Det er 18 små firkantige hull som ligger i bredderetninga, mens det er 18 små hull som ligger i lengderetninga. Hullene er plassert på ei kvit kvadratisk plate, som da altså inneholder 324 hull.
Så er det 44 slike kvite kvadratiske plater. Da skulle
det bli 14256 hull totalt. Det er mye det ! De som gjorde dette arbeidet, var
de virkelig klar over hvor mange hull de
plasserte her?
Platene – og hullene – er plassert i taket over meg her jeg
ligger på Medicinsk Akutvård på Sjukehuset i Sundsby (som er sjukehuset for
Luleå/Boden – regionen). Nå har jeg ligget her i flere dager og først nå er jeg
begynt å komme meg på beina og være litt oppe, men de første dagene var det
nærmest det eneste eksterne synsinntrykket (jaja utenom en haug med svenske vennlige
skjukskjöterskar da).
Så den eneste utfordring (foruten å bli frisk) jeg har hatt, har vært å se på disse platene og disse hullene. Når feberen har revet i
kroppen og jeg har kjent meg mest som et kokt egg, har det sett ut som at jeg
så ned på disse og at de sto oppstilt i en nordkoreansk eller olympisk parade
(de ligner jo litt ?). Når feberen har sluppet taket og svetten har silt ned i øynene så har de forandret seg
så jeg mest syntes de lignet på en lang kinesisk eller japansk tekst. Men hva
som står der, er ikke til å forstå.
Og jeg som var blitt helt frisk?
Joda jeg var jo det; klipte plen, dro med båten på elva,
reparerte flytebrygga , gikk tur og hadde det fint. Men så en morgen kjente jeg
at jeg var blitt litt «stiv» i kroppen (vel, i andre deler enn der problemet
hadde vært). Det var nesten som feber, men det hadde jeg jo ikke. Så jeg la meg
igjen sov en time eller to, sto opp og følte meg ikke så verst. Så kom det
kasta på meg; en influensa av det brutale slaget. Det var høy feber, svetting,
feberrystelse og slikt om hverandre. Jeg la meg ned igjen, knaska IBUX og
Paralgin Forte og det vi hadde for hånda, og det fungerte jo bra. Ja ja,
bortsatt fra at temperaturkurven så ut som en sammentrykt sinuskurve, med
mountain high og river deep. Skikkelig influensa. Et sted i bakholdet gnog en
beskjed som en av legene på Sunderbyen hadde gitt meg: «Därsom ni får feber,
måste ni komma tilbaka hit!» Men det er jo pinlig å dra inn på sjukehuset med litt
feber og så bli sommerens gjenganger i kaffepausene : «Minnes er den norrbaggen
som kom inn på Akuten og sa han var sjuk och så var det ju bare en flis i
fingeren ?». Og så ler alle over kaffen
og fikabrödet.
Så etter et par dager i en slik tilstand tvang kona meg med
på å kjøre til Akuten på Sunderbyn, etter at hun hadde hatt en grundig
telefonsamtale med vår datter som er lege. Jeg var jo peis nok (i tillegg til i
problemområdet) til å klare å utsette dette, men klokka 02.00 om natta var det
så ille at jeg måtte bli med.
Jeg kom fort inn til undersøkelse, og det ble tatt prøver og
målinger både her og både der. Så kom legen, og han ba meg fortelle
hendelsesforløpet. Han nikket og var veldig forståelsesfull. Kul type, var det,
et stilig bukkeskjegg på kjaka og piggtrådtatto på venstre arm. Jeg avsluttet
med å si at dette er jo mest for sikkerhets skyld og det er sikkert bare en helt
vanlig influensa. Da avbrøt han meg på en vennlig måte og sa: «Det är det inte.
Det är inte en vanlig influensa. Det är en jättekraftig indre betännelse du har!» Jeg svarte med
spørrende øyne: «Så jeg er sjuk?». Han svarte: «Du är sjukt sjuk!»
Ordene kom som et piskeslag mot meg; for det første ble jeg
glad og lettet over at han så klart sa at det var riktig av oss å komme hit, ingen
grunn til engstelse for å ha forstyrret. Så tenkte jeg at det var jo tøft med
en lege som sier ting så klart og konsist. Men så kjente jeg en uendelig og
smertefull tristhet og sorg langt innover i sjela: «Skal jeg aldri bli bra og
slippe dette ?»
