Hallelujah jag er frisk igjen

Halleluja, jag är frisk igen, vilken lättnad!
Den masken som mitt hjärta tärde dog av övermättnad
Dock var det ej långt ifrån att den mig bragt på kyrkogården
Gud hjälpe den som får den, gud hjälpe den som får den

For kort tid siden la jeg ut melding på FB om at jeg og han re-konvalle-jensen arbeidet sammen, og flere ( i tillegg til meg ) har jo lurt på hva det er som har skjedd.  Skal jeg berette eller skal jeg ikke berette, det er frågan ?

Men når gammelordføreren (han som er myyyyyyyye yngre enn meg) kan lage blogg om sin egen helsetilstand, så kan vel jeg også. Jeg tar sjangsen.  Here it comes:

Mange vet jo at jeg p.t. ferierer i «Norra Sverige- där björnarna tuslar i gräset och små pojkarne knu…. som gamle gubar, där det är skjönt att leva», og vil vel derfor tro at jeg var på en ekskursjon i de djupe skogene for å leke «småpojk».  Så kom det plutselig en stor bjørn og forstyrret; den kom mot meg, reiste seg på to  bein og brølte noe «fruktansvärt». Samtidig hadde den en forferdelig dårlig ånde, helt grusomt var det.

Hva skulle jeg gjøre? Jeg reiste meg på to jeg også og brølte så høyt jeg kunne. Men på grunn av ekskursjonens formål hadde jeg jo nettopp pussa tennene, så dårlig ånde klarte jeg ikke å framskaffe. Jeg gjorde alt jeg kunne for å framskaffe dårlig lukt jeg også, men det var fånyttes; omtrent som å fise i Nidarosdomen – ingen merker noe som helst av det.

Bjørnen kom nærmere og nærmere. Jeg hadde hverken kniv eller gevær med meg, og å legge på sprang var vel heller ingen mulighet. Jeg valgte derfor å ta kampen opp med bjørnen.

Så sto vi der og brølte begge to mens vi langsomt nærmet oss hverandre. Plutselig kom bjørnens angrep ved at han langet ut en rett høyre mot meg. Da, i et øyeblikk av intens klarhet, gjennomførte jeg et motangrep satt sammen av bokseteknikker fra Otto von Porat  (norsk konge), Floyd Patterson (boksehistorias mest sympatiske mann), Ingemar Johansson (representerer liksom litt av vertskapet i og med at jeg er i Sverige), Sony Liston (jailhouse rock) , Mohammed Ali (fotarbeid er også viktig) og George Forman (The rumble in the jungle, nesten som her),  samt Mike Tyson og Evander Holyfield (kombinasjon av gode slag og intens biteteknikk) . Jeg gikk rett på.

Det varte ikke lenge (ca 1 minutt og 40 sekunder i første runde) før jeg fikk inn en fulltreffer og bjørnen måtte ta telling. Nå kunne ikke bjørnen telle sjøl, så jeg måtte hjelpe han med det. Han kom seg likevel på beina, men bare for å bli møtt med en ny parade som jeg hadde lært da jeg gikk på gymnaset. (Straffen man fikk når man kom for sent ble kalt parade og innebar at den påfølgende dag måtte man stille opp en halv time før tida).

Nå hadde bjørnen fått nok; han tok skikkelig telling; jeg la 10 kongler på bakken foran han og han bare blunket med øynene, vifta med ørene og nikket med hodet. Han lovde høyt og hellig at han aldri mer skulle angripe folk eller dyr, men holde seg til laktovegetariske produkter som røtter, bær, aubergine (eggplante) og bjørnekjeks. Så sprang han avgårde inn i de djupe skogene.

