Return to sender – om tvangsreturnering av unge asylsøkere.

Under Stortingets behandling av  spørsmålet om tvangsreturnering av unge asylsøkere fra Afghanistan (oktoberbarna)  har den store asylpolitiske alliansen  (Høyre, FrP, AP, SP) ikke uventet satt foten ned for en mer human behandling av de det gjelder. Det hjelper ikke at mange pålitelige kilder hevder at det er svært utrygt i Afghanistan, det hjelper ikke at noen av de som blir sendt ut er rotfesta i Norge og ikke har noen familie eller nær omgangskrets i Afghanistan, det hjelper ikke at mange av disse "oktoberbarna" nå flykter fra Norge til en utrygg tilværelse på gata i Europas storbyer, og det hjelper ikke at sentrale, kompetente mennesker i norsk samfunnsliv (og i partiene sjøl) reiser en advarende pekefinger mot utkastelsesstrategien.

Dette vekker sjølsagt debatt og får oppmerksomhet, og det mangler ikke på kommentarer og synspunkter i denne saken. En av de siste synspunktene framkommer i lederen i Nordlys (på trykk i fredagsutgaven 10. november ) hvor man i sterke ordelag bejubler Arbeiderpartiledelsens konsekvente holdning (i og med at de ikke gikk mot regjeringas synspunkt i denne sak)  og advarer sterkt mot at man åpner opp for å la folk bli . «For Arbeiderpartiet handler dette ikke om å gå til høyre eller venstre i innvandringspolitikken, men om å finne tilbake til den ansvarlige tradisjon partiet tidligere har stått i.» (sitat fra lederen)

Ifølge den samme lederen er det viktig, nærmest for å beskytte asylinstituttet og andre potensielle flyktninger, at Norge opptrer med hård hånd og statuerer eksempler som gjør at mange ikke lokkes hit av falske forhåpninger og falske mennesker. Det er  jo for så vidt et respektabelt synspunkt, men hvis Nordlys-redaktøren (for det er vel han som har skrevet dette) er opptatt av å slå ring om asylinstituttet (et velfungerende sådan) så vil jeg anbefale boka «Hva er en flyktning?» , skrevet av Vigdis Vevstad og utkommet i år. (Hun har doktorgrad i internasjonal jus og har særlig kompetanse på flyktning- og asylrett og policyutvikling, inkludert utviklingen av et felles europeisk asylsystem.) Jeg tror at å legge slik internasjonal fagkompetanse til grunn for politisk debatt om temaet er langt mer fruktbart enn å referere til gamle ansvarlighetstradisjoner i et spesifikt politisk parti.

Men så er det noe med debattformen i lederen også. Den avsluttes slik:

«Det er forbløffende hvordan det i løpet av få år har vokst frem en stor innvandringsliberal fløy i Ap som har forlatt denne linjen fullstendig, og som dominerer i det offentlige ordskiftet.  Det har dessverre ført til sterk tvil om Ap likevel kan komme til å åpne for stans i returer på et senere tidspunkt, basert på noe partiet kaller «sårbarhetskriterier.

Det er et signal om at asylopprøret i partiet ikke er slått helt ned, at presset for å myke opp den norske praksisen vil fortsette, og at den emosjonelle og uansvarlige asylaktivismen fortsatt har et stort spillerom i Ap under Jonas Gahr Støres ledelse.»

Jeg synes at Nordlys her framviser en svært uansvarlig debattform.  På en negativ ladet måte beskriver avisa mennesker som ikke tenker som de som «den emosjonelle og uansvarlige asylaktivismen», når deres fokus er å ta vare på mennesker på en human måte. Det ville jo nærmest være som at jeg, når avisa ikke tenker som meg, skulle karakterisere Nordlys som «den ufølsomme og regelstyrte systemfascismen»,  fordi de så sterkt fokuserer på ansvarlighet og faste regler. En slik karakteristikk kunne jeg aldri tenke meg å komme med.