Fjellregel nr 11 - Finn alltid en trygg parkeringsplass

(Dette støkke er tidligere trøkka i DNT sitt magasin "Fjell & Vidde" , mars 2009)

Midt på vinteren. Kaldt og klart. Mye vind. Bra med sny. Men få parkeringsplassa. Ingen parkeringsplassa, rettere sagt. Vi – Harald & Harald & mæ sjøl – kjøre fram og telbake på veien på jakt etter en plass kor vi kan sette bilen fra oss. Har tenkt oss på en eller anna topp; ikkje så nøye med kor det e, bare vi finn en plass å sette bilen. Kan jo ikkje parkere på riksveien, det skulle vel ta sæ ut? Ka vil lensmannen si tel nokka slikt? Nei, vi må nok finne en ordentlig plass å parkere.

Her! Her er det jo et lite hus med masse plass rundt sæ. Der må vi da kunne stå? Og se de to tvillingtoppan der innerst i dalen!! Dette blir toppers! ”Guta; her går vi!”

Men kanskje vi sku spørre om parkering først, no bare sånn for syns skyld? Det e kanskje ikkje så lurt å bare sette bilen fra sæ. Det ryk jo av pipa og da e det vel også noen hjemme. ”Arne-Wilhelm, stikk inn og snakk med folkan du, så begynne vi å gjøre klart her ute!”

Æ går ut av bilen, går over tunet, banke snyen av skoan, ”knackar på dørren” og vente. No reply. Så åpne æ ytterdøra, går stille innover en smal gang, høre fra rommet innenfor at det ei sportsoverføring i fjernsynet, banke forsiktig på døra inn til rommet, høre at det blir sagt ”ja”, åpne døra, tar av mæ hua og går inn. Der ligg det en mann på sofaen. Foran sæ har han en kopp kaffe – det ryk av koppen-, ei termoskanne og ei skål med twist på bordet. Han bruke bukseseler, breie gråe bukseseler. Han ser på TV, det er så vidt han ser mot mæ i det æ kommer inn. Æ tenke: ”Fan kor mange rare observasjona som no går rett ned på harddisken; e det et varsel om et eller anna ?” Så slår det mæ; det e Twin Peaks! Ikkje bare tvillingtoppan der ute, men huset, trappa, gangen, twisten, TV-en, bukseselan, fyren. Alt føles plutselig bare som Twin Peaks!

Men æ spør no: ”God dag, god dag. Du skjønne; vi hadde tenkt oss på fjellet og så lurte vi på om …” Æ trur ikkje æ fikk fullført før han begynte å svare. Og for et svar: ”Parkering, det kan du ta dæ fan på at det skal det ikkje bli nokka av! Æ e så forbanna plaga utav alt slags folk som kommer her og parkere så æ ikkje kommer mæ ut!” No har han velta sæ på sida der han ligg i sofaen.

Huff, huff; så e altså forutanelsen riktig. Det er Twin Peaks! På ordentlig! Æ fortsette: ”Men vi har jo bare en bil og vi parkere slik at ……..!” Nok en gang avbryt han: ” Og de hælvetes idiotan som fær på toppa og i dala og utløse både sknyskre og elendighet. Ikkje fan om æ skal bidra tel slikt. Nei kom dokker vekk herfra !”

Aldri, aldri i mitt liv e æ blitt huta slik av gårde fra nokka sted. Ikkje en gang da æ tidlig på 80-tallet blei nækta adgang på ”Rorbua” i Tromsø, bare fordi æ kom i skade for å kommentere dørvakta sin uniform – eller rettere sagt påpeke mangel på striper på buksen, ringa på jakkeerman og stjerne på jakkeslaget. Og rask som æ e – etter noen minutters videre utskjelling fra fyren som blei mer og mer oppreist fra det stabile sideleiet – trekk æ den konklusjonen at her kan vi nok ikkje parkere. Æ trekk mæ tilbake, åpne døra til gangen og ser at fyren atter har inntatt horisontalen i sofaen. Så sir æ adjø og skynde mæ ut samme vei som æ var kommet inn.

Harald & Harald på yttersida har vel skjønt tegninga, så lang tid som æ var blitt der inne. Æ får bare sagt at dette e ikkje nokka blivende sted og sætt mæ inn i bilen. Så kjøre vi videre.

I neste dalføre forsøke vi oss ved et anna hus. Det blir ei heilt annerledes historie. Vennlige folk som faktisk hadde truffe oss en gang på Jiekkevarre. ”Parkere, ja kan dokker vel skjønne. Vær så god. Og god tur, guta.”………………

Det blei en fin tur opp tel en fin fjelltopp. Kaldt vær, mykkje vind og krevende nedkjøring. Knaill og fall. Blonase som seinere hovna opp til potet type Rød Pimpernell. Men fin tur. Om ettermiddagen dro vi tel Filmcampen kor vi overnatta. Lagde oss god mat, tok badstu og hadde det vældi fint. Utpå kvelden gikk vi ned i den store hallen og så på at ”Kill Buljo-folka” holdt på å skyte ei scene fra den nye filmen ”Død snø”. Det var ei grusom scene. Masse blod og et ansikt som gjorde noen grusomme grimasa og kor hodet til sist blei slitt tvers av. Helt forferdelig. Etter ei stund så syntes æ faktisk at æ dro kjensel på det grusomme ansiktet. Liksom æ hadde sett det nylig, men æ klarte ikkje å plassere det helt. Ikkje da. Ikkje før æ kom hjem på søndagskvelden. Og da skjønte æ jo at æ blanda sammen litte grann. For det va jo bare ei maska!