Jeg sto igjen som seierherre, men var nokså fortumla. Jeg oppdaget at bjørnekloa hadde laga et lite rift på min venstre lillefinger og med all skiten den der bjørnen hadde vært borte i, så kunne jo såret bli infisert. Så jeg dro på legevakta (Hälsocentralen) og fikk vaska såret, og fikk beskjed om å holde det reint og sterilt, men samtidig la det få luft.  Da jeg spurte om jeg også skulle ta det rolig, så lo de av en eller annen grunn, men sa noe om å «lugne ner». Så jeg dro på Systemet og kjøpte ei flaske Calvados for å vaske såret med, og nå tror man kanskje at jeg sitter ved Luleälvens bredd og vasker såret med en dråpe Calva mens «jag super rästen själv» ?

Nei slik er det ikke, de som tror at det er dette som er grunnen til min re-konvalle-jensen, tar helt feil. Bortsett fra det med Calvaen stemmer ingenting, ikke en tøddel.

Det som derimot skjedde var at jeg for en mnds tid siden var gjennom en skikkelig pangsjonistisk gammelmanns-operasjon på UNN. Så ble jeg , etter ei noe slitsom tid, heilt bra av dette og dro på  ferie til vår stuga i Sverige. Her meldte problemene seg pånytt etter ei stund, og den siste uka har jeg besøkt Akuten på Sunderby sjukehus og div. Hälsocentraler i Boden med en frekvens som er raskere enn hoftebevegelsene til småpojkarna i de svenske skogarna. Ca. 10 ganger har jeg vært inn og ut av akuttbehandling, men nå endelig ser det ut til at «Hallelujah jag er frisk igjen», som den store Cornelis sang.

Og i denne behandling har jeg fått svar på frågan  «Änglor, fins dom ?»  (Svensk film fra 1961 med bl.a. Jarl Kulle og Christina Schöllin) . Jo, de finnes, og akkurat nå har de vært her. I blåhvite klær; med smil, vennlighet, omsorg, forståelse, respekt og kompetanse har både läkare (kvinnelige og mannlige), sjukskötersker (mannlige og kvinnelige) og annet helsepersonell (menn og kvinner også her)  tatt imot meg både tidlig og seint og gjort sitt beste for at jeg skulle komme best mulig ut av det hele, både når det var akutt og når det gjaldt å løse problemet mitt på litt lengre sikt.

Så snakker jeg med svensker her jeg er og jeg oppfatter jo at også her i Sverige er det sterke synspunkter på helsevesenet hva gjelder rasjonalisering, kompetanseutvikling, sentralisering og service til befolkninga  (inklusive til  en ferierende norrbagge), på samme måte som det er heftige diskusjoner hjemme i Norge om dette. Det er da jeg tenker at uansett hva man mener og uansett hvilke løsninger som velges, så kan resultatene aldri bli gode dersom ikke menneskene i systemet – grunnfjellet i helsetjenesten – kan faget sitt, kan omgå mennesker, kan kommunisere med pasientene og virkelig ønsker å gjøre sitt beste . Og slik jeg nå ufrivillig har erfart hvordan dette kan fungere både i Norge og i Sverige, så vet jeg at «bransjen» begge steder – uansett hvordan den måtte være organisert-  er bekvinnet og bemannet med mennesker som virkelig ønsker å oppfylle disse grunnleggende kravene i sitt arbeid. Det er veldig OK å oppleve det.

Og så er det kanskje noen som spør seg om hva problemet var? Det gidder jeg ikke gå i detalj om, men kan jo si så mye at forstørra prostata er noe piss.

Men nå er jeg bra. De som har lest boka mi vet kanskje at det jeg nå opplever kan kjennes tilogmed bedre enn  en softis som jeg kjøpte på Cafe Nyløkken på Tromsømessa i 1960. De som ikke har lest boka mi ("Harske Gleder") bør absolutt gjøre det.

Nå skinner sola og det er sommer på alle måter. I dag venter en båttur på Lule-älven, "där lax, öring, abborre og gjädde simmar i älven og små pojkarna ………"

God sommer til alle.