Norges Skiforbund på luggeføre ? Brev til Troms Skikrets

 

Til Troms Skikrets

Jeg har tidligere publisert et debattinnlegg om Skiforbundet og evalueringsrapporten, og har i ettertid fått høre fra flere at jeg kanskje var litt «snill», sjøl om jeg forsøkte å trekke noen tydelige konklusjoner.  Her skal jeg forsøke å utdype litt av det jeg skrev, sett i lys av nokså nye opplysninger om Skiforbundets videre behandling av saken.

Jeg står fast på at jeg ikke tror at evalueringsrapporten kan karakteriseres som et «bestillingsverk» fra NSF-ledelsen. Jeg har tillit til at utvalgets medlemmer har integritet og har ønsket å gjøre ei så objektiv evaluering som mulig. Det har de bl.a. dokumentert gjennom hvordan de har arbeida, hvordan de har vurdert sin egen integritet og hvordan de har forholdt seg til mandat, rammer og retningslinjer. Likevel mener jeg at rapporten har betydelige svakheter. Jeg skal utdype dette med noen eksempler:

Språkbruk. Rapporten beskriver at både generalsekretær, president og tidligere hoppkomiteleder er noen av årsakene til, og må ta ansvar for, at forbundet har fungert så dårlig. Bl.a. er dette dokumentert ved at man refererer til regelverket hvor det står at generalsekretær har ansvar for ansettelse av grenledere, etter instruks fra komiteleder, men at generalsekretær satte seg ut over det ved å nekte ansettelse iht. hoppkomiteleders forslag. Det står ganske klart at generalsekretær instruerte lederen av hoppkomiteen, og ikke omvendt som det skulle være. Det er også beskrevet at presidenten opptrådte uryddig og la seg opp i daglig drift, og det er også beskrevet svært mangelfull protokollering og informasjon fra hoppkomiteen, svak økonomirapportering og pengestrømsanalyser osv.  Likevel bruker rapporten nokså nøytrale ord om alt dette, det kunne nesten inngått i ei meteorologisk tåkeanalyse (sjøl om jeg mener at det de beskriver er så grovt at ingen av disse egentlig fortjener tillit.)   Når det gjelder vurderinga av hoppsjefen er imidlertid språkbruken langt tydeligere. Her roper de så høyt at til og med fiskere i stiv kuling på yttersida av Senja umiddelbart hører hva de sier.  Jeg mener derfor at sjøl om utvalget langt på vei har analysert situasjonen har de uttrykt seg på en lite balansert måte. Dette svekker tilliten til rapporten.

Feilaktig info fra generalsekretær. Etter at jeg skrev innlegget mitt er jeg blitt gjort oppmerksom på at generalsekretæren i møter mot slutten av august 2021 meddelte Skistyret om at hun og hoppkomiteen hadde bestemt at   Clas Brede Bråthen ikke skulle få fornyet sin stilling.  Dette skjedde uten at det fantes noe protokollert vedtak, sannsynligvis fordi vedtaket ikke var fattet. Dersom dette er riktig så uttalte generalsekretæren seg direkte usant. Det jo for det første svært alvorlig. Det som også er alvorlig er at utvalget, på tross av at de er blitt gjort oppmerksom på dette, bare omtaler dette møtet i generelle vendinger uten å problematisere det som skjedde i disse møtene. Når en så viktig «detalj» utelates, kan vi da ha tillit til at utvalget har fått med seg alt som er skjedd?

Illojalitet. Rapporten legger stor kraft i å si at hoppsjefen har opptrådt illojalt, og at han også har ansvaret for at andre i hoppleira har gjort dette. Min vurdering av dette er at i en velfungerende organisasjon kunne nok dette medføre riktighet, men rapporten sjøl beskriver jo en organisasjon som ikke er velfungerende. At man i en slik sammenheng ikke gjør ei analyse av om dette kan betraktes som ei varsling (det mener jo jeg at det er) og hvor langt ansatte kan gå når de opplever sterkt kritikkverdige forhold, svekker rapporten vesentlig.

Bilde fra Luneborgbakken i Målselv 1958. Bak sees (fra venstre) Ingolf Stenersen (bror til skikongenfra Målselv), Asgeir Dølplads (jeg tror det er han og han vant det første hoppukerennet i 1953), Tormod Knudsen (OL-gull i kombinert 1964,) Foran sees artikkelforfatteren. 

                                            

Men nå er nå rapporten der, og den beskriver jo en organisasjon som på mange måter er dysfunksjonell. Når det i rapporten står at det må tas tiltak og at generalsekretær og president må ta ansvar ikke bare for igangsetting, men også gjennomføring av tiltakene, tolker jeg det dithen at det ikke dreier seg om generalsekretær og president i kraft av de personer som er sterkt delaktig i at dette er blitt som det er blitt, men i kraft av en velfungerende utøvelse av stilling og verv. Sagt med andre ord, en ny generalsekretær og en ny president.

Så opplever vi at nå har NSF-ledelsen bestemt seg for å handle raskt; tiltak må iverksettes umiddelbart.  Og skipresident og generalsekretær – altså sittende skipresident og generalsekretær – skal nå ha ansvar for å gjennomføre noen strakstiltak.  Det er ikke til å tro! Etter mitt syn er det sammenliknbart med å satse altfor tidlig , helt bak i hopprota, slik at man tryner på kulen. Det frykter jeg at man kommer til å gjøre her; tryne på kulen! Organisasjonen kommer til å være like dysfunksjonell i framtida som den har vært til nå.  Det går ikke an å iverksette en seriøs oppryddingsaksjon med å legge ansvaret for oppryddinga på noen av de som utvilsomt har bidratt til å skape kaoset. Her må det inn andre krefter som objektivt kan forholde seg til situasjonen, uten å forsvare hva som skjedde i et møte som ikke ble protokollert, som skrev en mangelfull rapport, som omtalte andre, eller på andre måter har «lik i lasta».  Det må være noen som kan ta ansvar for å rydde opp og gjenoppbygge organisasjonen og ikke bare sprøyte litt sukkerglasur på ei kake som er gått ut på dato for lenge siden.

Ut fra dette vil jeg anmode Troms Skikrets å se til at det arbeidet som Skiforbundet nå må gjøre blir en reell ryddeprosess og ikke bare en ledelsesstyrt skinnmanøver som forsterker konfliktnivået i forbundet.

 

Tromsø 1. februar 2022

Arne-Wilhelm Theodorsen

Ski- og hoppsportentusiast fra snø- og skibyen Tromsø

 

Minneord over løperkongen, fjellkongen og naturmennesket Thorleiv Michelsen

For lenge siden – kanskje midt på 60-tallet – bodde det en lokal idrettskjendis i Tromsø. Om dagen kunne man se han i sentrum, hvor han hadde arbeid som vaktmester eller noe slikt. Man kunne gjenkjenne han på lang avstand: Et markant skjegg, en velfrisert sveis, ofte solbriller på nesen, et spenstig ganglag. Om ettermiddagen kunne man se han løpe rundt Tromsøya og oppe på Valhalla, men i helgene så man han ikke i byen. Da var han gjerne hjemme på Furuflaten hvor han egentlig bodde. Der trente han og der løp han og der konkurrerte han i det gode idrettsmiljøet på stedet.

Ofte konkurrerte han også andre steder enn på Furuflaten; det ryktes at han en gang sykla fra Furuflaten til Tromsø for å delta i friidrettsstevne. Der vant han sjølsagt det som han deltok i og så sykla han hjem til Furuflaten da stevnet var over.

En gang deltok han i Norgesmesterskapet i 25 kilometer landeveisløp, arrangert i Tromsø. Ei god stund ledet han hele løpet, men han endte opp med å havne på en solid femteplass. Vinneren var Magnar Lundemo fra Trøndelag, kjent som både friidrettsutøver, langrennsløper og seinere også landslagstrener på ski. Thorleiv var rimelig fornøyd med egen innsats, men han syntes kanskje det var litt kort distanse. Etter løpet skal han etter sigende ha uttalt noe sånt som at han skulle ha slått Lundemo klart dersom løypa hadde gått til Kirkenes.

Som unge gutter var vi mange som så opp til denne spesielle mannen, på mange måter var han egentlig et idrettslig forbilde. «Vet du hvem jeg snakka med byen i dag?», spurte en kamerat meg en gang. «Nei», svarte jeg. «Sjølveste Thorleiv Michelsen», svarte han. Jeg ble helt stum av begeistring.

Så var det en lang periode hvor man ikke hørte eller leste mye om han på «lokal sport», som det het den gang. Men så kom han igjen i medienes søkelys; ligningsmyndighetene gikk til sak mot han fordi de mente han hadde oppgitt altfor lav inntekt. Men der møtte de på kvist. Akkurat som på idrettsbanen ga Thorleiv seg ikke så lett og han kunne dokumentere sine lave inntekter; han levde spartansk- nærmest asketisk, han sanka fra naturen og han klarte seg med det han hadde. Enden på saken ble som på friidrettsbanen – Thorleiv vant igjen !

Så gikk det flere år før jeg så han igjen; da var han og jeg turdeltakere på en ukestur på ski i Indre Troms, i regi av Troms Turlag. Det var en lang tur og det var en slitsom tur. Thorleiv hold seg til å begynne med litt for seg sjøl, og jeg syntes han var nokså spesiell . Når vi samla oss for å kvile, sto eller satt vi andre sammen i en ring. Thorleiv la seg ned – med skiene på. «Det er viktig å kvile mest mulig når man kan kvile», sa han. Når vi gikk og sleit i djup sny i et felles spor, gikk han gjerne ved siden av i eget spor. «Det er best å gå i sitt eget spor», sa han.  Han var litt spesiell, syntes jeg.

Men så en ettermiddag/kveld på ei av hyttene, etter at vi hadde hatt ei lang skiøkt, hengt klær til tørk, skifta til tørt, spist og drukket kaffe, satt vi rundt bordet og snakket, fortalte historier, vitser, anekdoter. Thorleiv var stille. Så var det en som spurte om Thorleiv hadde noe å si. Da sang han første vers av «Å eg veit meg eit land». Jeg fikk nesten tårer i øynene.

Da vi gikk videre neste dag begynte jeg å se nærmere på hvordan han gikk, hva han gjorde, hvordan han håndterte utfordringene. Han sa ikke så mye, men av å lese kroppsspråket hans, av å se hva han gjorde, av å observere, skjønte jeg at her var det en som bokstavelig hadde vært ute i naturen ei vinternatt før. Jeg fikk mer og mer sans for karen, og da turen var over var vi nærmest blitt gode venner.

