Oppdragsforskning og forskningsoppdrag - om bl.a. SSB, FHF og etc.

Denne artikkelen handler mest om Fiskeri- og Havbruksnæringens Forskningsfond (FHF), men det som framkommer her har også paralleller til andre områder hvor «oppdragsforskning» finner sted.

Det «raser» en debatt i enkelte media om problemstillinger knyttet til offentlig oppdragsforskning og om dette kan kalles fri og uhildet kunnskapsproduksjon. Noe av dette kommer i kjølvannet av den såkalte SSB-saken, bl.a.  en kronikk i Aftenposten av Sigurd Bjørnestad 25. november (1).  

Mye annet av dette dreier seg om forskning finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond, FHF. Dette framkommer bl.a. som en stor sak i Morgenbladet 9. november (2), et debattinnlegg i Morgenbladet 10. november av Helene Ingierd (Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi) og Ingrid S Torp (De nasjonale forskningsetiske komiteene) i Morgenbladet 10. november (3), en leder i Aftenposten 19. november (4), en kronikk  av forskningssjef Tonje C. Osmundsen, NTNU Samfunnsforskning, 23. november (5) , og en  kronikk av adm. dir. i FHF, Geir Andreassen, 24. november (6).  Og så er det sikkert mange andre engasjerte debattinnlegg også.

Nå er vel sakene om noe av forskningen i SSB og om forskning finansiert av FHF forskjellige, men i kjernen har de etter mitt syn noen klare likhetstrekk: «Hva kan man kalle forskning?» Bjørnestad framhever at konflikten i SSB bl.a. går på ulike syn på om forskningen skal være fri og uhildet eller om forskningen skal være nyttig for departementene, mens Morgenbladet hevder at forskningsmidler fra FHF fordeles (uten anbud) til håndplukkede forskere, at negative resultater blir forsøkt skjult og at prosjekter går til forskere med aksjer i næringen. De antyder at noe av forskningen som finansieres av FHF er reine bestillingsverk.

I kronikkene fra forskningsdirektøren fra SINTEF og direktøren i FHF svares det som best man kan med å ønske kritisk søkelys på fiske- og havbruksforskningen velkommen, men det tas avstand fra Morgenbladets beskrivelse av dårlig forskningsetikk, lukket forskning, korrupsjon og tilbakehold av opplysninger.  Representantene for de forskningsetiske rådene hevder likevel i sin artikkel at måten fiskerinæringen håndterer forskning på, ikke er god ut fra et forskningsetisk perspektiv.

I kronikken fra SINTEF-direktøren opplyses det dessuten at Fiskeri- og Næringsdepartementet (FND) har foreslått at FHF endres til et statlig aksjeselskap. Målet er at fondet skal ha faglig autonomi, men fortsatt med formål å fremme forskning som gir merverdi for havbruk og fiskeri. Som slikt aksjeselskap skal fondet skal ha en mer avklart relasjon til staten, og vil kunne videreføre sitt formål og virkeområde. 

Jojo, tenker jeg, man kan kanskje hevde at journalistene bak artikkelen i Morgenbladet har tatt seg litt for mye foredlet torskeleverolje.  Norske forskere er jo  hardtarbeidende, de har stor faglig kompetanse og integritet, og de lar seg vel neppe kjøpe for en håndfull sølvpenger eller to. Men dette dreier seg mest om hvordan systemet og ikke enkeltpersoner fungerer.  Likevel; er ikke journalistene i Morgenbladet  inne på noe vesentlig?

Er det f.eks. riktig å kalle det for forskning når oppdragsgivere (både departementer og fond som er 100% styrt av næringsinteresser) så tydelig definerer formål, problemstillinger, gjennomføring, (hva med konklusjoner?), samtidig som seriøs kritisk journalistikk hevder at man litt for ofte ser bort fra grunnleggende mekanismer som skal sikre at forskningen er objektiv, sannferdig og åpen? Er det mulig (igjen både for departementer og fond) å si at kunnskapsproduksjonen er forskningsbasert og objektiv, når det ikke har vært konkurranse om forskningsoppdraget, når det ikke er tydelige regler for fagfellevurderinger/evalueringer av forskningen, når det kan stilles spørsmål om forskningshabilitet, og når det ikke er helt klare regler for hva som kan publiseres- før evt. resultater foreligger? Eller er det slik at hovedhensikten med denne forskningen er at oppdragsgiver skal kunne si: «Forskning viser at …….»?

Hvorfor kan man ikke heller betrakte forskning som ikke oppfyller vanlige forskningskrav som ordinære konsulentoppdrag og kvitte seg med pynteordene om forskning og objektivitet? (Kan det ha å gjøre med at forskningsoppdrag ikke trenger å bli utlyst??)  Ved å gjøre dette må departementer og andre offentlig instanser behandle slike innkjøp på linje med alle andre innkjøp av konsulenttjenester: anbudsutlysning med klare vurderingskriterier, anbudsvurdering, valg av leverandør, kontraktsforhandlinger og kontrakter?? Det trenger ikke bli spesielt vanskelig eller ineffektivt, snarere tvert imot. Man kan bruke mekanismer som inngåelse av store prosjektkontrakter dersom det gjelder store avgrensede oppgaver, eller man kan bruke mekanismer som rammeavtaler med såkalt avrop når mindre jobber skal gjøres.  På den måten kan man sikre transparens og ryddighet i det offentliges behov for kunnskapsinnhenting som ikke er forskning, akkurat som ellers når det gjelder offentlige innkjøp.

Når det så kommer til forskning, hvorfor kan man ikke ha et mer åpent formål med evt. fond eller satsinger? Kan man ikke heller ha formål som ikke sier at forskningen skal være nyttig bare for næringen (det kan ligge mange alvorlige begrensinger i ei slik formulering), men at man gjennom anerkjente forskningsmetoder skal framskaffe kunnskap –  både nyttig og  kritisk - i og om næringen.

Og hvorfor skal man etablere et eget aksjeselskap som skal håndtere slik oppdragsforskning (for vi trenger absolutt mye god oppdragsforskning), når man allerede har et organ som har etablert meget gode rutiner for å definere forskningsområder og forskningstemaer, for åpen utlysing av midler, for vurdering, prioritering og finansiering av de beste søknadene, for fagfellevurdering og evaluering av forskningsresultater, for publisering og informasjon om forskningsresultater  (også regler om hva som kan holdes lukket pga. bedriftssensitiv informasjon) og ikke minst for forskningsetikk, habilitet og prosjektgjennomføring? Dette organet heter Norges forskningsråd (de har ikke noen forkortelse) og bevilget i 2016 over 9 milliarder kroner til forsknings- og innovasjonsprosjekter over hele landet.  Da burde dette organet også være i stand til å håndtere ca. 300 mill. kroner mer pr. år i et autonomt program for oppdragsforskning – under forskningsrådets retningslinjer – for den norske fiskeri- og havbruksnæringen.  I et slikt program bør næringen absolutt være med å påvirke, men være langt unna å ha 100% kontroll.

Det hjelper ikke at FHF sjøl hevder at de har gode rutiner på plass. De kommer likevel ikke utenom at det de hevder er omdiskutert, samtidig som at forskningsformålet er sterkt begrenset, at næringen har full styring – ikke bare påvirkning – og de kommer ikke utenom at det også utdeles forskningsmidler uten utlysning og konkurranse.  Derfor bør det egentlig være både i samfunnets og i næringens interesse å avvikle hele fondet og legge det inn under Norges forskningsråd. I og med at det er NFD som er «eieren» av FHF, dvs. oppnevner styremedlemmer og fastsetter retningslinjer, så bør det jo være en kurant affære å vedta at dette skal flyttes til forskningsrådet.

Og så må man i alle saker – både når det gjelder FHF, SSB og andre med og uten forkortelser -  skille mellom forskning og konsulentutredninger; for departementer, direktorater, andre offentlige instanser og næringer i kongeriket.

Referanser:

1)    https://www.aftenposten.no/okonomi/i/zL568q/Braket-i-SSB-er-ikke-over-med-Meyers-avgang),

2)    https://www.aftenposten.no/meninger/leder/i/E03bG/Aftenposten-mener-Per-Sandberg-ma-rydde-opp-i-ukulturen-i-oppdrettsnaringen)

3)    https://morgenbladet.no/ideer/2017/11/forskningsetikk-forklart-av-fiskerinaeringen

4)    https://morgenbladet.no/aktuelt/2017/11/millionene-som-bygger-sjomatnasjonen), 

5)     https://www.ntbinfo.no/pressemelding/kronikk-er-norske-havbruksforskere-korrupte?publisherId=15753685&releaseId=16254034

6)     http://fhf.no/nyheter/2017/november/2411/fhf-mener-forskningsetikk-og-faktabasert-kunnskap/

Return to sender – om tvangsreturnering av unge asylsøkere.

