Down the lazy river

Seinsommer– /høstkveld i Nord-Norge for noen år siden; det er kjølig og dunkelt under en skyfri himmel. Sakte og stille renner Målselva på vei mot havet. «Klukk, klukk», hvisker den lavmælt.  En foss, ett og annet lite stryk og en og annen liten sandbanke møter elva der den skjærer gjennom terrenget i sine karakteristiske svinger og kroker.  

Så møter elva oss, eller er det vi som møter elva? Vi driver nedover i noen moderne elveflåter; sakte og stille. Ingen snakker, ingen roper, ingen bråker. Bortsett fra elvas «klukk, klukk» er det helt muse-målselv-stille. Vi skimter elvebredden, vi ser konturene av skog og åser på begge sider av elva og så hører vi elvas hvisken.

Det er folkemusikkfestival, Kalottspel, i Målselv. Vi er publikum. Nå er vi med på noe som kalles Kul-Tur på Målselva; en nattlig elvetur i et nesten helt flatt parti fra Rundhaugen ned til Mellembygd Samfunnshus.

Plutselig hører vi musikk fra elvebredden; felespill, trekkspill, fløytespill. En ildskulptur eksploderer midt i elva, og ved siden av står en folkedanser og danser på en sandbanke. Det er spektakulært; kulturen og naturen smelter sammen i felles intense uttrykk der og da.

Midt i «flåtevrimmelen» glir en elvebåt nedover; en person ved årene og en person – er det ei hulder? – i akterenden. Vi skimter henne i kveldsmørket; hun glir inn og ut av tåka som etter hvert legger seg over elva. Hun begynner å synge, nei hun synger ikke – hun kveder. Da skjønner jeg at det er ei hulder.  De klare tonene, med det karakteristiske folkemusikkpreget, fyller elvedalen og siger langsomt sammen med oss. Når huldra har framført «Å eg veit meg eit land» på en helt ukjent tone, går vi i stillhet i land og kommer oss tilbake til Rundhaug. Stillheten tar vi med oss; den forsterker huldra sin sang slik at den gjentas og gjentas inne i hodene våre.

Resten av festivalen blir en kaskade av folkemusikk i nesten alle valører; visesang, felespill, pop, rokkåroll, jazz, ensemblemusikk og alt mulig annet. Jeg blir hekta! Og jeg, som ikke har brydd meg særlig om folkemusikk tidligere !!! Jeg trodde at det bare var hardingfele og springar og busserull og bunad. Joda; det er det også. Men det er så mye mer, i ei herlig blanding av nytt og gammelt. 

Egentlig representerer festivalen mye av det som skjer innen folkemusikk her i landet for tida; det er både tradisjon og innovasjon - samtidig. I norsk folkemusikk er det mange innovative tradisjonsbærere og tradisjonsbaserte innovatører.  Hvorfor er det slik?

Jeg tror at når folkemusikken så tydelig er basert på en langvarig tradisjon og et solid grunnlag, tør utøverne å ta det nye inn over seg, uten å være redd for å miste hverken kvalitet eller særpreg

Så tenker jeg; i våre dager med opphetede diskusjoner om innvandring og nye skikker i Norge, kan kanskje folkemusikken stå som et bilde på hvordan vi kan forholde seg til det som skjer nå. Er vi trygge på oss sjøl og på vår egen kultur er det liten grunn til å være redd for det nye som kommer. Kanskje heller omvendt; det kan gjøre oss enda bedre.

Jeg slår på musikkanlegget og lytter til låta «Fordi eg elskar deg». Norsk folkemusikk laga av Bob Dylan, framført av Ingebjørg Bratland. Hun som den gang var den gode, tradisjonsbærende og innovative huldra på Målselva. Huldra som synger så vakkert. 

Badeland og svømmehall i Tromsø

Endelig skal barn, unge, voksne og ikke minst barnefamilier i Tromsø slippe å måtte reise til Harstad, Bardufoss, Alta, Bodø eller andre store nordnorske metropoler for å være  i badeland. Ikke bare svømmeland, men badeland med svømming, bading, plasking, lek, velvære og komfort. Kommunestyrets vedtak er fint!

Men så er det svømmehallen Alfheim da.  Ikke bare en svømmehall - det også- men et kulturbygg, et monument, en tradisjonsbærer, en byidentitet. Siden tidlig 1920-tall har Alfheim vært et viktig samlingspunkt i Tromsø; først som en av landets fremste folkeparker, som musikk- og teaterscene og seinere som svømmehall og arkitektonisk  perle. Nå er utfordringene store, sjøl om det nok ikke er første gang:  

Det var Avholdsforeningen som eide Alfheim. På midten av 1930-tallet ville de selge det til  kommunen, med en klausul om at det ikke skulle serveres alkohol på stedet. Kommunen godtok dette, men en kommunestyrerepresentant innanket dette til Kongen og fikk medhold. Salget ble annullert og det var fare for at Alfheim kunne bli solgt til reint kommersielle interesser. Da gikk det ut et opprop i byen «om å redde Alfheim for Tromsø» og ei gruppe under ledelse av Erling Bangsund kjøpte stedet på de betingelser som Avholdsbevegelsen satte.  Alfheim blei reddet og Alfheim blomstret.

Siden kommunen overtok stedet (jeg tror klausulen fortsatt er gjeldende), Jan Inge Hovig tegnet bygget og  Alfheim svømmehall blei innviet for 50 år siden, har det deretter gått jamt nedover med stedets vedlikehold. Forfall karakteriserer situasjonen i dag. Dette har ikke bare skjedd i den siste eller den forrige kommunestyreperiode; det har vært et jamt forfall gjennom skiftende politisk styre og politisk styreform. Alle politiske partier i Tromsø må ta sin del av ansvaret for at det er blitt slik.

Men ikke bare kommunalpolitikerne må ta ansvaret. Hvor er Troms Fylkeskommune, hvor er Riksantikvaren, hvor er Kulturdepartementet,  hvor er Kulturrådet, osv. Og hvor er de private stiftelsene som kunne ha interessert seg for dette? Hvor er Tromsøs næringsliv, er det ikke viktig for de å ivareta et bygg så spesielt som Alfheim. Og hvor er vi, publikum, byguta&byjente som hver en dag påvirkes både direkte og indirekte av et bygg som skiller seg så positivt ut?

Alfheim må etter mitt syn bevares, og det må bevares som svømmehall; byggets arkitektur er så nært knyttet til byggets funksjon at det lett kan bli rein ødeleggelse å tilpasse bygget til andre formål. Jeg vil anbefale de som ikke heilt skjønner hva jeg mener å ta seg en svømmetur i bassenget en tidlig klar vintermorgen.  Da svømmer man ikke bare i vatn, man svømmer også i nordlyset.

Dette bringer mine tanker tilbake til da parolen var  «Redd Alfheim». Kanskje tida er inne til å gjenta dette? Når man ser hvordan dette ansvaret er ivaretatt av kommunen gjennom 50 år er det vel neppe grunn til å tro at de vil klare det aleine nå? Så derfor: Når kranglinga i denne kommunevalgkampen er over, er det ikke da på tide at politikere på ulike nivå (kommune, fylke, stat) og i alle partier, i næringsliv, kulturmyndigheter, ideelle stiftelser og den jevne mann&kvinne samles i en felles aksjon med målet om å redde Alfheim svømmehall, heilt uavhengig av bygging av Badelandet i Tromsø.   Jeg utfordrer med dette den kommende Ordfører i Tromsø, uansett hvem det måtte være, til å ta initiativ til dette.

Minneord over tromsøværingen Ahamed Jama Ahamed

Ahamed Jama Ahamed sovnet stille inn, natt til onsdag 24 juni. Han blei 57 år gammel.

På slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet flykta Ahamed fra sitt hjemland Somalia, hvor det var heilt uholdbare tilstander med krig og konflikt. Ahamed havna i Norge; først på et mottak i Sør-Norge. Så fikk han melding om at han skulle flytte til et nytt mottak på Malangseidet i Troms Fylke. «Hvor er nå det», tenkte Ahamed og spurte en av de ansatte på mottaket. Da begynte denne personen å gråte fordi det nærmest blei betrakta som ei forvisning til isødet.

