3)    https://morgenbladet.no/ideer/2017/11/forskningsetikk-forklart-av-fiskerinaeringen

4)    https://morgenbladet.no/aktuelt/2017/11/millionene-som-bygger-sjomatnasjonen), 

5)     https://www.ntbinfo.no/pressemelding/kronikk-er-norske-havbruksforskere-korrupte?publisherId=15753685&releaseId=16254034

6)     http://fhf.no/nyheter/2017/november/2411/fhf-mener-forskningsetikk-og-faktabasert-kunnskap/