Bokna blues

Denne bluesen  kan fortelles i tre ulike utgaver: den tradisjonelle, den likestilte og den radikale.  Innholdet i hver av disse   samsvarer godt med hverandre, men  på slutten er de noe forskjellige. Jeg har derfor skrevet inn tre ulike slutter – en for hver av disse tre utgavene.

Altså:

Egentlig begynner det kvelden før.  Først må man ha seg  haill ! Ikke bare et lite dypp, men et skikkelig  heidundrende  haill. Utpå morran kan man så legge seg til å kvile litt før alvoret fortsetter.

Utpå formiddagen er man klar til å dra på havet; se etter måsen, se hvordan strømvirvlene  går, finne en god fiskeplass og så hive ut bruket.  Etter å ha mista to svenskepilka og  ei stor stingsild, samt ødelagt tre snuere, er man endelig klar for å dra stortorsken.  Den kommer alltid for den som har tålmodighet. Kanskje ikke med en gang, men  av og til tar den i  ikke  så lenge etter at  matpakken er spist opp, kaffetermosen er tømt , sulten hyler i tarmene og man har balansert tre piss over rekka (jaja, litt inn i båten også). Stortorsken kommer alltid. 

Ikke nok med det, man får dessuten bestandig en fisk til. Den er mye større, mye feitere, og mye tyngre å dra opp, men enten rauk lina eller så slo den seg  laus akkurat  idet den skulle tas over ripa. Men hva gjør nå det;  man har jo allerede god fangst som både er bløgga og sløyd. Måsen kretser rundt båten og spiser opp både gørr og  fiskehoder som slenges på havet. Til gjengjeld  slipper  den noen  stupbomber med utrolig presisjon;  de treffer både hode, skuldre, kne og tå. Pluss den koppen hvor  det fortsatt er litt kaffe igjen.

På land er det så å få hengt opp fisken på best mulig sted; slik at hverken gra-monser, kråka eller naboen kan få satt klørne i fisken. Dessuten bør den ikke henge så kaldt at fisken fryser, stakkars.  Samtidig må den henge kjølig. En utmerka sted å henge fisken til å begynne med, er derfor en kjølig vaskekjeller eller vaskerom. Der kan den henge til det verste vatnet liksom er gått ut av fisken. Det er lett å registrere når det har funnet sted, for da begynner fisken å få sin karakteristiske lukt. Når det lukter som om man har glemt et sett gamle truser i vaskemaskinen og likevel  finner ut at vaskemaskinen er heilt tom for klær, da er det på tide å henge fisken ut. 

Beste plassering ute er å henge den i takrenna i armlengdes avstand fra husveggen. Utenfor soverommet. For da er det lett å finne ut når fisken er ferdig bokna: Så lenge fisken berører veggen bløtt og elegant, så skal den bare henge videre. Men når den dunker hardt i veggen under en svak nordavindskuling, så hardt at man ikke får sove, da skal man ta den inn. Dette bør helst skje om natta etter man har lagt seg (man er ferdig med haillet) , og bekledninga bør helst være bomullsnattdrakt  uten glidelås i gylfen. Da er man sikra at fisken tas inn så raskt og effektivt som mulig.

Første helg etter at fisken er tatt inn, er det så klart for boknakalas. Man skjærer fisken i store, gode serveringsstykker som kokes i lettsaltet vatn. Kjelen med fisk  bør ikke ha kokt over mer enn to ganger , ellers så blir surlukta for intens for katta i huset. Så koker man poteter, gulerøtter og lager en stor porsjon stekte baconterninger til .  Det siste kan gjerne forsterkes med ca 1 kg smelta meierismør. Så er fisken klar for servering.

Fisken serveres så varm som mulig og med de ovenfornevnte sydfruktene. I tillegg kan man gjerne servere lokal musserende  brunvin  og foredlede poteter. 

Ved bordet skal alle forsyne seg med store stykker som puttes inn på høyresida i munnen uten å renses. Så skal man snakke så mye og så høyt som mulig mens fisken er i munnen, slik at ingen forstår hva som blir sagt -  bortsett fra at det kanskje kan være  veldig morsomt. Så spyttes fiskebein og fiskeskinn ut gjennom venstre munnvik før man legger et nytt stykke inn på høyresida. De mest avanserte boknafiskspisere er imidlertid i stand til å fylle på fra høyre før de har spytta ut på venstre. Dette krever imidlertid lang og vedvarende trening. 