Så visste alle at Thorleiv var «Kongen av Jiekkevarre» og det ble snakk om vi ikke kunne ta en slags privat fellestur over Jiekkevarre, med Thorleiv som kjentmann. Resultatet ble at vi  15 personer - utpå sommeren gikk fra Furuflaten en fredags kveld opp til Dalbotnen hvor vi slo leir. Lørdags morgen klokka 08.00 starta vi å gå; vi gikk over Sydbreen, opp Sydtoppen, over Hovedtoppen, ned Salen, opp på Kveita, ned på Sydvestbreen og kom så ned til teltleira klokka 04.00 på søndags morgen, 20 timer etter at vi starta. Det var en utrolig tur. Som før; Thorleiv sa ikke mye men han var foran, han var bak, han var på sida, han var overalt. Han viste oss hvordan vi skulle gå, hvor vi skulle gå, hvordan vi skulle sikre, hvor vi skulle kvile, han viste oss alt. Og så viste han oss fjellet. Det var en fantastisk tur. Thorleiv var også fornøyd. «Det gikk bra, men det kunne gått verre», sa han.

Etter dette holdt vi jevnlig kontakt, sjøl om vi ikke gikk flere turer sammen. Hvert år til jul – i mange år – fikk jeg julehilsen hvor han ønska meg og min familie alt godt, jeg returnerte hilsen og dette gjorde vi i mange år. 

Så vet jeg at han for en del år siden fikk hjerteproblemer og måtte trappe ned noe av sin aktive livsstil, men jeg hørte fra noen av hans sambygdinger at han var ganske aktiv, inntil han i fjor høst ble lagt inn på sjukehjem. Der døde han 7. mars i år i en alder av 91 år.

Jeg tenker med glede på at jeg traff et slikt naturmenneske og at jeg fikk være på tur med han. Han lærte meg mer enn mange teoribøker om turliv; han var turliv. Og sjøl om det nå er mange som går toppturer i Lyngen og skiturer over Jiekkevarre, så er Thorleiv den første og største kongen av Jiekkevarre.

Når jeg kjører på E8 ved Laksvatn og ser Jiekkevarre-toppen bade i solskinn  så forstår jeg at Thorleiv nok en gang er – og vil alltid være -  på tur der.

Takk for turen, turkamerat Thorleiv; løperkonge, fjellkonge og naturmenneske. 

Punktum for French-debatten – eller kommer det mer?

Dagen etter at Joshua French gjennomførte sin forestilling på Kulturhuset i Tromsø, diskuterte Kommunestyret i Tromsø de prinsipielle sidene ved arrangementet.  

Jeg satt ringside og hørte på debatten. Det var en fin debatt og jeg vil gi honnør til samtlige av de som tok ordet i saken. Det ble en balansert debatt hvor ulike perspektiver i saken ble vektlagt på en respektfull måte. Jeg har fulgt denne saken i diverse media og fora siden jeg i begynnelsen av desember involverte meg med et debattinnlegg som fikk svært stor oppmerksomhet, og jeg har noen avsluttende tanker om hele saken.

Ordføreren var klar på at hun anså dette som ubehagelig; ei forestilling med et budskap som hun på ingen måte ønsket å legitimere. Likevel framhevet hun at det går et skille mellom hva som er ubehagelig og hva som er ulovlig, og at hensynet til ytringsfrihet gjør at hun derfor ikke ville eller kunne intervenere ovenfor Kulturhussjefen i spørsmålet om gjennomføring av arrangementet. Dette argumentet ble også gjentatt av en rekke talere fra ulike partier; det ble tatt klar avstand fra innholdet i sjølve arrangementet, men støtte til at hensynet til ytringsfriheten tilsier at også kommunens arenaer kan brukes til et slikt arrangement.

Jeg vil absolutt si meg enig dersom saken var så enkel, men det synes jeg ikke den er. Joshua French har i flere sammenhenger innrømmet – ja til og med skrytt av – at han har begått alvorlige lovbrudd i utlandet; han gjorde det bl.a. i Lindmo-programmet på NRK.  Dette er også ulovlig iht. norsk lov; norsk straffelov kan gis anvendelse på alvorlige handlinger begått i utlandet (iht. opplysninger fra KRIPOS). Hans show er derfor ikke så uskyldig som ei sterk kontroversiell ytring, det dreier seg om å forsvare kriminalitet (lovbrudd) og da ikke bare forsvare det på generell basis, men forsvare/forklare/heroisere egen kriminalitet. Etter mitt skjønn balanserer dette i beste fall på kanten av hva som kan forsvares innenfor ytringsfriheten.

Så kan man si at French ikke er dømt av norsk rett og at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist; dvs. at de er dømt. Det er jo et klokt og godt prinsipp, men det er jo litt spesielt at en som åpent har innrømmet alvorlig lovbrudd legger ut på en slik propagandaturne mens myndigheter vurderer om han skal tiltales (fortsatt utsagn fra KRIPOS). Jeg mener at alle parter – også French sjøl – hadde vært best tjent med at skyldsspørsmålet hadde vært avgjort av norsk rett før han iverksatte en slik turne. Da kunne han kanskje fått den rettferdige behandlinga som han med rette mener han ikke har fått i kongolesisk rett og kanskje i deler av norsk presse også. Dette kunne kanskje også bidra til å «snu» diskusjonen fra et spørsmål om French eller ikke-French til en diskusjon om internasjonalitet solidaritet. Kanskje French sjøl kunne delta aktivt i den debatten?

I løpet av tida siden jeg publiserte min artikkel har jeg mottatt en rekke henvendelser og kommentarer. Det har vært fint! Ingen av kommentarene har vært spesielt ondsinnede eller hatske. Noen er sterkt uenige med meg, mens andre er sterkt enige med meg. Måten debatten har gått på gjør at jeg har trua på at det kan være mulig å gjennomføre konstruktive meningsutvekslinger på nettet, uten å ty til hatefulle ytringer.  

En klar observasjon er at en del folk; tilhengere av en åpen, liberal og demokratisk debatt, men uten spesiell erfaring fra krisehåndtering i krigsområder, sier som ordføreren at showet er usmakelig, men at hensynet til ytringsfriheten kommer først. Mange av de som har vært ute i felt, derimot, de som har stått i ildlinja og beskyttet folk fra sjukdom, sult, utbytting, overgrep og krig, har en mye klarere holdning av at ytringsfriheten har sin grense; det er ikke greitt at folk lager show hvor de forsøker å renvaske seg sjøl og forsvare sine ugjerninger begått i kriseområder, og det er ikke greitt å bruke kommunal infrastruktur til å formidle slike show.

Nå er denne debatten over, og kanskje kan jeg håpe at alle som har engasjert seg uavhengig av standpunkt (dette gjelder også meg sjøl),   vil være litt mer opplyst og bevisst slike problemstillinger som denne saken reiser.

Men helt over er den kanskje ikke. For hva gjør vi neste gang? Den kan komme før vi sjøl aner det. For tida er spørsmålet om retur til Norge for norske kvinner som har begått alvorlige lovbrudd gjennom å reise til Syria, gifte seg med IS-krigere, fått barn med disse og på den måte vært en del av en terrororganisasjon og drømmen om et kalifat. Nå ønsker de å komme hjem. Statsministeren har uttalt at de bør få komme tilbake, men at de må regne med å bli stilt rettslig ansvarlig og straffeforfulgt for sine handlinger.

Jeg er enig med Statsministeren i dette, vel og merke under forutsetning av at dette gjøres på en måte som ikke svekker rikets sikkerhet. Men sett at de kommer hjem og at mens de venter på et rettslig oppgjør får ideen om å lage en slags foredragsturne hvor de rettferdiggjør sine handlinger og som de reiser land og strand rundt med , før de er blitt anklaget og evt. domfelt. Tenk at det i beskrivelsen av foredragene kan stå (nesten identisk med promoteringa av French-foredraget): “Saken om de norske  kvinnene i Syria  går inn i historien som en av de mest spennende sanne thrillerne som har skjedd i moderne norsk historie. Det er en historie om overlevelse og motgang under ekstreme forhold og hva som gjør at mennesket overlever og formerer seg selv i de mest håpløse situasjoner. (…)  I foredraget deler kvinnene sin historie og sine erfaringer om krisehåndtering og motivasjon og om menneskets overlevelse i et av verdens farligste land. De norske Syria-kvinnene tar deg med på en utrolig spennende reise i sitt foredrag. Gripende og rystende på en gang.”

Vil da Kulturhussjefen i Tromsø rulle ut løperen og sette opp et slikt foredrag på programmet? Hvis så skjer, vil Ordføreren og alle andre også her hevde at dette kan forsvares av kravet til ytringsfrihet?

Jeg forventer ikke svar. Men tenk likevel tanken.

Topptur, ryggsekk, briller, bil og Facebook. Og kaldt bayerøl.

For noen år siden var jeg på en fin liten topptur på ski til Tverrfjellet på Kattfjordeidet i Tromsø. Oppturen gikk som en drøm og nedturen var en skikkelig opptur. Men da jeg kom ned fra fjellet oppdaga jeg at jeg hadde glemt mine vanlige progressive briller igjen på toppen.

Neste dag la jeg derfor i vei «earla in the morning», tok på meg skiene og gikk opp i ei forferdelig fart, bare for å hente brillene. Men de var ikke der jeg hadde lagt  de! Jeg søkte og lette og lette og søkte. Til sist måtte jeg bare bite i den sure bananen (hadde ikke med meg eple), ta på meg skiene og kjøre ned igjen. Denne gangen ble nedturen en skikkelig nedtur.

Jeg gikk i flere dager og grubla over hvor brillene kunne ha tatt vegen, og så kom jeg på at det var en plass jeg ikke hadde lett. Så neste uka tok jeg atter på meg skiene og la i vei; det ble ny rekord i antall turer til Tverrfjellet den vinteren. Men brillene lå ikke der denne gangen heller.

«Ja, ja», tenkte jeg, «ingen grunn til å bli sur og tverr sjøl om jeg er på Tverrfjellet. Jeg har jo et annet sett med gode briller også. » Jeg  nøt min medbragte niste og drikke, koste meg i vintersola, prata med noen andre skigåere og så satte jeg drømmekurs nedover den kvite fjellsida.  

Litt seinere på året, på sommeren faktisk, tenkte jeg å ta meg en fottur på Tverrfjellet. Fint å gå opp, ikke så raskt& artig å kjøre ned som på vinteren, men veldig fint på toppen. «Kanskje jeg kan finne brillene nå?», tenkte jeg og pakka sekken. Jammen gikk det troll i ord; jeg fant brillene! Ikke på toppen av Tverrfjellet men på botnen av ryggsekken. Der hadde de ligget hele tida!

Det er flere år siden dette skjedde.

Men så skjedde det pånytt at jeg mista briller på fjellet. Det skjedde forleden på en nattlig skitur til Rødtinden.   Da jeg kom ned fra fjellet oppdaga jeg at brillene mine var borte. Mine «glasögon» som jeg kjøpte i Sverige og som gjør at jeg heier på Charlotte Kalla hver gang jeg ser langrenn på TV, var søkk borte. Jeg sov urolig om nattta, drømte briller  og brilleglass overalt, sto opp tidlig og så i været. «Kanskje det ikke er begynt å snø der oppe på fjellet ?», tenkte jeg. Så jeg kontakta skikompisen og så gikk vi pånytt opp den samme ruta, men denne gang på et tidspunkt som ga i alle fall litt formiddagslys.

Det hadde snødd. Mye hadde det snødd. Det var helt umulig å finne noe som helst. Hver en millimeter av den store fjellsida var kvit, kvit , kvit. Den eneste mørke flekken jeg så var flekken under vingene på ei kvit fjellrype som feide forbi. Ellers var det kvitt. Det var ingen briller der. «Kanskje jeg kan finne de til sommeren, om ikke i sekken så kanskje på fjellet?»

Utpå kvelden, etter at jeg var kommet hjem,  la jeg ut ei posting på Facebook om denne tildragelsen, ledsaga av et  bilde som kompisen min tok av meg i søket oppe på fjellet.   Etter en del søking på nettet fant jeg ut at forsikringa mi ikke dekka tap av briller.   Så la jeg meg. Denne gang drømte jeg verken om kvite vidder eller bortkomne brilleglass eller svenske skiløpersker; jeg bare sov – rett og sett.

Da jeg sto opp tidlig neste morgen, så jeg at det var en av min utallige venner (både på Face og på ski) som hadde lest postingen min, og som også hadde lest en posting i ei Facebook-gruppe fra en kar som hadde funnet et par briller, akkurat på det fjellet, akkurat den kvelden. Jeg slo opp i gruppa og jess, jess, jess; mine briller, funnet og i god behold.

Så jeg kontaktet finneren og i dag har jeg vært og henta brillene hos han. Det er altså helt utrolig at brilleetuiet (6,5 cm x 15,5 cm = 0,010075 kvadratmeter) var synlig i mørket på ei stor flate som Rødtinden er (ihvertfall  387728 kvadratmeter ; jeg har målt på kartet). Og ikke minst at en person var så årvåken at han så det og plukket det opp og publiserte det på Facebook!!!

Men historia slutter ikke her.

Jeg fikk brillene, putta de og etuiet i lomma,  takka finneren med å gi han et mack-verk laga av en helt ukjent harsk forfatter, satte meg i bilen og kjørte inn i parkeringstunnelen. Da jeg så skulle ta på meg brillene, så skulle jeg ta på meg brillene, men hvor er brillene og jeg finner ikke brillene og hælvete nå har æ pinamæ mista brillene igjen!!!

Så jeg kjørte tilbake til parkeringsplassen, spurte folk som hadde parkert like ved der jeg sto parkert, spurte folk i byggene like ved,  kontaktet parkeringskontoret, lette i bilen, lette under bilen, lette oppå bilen;  lette, lette, lette. Brillene var og ble borte. De ville rett og slett ikke bli med hjem igjen!

I et siste desperat forsøk på å finne brillene,  la jeg meg på knær i snøslapsen ved bildøra, la hodet slik at jeg kunne se under førersetet, stakk armen inn, roterte med hånda og følte med spissen av fingertuppene.  Der, der, der ! Fram kom et vakkert svart brilleetui, i det lå det et par svenske glasögon og jeg satt i et hyl så folk skvatt til side som om det skulle være 113 som kom kjørende.

Så satte jeg meg i bilen, kjørte inn i parkeringstunellen, gjorde mine ærender i byen, gikk tilbake til parkeringstunellen, satte meg i bilen og kjørte hjem.

Noen vil kanskje si at jeg kan virke en smule distre og rotete som klarer å skape så mye fuzz av et par briller. Jeg vil tilbakevise det på det sterkeste. Jeg er ikke distre! Som bevis for det  vil jeg påpeke at jeg fant bilen nøyaktig på den samme plass jeg hadde parkert den inne i den store parkeringstunellen. Riktignok skjedde det på fjerde forsøk, men jeg klarte det jo.  Det er  det viktigste.

Så hva er lærdommen av dette da?

Det er flere lærdommer: Det er fint å gå på topptur. Det er lurt å lete etter briller man har mistet;  både på fjellet, i ryggsekken og i bilen. Det er lurt å bruke Facebook om man ikke finner noe. Og det er deilig å ta seg ei kald bayer når ei slik historie får en lykkelig slutt. Nei forresten; ikke bare ei bayerøl – to bayerøl.

