Minneord over tromsøværingen Ahamed Jama Ahamed

Ahamed Jama Ahamed sovnet stille inn, natt til onsdag 24 juni. Han blei 57 år gammel.

På slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet flykta Ahamed fra sitt hjemland Somalia, hvor det var heilt uholdbare tilstander med krig og konflikt. Ahamed havna i Norge; først på et mottak i Sør-Norge. Så fikk han melding om at han skulle flytte til et nytt mottak på Malangseidet i Troms Fylke. «Hvor er nå det», tenkte Ahamed og spurte en av de ansatte på mottaket. Da begynte denne personen å gråte fordi det nærmest blei betrakta som ei forvisning til isødet.

Men Ahamed så annerledes på det. Det var som å komme hjem. Sammen med andre somaliere fikk han raskt veldig god kontakt med befolkninga på Malangseidet, og de blei fort integrert i lokalsamfunnet og i miljøet rundt Malangsrevyen.  De deltok aktivt og reiste rundt i Troms og Nord-Norge med de gode folka fra Malangen for å underholde. På den måten blei Ahamed nordnorsk på svært kort tid.

Bygdefolket i Malangen klarte i en samlet innsats å hjelpe til med at Ahamed blei gjenforent med sin kone Fatumah og sin sønn Mohammed, som begge kom til Malangen. De blei også raskt en del av lokalsamfunnet.

Så ble mottaket i Malangen lagt ned og familien kom etter ei stund til Tromsø. Her etablerte de seg sammen med andre somaliske flyktninger og sammen med en etterhvert stor norsk venneskare. Vi var ganske mange som ble kjent med Ahamed og hans familie. Vi blei svært gode venner.

Sjøl kan jeg si at  vennskapet forandret mitt liv.  Vi som blei  hans venner blei tatt inn i en  afrikansk storfamilie; hvor det alltid var åpne dører inn, hvor folk alltid stilte opp for hverandre og hvor det var et uvanlig samhold i den gråe hverdagen og i de lyse festdagene, og i de tunge stundene hvor somalierne satt hjelpeløs langt unna og så sitt hjemland gå mer og mer i oppløsning.

I dette miljøet var Ahamed en klippe og hans families hjem  var et samlingspunkt. Det skyldes ikke mist at Ahamed på en usedvanlig måte forsto både den afrikanske og den norske kulturen. Jeg ble i flere av mine lange og gode samtaler med han rett og slett satt ut av hvor mye kunnskap og hvor stor forståelse av det norske samfunnet han hadde; i mange tilfeller visste han langt mer enn meg om etterkrigspolitikk i Norge, om geografi, om kultur og om sport. Samtidig som han visste alt om Afrika; politikk, næringsliv, natur og litteratur: Chinua Achebe, Ben Okri, Wole Soinka og aller mest Nuruddin Farah.

Men det var ikke bare lett å være afrikansk norsk flyktning. Ahamed, som i Somalia hadde drevet en viktig transportbedrift med lastebiler og store oppdrag, måtte nå forsøke å skaffe seg nytt arbeid. Han arbeidet i barnehage, han arbeidet på verksted og han arbeidet i kantinedrift. Han var en eminent kokk, og da han arbeidet på kantina i Forskningsparken var hans afrikanske lammegryte så populær som varmlunsj at den ofte var utsolgt allerede tidlig på dagen.

Ahamed fikk også en stor egen familie; 3 jenter – Leyla, Nasra og Nadra, og to gutter – Mohammed og Nicolay. Ungene var heile tida hans største skatt; det var skikkelig pappas unger og ungenes pappa. Og så fikk han to barnebarn som han forgudet over alt på denne jord: Adam og Norah.

Hans eldste sønn Mohammed  skapte seg en god karriere som fotballspiller og forbilde for mange. Da Mohammed for første gang entret banen som TIL-spiller på Alfheim stadion til stående applaus fra rundt 4 tusen mennesker, mennesker som ønska Tromsø-gutten Mohammed velkommen på laget, satt jeg og Ahamed sammen på tribunen. Jeg kunne både se og føle forbindelsen mellom far og sønn og skjønte for alvor at «we are all africans og vi er alle norske». Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen.

Bl.a som en følge av arbeidssituasjonen flyttet Ahamed og familien sørover. Han og Fatumah blei skilt men opprettholdt et nært og godt vennskap og fellesskap med barna. Men han var og blei nordnorsk afrikaner så han flytta tilbake til Tromsø nokså raskt.

Nylig dro Ahamed til Afrika  for å besøke familie som også er flykta ut av Somalia men som oppholder seg i naboland som Kenya og Tanzania. Han hadde betydelige helseplager, og blei sjukere og sjukere. Til sist sovnet han inn på et sjukehus i Kenya. Hans datter Nasra og dessuten hans tidligere kone og gode venn  Fatumah var der sammen med han. På en måten tok ei lang reise slutt; fra et hjem i et krigsherjet land i Afrika, til et nytt og trygt hjem i ei heilt anna land langt langt borte, og så tilbake i storfamiliens hjem  i Afrika.

Ahamed, vi takker deg for den du var. Vi takker deg for det du lærte oss. Vi takker deg for det du viste oss.  Vi takker deg for at du var her. Vi takker deg. I sorgen og tristheten opplever vi jo også en glede over å ha hatt ditt vennskap. Da Mohammed, i TUILs kamp mot Rosenborg på Lerkendal, samme dag som du døde, skåret mål i en avskjedshilsen til sin pappa, da hørte jeg deg rope. Og du ropte høyt: «Arne! Mål! Det blei mål! Han skåra!» Så ga vi hverandre en klem, slik vi gjorde det på Alfheim noen år tidligere.