Tradisjonell avslutning:

Etter at man har spist seg litt mer enn god og mett, blir man ofte svært søvning av måltidet. Alle går derfor og tar seg en skikkelig middagskvil mens kvinnene rydder bordet, vasker opp og gjør kaffen klar til man er våken igjen og sammen kan se på Dagrevyen. 

Likestilt avslutning:

Etter at man har spist seg litt mer enn god og mett, blir man ofte svært søvning av måltidet. Det er urimelig at man skal ha rydda opp med en gang. Man blir derfor enig om at for en gangs skyld kan  stæsjen stå mens man kviler og så tar vert&vertinne oppryddinga og kaffekokinga etter at man har kvilt og mens gjestene ser på Dagsrevyen. 

Radikal avslutning:

Etter at man har spist seg litt mer enn god og mett, blir man ofte svært søvning av måltidet.  Men det ser jo ut som et lynnedslag både på bordet og på kjøkkenet. Sånn kan det ikke stå.  Men kjerringa ho er jo bare såååå trøtt. Så ho tar seg en skikkelig middagskvil mens gubben rydder bordet, vasker opp og koker te som serveres til Dagrevyen. Grønn te.

Fear of flying - eller Jumpin' Jack crash ?

Når jeg ser ned kjenner jeg at det er like før svimmelheten tar overhånd.  Langt der nede på bakken, i den kvite snøen, er det fullt av gule kremmerhus fra folk som har vært ute i samme ærend som meg.  Jeg tør ikke se opp. Lufta over meg tar jo ingen ende. Når jeg ser fram ser jeg også uendelighet; jeg ser et tilløp, jeg ser et skihopp, og  jeg ser ei stor slette langt,  langt der nede.

Jeg fokuserer blikket på merket på hoppskiene som jeg har på beina.  Kongsberg, står det, Kongsberg K-fix. Det hjelper. Svimmelheten forsvinner, kvalmen avtar og hjertet slår ikke fullt så fort.

Hvorfor var jeg så stor i kjeften i går da jeg fortalte om mine bravader i ungdomsårene ? Om skihoppinga. Om at jeg gjerne kunne gjøre det igjen; ta på meg utstyret, klatre opp på stillaset, ta fraspark, sette meg på huk, satse, sveve, lande langt ned i bakken og så til slutt ta en stilfull telemarksving nede på sletta. Hvorfor måtte jeg fortelle om det?

Jeg konsentrerer meg som best jeg kan og gjør  meg klar til å hoppe på ski. Skiutstyret er ikke akkurat moderne, men det holder nok. Svarte ski med gul plastikk under, Kongsberg med K-fix såle, som jeg brukte i mine glansdager. Skisko som jeg rakk å pusse tidlig i dag. Strekkbukse, svart V-genser, hvite votter og hvit lue. 

Hva med hjelm? Nå har jo alle sammen hjelm når de hopper på ski. Det brukte aldri vi. Vi brukte strikkelue. Noen hoppa barhodet. En av våre nasjonale helter, Bassen Prytz, han brukte pannebånd. I Oberstorf, Planica og Vikersund var hans eneste hodebeskyttelse en tynn strikkeremse som han hadde over ørene. Det får klare seg med lue for meg også.

Så er det teknikken.  Sittestillinga er grei, jeg setter meg så  langt ned som mulig, får ræva i været, armene bakover, tyngda over foten, hodet ned og fram.  Så sats jeg det jeg  klarer, komme  meg i flytestilling og sveve, sveve, sveve.   Så fikser det andre seg sikkert etter hvert. Jeg skal ikke hoppe med V-stil; jeg skal hoppe slik gammelgutta hoppet etter at den finske skihopperen Antti Hyyvarinen innførte den aerodynamiske stilen midt på 1950-tallet!

Der hører jeg startsignalet!  Hjertet slår fortere. Skimerket lyser mot meg, jeg ser det og bare det. Ingenting annet ser jeg, ingenting annet hører jeg, ingenting annet kjenner jeg.  Jeg tar spenntak og kaster meg ut fra stillaset. Finner raskt sittestillinga; gjør som skiflyger og rockemusiker Tommy Ingebrigtsen, tar en ørliten vridningsbevegelse i skulderpartiet, inntar sittestilling og så forbereder jeg meg til å møte hoppkanten.

Mens jeg sitter der  på huk er jeg plutselig satt mange tiår tilbake i tid. Hele familien – fadern, modern, brodern og jeg – levde og ånda for skihoppinga. Hver helg på vinteren tok vi hoppskiene inn i stua på fredags kvelden. Så reingjorde vi skiene, lakket de med «Skipolin Hopplakk», smurte «Record hoppsmurning» over det igjen, gnikka det godt ut, la et tynt lag parafinvoks oppå det . Så var skiene klare for hopping i helga. Ei sterk duft  av lakk og tjære trengte seg inn i heile huset.  Det var vår «helgelukt». Nå kjenner jeg den samme lukta rive i neseborene, og plutselig er jeg et annet sted; jeg deltar sammen med resten av skiklubben i hopprenn et stykke utenfor byen…………….

Det er en gammel bakke, stillaset er nokså skeivt og skakt, sletta er ujamn, men bakken ser fin ut den. Kan vel hoppe opp mot 25 meter, er vi enige om i det vi ankommer bakken. I første omgang hopper jeg elendig.  Er  ikke godt nok forberedt, får ikke konsentrert meg, er feig både på hoppkanten og i svevet, og lander på 18,5 meter.  Jeg ligger langt bak på resultatlista i min klasse.

Da bestemmer  jeg meg for å reise kjerringa i andre omgang! Jeg konsentrer meg intenst i pausen. Snakker ikke med noen av de andre guttene oppe  på toppen. Klatrer opp det falleferdige stillaset. Finner meg ett punkt som jeg ser på, tenker bare på hoppkanten og ser meg sjøl i svevet. Så lar jeg det stå til. 

Allerede på hoppkanten kjenner jeg at dette kommer til å bli et bra svev. Jeg samler skiene under meg og legger  meg framover alt jeg klarer. Langt under meg skimter jeg noen rennfunksjonærer som står ved siden av bakken. Ellers er det bare luft overalt. 

Samtidig skjønner der og da – mens jeg er i lufta- at dette kommer jeg aldri til å klare å stå på. Jeg faller mens jeg er  i lufta. Jeg flyr som en fugl og jeg skjønner at jeg kommer  til å falle. Skjønner det mens jeg flyr. 

Jeg faller. På det beste hoppet jeg noensinne har prestert, faller jeg på en lengde av 28 meter,  3 meter over det vi antok at bakken kunne tåle. Knærne svikter under meg, jeg klarer ikke presset når jeg lander på nesten flat mark. Jeg rett og slett siger  sammen. Likevel er  jeg strålende fornøyd, jeg har levert et ordentlig skihopp. Og seinere, når  jeg får  dommerkortet som er trykt på rød kartong, ser jeg at jeg har fått veldig bra stilkarakter bortsett fra at jeg er trukket 10 poeng for fallet. Jeg hopper meg langt oppover på resultatlista, sjøl om jeg falt.  Sjelden har jeg vært mer stolt og fornøyd med en fiasko…………………….

Alt dette tenker jeg på mens jeg suser ned mot hoppkanten. Den kommer nærmere og nærmere. Jeg eksploderer i en kraftsats og legger meg umiddelbart framover i svevestilling. Kjenner lufttrykket mot kroppen, men av en eller annen grunn får jeg ikke til å sveve med samlede ski. Ufrivillig går skiene rett ut i en stor V, det nærmer seg vel mer en W. Eller X,Y,Z ? Og armene som jeg skulle holde i ro langs kroppen?  Uansett hvor mye jeg prøver, så strekker de seg framover slik Helmut Recknagel gjorde det da han tok VM-gull i Zakopane i 1962. Ikke nøyaktig slik, men armene ligger i alle fall ikke klistret bakover langs kroppen. Og hvor er kroppen i forhold til skiene? Likner kanskje på den gamle storhopperen Koba Tzakadze fra Georgia, som nesten lå under skiene i svevet. Men han lå rett fram slik at kroppen og skiene nærmest var ett. Her ligger kroppen mer i et buktende mønster over, under og ved siden av skiene. 

Så deiser jeg i bakken med et brak, rutsjer nedover og soper med meg all snøen. Den trenger seg inn overalt; i buksa, under genseren, i munnen, i ørene. Til sist blir jeg liggende på magen i bunnen av bakken og jeg skjønner at dette har gått mer som fryktet enn som ønsket. Jeg hører publikum rundt bakken komme med et unisont gisp. Jeg samler skiene, børster snøen av meg og reiser meg opp. Da hører jeg en av publikummet rope: «3,5 meter bestefar. Han pappa hoppet mye lengre!» Jeg skjønner at jeg fortsatt har mye å bevise, tråkker opp bakken, klyver opp på bruskassestillaset og gjør meg klar til andre omgang.