Men Ahamed så annerledes på det. Det var som å komme hjem. Sammen med andre somaliere fikk han raskt veldig god kontakt med befolkninga på Malangseidet, og de blei fort integrert i lokalsamfunnet og i miljøet rundt Malangsrevyen.  De deltok aktivt og reiste rundt i Troms og Nord-Norge med de gode folka fra Malangen for å underholde. På den måten blei Ahamed nordnorsk på svært kort tid.

Bygdefolket i Malangen klarte i en samlet innsats å hjelpe til med at Ahamed blei gjenforent med sin kone Fatumah og sin sønn Mohammed, som begge kom til Malangen. De blei også raskt en del av lokalsamfunnet.

Så ble mottaket i Malangen lagt ned og familien kom etter ei stund til Tromsø. Her etablerte de seg sammen med andre somaliske flyktninger og sammen med en etterhvert stor norsk venneskare. Vi var ganske mange som ble kjent med Ahamed og hans familie. Vi blei svært gode venner.

Sjøl kan jeg si at  vennskapet forandret mitt liv.  Vi som blei  hans venner blei tatt inn i en  afrikansk storfamilie; hvor det alltid var åpne dører inn, hvor folk alltid stilte opp for hverandre og hvor det var et uvanlig samhold i den gråe hverdagen og i de lyse festdagene, og i de tunge stundene hvor somalierne satt hjelpeløs langt unna og så sitt hjemland gå mer og mer i oppløsning.

I dette miljøet var Ahamed en klippe og hans families hjem  var et samlingspunkt. Det skyldes ikke mist at Ahamed på en usedvanlig måte forsto både den afrikanske og den norske kulturen. Jeg ble i flere av mine lange og gode samtaler med han rett og slett satt ut av hvor mye kunnskap og hvor stor forståelse av det norske samfunnet han hadde; i mange tilfeller visste han langt mer enn meg om etterkrigspolitikk i Norge, om geografi, om kultur og om sport. Samtidig som han visste alt om Afrika; politikk, næringsliv, natur og litteratur: Chinua Achebe, Ben Okri, Wole Soinka og aller mest Nuruddin Farah.

Men det var ikke bare lett å være afrikansk norsk flyktning. Ahamed, som i Somalia hadde drevet en viktig transportbedrift med lastebiler og store oppdrag, måtte nå forsøke å skaffe seg nytt arbeid. Han arbeidet i barnehage, han arbeidet på verksted og han arbeidet i kantinedrift. Han var en eminent kokk, og da han arbeidet på kantina i Forskningsparken var hans afrikanske lammegryte så populær som varmlunsj at den ofte var utsolgt allerede tidlig på dagen.

Ahamed fikk også en stor egen familie; 3 jenter – Leyla, Nasra og Nadra, og to gutter – Mohammed og Nicolay. Ungene var heile tida hans største skatt; det var skikkelig pappas unger og ungenes pappa. Og så fikk han to barnebarn som han forgudet over alt på denne jord: Adam og Norah.

Hans eldste sønn Mohammed  skapte seg en god karriere som fotballspiller og forbilde for mange. Da Mohammed for første gang entret banen som TIL-spiller på Alfheim stadion til stående applaus fra rundt 4 tusen mennesker, mennesker som ønska Tromsø-gutten Mohammed velkommen på laget, satt jeg og Ahamed sammen på tribunen. Jeg kunne både se og føle forbindelsen mellom far og sønn og skjønte for alvor at «we are all africans og vi er alle norske». Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen.

Bl.a som en følge av arbeidssituasjonen flyttet Ahamed og familien sørover. Han og Fatumah blei skilt men opprettholdt et nært og godt vennskap og fellesskap med barna. Men han var og blei nordnorsk afrikaner så han flytta tilbake til Tromsø nokså raskt.

Nylig dro Ahamed til Afrika  for å besøke familie som også er flykta ut av Somalia men som oppholder seg i naboland som Kenya og Tanzania. Han hadde betydelige helseplager, og blei sjukere og sjukere. Til sist sovnet han inn på et sjukehus i Kenya. Hans datter Nasra og dessuten hans tidligere kone og gode venn  Fatumah var der sammen med han. På en måten tok ei lang reise slutt; fra et hjem i et krigsherjet land i Afrika, til et nytt og trygt hjem i ei heilt anna land langt langt borte, og så tilbake i storfamiliens hjem  i Afrika.