Menneskeverd , humanitet og full ytringsfrihet i «French-debatten».

I kjølvatnet av mitt innlegg i Nordnorsk debatt om French-arrangementet i Kulturhuset i Tromsø har jeg mottatt enormt mange synspunkt, kommentarer og henvendelser på nettet og i direkte meldinger/samtaler (stryk det som ikke passer) med meg.  Mange er udelt enige med meg om at hele arrangementet er så betenkelig at det må avlyses, mens flere – bl.a. Ordføreren – er enige med meg i det problematiske med sjølve historia som skal fortelles fra scenen, men at hensynet til ytringsfriheten må stå øverst.

Vinterfestuka i Narvik hadde planlagt tilsvarende arrangement i Svarta Bjørn-konferansen.  De har nå funnet ut at dette foredraget kolliderer kraftig med de visjoner og verdier de har for konferansen. French-foredraget kan dermed ødelegge konferansens omdømme, og de har valgt å avlyse dette.  

Kulturhuset i Tromsø ser det ikke slik; de er en profesjonell og kommersiell scene for ulike opptredener og vurderer dette i en slik sammenheng.  Så sjøl om begrepene «Ytringsfrihet» og «Ikke-sensur» brukes for å forsvare Kulturhusets programmering, så skjønner vel alle at det dreier seg om penger.  Det selges jo billetter for en betydelig sum og dette kommer både foredragsholder, tilrettelegger og Kulturhuset til gode. Det ønsker jeg ikke å legge meg opp i, men det er kanskje greit at det sies?

Debatten som har rast (det har nå vært veldig lite raseri) har i stor grad dreid seg om hvor grensen for ytringsfrihet skal gå, eller satt på spissen om det skal være noen grense i det hele tatt.  Mitt poeng  har vært – og er – at ytringsfriheten dreier seg om å forsvare den frie mening, ikke om retten til å forsvare/bortforklare/heroisere (her er det ikke «stryk det som ikke passer»; iht.  folk som har bivånet dette er det akkurat det foredraget handler om) ulovlige handlinger.

Det går imidlertid også andre diskusjoner om ytringsfrihetens grense. I Aftenposten ble det nylig publisert en kronikk hvor forfatteren (han heter Bjørn Stærk, karakteriserer seg som ex-høyrepopulistblogger, og han har lang erfaring i å delta aktivt i svært «åpne» diskusjoner) reflekterer og problematiserer forhold knyttet til den ekstremt frie og tolerante debatten, hvor det nærmest ikke går noen grense for ytringsfrihet. Jeg oppfatter at han fortsatt er sterkt tilhenger av fri og åpen meningsutveksling, samtidig som han belyser en del grunnleggende utfordringer med det.

En av hans «observasjoner» er at mens han deltok i diskusjoner om f.eks. jødeforfølgelse og rasediskriminering, så var det en diskusjon mellom menings- og formuleringssterke mennesker, uten at de det gjaldt var invitert inn i diskusjonen;  verken jøder eller  folk som var ofre for rasediskriminering.  Man diskuterte liksom «de andre».

I diskusjonen om French sitt foredrag er det nødvendigvis ikke slik. Her har flere mennesker med erfaring og kompetanse fra internasjonalt solidaritetsarbeid ute i felten, og også mennesker som  direkte har følt truslene, torturen og forfølgelsene, ytret seg i debatten  eller tatt kontakt med meg. Gjennomgående har de sagt at det er viktig med ytringsfrihet og den må vi kjempe for, men at det er kanskje enda viktigere å kjempe for humanitet og menneskeverd når blodet flyter i kampene mellom krigsherrene, når terroren og frykten rår og når folk lider.

Sterkest av alt har fredsprisvinnerne sagt dette, sjøl om de ikke har uttalt seg om denne konkrete turneen. De har likevel sagt: «Ikke rull ut den røde løperen!» Dessuten er det ganske mange mennesker med grunnleggende erfaring, både som hjelpearbeidere og som ofre, som reagerer sterkt på turneen. De sier: «Avlys turneen. Hensynet til ofrene kommer først!»

I denne debatten er premissene i stor grad lagt av mennesker med gode holdninger, humant demokratisk sinnelag og  gjennomtenkte meninger.  Det er langt på vei en «klassisk, liberal idealdebatt» (uttrykk lånt fra Stærks artikkel i Aftenposten). Samtidig er det få som har konkrete erfaringer fra katastrofeområder og menneskelige lidelser i disse områdene.  (Dette gjelder jo også meg sjøl, så «jeg møter meg kanskje litt i døra»  her ?)

Forstå meg rett; det er svært positivt med en slik debatt.  Men jeg mener at man bør lytte litt mer til de som i til dels svært farlige situasjoner har stått i katastrofene og operert mennesker, delt ut mat og medisiner, skaffet husly, tatt vare på ofrene osv.  mens krigsherrenes kuler har plystret over hodene deres, granater har eksplodert og leiesoldater har gjort tilværelsen utrygg? Hvorfor høres det ikke mer på de som har opplevd infernoet?

Så dreier dette seg om politikk, og politikk er det muliges kunst. (Det vet jo jeg med djup erfaring som folkevalgt vararepresentant i til kommunestyret; representant for et lite parti som jeg i tillegg har meldt meg ut av). Det er vel derfor lite sannsynlig at verken Ordføreren eller Kulturhussjefen vil endre på sine avgjørelser. Likevel; når en offentlig infrastruktur stilles til rådighet for et så kontroversielt arrangement som dette, med henvisning til at ytringsfriheten står høyt, kan det ikke da kreves at foredragsholderen sjøl respekterer ytringsfrihet og demokratiske prinsipper?

I foredragsturneen er det ikke tillatt å stille frie spørsmål til foredragsholderen. Eventuelle spørsmål som stilles må være innsendt på forhånd og godkjent. I praksis betyr det at spørsmål er sensurert bort, og folk som har vært på foredraget sier at denne delen av arrangementet er nærmest parodisk.  Det er heller ikke gjort slik som vanlig er, at presse og media har fri adgang til arrangementet. Etter mitt syn minner dette mistenkelig om opptredener som ellers skjer hos presidenter i to land vi kjenner godt; ett land som vi er nabo med og ett land som vi er alliert med.  Vi kaller ikke akkurat dette for demokrati.

Det er da jeg tenker, er det ikke mulig å løse denne saken på en annen måte? Kan ikke Kulturhuset og Tromsø kommune kreve at hvis foredraget holdes så må det gjennomføres etter vanlige og gode demokratiske prinsipper, uten at det dermed gjøres til en almen folkedomstol? Kan ikke kommunen kreve at det skal det være fri adgang for presse og relevante hjelpeorganisasjoner (Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Amnesty, Leger uten Grenser, Fellesrådet for Afrika  o.l. ) og at disse har anledning til å stille spørsmål og komme med kommentarer etter at foredraget er avholdt?  Hvis foredragsholderen ikke går med på dette så må meldinga bli at man i respekt for ytringsfriheten avlyse arrangementet.

Jeg ber Ordføreren og Kulturhussjefen bruke jula godt og tenke ut ei klok løsning som sikrer humanitet, menneskeverd og full – ikke halv- ytringsfrihet i en sak som åpenbart berører svært mange mennesker og som handler om åpenhet, toleranse og internasjonal solidaritet.

Åpent brev til Ordfører Kristin Røymo: Ukultur på Kulturhusets scene

Forleden sto det å lese i Nordnorsk debatt:

Nobel-forelesningene, av prisvinnerne Denis Mukwege og Nadia Murad, er noe av det sterkeste jeg noen sinne har sett på TV. Sjelden har nobelprisvinnerne vært mer verdige. Uten omsvøp skildret de hvordan menneskelig ondskap, gjennom hensynsløshet, grådighet og begjær, etter makt og rikdom, kan tilsidesette de mest basale menneskelige rettigheter - hinsides det fattbare.

Dette er noe jeg kan underskrive til  fulle. Så sterkt var det at da hele salen i aulaen i Oslo reiste seg og klappet for talerne, følte jeg sterk trang til å gjøre det samme hjemme i min lille aula foran fjernsynsskjermen.

I talene ble det ikke bare snakka om grusomhetene, om hensynsløsheten, om grådigheten , om jakta etter makt og rikdom; det ble også snakka om hva vi – bl.a. vi som bor i Norge – kan gjøre for å ta del i kampen mot denne ondskapen. Mukwege sa bl.a. om de myndigheter og krigsherrer som står bak volden, forfølgelsene, overgrepene, tortureringa og myrderiene:

Statene må slutte å rulle ut den røde løperen for dem, og heller sette en rød strek over bruken av voldtekt som krigsvåpen.

To nordmenn; Joshua French og Tjostolv Moland, ble i mai 2009 pågrepet i Kongo og siktet for drapet på sin sjåfør. Etter at de først hevda at de bare var på en slags avansert «guttetur», ble det etter hvert klart at de var i Kongo på oppdrag for noen av de krigsherrer som har terrorisert befolkninga slik Mukwege beskriver.  En av disse var Laurent Kaunda, slakteren fra Kisangani, leder av CNDP eller «den nasjonale kongressen for beskyttelse av folket» som denne militsen kalte seg.  

Så gikk det som de fleste vet; de to nordmennene ble dømt for mord, den ene av disse – Tjostolv Moland -  døde i fengslet i 2013, den andre – Joshua French - sonet straff under svært kummerlige forhold, men ble så utlevert til Norge 17. mai 2017.  I over ett år har French levd stille og tilbaketrukket og han har brukt tiden til å komme til hektene etter det vanskelige fengselsoppholdet. Samtidig er det blitt laget radioprogram («To hvite menn» ) og film («Mordene i Kongo») om det dramatiske som skjedde med French og Moland.

Men nå er French åpenbart kommet seg; nå skal han reise land og strand rundt med foredraget «Dømt til døden».  Han skal også besøke Nord-Norge og ha foredrag i Kulturhuset, Tromsø en gang i februar. I teksten for arrangementet på Kulturhuset sine nettsider, står det bl.a.:

"Kongo saken” går inn i historien som en av de mest spennende sanne thrillerene som har skjedd i moderne norsk historie, med stadige vendinger og dramatikk. Det er en historie om overlevelse og motgang under ekstreme forhold og hva som gjør at mennesket overlever selv i de mest håpløse situasjoner.

……

I foredraget deler han sin historie og sine erfaringer om krisehåndtering og motivasjon og om menneskets overlevelse i et av verdens farligste land. Joshua tar deg med på en utrolig spennende reise i sitt foredrag. Gripende og rystende på en gang.

Det er i denne sammenheng jeg henvender meg til deg, Tromsøs gode ordfører Kristin Røymo. Jeg synes at Tromsø kommune skal ta prisvinner Mukwege sine ord på alvor og stenge den røde løperen, ikke bare for krigsherrer og menneskeslaktere, men også for de som målrettet har arbeidet for disse herres interesser i de herjede områdene. Tromsø kommune kan umulig være stolt over at byens viktigste kulturscene blir brukt til å formidle … historien om menneskets overlevelse i et av verdens farligste land…. av en person som ikke har gjort landet mer ufarlig, men har vært direkte involvert på noen av tyrannenes side.

Jeg er klar over at Ordføreren vanligvis ikke bør legge seg opp i hvordan Kulturhuset programmerer sin virksomhet. Denne gang har imidlertid – spesielt etter at hele landet har feiret de verdige fredsprisvinnerne- kommunen en mulighet om å støtte opp i en internasjonal kampanje mot vold og tortur med å si at det er ikke greit at kommunens viktigste kulturscene brukes på denne måte.

Min oppfordring til Ordføreren er derfor: I ånden fra årets utdeling av Nobels fredspris; avlys Kulturhusets arrangement med Joshua French i november 2019.

Skitur i Tromsø-området.

Å gå på skitur i Tromsø-området er ikke only-only. Det er et helsikes slit!

Hver kveld før en ny tur må alt av utstyr sjekkes og gjennomgås. Så lages matpakke som legges i kjøleskapet, termosen settes fram og ei halv plata firkløver legges på kjøkkenbenken før man kryper til køys straks Barne-TV er ferdig.

Neste dag; før fanden har fått på sine sko er det så å stå opp, gnikke sukat utav øynene, ta på seg ullundertøy, spise frokost, trekke te på termosen, gjøre sekken helt klar (husk firkløveren), pakke skiutstyret, sko og ryggsekk i bilen, hente turkompisen og så kjøre trygt og forsiktig til bestemmelsesstedet.

Der starter turen. Først er det steintungt opp noen bratte bakker i en helt uframkommelig og gjengrodd skog, så blir det litt lettere, men til gjengjeld kjenner man at det der helsikes gnagsåret på venstre hæl er nå fortsatt ikke helt bra.   Så kommer fjellet og de ordentlige bakkene. Ikke bare en bakke, men bakke etter bakke etter bakke. Skal det aldri ta slutt?

Det blåser og er kaldt på toppene

Langt om lenge er toppen der.  Da er det å skifte til tørt undertøy; fy fan hvor kaldt det er. Så ta skifellene av skiene, stramme skoene, ta på hjelm og kjørebriller og nyte to stivfrosne brødskiver med hhv. ost  og agurk. Resten av pålegget blåste bort i vinden. Men sammen med varm te fra koppen til  kroppen er det ikke så verst, har det ikke vært for at fingrene mer kjennes som istapper som nårsomhelst kan knekke og falle fra resten av handa.

Så kommer nedkjøringa. Det går i tusen – knas. Går rett på trynet i første snøskavla som ikke var der på oppturen; i alle fall var det ingen som la merke til den.  Nedkjøringa fortsetter og nå er det skikkelig artig hadde det ikke vært for at lårene fylles med så mye melkesyre at det kanskje hadde vært riktigere å være på meieriet enn på fjellet ?

Hvor ble det av alle de lange bakkene nå da?  Ikke før man har starta nedkjøringa så er det over; skogkanten står plutselig der som en vegg og for å komme videre gjennom skogen må man  være en kombinasjon av slangemenneske og stankelbein. Hvis kjøring nedover fjellsida kan karakteriseres som fartsdisiplin, er løypa gjennom skogen mer som mikroslalåm å regne.

Men man kommer seg ned etter flere ublide møter med det som kunne ha vært god peisved dersom folk hadde giddet å fyre mer med ved. Vel nede pakkes ski og sekk og  staver i bilen før man  sakte og forsiktig kjører hjem. Det er fint å ha bilrattet å holde i for da faller man ikke sammen hver gang man glipper med øynene. Vel hjemme plasseres sko og klær i tørkeskapet. Det lukter boknafisk og passer godt til dagens middagsrett.

Så er det dusj, en kopp varm te, middag (der kom boknafisken) og Dagsrevyen, uten at man fikk med seg hva nyhetene av i dag egentlig var. Deretter:  samme prosedyre på nytt. Må sjekke utstyret, lage matpakke, gå tidlig til køys, stå grytidlig opp neste dag og så hele pakka nok en gang.

Det er et helsikes slit; både tungt, vanskelig og krevende, hele tida. Og alt dette - helg etter helg – bare på grunn av et håp om kanskje å treffe og imponere tre svenske kvinnelige sykepleiere som vi traff på en skitur her i området i 2008. Men de har jo ikke vært å se siden.  Kanskje de er reist hjem til Sverige? Sukk, sukk.