Jeg sa ikke så mye før
jeg svarte. Jeg hadde jo mest lyst å si at det ikke går an, jeg har jo tidligere publisert at "Hallelujah jag er frisk igjen !" Men det sa jeg ikke; det ble veldig emosjonelt og jeg fikk bare fram: «Kom jeg for sent hit?»
Da gjorde coolingen noe kult; han satt seg på kne foran meg,
holdt meg på låret og sa: «Jag bruker seja; dersom man blir frisk igen så er
det aldrig för sent. Du blir frisk av dette, men vi legger deg rakt inn på
sjukehuset». I all smerten og forvirringa begynte jeg å le, han gjorde det
samme. Ingrid også, for hun satt jo like
ved.
Så gikk det fort; jeg ble innskrevet på ei avdeling på sjukehuset
midt på natta, de begynte med intravenøs antibiotika og det har nå vart i 3-4
dager. Kanskje kan det ta et par dager
til før de setter meg på en tabelettkur, men først må de såkalte CRP-verdiene
komme ned på et nivå som gjør det mulig å behandle dette med tabeletter. (I begynnelsen var mine
CRP-verdier sammenliknet med normalverdier antakelig som å sette høyden av
Mount Everest opp mot høyden av Varden på Nordøya. ) Og ettersom antibiotikaen har tatt grep stabliliseres temperaturen, feberristingene forsvinner, svettinga blir
borte og smertene flyr avgårde. Og ikke minst redselen; jeg må jo innrømme at
på det verste var jeg betenkt, som han
sa fyren som satt på båtkvelvet etter at robåten hadde bikka rundt i full storm
på Vestfjorden. Men det tar nok ei stund før jeg blir helt bra og jeg vil tro
at nå står en ekstremsportøvelse på ekstremt høyt nivå for døra den kommende
tida; jeg må ta det med ro.
Så hvorfor bryr jeg meg med å legge dette ut på bloggen nå,
blir det ikke vel privat? Jo kanskje kan det oppfattes slik, men jeg ønsker at
dette skal oppfattes som en personlig og ærlig beretning om en dramatisk utvikling
av min private helsetilstand, slik at også andre kan slippe å havne i samme
fella som meg. Og erfaringene er i hovedsak:
- Hør etter hva doktoren sier. Hvis det kommer et symptom etter en incident og dette symptomet kan ligne på det som legen sier, så følg legens råd. Ikke begynn å tolke dette i andre retninger, gjør som du har fått beskjed om.
- Ikke gå rundt og tro at det er en bagatell dersom du føler deg dårlig. Bedre for deg at du går en gang for mye enn en gang for lite. Og Helsevesenet er jo til for oss ikke for seg sjøl. Hvis noen i mottakelsene argumenterer mot det, kan du sende de til meg. ( Og så er jo så godt som alle utrolig vennlige, forståelsesfulle og servicemessig innstilt ).
- Hør etter på hva dine omgivelser (familie, venner, kolleger) sier. I en slik situasjon er de antakelig langt bedre i stand til å vurdere situasjonen enn deg. Dessuten er de antakelig gladere i deg enn du sjøl er.
- Ikke vær sånn en peis som jeg var det.
1
Så kommer jeg plutselig til å tenke på at noen av småhullene
i takplatene skjules av lampefester, gardinskinner etc. Og hva vet jeg om at
det hull det, kanskje det er slik at ikke er hull akkurat der. Kanskje tallet
på småhull er mindre enn 14256. Må jeg låne meg en stige og klatre opp, skru ned
utstyret og sjekke at det virkelig er hull der?
Nei fan om jeg skal; jeg skal jo ta det med ro. Nå skal jeg for
første gang dette år få se en etappe i Tour-de-France. Med den fantastiske
innsatsen til Edvald i dette rittet
(fikk ikke med meg hans seier før jeg var våkna av feberen) så blir det en glede
å se dette, uansett hvordan det går.
Så skal jeg på nettet følge med i kampen på TUIL Arena, hvor
den den suverene Mo Ahamed Jama antakelig leder laget TUIL i deres fantastiske sesong om plassering høyt
oppe på tabellen. Heia TUIL, Heia Mo!
Jeg skal altså slappe helt av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar