Bakkehopp og hoppbakker.

I 1888 ble et av verdens første spesialhopprenn arrangert i Røstbakken i Tromsø. Etter det ble det bygd mange hoppbakker i Tromsø.  Flest var det nok på 1950-1960 tallet. Foruten det lille og det store spretthoppet i Bak-Olsen var det bl.a.: Austad, Hansen, Bardon, Ulrikken, Eriksen, Gebhart, Rambergan, Korn-Bratta, TIL-Heia, Charlottenlund, Holmenkolmen (ja vi sa det), Doktordalen, Lille og Store Grønnåsen, Hungeren i Tromsdalen. I bakkene var det alltid liv og røre på vinteren. Noen av bakkene hadde flomlys, sjøl om det kunne hende at sikringa gikk og lyset forsvant brått og brutalt. 

Det var bakker i resten av fylket også: Skjervøy, Nordreisa, Rotsundelv, Olderdalen og Lyngseidet. På Storsteinnes var det Rislamoen. Så var det  Keianesbakken i Malangen,  Rundhaugbakken, Sollibakken (Olsborg), Heggeliabakken og Luneborgbakken (Karlstad?)  i Målselv,  Setermobakken og Mobakken i Bardu. Videre var det bakker på  Finnsnes og Finnfjordbotn, Skøelv, Spika i Sørreisa, Skaland, Lysnes og Brygghaugen på Senja, Sjøvegan, Kveldteigen i Harstad og sikker mange andre bakker. 

Guttene hoppet.  En og annen gang våget ei jente også, men dette var jo lenge før ei supertøtta fra Nord-Norge kom og rydda opp i gubbeveldet i skiforbundet.  De mest framtredende hopperne var Kjell Båtnes fra Nordreisa, Ola Ødegaard fra Bardu (eller Målselv?), Odd A. Breivik, Bjarne Albrigtsen, Kjell Engen og Dag Tessem fra Tromsø, Odd Arne Brandtzæg fra Målselv (han blei seinere svensk landslagshopper og oppnådde en 5. plass i Holmenkollen). Dessuten var det en rekke kombinert-løpere som var gode hoppere; Sverre Stenersen fra Målselv raget høyest, kanskje også som spesialhopper.  I 1950 blei han nr. 2 i spesielt hopp i Planica med et hopp på 112 meter - det lengste hoppet som noen nordmann til da hadde gjort.

Seinere er det også kommet andre skihoppere og den som nå i dag markerer seg som skihopper over alle skihoppere er sjølsagt Johann Andrè Forfang.  Når han plasserer seg heilt i toppen i WC-renn kan det være 100.000 tilskuere på arenaen og millioner foran TV-skjermene.  Det er god grunn til å hevde at han nå er en av de mest internasjonalt kjente Troms-idrettsutøvere gjennom tidene.

Johann har hoppa på ski siden han var liten. Et utvilsomt talent, en stålvilje, gode forbilder (bl.a. hans bror og noen av de jeg har nevnt ovenfor), gode medhjelpere (bl.a. hans far og andre hoppentusiaster) og gode organisatorer har bragt han dit han er.  Det er sterkt, spesielt når man vet hvor få hoppbakker det er igjen i fylket.  

Nå er det nesten bare Grønnåsen i Tromsø, Skjærhaugen i Målselv,  Kveldsteigen i Harstad og muligens en bakke i Sørreisa som fortsatt er i live. Alle de andre, både i byen, i tettstedene og på bygda er forsvunnet. Nå skal ikke jeg opptre som museumsvokter og si at alt var så mye bedre før, for det var det ikke.  Det er bra at det er et par-tre velfungerende hoppanlegg i Troms, og det er unaturlig at enhver kneik i heile fylket skal omgjøres til hoppbakke om vinteren.  

Likevel; det bør finnes lavterskeltilbud på hoppbakker i bydelene og på tettsteder i langt større grad enn det gjør nå. Hvor barn og ungdom kan leke fritt, kanskje hoppe 5-15 meter uten spesialutstyr.  Hvor de kan teste ut sine evner og lyster til skiakrobatikk, kroppsbeherskelse, konsentrasjon, mot etc. uten å måtte gå direkte til et hoppanlegg. Så kan man følge opp med litt større bakker for de som vil delta litt mer målrettet som skihoppere.  Eksisterende og nye anlegg for skileik (som f.eks Bak-Olsen og Charlottenlund) er jo svært fine tilbud (all grunn til å heie på de personene som står bak disse), men de mangler små hoppbakker.

Skihopping er en del av vår nasjonale kulturarv; å videreføre skihopping i moderne former er mer enn idrett, mer enn underholdning, mer enn lek. Det er norsk kultur og videreføring av nasjonal identitet.

Men det er også mer enn kultur og kulturarv. Det er artig. For de som har lyst er det veldig artig. Fint å se på er det også.

Derfor kan jeg si, som en bekjent av meg sa: «Hoppbakker er viktig. Det er jævli viktig!»

Bibliotek: Et gammelt og moderne sted.

På engelsk heter det «library» og kommer av det anglo-franske ordet «librarie» , som betyr «samling av bøker». På norsk heter det «bibliotek» og kommer av de greske ordene «biblio» som betyr «bok» og «theke» som betyr «lager».   Engelsk og norsk ord har dermed omtrent identisk opphav. 

På norsk wikipedia står det: «Bibliotek er en institusjon som har som oppgave å oppbevare, katalogisere og låne ut bøker og andre medieformer, samt svare på spørsmål og veilede sine brukere (referansetjenester)».  Etter å ha snakket med biblioteksfolk nylig, har jeg også bragt i erfaring at man nå også bringer ordet «møteplass» inn i definisjonen. 

For det er det biblioteket er: bøker, aviser, tidsskrifter, nye medier, mennesker. Mange mennesker er det. På biblioteket i Tromsø regner man med at det er over en halv million besøkende pr. år. Det tilsvarer kanskje så mye som 2-3 fullsatte Alfheim-tribuner pr. uke. Det er ikke vanskelig å skjønne; uansett når man går inn på biblioteket så er det folk der: småbarn, barn, familier ungdom, kvinner, menn, studenter, skoleelever, skribenter, pensjonister, tromsøværinger, balsfjordinger, folk fra sør-fylket, folk fra nord-fylket, søringer, syrerere, andre arabere, somaliere, andre afrikanere, asiater, sør-amerikanere, engelskmenn, franskmenn, nord-amerikanere, svensker, dansker, rumenere, russere, ja det er nærmest ikke ei eineste gruppe som ikke er representert blant de besøkende. Til og med utenom åpningstid er det folk der; besøkende kan få egne kort som gir tilgang til biblioteket mellom klokka 07.00 og 22.00 !!! 

Hva gjør så folk der? De leser aviser og bøker, sitter foran PC og leser nyheter på nettet, gjør gruppearbeid, diskuterer, samarbeider, finner dokumentasjon til oppgaveskriving, skriver, snakker sammen, spiller sjakk, har møter, leker (i hvert fall barn), hører på foredrag & konserter, tar seg en kopp kaffe, slapper av , jobber intenst. På den måten er biblioteket en viktig kulturinstitusjon, en viktig forutsetning for et velfungerende demokrati, en betydningsfull arena for sosialt samkvem, ei forutsetning for utvikling innen kultur, samfunn og næringsliv.  I Tromsø er det nokså nytt; det er ikke mange år siden det var en nokså bortgjemt institusjon i byen.  Det er grunn til å takke alle som har bidratt til at biblioteket i Tromsø nå har fått en slik betydningsfull plass i byen og blant byens innbyggere og besøkende. Det er også spennende å følge med hvordan biblioteket utvikler seg videre, både ovenfor et lesende, møtende og diskuterende publikum, ovenfor skribenter (spesielt nå som Litteraturhus-ideen vel er satt på vent), organisasjonsliv, næringsliv etc. 

Men biblioteket som sådan er også noe mer. På mange måter kan man si at bibliotekssystemet er verdens eldste og verden mest vellykkede fildelingssystem, som ivaretar opphavsretten hos de som produserer innhold, tilgjengeliggjør dette innholdet for alle og samtidig er en viktig møteplass for de som gjør seg nytte av dette. Nå har det jo innenfor nye medier i lang tid vært utfordringer knyttet til ulovlig fildeling og ignorering av opphavsrett på den ene side, og gammeldags maktkontroll og hindring av fri formidling på den andre side. I den seinere tid er disse utfordringer noe redusert i og med at de lovlige strømmetjenestene har fått innpass hos publikum, men fortsatt ligger mange store utfordringene der.

Da er det at jeg noen ganger tenker at det er synd at det ikke fantes internett på det gamle biblioteket i Alexandria i Egypt rundt år null.  For hadde det fantes der og da, så ville problematikken, utfordringene og mulighetene med fildeling vært løst for lenge, lenge siden.