Under Stortingets behandling av  spørsmålet om tvangsreturnering av unge asylsøkere fra Afghanistan (oktoberbarna)  har den store asylpolitiske alliansen  (Høyre, FrP, AP, SP) ikke uventet satt foten ned for en mer human behandling av de det gjelder. Det hjelper ikke at mange pålitelige kilder hevder at det er svært utrygt i Afghanistan, det hjelper ikke at noen av de som blir sendt ut er rotfesta i Norge og ikke har noen familie eller nær omgangskrets i Afghanistan, det hjelper ikke at mange av disse "oktoberbarna" nå flykter fra Norge til en utrygg tilværelse på gata i Europas storbyer, og det hjelper ikke at sentrale, kompetente mennesker i norsk samfunnsliv (og i partiene sjøl) reiser en advarende pekefinger mot utkastelsesstrategien.

Dette vekker sjølsagt debatt og får oppmerksomhet, og det mangler ikke på kommentarer og synspunkter i denne saken. En av de siste synspunktene framkommer i lederen i Nordlys (på trykk i fredagsutgaven 10. november ) hvor man i sterke ordelag bejubler Arbeiderpartiledelsens konsekvente holdning (i og med at de ikke gikk mot regjeringas synspunkt i denne sak)  og advarer sterkt mot at man åpner opp for å la folk bli . «For Arbeiderpartiet handler dette ikke om å gå til høyre eller venstre i innvandringspolitikken, men om å finne tilbake til den ansvarlige tradisjon partiet tidligere har stått i.» (sitat fra lederen)

Ifølge den samme lederen er det viktig, nærmest for å beskytte asylinstituttet og andre potensielle flyktninger, at Norge opptrer med hård hånd og statuerer eksempler som gjør at mange ikke lokkes hit av falske forhåpninger og falske mennesker. Det er  jo for så vidt et respektabelt synspunkt, men hvis Nordlys-redaktøren (for det er vel han som har skrevet dette) er opptatt av å slå ring om asylinstituttet (et velfungerende sådan) så vil jeg anbefale boka «Hva er en flyktning?» , skrevet av Vigdis Vevstad og utkommet i år. (Hun har doktorgrad i internasjonal jus og har særlig kompetanse på flyktning- og asylrett og policyutvikling, inkludert utviklingen av et felles europeisk asylsystem.) Jeg tror at å legge slik internasjonal fagkompetanse til grunn for politisk debatt om temaet er langt mer fruktbart enn å referere til gamle ansvarlighetstradisjoner i et spesifikt politisk parti.

Men så er det noe med debattformen i lederen også. Den avsluttes slik:

«Det er forbløffende hvordan det i løpet av få år har vokst frem en stor innvandringsliberal fløy i Ap som har forlatt denne linjen fullstendig, og som dominerer i det offentlige ordskiftet.  Det har dessverre ført til sterk tvil om Ap likevel kan komme til å åpne for stans i returer på et senere tidspunkt, basert på noe partiet kaller «sårbarhetskriterier.

Det er et signal om at asylopprøret i partiet ikke er slått helt ned, at presset for å myke opp den norske praksisen vil fortsette, og at den emosjonelle og uansvarlige asylaktivismen fortsatt har et stort spillerom i Ap under Jonas Gahr Støres ledelse.»

Jeg synes at Nordlys her framviser en svært uansvarlig debattform.  På en negativ ladet måte beskriver avisa mennesker som ikke tenker som de som «den emosjonelle og uansvarlige asylaktivismen», når deres fokus er å ta vare på mennesker på en human måte. Det ville jo nærmest være som at jeg, når avisa ikke tenker som meg, skulle karakterisere Nordlys som «den ufølsomme og regelstyrte systemfascismen»,  fordi de så sterkt fokuserer på ansvarlighet og faste regler. En slik karakteristikk kunne jeg aldri tenke meg å komme med. 

Svett i panna - ei personlig erfaring om friluftsliv og folkehelse.

