Å lese det andre har skrevet.

En gang leste jeg en spennende kriminalroman. Men å holde tråden heile veien ble litt vanskelig for meg. Så da jeg hadde lest boka ferdig syntes jeg det var heilt på sin plass at det var den mest usympatiske personen i boka som var morderen og som måtte straffes. «Hurra», ropte jeg og laga ei Facebook-posting hvor jeg både roste boka og sa meg tilfreds med dens konklusjon.

Det skulle jeg ikke gjort. Av en eller annen grunn leste forfatteren av boka min FB-posting, og han svarte derfor i all offentlighet at jeg hadde tatt feil. Det var en heilt annen person som var morderen og den usympatiske personen som jeg utpekte som skyldig, hadde egentlig ikke begått annet lovbrudd enn å sette bilen sin på en handicap-parkeringsplass, sjøl om det ikke feilte han noe.

Men da blei jeg skikkelig forbanna. «Det hjelper ikke hva forfatteren sier, min avsløring av morderen står seg uansett hva forfatteren sier», tenkte jeg . Jeg hadde nemlig i mellomtida snakka med en annen person som også hadde dradd samme konklusjon  som jeg. Rett nok hadde denne personen bare lest teksten på bokomslaget, men likevel. Vår felles konklusjon sto seg ualminnelig godt.

Jeg la derfor ut ei ny posting på Facebook: «Det får nå være måte på. Forfattere som egentlig ikke skjønner hva de sjøl har skrevet burde egentlig finne seg noe annet å gjøre!»

Så slo jeg på radioen. Der hørte jeg statsråd Sylvi Listhaug legge ut om de foreslåtte innstramminger i asylpolitikkken. «Se det», tenkte jeg, «kanskje Listhaug kunne bli kriminalromanforfatter til og med jeg kan like?»