Ahamed, vi takker deg for den du var. Vi takker deg for det du lærte oss. Vi takker deg for det du viste oss.  Vi takker deg for at du var her. Vi takker deg. I sorgen og tristheten opplever vi jo også en glede over å ha hatt ditt vennskap. Da Mohammed, i TUILs kamp mot Rosenborg på Lerkendal, samme dag som du døde, skåret mål i en avskjedshilsen til sin pappa, da hørte jeg deg rope. Og du ropte høyt: «Arne! Mål! Det blei mål! Han skåra!» Så ga vi hverandre en klem, slik vi gjorde det på Alfheim noen år tidligere. 

En streng og rettferdig asylpolitikk?

Bare ordene «streng og rettferdig» får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.  Det gir litt for mange assosiasjoner til opplevelser som ikke kan karakteriseres som positive.  Er det ikke det man sier om personer når man egentlig vil karakterisere de som stivbeinte, usympatiske, lite empatiske, inhumane – ja rett og slett vanskelige?

Landets største politiske parti har  gjennom flere år brukt dette utsagnet. «Vi må ha en streng og rettferdig asyl- og innvandringspolitikk».  Vet de ikke hva utsagnet egentlig betyr?

Jojo, for så vidt er det jo svært dekkende. For den politikken og de reglene som  gjelder på dette området er jo nettopp dette: stivbeinte, usympatiske, lite empatiske, inhumane; ja rett og slett vanskelig å forstå.

Som f.eks den somaliske jenta som var offer for trafficking og som i nærmest bevisstløs tilstand måtte avgi fingeravtrykk mens halliken ekspederte henne gjennom Ungarn. Når hun så kom til Norge og klarte å rive seg løs fra halliken gikk hun til myndighetene og ba om beskyttelse. Men neida; tilbake til   Ungarn fordi iht. Dublin-konvensjonen er hun først registrert der og da er det der hun må søke beskyttelse.  Uten å se på hvordan den såkalte «registreringa» i foregikk, uten å se på hennes helsetilstand og totalt overse at ungarske myndigheter klart uttrykker at de ikke er i stand til å gi jenta forsvarlig hjelp.  Nei det gir vi blaffen i; her skal det praktiseres en streng og rettferdig asylpolitikk.

Og så han gutten som er født her i Norge og som er norsk som bare det, han skal nå sendes ut fra landet fordi norske myndigheter har oppdaget at hans bestefar inngikk et proforma ekteskap for å skaffe seg opphold. Det var jo klart ulovlig og derfor må altså gutten straffes. Her skal det igjen praktiseres en streng og rettferdig asylpolitikk.

(Her må jeg i en parentes si at jeg håper at Olof Palmes etterkommere ikke blir straffet tilsvarende for at han i perioden 1949 – 1952 var i et proforma ekteskap med ei tsjekkisk dame slik at hun kunne forlate Tsjekkia etter statskuppet i 1948)

Sjøl om dette er to av de verste historiene så er det ei rekke med tilsvarende tilfeller som jevnlig kommer fram i media. Når man så begynner å gå dette nærmere i sømmene og spør hvorfor det er slik , så sies det gjerne at vi kan ikke se på enkeltepisoder, vi må se på helheten i en «streng og rettferdig asylpolitikk» .

Men er det slik? Er det ikke nettopp slik at politikken må vurderes ut fra hvordan den virker på hver og en av oss og ikke på hvordan den virker i gjennomsnitt? Som kjent er det svært ille å måtte stå med en fot i isvatn og en for i kokende vatn, sjøl om temperaturen i gjennomsnitt sikkert er nokså behagelig.

Jeg mener derfor at vi må vurdere politikken og reglene ut fra hvordan den fungerer i de eksempler jeg har nevnt ovenfor  og hvordan det fungerer i en lang rekke med andre enkeltsaker. Det er stivbeint, usympatisk, mangler empati, inhumant og er vanskelig å forstå.

Sjøl om Arbeiderpartiet nå er i opposisjon og ikke sitter i regjering, bærer de et stort ansvar for at det er blitt som det er blitt. Nå skal de ha landsmøte og det er varslet at det fra gode folk på grasrota i partiet vil komme forslag om ei nyorientering av asyl- og innvandringspolitikken. Jeg håper virkelig at mange av de fine representantene fra vår region – og fra andre regioner også - slutter opp om dette.