Jeg – som ihuga friluftslivsentusiast – har med forundring/skepsis/irritasjon (stryk det som ikke passer) registrert at det i større og større grad snakkes om folkehelse som et argument for friluftsliv. Jeg går jo på tur for å gå på tur, jeg ror jo med båten for å ro med båten, jeg padler jo kajakk for å padle kajakk, jeg plukker jo bær for å plukke bær, jeg står jo på ski for å stå på ski, jeg går ikke på jakt men de som gjør det går jo også på jakt for å gå på jakt.  Alle gjør det for å oppleve i opplevelsene, føle i følelsene, gledes i gledene og sitre i spenningene.

                                                   Ute i naturen 

Jo jo; jeg kan innrømme at det er bra for min daglige fysiske form, for mitt velvære og for psyken; det er få følelser som slår følelsen av at alt stemmer når man er kommet hjem, har tatt seg en dusj, har spist litt mat og man kan slappe av etter en lang dag ute i naturen. Men å tenke på helse?  Ærlig talt; det er nå det som kommer absolutt sist – eller rettere sagt som er helt fraværende – når jeg er ute og kjenner storheten i storheten ute i naturen.

«Det er sikkert bare for å være med på en megatrend», har jeg tenkt, «alle snakker jo om helse og da må jo vi friluftslivsforkjempere også være med på dette. Kanskje han der helseministeren i det Høie vil se i nåde til oss og sørge for at friluftsliv og friluftslivsaktiviteter får større innpass i den offentlige diskursen og i alle oljekronene som pumpes ut over landet. Men ellers; hva har dette med helse å gjøre? Hva har dette med sjukdom å gjøre?»

Slik har jeg tenkt. Slik har jeg tenkt lenge. Inntil ganske nylig har jeg tenkt slik. Men så skjedde det noe…………..

Jeg er på ferie i Sverige, hvor vi har et lite sommerhus ved bredden av Lule-älven. Nå er jeg blitt sjuk; jævlig sjuk er jeg blitt. Etter å ha ligget hjemme med smerter som kommer og går, med febertokter, frostrier, kvalme og fan vet hva som ikke feiler meg, så har kjerringa tvunget meg til å dra til sjukehuset hvor de raskt konstaterer at jeg er «sjukt sjuk».  Det er en bakteriell infeksjon jeg er blitt utsatt for. Så blir jeg lagt inn på ei medisinsk avdeling, jeg får antibiotika og annet graks intravenøst, jeg får noen piller og jeg får masse tilsyn også.

Nå ligger jeg her, fortsatt mellom svettetokter og frostrier. Hele tida er det sjukepleiere som ser til meg; de spør meg hvordan jeg har det, sørger for at jeg har vatn å drikke og ser til at jeg har det så bra som mulig.

                                                   Her ligger jeg

Med jamne mellomrom kommer det pleiere og gjør diverse målinger; temperatur, puls, blodtrykk, oksygenopptak (noen ganger blodprøver også), og jeg vet ikke hva. Så logges dette og brukes av legene til å se om utviklinga går i rett retning for meg.

Først synes jeg disse målingene er litt ubehagelige. Jeg har egentlig både legeskrekk, sjukehusskrekk, sprøyteskrekk og målingsskrekk. En gang for lenge sida gikk det så galt at jeg besvimte --- da de målte blodtrykket mitt. Men det skjer ikke nå. For det første er jeg nokså nær besvimelsen allerede, men viktigere er det kanskje at jeg venner meg til dette og etter hvert synes jeg hele greia er nokså OK.

Så kommer det ei svensk sjuksköterske som skal gjøre målingene. Det er ei voksen dame; hun er høyreist, mørk og vakker. I mi feberørske ser hun mest ut som en voksen utgave av Ronja Røverdatter med sitt kullsvarte hår, mørke øyne og vennlige smil. Hun fester alle måleprobene på meg og setter i gang måleapparaturen. Mens målingene går sitter hun foran apparaturen og ser på en skjerm, noterer ned og følger med. Så kopler hun fra, tørker svette fra panna mi med en fuktig og kjølig klut og sier: «Du måste vara en toppidrottare!»

Idrettsmann jeg? Vel drev jeg litt idrett tidligere, men det må nå være over 30 år sia sist jeg sto på en startstrek av noe som helst slag.  Noen topp har jeg heller aldri vært; kulhopper, sjølmålsscorer, feilorienterer, saktegående kappgjenger, joggende sprinter og spesialist i undervannscrawling som jeg er! Så jeg svarer henne at det er jeg ikke. «Men nogot måste det vara», sier hun, «du er i god form.» «Joda», sier jeg, «jeg er jo ivrig friluftslivsmenneske og går mye på tur, spesielt på fjellet om vinteren.» «Det kan jag se», svarer hun, «du har jättebra mätingar här. Du er i mycket bra form», sier hun og så tørker hun panna mi en gang til.

Så snakker vi litt sammen. Sjøl om sjukehuspersonalet i Sverige – akkurat som i Norge – har en knallhard arbeidsdag med et evig kjør, så tar alle seg tid til å snakke litt med pasientene. Det gjør «voksen-Ronja» også. Jeg blir jo veldig smigret av hennes uttalelse og spør henne om det at jeg er i såpass bra form har noe å si for min evne til å bli bra fra denne akuttsituasjonen som jeg er havnet i. «Självklart», svarer hun og sier at det ser ut som at jeg svært raskt er i ferd med å komme til hektene igjen, sannsynligvis raskere enn om jeg ikke hadde vært i såpass bra form.

Når hun er gått blir jeg liggende og tenke. Jeg er jo ikke i spesielt bra form, synes jeg. Nesten alltid er det er tungt å gå oppover fjellsidene og ofte er det slik at jeg – både pga. kroppsvekt og manglende kondis – blir liggende bakerst og tråkke spor når turfølget snegler seg framover i djup snø. Men kanskje jeg er i bra form likevel? Men da er ikke formen kommet av noen «panikkøkter» med intens trening i studio e.l., men pga. et langt liv med kontinuerlig utendørs aktivitet.  Bortsett fra en periode i ungdomsårene, hvor det ble «mer turing på fest enn turliv på fjellet», har jeg jo drevet med friluftslivsaktivitet hele mitt liv. Når jeg er i frilufta, så er jeg der for å være der, ikke for å trene, ikke for å få bedre helse, ikke for noe som helst annet enn å være ute og ha det fint og spennende i frilufta. Likevel; det har kanskje gitt meg ei grunnform som jeg nå kan profitere på helsemessig, her jeg ligger på sjukehuset og utålmodig venter på å bli bra igjen.  

Jeg sovner i sjukehussenga og sover lenge, lenge, lenge. Ei stund etter at jeg våkner kommer «voksen-Ronja» på nytt med alle måleinstrumentene. Hun smiler og sier: «Hej, du toppidrottare!»  Jeg reiser meg litt opp i senga, trekker inn magen og sier: «Heia du, fint at du er her igjen». Så måler hun meg pånytt.

         

                                               Svensk sjukehusfrokost

Jeg blir bra nokså raskt og blir skrevet ut av sjukehuset etter noen dager. Resten av ferieoppholdet nyter jeg i et strålende sommervær, sjøl om jeg må ta det litt med ro etter det jeg har vært gjennom.

Så drar jeg hjem til Tromsø, heilt frisk.  Ei stund etter hjemkomsten blir jeg imidlertid dårlig igjen, og klok av skade er jeg rask med å dra til legevakt og sjukehus. Der konstateres det at noen bakterier har klart å overleve behandlinga fra Sverige og at infeksjonen nå er i ferd med å blusse opp igjen. Jeg opplever nok en gang febertokter, frostrier og det samme som jeg kjente i Sverige, om ikke fullt så sterkt. Jeg blir innlagt på sjukehuset til observasjon, får intravenøs behandling, piller og tilsyn.

Også her er det slik at med jamne mellomrom kommer noen for å måle temperatur, puls, blodtrykk, oksygenopptak (noen ganger blodprøver også) og jeg vet ikke hva, nærmest på samme måten som de gjorde i Sverige.   Ei av de som kommer og gjør disse målingene er ei ung kvinne; litt liten av vekst, blond og vakker.  I mi feberørske ser hun mest ut som en litt større utgave av Tingeling med sitt lyse hår, blå øyne og vennlige smil. Hun fester alle måleprobene på meg og setter i gang måleapparaturen. Mens målingene går sitter hun foran apparaturen og ser på en skjerm, noterer ned og følger med. Så kopler hun fra, tørker svette fra panna mi med en fuktig og kjølig klut, og sier: «Jeg ser at du er godt trent!»