Jeg – som ihuga friluftslivsentusiast – har med
forundring/skepsis/irritasjon (stryk det som ikke passer) registrert at det i
større og større grad snakkes om folkehelse som et argument for friluftsliv.
Jeg går jo på tur for å gå på tur, jeg ror jo med båten for å ro med båten, jeg
padler jo kajakk for å padle kajakk, jeg plukker jo bær for å plukke bær, jeg
står jo på ski for å stå på ski, jeg går ikke på jakt men de som gjør det går jo
også på jakt for å gå på jakt. Alle gjør
det for å oppleve i opplevelsene, føle i følelsene, gledes i gledene og sitre i
spenningene.
Ute i naturen
Jo jo; jeg kan innrømme at det er bra for min daglige
fysiske form, for mitt velvære og for psyken; det er få følelser som slår
følelsen av at alt stemmer når man er kommet hjem, har tatt seg en dusj, har
spist litt mat og man kan slappe av etter en lang dag ute i naturen. Men å
tenke på helse? Ærlig talt; det er nå
det som kommer absolutt sist – eller rettere sagt som er helt fraværende – når
jeg er ute og kjenner storheten i storheten ute i naturen.
«Det er sikkert bare for å være med på en megatrend», har
jeg tenkt, «alle snakker jo om helse og da må jo vi friluftslivsforkjempere
også være med på dette. Kanskje han der helseministeren i det Høie vil se i
nåde til oss og sørge for at friluftsliv og friluftslivsaktiviteter får større
innpass i den offentlige diskursen og i alle oljekronene som pumpes ut over
landet. Men ellers; hva har dette med helse å gjøre? Hva har dette med sjukdom
å gjøre?»
Slik har jeg tenkt. Slik har jeg tenkt lenge. Inntil ganske
nylig har jeg tenkt slik. Men så skjedde det noe…………..
Jeg er på ferie i Sverige, hvor vi har et lite sommerhus ved
bredden av Lule-älven. Nå er jeg blitt sjuk; jævlig sjuk er jeg blitt. Etter å
ha ligget hjemme med smerter som kommer og går, med febertokter, frostrier,
kvalme og fan vet hva som ikke feiler meg, så har kjerringa tvunget meg til å
dra til sjukehuset hvor de raskt konstaterer at jeg er «sjukt sjuk». Det er en bakteriell infeksjon jeg er blitt
utsatt for. Så blir jeg lagt inn på ei medisinsk avdeling, jeg får antibiotika
og annet graks intravenøst, jeg får noen piller og jeg får masse tilsyn også.
Nå ligger jeg her, fortsatt mellom svettetokter og frostrier.
Hele tida er det sjukepleiere som ser til meg; de spør meg hvordan jeg har det,
sørger for at jeg har vatn å drikke og ser til at jeg har det så bra som mulig.
Her ligger jeg
Med jamne mellomrom kommer det pleiere og gjør diverse
målinger; temperatur, puls, blodtrykk, oksygenopptak (noen ganger blodprøver
også), og jeg vet ikke hva. Så logges dette og brukes av legene til å se om
utviklinga går i rett retning for meg.
Først synes jeg disse målingene er litt ubehagelige. Jeg har
egentlig både legeskrekk, sjukehusskrekk, sprøyteskrekk og målingsskrekk. En
gang for lenge sida gikk det så galt at jeg besvimte --- da de målte
blodtrykket mitt. Men det skjer ikke nå. For det første er jeg nokså nær
besvimelsen allerede, men viktigere er det kanskje at jeg venner meg til dette
og etter hvert synes jeg hele greia er nokså OK.
Så kommer det ei svensk sjuksköterske som skal gjøre
målingene. Det er ei voksen dame; hun er høyreist, mørk og vakker. I mi
feberørske ser hun mest ut som en voksen utgave av Ronja Røverdatter med sitt
kullsvarte hår, mørke øyne og vennlige smil. Hun fester alle måleprobene på meg
og setter i gang måleapparaturen. Mens målingene går sitter hun foran
apparaturen og ser på en skjerm, noterer ned og følger med. Så kopler hun fra,
tørker svette fra panna mi med en fuktig og kjølig klut og sier: «Du måste vara
en toppidrottare!»
Idrettsmann jeg? Vel drev jeg litt idrett tidligere, men det
må nå være over 30 år sia sist jeg sto på en startstrek av noe som helst
slag. Noen topp har jeg heller aldri
vært; kulhopper, sjølmålsscorer, feilorienterer, saktegående kappgjenger,
joggende sprinter og spesialist i undervannscrawling som jeg er! Så jeg svarer
henne at det er jeg ikke. «Men nogot måste det vara», sier hun, «du er i god
form.» «Joda», sier jeg, «jeg er jo ivrig friluftslivsmenneske og går mye på
tur, spesielt på fjellet om vinteren.» «Det kan jag se», svarer hun, «du har jättebra
mätingar här. Du er i mycket bra form», sier hun og så tørker hun panna mi en
gang til.
Så snakker vi litt sammen. Sjøl om sjukehuspersonalet i
Sverige – akkurat som i Norge – har en knallhard arbeidsdag med et evig kjør,
så tar alle seg tid til å snakke litt med pasientene. Det gjør «voksen-Ronja»
også. Jeg blir jo veldig smigret av hennes uttalelse og spør henne om det at
jeg er i såpass bra form har noe å si for min evne til å bli bra fra denne
akuttsituasjonen som jeg er havnet i. «Självklart», svarer hun og sier at det
ser ut som at jeg svært raskt er i ferd med å komme til hektene igjen, sannsynligvis
raskere enn om jeg ikke hadde vært i såpass bra form.
Når hun er gått blir jeg liggende og tenke. Jeg er jo ikke i
spesielt bra form, synes jeg. Nesten alltid er det er tungt å gå oppover
fjellsidene og ofte er det slik at jeg – både pga. kroppsvekt og manglende
kondis – blir liggende bakerst og tråkke spor når turfølget snegler seg framover
i djup snø. Men kanskje jeg er i bra form likevel? Men da er ikke formen kommet
av noen «panikkøkter» med intens trening i studio e.l., men pga. et langt liv
med kontinuerlig utendørs aktivitet. Bortsett
fra en periode i ungdomsårene, hvor det ble «mer turing på fest enn turliv på
fjellet», har jeg jo drevet med friluftslivsaktivitet hele mitt liv. Når jeg er
i frilufta, så er jeg der for å være der, ikke for å trene, ikke for å få bedre
helse, ikke for noe som helst annet enn å være ute og ha det fint og spennende
i frilufta. Likevel; det har kanskje gitt meg ei grunnform som jeg nå kan
profitere på helsemessig, her jeg ligger på sjukehuset og utålmodig venter på å
bli bra igjen.
Jeg sovner i sjukehussenga og sover lenge, lenge, lenge. Ei
stund etter at jeg våkner kommer «voksen-Ronja» på nytt med alle
måleinstrumentene. Hun smiler og sier: «Hej, du toppidrottare!» Jeg reiser meg litt opp i senga, trekker inn
magen og sier: «Heia du, fint at du er her igjen». Så måler hun meg pånytt.
Svensk sjukehusfrokost
Jeg blir bra nokså raskt og blir skrevet ut av sjukehuset
etter noen dager. Resten av ferieoppholdet nyter jeg i et strålende sommervær,
sjøl om jeg må ta det litt med ro etter det jeg har vært gjennom.
Så drar jeg hjem til Tromsø, heilt frisk. Ei stund etter hjemkomsten blir jeg imidlertid
dårlig igjen, og klok av skade er jeg rask med å dra til legevakt og sjukehus.
Der konstateres det at noen bakterier har klart å overleve behandlinga fra
Sverige og at infeksjonen nå er i ferd med å blusse opp igjen. Jeg opplever nok
en gang febertokter, frostrier og det samme som jeg kjente i Sverige, om ikke
fullt så sterkt. Jeg blir innlagt på sjukehuset til observasjon, får intravenøs
behandling, piller og tilsyn.
Også her er det slik at med jamne mellomrom kommer noen for
å måle temperatur, puls, blodtrykk, oksygenopptak (noen ganger blodprøver også)
og jeg vet ikke hva, nærmest på samme måten som de gjorde i Sverige. Ei av de som kommer og gjør disse målingene er
ei ung kvinne; litt liten av vekst, blond og vakker. I mi feberørske ser hun mest ut som en litt
større utgave av Tingeling med sitt lyse hår, blå øyne og vennlige smil. Hun
fester alle måleprobene på meg og setter i gang måleapparaturen. Mens målingene
går sitter hun foran apparaturen og ser på en skjerm, noterer ned og følger
med. Så kopler hun fra, tørker svette fra panna mi med en fuktig og kjølig klut,
og sier: «Jeg ser at du er godt trent!»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar