En gang var jeg på konsert i Kulturhuset i Tromsø sammen med to barn. Foreldrene deres var flyktninger som var kommet hit noen år tidligere. Barna hadde på ganske kort tid blitt en del av samfunnet her - ikke minst språklig; de forsto og snakka samme språk som jeg og andre innfødte her på stedet.
På scenen sto Gustav Lorentzen (”Ludvigsen”) og Trygve Thue (”Tyggen Tut”) m.fl. Det var en veldig fin konsert; morsom, alvorlig, tankevekkende, musikalsk, lekende. Salen var på det nærmeste fullsatt av barn m/foreldre – ikke foreldre m/barn. En låt - eller rettere sagt en seanse – husker jeg spesielt godt: ”Barn har rett”. Gustav Lorentzen fikk alle barna i salen til å reise seg, hoppe og danse og synge av full hals: ”Barn har rett. Barn har rett – rett og slett!”
Det var sterkt, også for meg og mine venner. De to, som sammen med sine foreldre hadde kommet seg vekk fra hjemlandets kaos, krig og forfølgelse og som nå var en trygg og god familie i det norske samfunn, sto ved siden av meg og sang og sang og sang: ”Barn har rett - rett og slett! ” sammen med alle andre barna i salen…………..
Etter siste Stortingsvalg, er det nå varslet innstramminger i norsk asylpolitikk. Dette er fulgt opp av en relativt omfattende debatt med bokutgivelser, debattmøter, innlegg i media og på ulike blogger, kommentarer på lederplass i diverse aviser osv. Ett eksempel på denne debatten er oppmerksomheten rundt boka ”Ekstremistan”, skrevet av Aslak Nore.
Blant mange er det stor forståelse for at det nå kommer ei innstramming. Både på høyre- og venstresida i politikken hører man i økende grad at vi nå må ta strengere kontroll med hvem som kommer hit, slik at ikke vår samfunnsmodell forvitrer heilt og ender opp i et kaos av lykkejakt, ekstremisme, kriminalitet, dyrking av subkulturer og det som enda verre er. Bare noen få politiske partier har hittil tort å løfte kritiske røster til dette; de fleste partier ser mer ut til å tenke på hvordan upopulære holdninger kan gå ut over oppslutning ved neste valg.
Jeg kan mene mye om denne debatten, men her og nå er det ett forhold som jeg synes er viktigere enn de andre. I forbindelse med de bebudede innstramminger, skal også behandlinga av mindreårige flyktninger og asylsøkere skjerpes. De skal i større grad enn tidligere behandles individuelt fra sak til sak, og ikke som ei spesiell gruppe. De skal utsettes for strengere kontroll, nærmere undersøkelser, raskere hjemsendelser. Dette skal igjen virke avskrekkende for de store horder av potensielle mindreårige urettmessige flyktninger som i løpet av kort tid kan invadere og ødelegge landet vårt, slik at vi kan gi bedre hjelp til de som virkelig trenger det.
Huff, nå blei jeg kanskje en smule ironisk? Likevel; for meg er det viktig at vi også i asylpolitikken verner om holdningen at barn er ei spesiell gruppe, at ”barn er barn” og at ”barn har rett”. Jeg synes det er viktig og riktig at man forsøker å stoppe kyniske voksne som utnytter barn i for eksempel menneskesmugling. Jeg synes at man må gjøre hva man kan for å bekjempe kriminalitet og barns rolle i forbindelse med kriminalitet. Og jeg synes det er riktig at vi hjelper de som mest av alt trenger beskyttelse - også blant barn. Men jeg synes ikke det er riktig at vi nå forsøker å bekjempe uønskede utviklingstrekk gjennom en politikk som også kan komme til å straffe ofrene for dette – dvs. barna som søker asyl.
Flere flyktninger som jeg kjenner har fortalt om djup frykt for situasjoner som kan minne om noe av det de har vært gjennom før de flykta: politi, avhør, uniformer, kontroller, angiveri osv. I noen tilfeller vet jeg om barn som er blitt livredde for å gå på et vanlig kontor, etter direkte forfølgelse av seg sjøl og slektninger i hjemlandet. Og nå skal det altså bli slik i Norge, at i jakt på de urettmessige asylsøkere er vi villige til å påføre ytterligere traumer hos barn gjennom omfattende avhør, undersøkelser, etterretning osv.
De fleste er vel enige om at det er nødvendig at barn over heile verden må ha særskilt beskyttelse. FN har gjennom en lang prosess utviklet ”FNs konvensjon om barnets rettigheter”, en konvensjon som Norge tiltrådte i 1991. Ei innstramming av norsk asylpolitikk vil sikkert ikke være i konflikt med dette. Likevel; kan vi med god samvittighet begynne og behandle asylsøkende barn som ”små voksne”? Vil vi virkelig utsette barn som har opplevd kynisk maktbruk og manipulering fra voksne for nye omganger med maktbruk, forhør, undersøkelser og etterretning?
Skal vi ikke heller ta imot barn som barn, og bekjempe kriminalitet, utnytting og manipulering av barn med virkemidler som vi kan stå inne for fullt og helt? Så kan barn fortsatt være barn her i landet, uavhengig av hvor i verden de kommer fra og uavhengig av hva de har vært igjennom tidligere. Kanskje bør Gustav Lorentzen synge for oss en gang til at barn har rett? Eller - egentlig bør han kanskje synge: ”Barn har rettigheter – rett og slett!”
onsdag 2. desember 2009
mandag 27. april 2009
Fjellregel nr 11 - Finn alltid en trygg parkeringsplass
(Dette støkke er tidligere trøkka i DNT sitt magasin "Fjell & Vidde" , mars 2009)
Midt på vinteren. Kaldt og klart. Mye vind. Bra med sny. Men få parkeringsplassa. Ingen parkeringsplassa, rettere sagt. Vi – Harald & Harald & mæ sjøl – kjøre fram og telbake på veien på jakt etter en plass kor vi kan sette bilen fra oss. Har tenkt oss på en eller anna topp; ikkje så nøye med kor det e, bare vi finn en plass å sette bilen. Kan jo ikkje parkere på riksveien, det skulle vel ta sæ ut? Ka vil lensmannen si tel nokka slikt? Nei, vi må nok finne en ordentlig plass å parkere.
Her! Her er det jo et lite hus med masse plass rundt sæ. Der må vi da kunne stå? Og se de to tvillingtoppan der innerst i dalen!! Dette blir toppers! ”Guta; her går vi!”
Men kanskje vi sku spørre om parkering først, no bare sånn for syns skyld? Det e kanskje ikkje så lurt å bare sette bilen fra sæ. Det ryk jo av pipa og da e det vel også noen hjemme. ”Arne-Wilhelm, stikk inn og snakk med folkan du, så begynne vi å gjøre klart her ute!”
Æ går ut av bilen, går over tunet, banke snyen av skoan, ”knackar på dørren” og vente. No reply. Så åpne æ ytterdøra, går stille innover en smal gang, høre fra rommet innenfor at det ei sportsoverføring i fjernsynet, banke forsiktig på døra inn til rommet, høre at det blir sagt ”ja”, åpne døra, tar av mæ hua og går inn. Der ligg det en mann på sofaen. Foran sæ har han en kopp kaffe – det ryk av koppen-, ei termoskanne og ei skål med twist på bordet. Han bruke bukseseler, breie gråe bukseseler. Han ser på TV, det er så vidt han ser mot mæ i det æ kommer inn. Æ tenke: ”Fan kor mange rare observasjona som no går rett ned på harddisken; e det et varsel om et eller anna ?” Så slår det mæ; det e Twin Peaks! Ikkje bare tvillingtoppan der ute, men huset, trappa, gangen, twisten, TV-en, bukseselan, fyren. Alt føles plutselig bare som Twin Peaks!
Men æ spør no: ”God dag, god dag. Du skjønne; vi hadde tenkt oss på fjellet og så lurte vi på om …” Æ trur ikkje æ fikk fullført før han begynte å svare. Og for et svar: ”Parkering, det kan du ta dæ fan på at det skal det ikkje bli nokka av! Æ e så forbanna plaga utav alt slags folk som kommer her og parkere så æ ikkje kommer mæ ut!” No har han velta sæ på sida der han ligg i sofaen.
Huff, huff; så e altså forutanelsen riktig. Det er Twin Peaks! På ordentlig! Æ fortsette: ”Men vi har jo bare en bil og vi parkere slik at ……..!” Nok en gang avbryt han: ” Og de hælvetes idiotan som fær på toppa og i dala og utløse både sknyskre og elendighet. Ikkje fan om æ skal bidra tel slikt. Nei kom dokker vekk herfra !”
Aldri, aldri i mitt liv e æ blitt huta slik av gårde fra nokka sted. Ikkje en gang da æ tidlig på 80-tallet blei nækta adgang på ”Rorbua” i Tromsø, bare fordi æ kom i skade for å kommentere dørvakta sin uniform – eller rettere sagt påpeke mangel på striper på buksen, ringa på jakkeerman og stjerne på jakkeslaget. Og rask som æ e – etter noen minutters videre utskjelling fra fyren som blei mer og mer oppreist fra det stabile sideleiet – trekk æ den konklusjonen at her kan vi nok ikkje parkere. Æ trekk mæ tilbake, åpne døra til gangen og ser at fyren atter har inntatt horisontalen i sofaen. Så sir æ adjø og skynde mæ ut samme vei som æ var kommet inn.
Harald & Harald på yttersida har vel skjønt tegninga, så lang tid som æ var blitt der inne. Æ får bare sagt at dette e ikkje nokka blivende sted og sætt mæ inn i bilen. Så kjøre vi videre.
I neste dalføre forsøke vi oss ved et anna hus. Det blir ei heilt annerledes historie. Vennlige folk som faktisk hadde truffe oss en gang på Jiekkevarre. ”Parkere, ja kan dokker vel skjønne. Vær så god. Og god tur, guta.”………………
Det blei en fin tur opp tel en fin fjelltopp. Kaldt vær, mykkje vind og krevende nedkjøring. Knaill og fall. Blonase som seinere hovna opp til potet type Rød Pimpernell. Men fin tur. Om ettermiddagen dro vi tel Filmcampen kor vi overnatta. Lagde oss god mat, tok badstu og hadde det vældi fint. Utpå kvelden gikk vi ned i den store hallen og så på at ”Kill Buljo-folka” holdt på å skyte ei scene fra den nye filmen ”Død snø”. Det var ei grusom scene. Masse blod og et ansikt som gjorde noen grusomme grimasa og kor hodet til sist blei slitt tvers av. Helt forferdelig. Etter ei stund så syntes æ faktisk at æ dro kjensel på det grusomme ansiktet. Liksom æ hadde sett det nylig, men æ klarte ikkje å plassere det helt. Ikkje da. Ikkje før æ kom hjem på søndagskvelden. Og da skjønte æ jo at æ blanda sammen litte grann. For det va jo bare ei maska!
Midt på vinteren. Kaldt og klart. Mye vind. Bra med sny. Men få parkeringsplassa. Ingen parkeringsplassa, rettere sagt. Vi – Harald & Harald & mæ sjøl – kjøre fram og telbake på veien på jakt etter en plass kor vi kan sette bilen fra oss. Har tenkt oss på en eller anna topp; ikkje så nøye med kor det e, bare vi finn en plass å sette bilen. Kan jo ikkje parkere på riksveien, det skulle vel ta sæ ut? Ka vil lensmannen si tel nokka slikt? Nei, vi må nok finne en ordentlig plass å parkere.
Her! Her er det jo et lite hus med masse plass rundt sæ. Der må vi da kunne stå? Og se de to tvillingtoppan der innerst i dalen!! Dette blir toppers! ”Guta; her går vi!”
Men kanskje vi sku spørre om parkering først, no bare sånn for syns skyld? Det e kanskje ikkje så lurt å bare sette bilen fra sæ. Det ryk jo av pipa og da e det vel også noen hjemme. ”Arne-Wilhelm, stikk inn og snakk med folkan du, så begynne vi å gjøre klart her ute!”
Æ går ut av bilen, går over tunet, banke snyen av skoan, ”knackar på dørren” og vente. No reply. Så åpne æ ytterdøra, går stille innover en smal gang, høre fra rommet innenfor at det ei sportsoverføring i fjernsynet, banke forsiktig på døra inn til rommet, høre at det blir sagt ”ja”, åpne døra, tar av mæ hua og går inn. Der ligg det en mann på sofaen. Foran sæ har han en kopp kaffe – det ryk av koppen-, ei termoskanne og ei skål med twist på bordet. Han bruke bukseseler, breie gråe bukseseler. Han ser på TV, det er så vidt han ser mot mæ i det æ kommer inn. Æ tenke: ”Fan kor mange rare observasjona som no går rett ned på harddisken; e det et varsel om et eller anna ?” Så slår det mæ; det e Twin Peaks! Ikkje bare tvillingtoppan der ute, men huset, trappa, gangen, twisten, TV-en, bukseselan, fyren. Alt føles plutselig bare som Twin Peaks!
Men æ spør no: ”God dag, god dag. Du skjønne; vi hadde tenkt oss på fjellet og så lurte vi på om …” Æ trur ikkje æ fikk fullført før han begynte å svare. Og for et svar: ”Parkering, det kan du ta dæ fan på at det skal det ikkje bli nokka av! Æ e så forbanna plaga utav alt slags folk som kommer her og parkere så æ ikkje kommer mæ ut!” No har han velta sæ på sida der han ligg i sofaen.
Huff, huff; så e altså forutanelsen riktig. Det er Twin Peaks! På ordentlig! Æ fortsette: ”Men vi har jo bare en bil og vi parkere slik at ……..!” Nok en gang avbryt han: ” Og de hælvetes idiotan som fær på toppa og i dala og utløse både sknyskre og elendighet. Ikkje fan om æ skal bidra tel slikt. Nei kom dokker vekk herfra !”
Aldri, aldri i mitt liv e æ blitt huta slik av gårde fra nokka sted. Ikkje en gang da æ tidlig på 80-tallet blei nækta adgang på ”Rorbua” i Tromsø, bare fordi æ kom i skade for å kommentere dørvakta sin uniform – eller rettere sagt påpeke mangel på striper på buksen, ringa på jakkeerman og stjerne på jakkeslaget. Og rask som æ e – etter noen minutters videre utskjelling fra fyren som blei mer og mer oppreist fra det stabile sideleiet – trekk æ den konklusjonen at her kan vi nok ikkje parkere. Æ trekk mæ tilbake, åpne døra til gangen og ser at fyren atter har inntatt horisontalen i sofaen. Så sir æ adjø og skynde mæ ut samme vei som æ var kommet inn.
Harald & Harald på yttersida har vel skjønt tegninga, så lang tid som æ var blitt der inne. Æ får bare sagt at dette e ikkje nokka blivende sted og sætt mæ inn i bilen. Så kjøre vi videre.
I neste dalføre forsøke vi oss ved et anna hus. Det blir ei heilt annerledes historie. Vennlige folk som faktisk hadde truffe oss en gang på Jiekkevarre. ”Parkere, ja kan dokker vel skjønne. Vær så god. Og god tur, guta.”………………
Det blei en fin tur opp tel en fin fjelltopp. Kaldt vær, mykkje vind og krevende nedkjøring. Knaill og fall. Blonase som seinere hovna opp til potet type Rød Pimpernell. Men fin tur. Om ettermiddagen dro vi tel Filmcampen kor vi overnatta. Lagde oss god mat, tok badstu og hadde det vældi fint. Utpå kvelden gikk vi ned i den store hallen og så på at ”Kill Buljo-folka” holdt på å skyte ei scene fra den nye filmen ”Død snø”. Det var ei grusom scene. Masse blod og et ansikt som gjorde noen grusomme grimasa og kor hodet til sist blei slitt tvers av. Helt forferdelig. Etter ei stund så syntes æ faktisk at æ dro kjensel på det grusomme ansiktet. Liksom æ hadde sett det nylig, men æ klarte ikkje å plassere det helt. Ikkje da. Ikkje før æ kom hjem på søndagskvelden. Og da skjønte æ jo at æ blanda sammen litte grann. For det va jo bare ei maska!
torsdag 23. april 2009
Fildeling, open access og pirates!
Fakta 1: Iht. Aftenposten mandag 20. april viser en undersøkelse at fildelere er de som gjennomgående kjøper mest musikk.
Kommentar 1: Når plateselskap og andre går til rettslige skritt mot de som bedriver fildeling så bryter de også med en velkjent og velakseptert markedsstrategi: Man bør ikke gå til krig mot sine beste kunder.
Fakta 2: En bekjent av meg fortalte at han visste om noen som hadde lasta ned kart fra Pirate Bay.
Kommentar 2: Det er ikke bare musikk, film og spill som er gjenstand for fildeling og nedlasting. Også innen andre bransjer skjer fildeling i stadig stigende grad. Spørsmålet om fildeling er noe som kommer til å angå alle som leverer tjenester over nettet.
Fakta 3: Fortsatt i Aftenposten mandag 20.april. Der støtter Jarle Aarbakke , rektor ved Univ. i Tromsø, at forskning i stadig stigende grad publiseres åpent på internett . Dette kalles ”open access” og Aarbakke sier at om 100 år er tiden før og etter ”open access” som tiden før og etter Gutenberg.
Kommentar 3: Sterke ord! Dessuten tror jeg at jeg har rett i kommentar 1 og kommentar 2.
Konklusjon: Å kjempe mot fildeling og åpen distribusjon over nettet er verre enn å kjempe mot vindmøller. Vindmøllene skyter ikke tilbake, de bare står i veien. Platebransjens (og andre bransjers) manglende vilje til å tenke nye strategier gjør at de tar en stor risko for at markedet ”really will hit back”. Nå betyr ikke dette at jeg forsvarer Pirate Bay; jeg er fortsatt sterk tilhenger av at de kreative krefter som skaper innhold på nettet får betalt for dette. Men hvordan? I alle fall ikke ved å leke struts og forsøke å forby det som i markedet oppfattes som enkel, effektiv og hensiktsmessig teknologi. I det lange løp tror jeg at jussen blir nødt å forholde seg til moderne teknologi i større grad enn at teknologien må tilpasse seg gammel juss.
Og så: Det er sikkert noen som vil si at dersom vi aksepterer at utviklinga går sin gang så må vi også akseptere andre sterke negative utviklingstrekk i samfunnet (narkotika, crime, dopingjuks m.m ). ” Nei, nei sier jei!” Det er stor forskjell på teknologisk utvikling og moralsk forfall. Utfordringa vår er å kunne ha fleire tanker i hodet samtidig: både tenke nytt og ansvarlig samtidig. Det synes jeg verken platebransjen eller piratene gjør, om enn på hver sin måte!
Kommentar 1: Når plateselskap og andre går til rettslige skritt mot de som bedriver fildeling så bryter de også med en velkjent og velakseptert markedsstrategi: Man bør ikke gå til krig mot sine beste kunder.
Fakta 2: En bekjent av meg fortalte at han visste om noen som hadde lasta ned kart fra Pirate Bay.
Kommentar 2: Det er ikke bare musikk, film og spill som er gjenstand for fildeling og nedlasting. Også innen andre bransjer skjer fildeling i stadig stigende grad. Spørsmålet om fildeling er noe som kommer til å angå alle som leverer tjenester over nettet.
Fakta 3: Fortsatt i Aftenposten mandag 20.april. Der støtter Jarle Aarbakke , rektor ved Univ. i Tromsø, at forskning i stadig stigende grad publiseres åpent på internett . Dette kalles ”open access” og Aarbakke sier at om 100 år er tiden før og etter ”open access” som tiden før og etter Gutenberg.
Kommentar 3: Sterke ord! Dessuten tror jeg at jeg har rett i kommentar 1 og kommentar 2.
Konklusjon: Å kjempe mot fildeling og åpen distribusjon over nettet er verre enn å kjempe mot vindmøller. Vindmøllene skyter ikke tilbake, de bare står i veien. Platebransjens (og andre bransjers) manglende vilje til å tenke nye strategier gjør at de tar en stor risko for at markedet ”really will hit back”. Nå betyr ikke dette at jeg forsvarer Pirate Bay; jeg er fortsatt sterk tilhenger av at de kreative krefter som skaper innhold på nettet får betalt for dette. Men hvordan? I alle fall ikke ved å leke struts og forsøke å forby det som i markedet oppfattes som enkel, effektiv og hensiktsmessig teknologi. I det lange løp tror jeg at jussen blir nødt å forholde seg til moderne teknologi i større grad enn at teknologien må tilpasse seg gammel juss.
Og så: Det er sikkert noen som vil si at dersom vi aksepterer at utviklinga går sin gang så må vi også akseptere andre sterke negative utviklingstrekk i samfunnet (narkotika, crime, dopingjuks m.m ). ” Nei, nei sier jei!” Det er stor forskjell på teknologisk utvikling og moralsk forfall. Utfordringa vår er å kunne ha fleire tanker i hodet samtidig: både tenke nytt og ansvarlig samtidig. Det synes jeg verken platebransjen eller piratene gjør, om enn på hver sin måte!
tirsdag 21. april 2009
Skal vi standardisere naturen?
For ei stund siden leste jeg en liten notis om at produksjon av røkt pinnekjøtt og noen andre særnorske matprodukter ville bli gjenstand for en grundig vurdering, på bakgrunn av felles europeiske regler og direktiv for mat og matproduksjon. ”Nok et håpløst standardiseringsforsøk”, tenke jeg straks. På linje med direktiver for vannkvalitet i norske høyfjell, rømningsveier i hytter og koier som knapt gir tak over hode, sandkornstørrelser i lekesand, krumning på agurk, forbud mot gårdsslaktning, etc. Direktiver som tar utgangspunkt i at verden er den samme og utfordringene er de samme, enten man bor i Strasbourg, Düsseldorf, Manchester, Brüssel, Amsterdam, Oslo, Tromsø, Storsteinnes eller i Vangsvik.. Og som kan synes å ha det ambisiøse mål å standardisere naturen og naturproduktene vi omgir oss med.
Men hvor blir standardiseringen og direktivene av når det kommer til teknologien? Ikke det at jeg ønsker ensretting og monopolisering i teknologimarkedet, snarere tvert imot. Jeg ønsker at næringsliv, forbrukere og samfunn virkelig skal ha valgmuligheter når det gjelder å bestemme sin teknologiske hverdag, enten det gjelder kabelfjernsyn, telefoni, breibånd, kjøkkenapparater osv. Men hvorfor er det nødvendig å ha en batterilader for hver elektronikk-enhet man har i huset? For mobiltelefonen, mp3-spilleren, datamaskinen, barbermaskinen, hårklipperen, tannbørsten, ektefellens mobiltelefon, plansliperen, drillen, fotoapparatet, vinflaskeåpneren osv.? Og hvorfor er det slik at den riktige batteriladeren aldri ligger der den skal når man virkelig har bruk for den?
Og når jeg først er i gang: hvorfor fokuserer man på å standardisere naturen - som aldri lar standardisere – og ikke standardisere teknologien – som virkelig lar seg standardisere? Kan det ha noe med penger, leverandørmakt og forbrukermakt å gjøre? Eller kan det handle om at å standardisere teknologien er så lett at det bryr man seg egentlig ikke om. Og så fokuserer man heller på de umulige oppgaver som gir bedre grunnlag for utvidete kontrollordninger, flere forordninger og mer byråkrati?
Tenker jeg en tidlig morran på badet mens jeg febrilsk leiter etter laderen til nesehårsklipperen.
Men hvor blir standardiseringen og direktivene av når det kommer til teknologien? Ikke det at jeg ønsker ensretting og monopolisering i teknologimarkedet, snarere tvert imot. Jeg ønsker at næringsliv, forbrukere og samfunn virkelig skal ha valgmuligheter når det gjelder å bestemme sin teknologiske hverdag, enten det gjelder kabelfjernsyn, telefoni, breibånd, kjøkkenapparater osv. Men hvorfor er det nødvendig å ha en batterilader for hver elektronikk-enhet man har i huset? For mobiltelefonen, mp3-spilleren, datamaskinen, barbermaskinen, hårklipperen, tannbørsten, ektefellens mobiltelefon, plansliperen, drillen, fotoapparatet, vinflaskeåpneren osv.? Og hvorfor er det slik at den riktige batteriladeren aldri ligger der den skal når man virkelig har bruk for den?
Og når jeg først er i gang: hvorfor fokuserer man på å standardisere naturen - som aldri lar standardisere – og ikke standardisere teknologien – som virkelig lar seg standardisere? Kan det ha noe med penger, leverandørmakt og forbrukermakt å gjøre? Eller kan det handle om at å standardisere teknologien er så lett at det bryr man seg egentlig ikke om. Og så fokuserer man heller på de umulige oppgaver som gir bedre grunnlag for utvidete kontrollordninger, flere forordninger og mer byråkrati?
Tenker jeg en tidlig morran på badet mens jeg febrilsk leiter etter laderen til nesehårsklipperen.
mandag 20. april 2009
Innlegg ved åpning av Kristian Finboruds utstilling i Galleri Krane i Tromsø, mars 2009
”At dokker orke?” Sa en venn av mæ forleden.
”Orke ka da? ” spurte æ med et forferdelsens blikk i auan.
”Alle denne skigåinga! ” Svarte han. ”Kvær helg og ofte mett i uka åsså. Tunge sækka, bratte bakka, lange tura, svette kroppa, ømme legga, trøtte lår, gnagsår på hællan, blodsmak i kjeften solskade på auan, frostbett på kinnan. At dokker orke! Livet e jo så mye mye mer enn å gå rundt i et frivillig slit både i tide og i utide!” Sa han. Vi sto på ett av byens vannhull og kosa oss med ei hall bajer i glasset.
”Stakkars!” Tænkte æ. Skjønne han ikkje at å gå på skitur er nokka langt mer enn å bare slite. Skjønne han ikkje at å gå på ski på mange måte romme alle opplevelsa som gjør at man føle at man leve. Å slite sæ opp en bratt motbakke for så å suse ned samme veien i ei hælvetes fart, mens blodet bruse gjennom åran som det skulle være sjølveste Målselvfossen vi hadde innabords. Stå på en topp å skue utover noen av de vakreste kunstverk som øyet kan forestille sæ. Kunstverk så sterk at noen synes at dette må det være ei spesiell kraft som står bak og så sterk at noen synes at det er så vakkert at det umulig kan stå ei kraft bak. Gå på tur i fellesskap med venna, kollega, familie. Eller gå mutters aleina. Føle sæ stor i ensomheten og ensom i storheten. Være redd like før man hiv sæ utafor den bratteste bakken man noensinne kan tenke sæ. Puste letta ut når man er nede. Kjenne en ulidelig glede når man går på skitur med barn eller barnebarn like bak huset og når de små høylytt rope: Se her ka æ klare bestefar. Ferdes. Ferdes på tur. Ferdes med omtanke. Troms Turlag har et fint motto: Vi ferdes med omtanke. Det er et fint motto, synes æ . Omtanke for naturen, omtanke for hverandre, omtanke for andre. Det er jo opplevelse og ikkje slit som e det mest fremtredende. Stakkars fyr, tenkte æ. Skjønne han ikkje det???
Nei han skjønne kanskje ikkje det. Han har kanskje ikkje interesse av å skjønne det heller. Og det kan jo noen ganga være greitt nok. Han treng jo ikkje være nokka dårlig menneske av den grunn, kanskje det telogmed er bra at ikkje alle dele samme interessa? Men likevel: e no vi så god å fortelle om opplevelsen, om frykten, om spenninga, om gleden, om følelsen når vi er på tur? Er vi ikkje mest opptatt av å fortelle de såkalt ytre trekk av turen. Kor bratt vi gikk, kor langt vi gikk, kor fort vi gikk, kor mange kilo vi hadde på ryggen, ka slags gørr-tex jakke vi brukte, kordan GPS-en hjalp oss ut av knipa, osv. Kort sagt kor tøft det va. Feie vi ikkje opplevelsen og den indre skifølelsen under teppet til fordel for en mer macho-prega beskrivelse av en av våre store lidenskaper? Og når vi først forsøke å snakke om opplevelsen, så gjør vi det i et stammespråk som er mer egnet til å ekskludere enn å inkludere andre i opplevelsen. No er det ikkje tel dokker andre som æ stille dette spørsmålet: det er like mye tel mæ sjøl. Når vi først står her i lokalan tel glass-krane synes æ det e en herrlig følelse å kunne kaste stein i glasshuset så det single i både vegga og tak.
Æ har vært mye med i Troms Turlag og i Den Norske Turistforening. Det er en fin organisasjon, synes jeg. Der kan vi dyrke vår interesse for et enkelt friluftsliv generelt og for skigåing i ulike forma spesielt. Men også her bærer vi til en viss grad med oss denne tradisjonen om beskrivelse av yte faktorer. I si tid laga DNT et strategidokument som het : ”Friluftsliv og glede.” Den blei etter ei tid avløst av et revidert dokument som het : ”Friluftsliv er glede”. Jeg var sjøl med på å utforme og vedta dette. I ettertid gjorde jeg et søk om hvor mange ganger ordet ”glede” forekom i disse dokumenter : To ganger. En gang i hvert dokument. Det var i overskrifta. No less no more.
Altså: vi er kanskje ikkje de beste til å formidle opplevelsen, gleden, spenninga, frykten, følelsen. Vi er kanskje ikkje de beste til å fortelle de indre historiene om hva skigåing egentlig er. Derfor kan vennen min si:” At dokker orke!” Og så tar vi oss et glass øl tel!
Men så kommer det altså en som med enkle virkemidler: En karakteristisk strek, noen frodige figurer, lett gjenkjennelige situasjoner , og en intens fargebruk – og noen ganger ledsaget av en treffende kommentar - klarer å gjengi turen og naturen og beskriver det indre landskapet i turlivet på en måte som virkelig forteller hva det dreier seg om : opplevelse, glede, spenning, osv. Kristian Finborud gir etter mitt syn et viktig bidrag i å formilde det som mange av oss kan oppleve i friluftslivet. Ikke bare formidler han det til andre- for det tror jeg virkelig at han gjør - men det er så tatt på kornet at han egentlig forteller oss skiturinteresserte historia om oss sjøl.
Æ kan ikkje så mye om kunst og kunstteknikker, anna enn at æ vet når æ like et kunstverk. Dette her like æ. Og mer enn det. Æ blir egentlig litt tent eller skal man si litt hypp (fortsatt brann i gammel mann) av å se på bildan. Ho Nina Witosjek har sagt at ”naturen er nordmenns erogene sone”. Det kan jo være mye i det. Han Kristian Finborud beskriver denne sona på en veldi sexy måte, synes æ.
Så noen facts: Han KF er født i Porsgrunn og bosatt i Voss. Han er utdanna ved Skien Tegne- og Maleskole og ved Statens Høgskole for Kunsthåndverk og Design i Bergen i tidsrommet 1983.1988. Siden debuten i Porsgrunn Kunstforening i 1988 har han hatt en rekke utstillinger over store deler av landet; bl.a. på Finse 1222, på Turtagrø, og nå i Galleri Krane i Tromsø, i byen som arrangerte verdens første skirenn på midten av 1800-tallet.
Se godt på disse bildene; om de skildrer aktivitet i kulde og sny så varmer de sjela.
Ved at æ sjøl har vært både barn, far og bestefar på ski så kjenner jeg meg godt igjen i kunstverkene. Og skal æ velge noen favorittbilda må det bli av barnebarn og besteforeldre på skitur. Det er et motto som sier ”Barn på ski er glade barn” Det er sikkert riktig. Men æ har et nytt motto åsså:” Barn på ski har glade besteforeldre” Det kan æ skrive under på!
”Orke ka da? ” spurte æ med et forferdelsens blikk i auan.
”Alle denne skigåinga! ” Svarte han. ”Kvær helg og ofte mett i uka åsså. Tunge sækka, bratte bakka, lange tura, svette kroppa, ømme legga, trøtte lår, gnagsår på hællan, blodsmak i kjeften solskade på auan, frostbett på kinnan. At dokker orke! Livet e jo så mye mye mer enn å gå rundt i et frivillig slit både i tide og i utide!” Sa han. Vi sto på ett av byens vannhull og kosa oss med ei hall bajer i glasset.
”Stakkars!” Tænkte æ. Skjønne han ikkje at å gå på skitur er nokka langt mer enn å bare slite. Skjønne han ikkje at å gå på ski på mange måte romme alle opplevelsa som gjør at man føle at man leve. Å slite sæ opp en bratt motbakke for så å suse ned samme veien i ei hælvetes fart, mens blodet bruse gjennom åran som det skulle være sjølveste Målselvfossen vi hadde innabords. Stå på en topp å skue utover noen av de vakreste kunstverk som øyet kan forestille sæ. Kunstverk så sterk at noen synes at dette må det være ei spesiell kraft som står bak og så sterk at noen synes at det er så vakkert at det umulig kan stå ei kraft bak. Gå på tur i fellesskap med venna, kollega, familie. Eller gå mutters aleina. Føle sæ stor i ensomheten og ensom i storheten. Være redd like før man hiv sæ utafor den bratteste bakken man noensinne kan tenke sæ. Puste letta ut når man er nede. Kjenne en ulidelig glede når man går på skitur med barn eller barnebarn like bak huset og når de små høylytt rope: Se her ka æ klare bestefar. Ferdes. Ferdes på tur. Ferdes med omtanke. Troms Turlag har et fint motto: Vi ferdes med omtanke. Det er et fint motto, synes æ . Omtanke for naturen, omtanke for hverandre, omtanke for andre. Det er jo opplevelse og ikkje slit som e det mest fremtredende. Stakkars fyr, tenkte æ. Skjønne han ikkje det???
Nei han skjønne kanskje ikkje det. Han har kanskje ikkje interesse av å skjønne det heller. Og det kan jo noen ganga være greitt nok. Han treng jo ikkje være nokka dårlig menneske av den grunn, kanskje det telogmed er bra at ikkje alle dele samme interessa? Men likevel: e no vi så god å fortelle om opplevelsen, om frykten, om spenninga, om gleden, om følelsen når vi er på tur? Er vi ikkje mest opptatt av å fortelle de såkalt ytre trekk av turen. Kor bratt vi gikk, kor langt vi gikk, kor fort vi gikk, kor mange kilo vi hadde på ryggen, ka slags gørr-tex jakke vi brukte, kordan GPS-en hjalp oss ut av knipa, osv. Kort sagt kor tøft det va. Feie vi ikkje opplevelsen og den indre skifølelsen under teppet til fordel for en mer macho-prega beskrivelse av en av våre store lidenskaper? Og når vi først forsøke å snakke om opplevelsen, så gjør vi det i et stammespråk som er mer egnet til å ekskludere enn å inkludere andre i opplevelsen. No er det ikkje tel dokker andre som æ stille dette spørsmålet: det er like mye tel mæ sjøl. Når vi først står her i lokalan tel glass-krane synes æ det e en herrlig følelse å kunne kaste stein i glasshuset så det single i både vegga og tak.
Æ har vært mye med i Troms Turlag og i Den Norske Turistforening. Det er en fin organisasjon, synes jeg. Der kan vi dyrke vår interesse for et enkelt friluftsliv generelt og for skigåing i ulike forma spesielt. Men også her bærer vi til en viss grad med oss denne tradisjonen om beskrivelse av yte faktorer. I si tid laga DNT et strategidokument som het : ”Friluftsliv og glede.” Den blei etter ei tid avløst av et revidert dokument som het : ”Friluftsliv er glede”. Jeg var sjøl med på å utforme og vedta dette. I ettertid gjorde jeg et søk om hvor mange ganger ordet ”glede” forekom i disse dokumenter : To ganger. En gang i hvert dokument. Det var i overskrifta. No less no more.
Altså: vi er kanskje ikkje de beste til å formidle opplevelsen, gleden, spenninga, frykten, følelsen. Vi er kanskje ikkje de beste til å fortelle de indre historiene om hva skigåing egentlig er. Derfor kan vennen min si:” At dokker orke!” Og så tar vi oss et glass øl tel!
Men så kommer det altså en som med enkle virkemidler: En karakteristisk strek, noen frodige figurer, lett gjenkjennelige situasjoner , og en intens fargebruk – og noen ganger ledsaget av en treffende kommentar - klarer å gjengi turen og naturen og beskriver det indre landskapet i turlivet på en måte som virkelig forteller hva det dreier seg om : opplevelse, glede, spenning, osv. Kristian Finborud gir etter mitt syn et viktig bidrag i å formilde det som mange av oss kan oppleve i friluftslivet. Ikke bare formidler han det til andre- for det tror jeg virkelig at han gjør - men det er så tatt på kornet at han egentlig forteller oss skiturinteresserte historia om oss sjøl.
Æ kan ikkje så mye om kunst og kunstteknikker, anna enn at æ vet når æ like et kunstverk. Dette her like æ. Og mer enn det. Æ blir egentlig litt tent eller skal man si litt hypp (fortsatt brann i gammel mann) av å se på bildan. Ho Nina Witosjek har sagt at ”naturen er nordmenns erogene sone”. Det kan jo være mye i det. Han Kristian Finborud beskriver denne sona på en veldi sexy måte, synes æ.
Så noen facts: Han KF er født i Porsgrunn og bosatt i Voss. Han er utdanna ved Skien Tegne- og Maleskole og ved Statens Høgskole for Kunsthåndverk og Design i Bergen i tidsrommet 1983.1988. Siden debuten i Porsgrunn Kunstforening i 1988 har han hatt en rekke utstillinger over store deler av landet; bl.a. på Finse 1222, på Turtagrø, og nå i Galleri Krane i Tromsø, i byen som arrangerte verdens første skirenn på midten av 1800-tallet.
Se godt på disse bildene; om de skildrer aktivitet i kulde og sny så varmer de sjela.
Ved at æ sjøl har vært både barn, far og bestefar på ski så kjenner jeg meg godt igjen i kunstverkene. Og skal æ velge noen favorittbilda må det bli av barnebarn og besteforeldre på skitur. Det er et motto som sier ”Barn på ski er glade barn” Det er sikkert riktig. Men æ har et nytt motto åsså:” Barn på ski har glade besteforeldre” Det kan æ skrive under på!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
