Innlegg ved åpning av Kristian Finboruds utstilling i Galleri Krane i Tromsø, mars 2009

”At dokker orke?” Sa en venn av mæ forleden.

”Orke ka da? ” spurte æ med et forferdelsens blikk i auan.

”Alle denne skigåinga! ” Svarte han. ”Kvær helg og ofte mett i uka åsså. Tunge sækka, bratte bakka, lange tura, svette kroppa, ømme legga, trøtte lår, gnagsår på hællan, blodsmak i kjeften solskade på auan, frostbett på kinnan. At dokker orke! Livet e jo så mye mye mer enn å gå rundt i et frivillig slit både i tide og i utide!” Sa han. Vi sto på ett av byens vannhull og kosa oss med ei hall bajer i glasset.

”Stakkars!” Tænkte æ. Skjønne han ikkje at å gå på skitur er nokka langt mer enn å bare slite. Skjønne han ikkje at å gå på ski på mange måte romme alle opplevelsa som gjør at man føle at man leve. Å slite sæ opp en bratt motbakke for så å suse ned samme veien i ei hælvetes fart, mens blodet bruse gjennom åran som det skulle være sjølveste Målselvfossen vi hadde innabords. Stå på en topp å skue utover noen av de vakreste kunstverk som øyet kan forestille sæ. Kunstverk så sterk at noen synes at dette må det være ei spesiell kraft som står bak og så sterk at noen synes at det er så vakkert at det umulig kan stå ei kraft bak. Gå på tur i fellesskap med venna, kollega, familie. Eller gå mutters aleina. Føle sæ stor i ensomheten og ensom i storheten. Være redd like før man hiv sæ utafor den bratteste bakken man noensinne kan tenke sæ. Puste letta ut når man er nede. Kjenne en ulidelig glede når man går på skitur med barn eller barnebarn like bak huset og når de små høylytt rope: Se her ka æ klare bestefar. Ferdes. Ferdes på tur. Ferdes med omtanke. Troms Turlag har et fint motto: Vi ferdes med omtanke. Det er et fint motto, synes æ . Omtanke for naturen, omtanke for hverandre, omtanke for andre. Det er jo opplevelse og ikkje slit som e det mest fremtredende. Stakkars fyr, tenkte æ. Skjønne han ikkje det???

Nei han skjønne kanskje ikkje det. Han har kanskje ikkje interesse av å skjønne det heller. Og det kan jo noen ganga være greitt nok. Han treng jo ikkje være nokka dårlig menneske av den grunn, kanskje det telogmed er bra at ikkje alle dele samme interessa? Men likevel: e no vi så god å fortelle om opplevelsen, om frykten, om spenninga, om gleden, om følelsen når vi er på tur? Er vi ikkje mest opptatt av å fortelle de såkalt ytre trekk av turen. Kor bratt vi gikk, kor langt vi gikk, kor fort vi gikk, kor mange kilo vi hadde på ryggen, ka slags gørr-tex jakke vi brukte, kordan GPS-en hjalp oss ut av knipa, osv. Kort sagt kor tøft det va. Feie vi ikkje opplevelsen og den indre skifølelsen under teppet til fordel for en mer macho-prega beskrivelse av en av våre store lidenskaper? Og når vi først forsøke å snakke om opplevelsen, så gjør vi det i et stammespråk som er mer egnet til å ekskludere enn å inkludere andre i opplevelsen. No er det ikkje tel dokker andre som æ stille dette spørsmålet: det er like mye tel mæ sjøl. Når vi først står her i lokalan tel glass-krane synes æ det e en herrlig følelse å kunne kaste stein i glasshuset så det single i både vegga og tak.

Æ har vært mye med i Troms Turlag og i Den Norske Turistforening. Det er en fin organisasjon, synes jeg. Der kan vi dyrke vår interesse for et enkelt friluftsliv generelt og for skigåing i ulike forma spesielt. Men også her bærer vi til en viss grad med oss denne tradisjonen om beskrivelse av yte faktorer. I si tid laga DNT et strategidokument som het : ”Friluftsliv og glede.” Den blei etter ei tid avløst av et revidert dokument som het : ”Friluftsliv er glede”. Jeg var sjøl med på å utforme og vedta dette. I ettertid gjorde jeg et søk om hvor mange ganger ordet ”glede” forekom i disse dokumenter : To ganger. En gang i hvert dokument. Det var i overskrifta. No less no more.

Altså: vi er kanskje ikkje de beste til å formidle opplevelsen, gleden, spenninga, frykten, følelsen. Vi er kanskje ikkje de beste til å fortelle de indre historiene om hva skigåing egentlig er. Derfor kan vennen min si:” At dokker orke!” Og så tar vi oss et glass øl tel!

Men så kommer det altså en som med enkle virkemidler: En karakteristisk strek, noen frodige figurer, lett gjenkjennelige situasjoner , og en intens fargebruk – og noen ganger ledsaget av en treffende kommentar - klarer å gjengi turen og naturen og beskriver det indre landskapet i turlivet på en måte som virkelig forteller hva det dreier seg om : opplevelse, glede, spenning, osv. Kristian Finborud gir etter mitt syn et viktig bidrag i å formilde det som mange av oss kan oppleve i friluftslivet. Ikke bare formidler han det til andre- for det tror jeg virkelig at han gjør - men det er så tatt på kornet at han egentlig forteller oss skiturinteresserte historia om oss sjøl.

Æ kan ikkje så mye om kunst og kunstteknikker, anna enn at æ vet når æ like et kunstverk. Dette her like æ. Og mer enn det. Æ blir egentlig litt tent eller skal man si litt hypp (fortsatt brann i gammel mann) av å se på bildan. Ho Nina Witosjek har sagt at ”naturen er nordmenns erogene sone”. Det kan jo være mye i det. Han Kristian Finborud beskriver denne sona på en veldi sexy måte, synes æ.

Så noen facts: Han KF er født i Porsgrunn og bosatt i Voss. Han er utdanna ved Skien Tegne- og Maleskole og ved Statens Høgskole for Kunsthåndverk og Design i Bergen i tidsrommet 1983.1988. Siden debuten i Porsgrunn Kunstforening i 1988 har han hatt en rekke utstillinger over store deler av landet; bl.a. på Finse 1222, på Turtagrø, og nå i Galleri Krane i Tromsø, i byen som arrangerte verdens første skirenn på midten av 1800-tallet.

Se godt på disse bildene; om de skildrer aktivitet i kulde og sny så varmer de sjela.
Ved at æ sjøl har vært både barn, far og bestefar på ski så kjenner jeg meg godt igjen i kunstverkene. Og skal æ velge noen favorittbilda må det bli av barnebarn og besteforeldre på skitur. Det er et motto som sier ”Barn på ski er glade barn” Det er sikkert riktig. Men æ har et nytt motto åsså:” Barn på ski har glade besteforeldre” Det kan æ skrive under på!