Skitur i Tromsø-området.

Å gå på skitur i Tromsø-området er ikke only-only. Det er et helsikes slit!

Hver kveld før en ny tur må alt av utstyr sjekkes og gjennomgås. Så lages matpakke som legges i kjøleskapet, termosen settes fram og ei halv plata firkløver legges på kjøkkenbenken før man kryper til køys straks Barne-TV er ferdig.

Neste dag; før fanden har fått på sine sko er det så å stå opp, gnikke sukat utav øynene, ta på seg ullundertøy, spise frokost, trekke te på termosen, gjøre sekken helt klar (husk firkløveren), pakke skiutstyret, sko og ryggsekk i bilen, hente turkompisen og så kjøre trygt og forsiktig til bestemmelsesstedet.

Der starter turen. Først er det steintungt opp noen bratte bakker i en helt uframkommelig og gjengrodd skog, så blir det litt lettere, men til gjengjeld kjenner man at det der helsikes gnagsåret på venstre hæl er nå fortsatt ikke helt bra.   Så kommer fjellet og de ordentlige bakkene. Ikke bare en bakke, men bakke etter bakke etter bakke. Skal det aldri ta slutt?

Det blåser og er kaldt på toppene

Langt om lenge er toppen der.  Da er det å skifte til tørt undertøy; fy fan hvor kaldt det er. Så ta skifellene av skiene, stramme skoene, ta på hjelm og kjørebriller og nyte to stivfrosne brødskiver med hhv. ost  og agurk. Resten av pålegget blåste bort i vinden. Men sammen med varm te fra koppen til  kroppen er det ikke så verst, har det ikke vært for at fingrene mer kjennes som istapper som nårsomhelst kan knekke og falle fra resten av handa.

Så kommer nedkjøringa. Det går i tusen – knas. Går rett på trynet i første snøskavla som ikke var der på oppturen; i alle fall var det ingen som la merke til den.  Nedkjøringa fortsetter og nå er det skikkelig artig hadde det ikke vært for at lårene fylles med så mye melkesyre at det kanskje hadde vært riktigere å være på meieriet enn på fjellet ?

Hvor ble det av alle de lange bakkene nå da?  Ikke før man har starta nedkjøringa så er det over; skogkanten står plutselig der som en vegg og for å komme videre gjennom skogen må man  være en kombinasjon av slangemenneske og stankelbein. Hvis kjøring nedover fjellsida kan karakteriseres som fartsdisiplin, er løypa gjennom skogen mer som mikroslalåm å regne.

Men man kommer seg ned etter flere ublide møter med det som kunne ha vært god peisved dersom folk hadde giddet å fyre mer med ved. Vel nede pakkes ski og sekk og  staver i bilen før man  sakte og forsiktig kjører hjem. Det er fint å ha bilrattet å holde i for da faller man ikke sammen hver gang man glipper med øynene. Vel hjemme plasseres sko og klær i tørkeskapet. Det lukter boknafisk og passer godt til dagens middagsrett.

Så er det dusj, en kopp varm te, middag (der kom boknafisken) og Dagsrevyen, uten at man fikk med seg hva nyhetene av i dag egentlig var. Deretter:  samme prosedyre på nytt. Må sjekke utstyret, lage matpakke, gå tidlig til køys, stå grytidlig opp neste dag og så hele pakka nok en gang.

Det er et helsikes slit; både tungt, vanskelig og krevende, hele tida. Og alt dette - helg etter helg – bare på grunn av et håp om kanskje å treffe og imponere tre svenske kvinnelige sykepleiere som vi traff på en skitur her i området i 2008. Men de har jo ikke vært å se siden.  Kanskje de er reist hjem til Sverige? Sukk, sukk.

Laks er godt!

Det er noe av det beste man kan spise, synes jeg; avkokt laks m/agurksalat og rømmedressing til 17. mai, grilla laksefilet med potetsalat og friske grønnsaker en varm sommerdag , kvitløksgravet laks med sennepssaus og et glass akevitt til St. Hans eller når man kan forsyne seg med varmrøkt krydderlaks fra et innbydende julebord. Aller best er det kanskje en kald vinterdag når man i tre-fire timer har slitt seg opp på en fjelltopp, funnet litt ly, tatt på tørre klær, skjenket opp en kopp rykende varm te og så spist brødskiva med godt smør og røykalaks. Da er det få ting som kan måle seg med det; de eneste utfordrerne måtte i så fall være en mør reinsdyrfilet eller en god tallerken med ferske multer. Uansett; laks er noe av det beste som finnes, rett og slett.

Det synes jeg, og det synes mange med meg. Norsk laks er blitt en etterspurt matvare nesten over hele verden. Etter at det såkalte «oppdrettseventyret» startet for kanskje så mye som 50 år siden, har oppdrettsnæringa kontinuerlig økt både i geografisk omfang, produksjonsvolum, økonomisk viktighet, kvalitet osv .

Og vi som bor her, pluss et stort antall mennesker utlandet, har etterspurt og spist det som vi har ansett for å være sunn, miljøvennlig,  relativt rimelig og veldig god mat.

Så kommer det for en dag; næringa er kanskje ikke så sunn og så miljøvennlig som det vi har trodd. Først var det bruk av antibiotika for å hindre sjukdom, men ved hjelp av god forskning ble det problemet løst. Så er det kommet opp nye problemområder; rømming av laks fra oppdrettsanlegg, innblanding i villfiskstammen, lakselus og skadelige effekter av bekjempingsmidler, negative effekter for andre organismer i fjordene, brukskonflikter med annen næringsaktivitet (bl.a. fiskeri), smitte osv. Jeg føler det nærmest som at røykalaksen på brødskiva vokser i munnen på meg mens jeg hører og leser om alle problemene.

Jeg tenker tilbake på det som skjedde innen europeisk kjøttproduksjon for noen år siden. Problemer med kugalskap i England, bilder av belgiske kjøttokser som knapt kunne stå, overfylte kyllingfarmer osv. gjorde sitt til at jeg følte at det å spise kjøtt rett og slett ble frastøtende. Ikke fordi jeg var redd for å bli smitta, forurensa eller sjuk, men fordi det var så mye negativt om matproduksjonen at hele næringas omdømme ble kraftig svekka.

 «Tenk om noe liknende skjer med havbruksnæringa? Det kan jo bli katastrofe både miljømessig, samfunnsmessig, markedsmessig og for fiskespisende mennesker  overalt. Er det ikke mulig å gjøre noe med det slik at vi får ei helt rein næring som kan eksistere og levere topp produkter i mange, mange år framover?»

Næringa ser nok problemene, men det synes som at ønsket om god fortjeneste på kort sikt er større enn ønsket om skikkelig kraftig innsats for å utvikle ei langsiktig miljøvennlig næring. Forbedringa skjer i små skritt, og for hver forbedring synes det som at det kommer minst ett nytt problem.

Det er flere enn meg som tenker slik. Nå har kommunestyret i Tromsø fattet vedtak om at oppdrettsnæringa må inn i lukkede anlegg nettopp på grunn av de problemer jeg har nevnt her. Så kan man mene mye om saksforberedelser, om kommunen har myndighet til å fatte slikt vedtak, om næringsfiendlighet vs. næringsvennlighet, om politikere ikke heller skal fokusere på krav framfor å foreslå teknologiske løsninger  osv.  Men det som er viktig med kommunestyrets vedtak er at man sender ut noen sterke signaler om at næringa virkelig «må ta rev i seilene» både ut fra samfunnsinteresser, forbrukerinteresser og ikke minst ut fra ønsket om ei langsiktig og bærekraftig næring.

Da kommer reaksjonene. Fra «objektive» advokater (når hadde kystfiskerne tilgang til samme type juridisk kompetanse for å belyse problemene slik de ser det ?), fra politikere, fra kommentatorer og fra næringsorganisasjoner (bl.a. NHO). I sterke ordelag - til dels veldig sterke ordelag - fordømmer de både vedtaket, det juridiske grunnlaget, hensikten og realismen i vedtaket. Og så går ordet «næringsfiendtlig» igjen og igjen, både om vedtaket og om Tromsø kommune.

Her synes jeg kritikerne bommer.  Det er jo nettopp kommunen som viser ansvarlighet og næringsvennlighet ved at de fokuserer så sterkt på at utfordringene i oppdrettsnæringen må løses, ellers så kan næringa få store problemer på litt lenge sikt.  Sjøl om næringa nok til enhver tid forsøker å forbedre produksjonen, er det ofte slik at det ikke blir fart i omstilling før det blir stilt tydelige krav og at det er skarp konkurranse om best mulig produksjon iht. disse kravene. Skulle jeg ønske ei videre utvikling av det offentliges rolle for å bidra til positiv utvikling, er det at man fortsatt stiller strenge krav, samtidig som man gjennom gode insentivordninger belønner de som oppfyller dette.

Det kan jo ikke være i næringen og dens våpendrageres interesse at man gjentar og gjentar utsagnet om næringsfiendtlighet helt til fjordene er renset for reker, villfisk, planteliv, vannkvalitet og alt som det er verdt å beskytte. Mens det eneste som svømmer rundt i fjordene er infisert og uspiselig oppdrettsfisk som ingen vil kjøpe, samtidig som næringen sliter med både omdømme og økonomi.

Dette tenker jeg mens jeg håper på at myndigheter og næringa i samarbeid kan utvikle krav og løsninger som sikrer langsiktighet, miljøvennlighet og bærekraft i tiår etter tiår framover.

Og så drømmer jeg om en ny fjelltur der jeg sliter meg opp til toppen, finner ly for vinden, kler på meg tørt tøy, skjenker en kopp varm te og spiser ei brødskive med godt smør og røykalaks, produsert fra et miljøvennlig oppdrettsanlegg med null forurensing og null rømming.   

Noe av det beste som det går an å spise.

Universitetet i Tromsø - Take CARE !

Snøskredulykker som skader eller tar liv er alltid like meningsløse, uforståelige og tragiske. Derfor er det grunn til å stille spørsmål ved at Universitetet i Tromsø ikke viderefører det verdifulle målrettede skredinformasjonsarbeidet som er gjort de siste årene. Arbeidet er kanskje noe av det mest virkningsfulle som er gjort de siste årene for å øke kunnskapen, og derigjennom redusere antall snøskredulykker i fjellet i Nord-Norge.

Universitetet i Tromsø (UiT) etablerte i samarbeid med Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) for  3-4 år siden CARE – Center for Avalanche Research and Education. Dette er et senter for forskning, utdanning og formidling , knyttet til kunnskap om snøskred og snøskredfare.  Visjonen for senteret er «0 omkomne i snøskred i Norge», og senteret har til nå vært organisert som et multidisiplinært forskernettverk bestående av forskere/doktorgradsstudenter/studenter, samt en egen og målrettet innsats for formidling til folk flest av kunnskap og erfaringer fra virksomheten.

Nå er den spesifikke formidlingsfunksjonen terminert,  slik at videre kunnskapsformidling skal gjøres av forskerne som inngår i nettverket. Sjøl om vi ser at CARE-forskerne viderefører arbeidet med informasjonsmøter o.l., er det grunn til å frykte at informasjonsaktiviteten blir vesentlig svekket i tida framover. Dette kan gå særlig ut over opplysningsarbeidet ovenfor de som går på ski i fjellet men som har begrenset  kunnskap om problematikken.

Formidling et eget fag, og formidling utover det aller mest interesserte publikummet krever tid, tilstedeværelse og dialog  for å informere godt og virkningsfullt. Derfor mener jeg det er grunn til å reise spørsmålet om CARE kan bidra til å oppfylle visjonen om ”0 omkomne i snøskred i Norge” med ei slik organisering?

Jeg tviler på det.  

For en del år siden utmerket Troms fylke seg svært negativt på en nasjonal statistikk, statistikken over omkomne skiløpere i snøskred. Årsakene til dette var nok sammensatt: en kombinasjon av et sterkt økende antall mennesker i fjellet, lett tilgjengelige bratte fjell og manglende kunnskap om snøskred er kanskje de viktigste faktorene.

CARE har virkelig tatt tak i dette problemet. Ut fra visjonen har man i langt større grad enn andre hatt spesielt fokus på forhold knyttet til hver enkelt sin kunnskap om snø og snøskred, turforberedelser, observasjon, egne vurderinger, gruppepsykologi osv. «Den menneskelige faktor», kalles dette gjerne.  CARE har arbeidet ut fra dette fokus i en  erkjennelse av at det viktigste virkemidlet for å bekjempe snøskredulykker rett og slett er at folk ikke kommer opp i skredfarlige situasjoner når de er ute på tur. Forebygging av ulykker er det som virker aller best og den beste forebygging er økt kunnskap , økt bevissthet og økt aktsomhet.

De senere årene har det vært en betydelig forbedring når det gjelder akkurat dette; kunnskap, beredskap og aktsomhet.  Dette kommer bl.a. til uttrykk ved at det nå er omtrent like viktig for mange å sjekke snøvarsel og snøskredvarsel før tur som det er å sjekke værmelding, at folk sjekker snøforhold og «leser terrenget» og at folk opptrer med aktsomhet i langt større grad enn før.  CARE må ta mye av æren for dette, og det er et syn som jeg tror deles av mange som ferdes i fjellet.

Samtidig har vi de senere årene også sett ei utvikling med langt færre skredulykker i vår region.  Å gi CARE æren for dette alene er nok å ta hårdt i, men jeg er ikke i tvil om at CARE sin virksomhet har hatt positiv betydning også for dette.  

Oppslutningen om CARE sine publikumsarrangementer vitner også om dette; arrangementer om snø- og snøskredkunnskap har samlet flere hundre interesserte og motiverte tilhørere som har hatt ønske om å øke sin kunnskap om snøskred.

CARE og CARE sitt formidlingsarbeid har virkelig vært noe som oppfyller UiT sin målsetning om å tjene landsdelen. Arbeidet med sterk innsats også med formidling bør etter mitt syn videreføres i alle fall i en 10-års periode før man virkelig får evaluert resultater av satsingen .

Nå skal formidlingsaktiviteten altså ikke fokuseres like sterkt som før. Det er beklagelig. Jeg vil derfor oppfordre UiT til å «restarte» formidlingsaktiviteten så raskt som mulig. Det er ikke snakk om store penger og ressurser som må til for dette, og det burde være mulig å inngå strategisk samarbeid med andre utenforstående i reiseliv, offentlige virksomheter, organisasjoner osv. Jeg er rimelig sikker på at Hurtigruten, Sparebanken Nord-Norge, reiselivsoperatører og -organisasjoner, fylkeskommunen, kommunene, UNN, Turistforeningen og andre kan være interessert i et slikt prosjekt – sikkert også i et spleiselag. Det kan ta tid å få dette på plass, men UiT må ta dette ansvaret nå.

Jeg vil derfor oppfordre UiT til å «take care», ta denne «snøballen» nå og så jobbe aktivt med å lage et bredt samarbeid mellom mange aktører, til beste for bolyst, positiv livsutfoldelse og folkehelse for befolkning og tilreisende i vår region. 

PS. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg, bl.a. gjennom et langt liv på fjellet, er en god  venn (uten at vi tråkker dørstokkene ned hos hverandre) med han som har arbeidet i denne formidlingsstillingen. Mitt innlegg har ikke som formål å «tale hans sak» for stilling på UiT. Det jeg er opptatt av, er at funksjonen med formidling av kunnskap fra CARE til massene om snømassene i fjellene ivaretas, dvs. videreføres og utvikles, på best mulig måte. Så må UiT bestemme hvem som skal involveres i slikt.