Når jeg ser ned kjenner jeg at
det er like før svimmelheten tar overhånd. Langt der nede på bakken, i den kvite snøen,
er det fullt av gule kremmerhus fra folk som har vært ute i samme ærend som
meg. Jeg tør ikke se opp. Lufta over meg
tar jo ingen ende. Når jeg ser fram ser jeg også uendelighet; jeg ser et tilløp,
jeg ser et skihopp, og jeg ser ei stor
slette langt, langt der nede.
Jeg fokuserer blikket på merket på
hoppskiene som jeg har på beina. Kongsberg,
står det, Kongsberg K-fix. Det hjelper. Svimmelheten forsvinner, kvalmen avtar
og hjertet slår ikke fullt så fort.
Hvorfor var jeg så stor i kjeften
i går da jeg fortalte om mine bravader i ungdomsårene ? Om skihoppinga. Om at
jeg gjerne kunne gjøre det igjen; ta på meg utstyret, klatre opp på stillaset,
ta fraspark, sette meg på huk, satse, sveve, lande langt ned i bakken og så til
slutt ta en stilfull telemarksving nede på sletta. Hvorfor måtte jeg fortelle
om det?
Jeg
konsentrerer meg som best jeg kan og gjør meg klar til å hoppe på ski. Skiutstyret er
ikke akkurat moderne, men det holder nok. Svarte ski med gul plastikk under,
Kongsberg med K-fix såle, som jeg brukte i mine glansdager. Skisko som jeg rakk
å pusse tidlig i dag. Strekkbukse, svart V-genser, hvite votter og hvit lue.
Hva med
hjelm? Nå har jo alle sammen hjelm når de hopper på ski. Det brukte aldri vi.
Vi brukte strikkelue. Noen hoppa
barhodet. En av våre nasjonale helter, Bassen Prytz, han brukte pannebånd. I
Oberstorf, Planica og Vikersund var hans eneste hodebeskyttelse en tynn
strikkeremse som han hadde over ørene. Det får klare seg med lue for meg også.
Så er
det teknikken. Sittestillinga er grei, jeg
setter meg så langt ned som mulig, får
ræva i været, armene bakover, tyngda over foten, hodet ned og fram. Så sats jeg det jeg klarer, komme meg i flytestilling og sveve, sveve, sveve. Så
fikser det andre seg sikkert etter hvert. Jeg skal ikke hoppe med V-stil; jeg skal
hoppe slik gammelgutta hoppet etter at den finske skihopperen Antti Hyyvarinen
innførte den aerodynamiske stilen midt på 1950-tallet!
Der hører
jeg startsignalet! Hjertet slår fortere.
Skimerket lyser mot meg, jeg ser det og bare det. Ingenting annet ser jeg,
ingenting annet hører jeg, ingenting annet kjenner jeg. Jeg tar spenntak og kaster meg ut fra stillaset.
Finner raskt sittestillinga; gjør som skiflyger og rockemusiker Tommy
Ingebrigtsen, tar en ørliten vridningsbevegelse i skulderpartiet, inntar
sittestilling og så forbereder jeg meg til å møte hoppkanten.
Mens jeg
sitter der på huk er jeg plutselig satt mange
tiår tilbake i tid. Hele familien – fadern, modern, brodern og jeg – levde og
ånda for skihoppinga. Hver helg på vinteren tok vi hoppskiene inn i stua på
fredags kvelden. Så reingjorde vi skiene, lakket de med «Skipolin Hopplakk»,
smurte «Record hoppsmurning» over det igjen, gnikka det godt ut, la et tynt lag
parafinvoks oppå det . Så var skiene klare for hopping i helga. Ei sterk
duft av lakk og tjære trengte seg inn i
heile huset. Det var vår «helgelukt». Nå
kjenner jeg den samme lukta rive i neseborene, og plutselig er jeg et annet
sted; jeg deltar sammen med resten av skiklubben i hopprenn et stykke utenfor
byen…………….
Det er en gammel bakke, stillaset
er nokså skeivt og skakt, sletta er ujamn, men bakken ser fin ut den. Kan vel
hoppe opp mot 25 meter, er vi enige om i det vi ankommer bakken. I første
omgang hopper jeg elendig. Er ikke godt nok forberedt, får ikke konsentrert
meg, er feig både på hoppkanten og i svevet, og lander på 18,5 meter. Jeg ligger langt bak på resultatlista i min
klasse.
Da bestemmer jeg meg for å reise kjerringa i andre omgang! Jeg
konsentrer meg intenst i pausen. Snakker ikke med noen av de andre guttene oppe
på toppen. Klatrer opp det falleferdige
stillaset. Finner meg ett punkt som jeg ser på, tenker bare på hoppkanten og
ser meg sjøl i svevet. Så lar jeg det stå til.
Allerede på hoppkanten kjenner
jeg at dette kommer til å bli et bra svev. Jeg samler skiene under meg og
legger meg framover alt jeg klarer. Langt
under meg skimter jeg noen rennfunksjonærer som står ved siden av bakken.
Ellers er det bare luft overalt.
Samtidig skjønner der og da –
mens jeg er i lufta- at dette kommer jeg aldri til å klare å stå på. Jeg faller
mens jeg er i lufta. Jeg flyr som en
fugl og jeg skjønner at jeg kommer til å
falle. Skjønner det mens jeg flyr.
Jeg faller. På det beste hoppet jeg
noensinne har prestert, faller jeg på en lengde av 28 meter, 3 meter over det vi antok at bakken kunne
tåle. Knærne svikter under meg, jeg klarer ikke presset når jeg lander på
nesten flat mark. Jeg rett og slett siger sammen. Likevel er jeg strålende fornøyd, jeg har levert et
ordentlig skihopp. Og seinere, når jeg får
dommerkortet som er trykt på rød kartong,
ser jeg at jeg har fått veldig bra stilkarakter bortsett fra at jeg er trukket
10 poeng for fallet. Jeg hopper meg langt oppover på resultatlista, sjøl om jeg
falt. Sjelden har jeg vært mer stolt og
fornøyd med en fiasko…………………….
Alt
dette tenker jeg på mens jeg suser ned mot hoppkanten. Den kommer nærmere og
nærmere. Jeg eksploderer i en kraftsats og legger meg umiddelbart framover i
svevestilling. Kjenner lufttrykket mot kroppen, men av en eller annen grunn får
jeg ikke til å sveve med samlede ski. Ufrivillig går skiene rett ut i en stor
V, det nærmer seg vel mer en W. Eller X,Y,Z ? Og armene som jeg skulle holde i
ro langs kroppen? Uansett hvor mye jeg
prøver, så strekker de seg framover slik Helmut Recknagel gjorde det da han tok
VM-gull i Zakopane i 1962. Ikke nøyaktig slik, men armene ligger i alle fall
ikke klistret bakover langs kroppen. Og hvor er kroppen i forhold til skiene? Likner
kanskje på den gamle storhopperen Koba Tzakadze fra Georgia, som nesten lå
under skiene i svevet. Men han lå rett fram slik at kroppen og skiene nærmest
var ett. Her ligger kroppen mer i et buktende mønster over, under og ved siden
av skiene.
Så
deiser jeg i bakken med et brak, rutsjer nedover og soper med meg all snøen.
Den trenger seg inn overalt; i buksa, under genseren, i munnen, i ørene. Til
sist blir jeg liggende på magen i bunnen av bakken og jeg skjønner at dette har gått mer som fryktet
enn som ønsket. Jeg hører publikum rundt bakken komme med et unisont gisp. Jeg
samler skiene, børster snøen av meg og reiser meg opp. Da hører jeg en av
publikummet rope: «3,5 meter bestefar. Han pappa hoppet mye lengre!» Jeg
skjønner at jeg fortsatt har mye å bevise, tråkker opp bakken, klyver opp på
bruskassestillaset og gjør meg klar til andre omgang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar