Realitetsorientert eller emosjonell flyktningpolitikk i Norge?

I debatten om landets innvandringspolitikk har jeg har i flere debattinnlegg påpekt at noen (f.eks. kommentatorene i avisa Nordlys) som sverger til "den strenge linja" forsøker å beskrive det som at det er de som står for fakta og realitetsorientering, mens andre som de ikke er enige med og som har ei mer "liberal linje" beskrives som emosjonelle, naive, aktivister og liknende.

Dette framkom bl.a. i en redaksjonell kommentar i "Nordnorsk debatt"  i avisa Nordlys nylig: "Dermed lander vi i kjernen til det som vil bli det største stridstemaet: innvandringspolitikken. Spriket mellom de fakkelbærende asylliberalerne i partiet (Arbeiderpartiet, min kommentar) og de som ønsker en fast og realitetsorientert politikk, er betydelig."

Og Nordlys er ikke aleine; ofte kan man i debatten se at tilhengere av den strenge linja karakteriserer seg sjøl som rasjonelle og realistiske, mens de karakteriserer de andre som emosjonelle og naive.

Jeg faller vel antakelig inn under kategorien "fakkelbærende asylliberaler" iht. Nordlys-kommentatorens klassifikasjonssystem og det har ikke sjelden hendt at jeg i debatter og diskusjoner (ikke av Nordlys men av andre) er blitt kalt for både blåøyd (det er jeg jo) og blond (whish I was, by the way).

Jeg synes at det er heilt OK at det er ulike syn i en så komplisert sak som innvandring, jeg synes det er heilt OK at andre mener noe annet enn meg og jeg synes det flott at det er en åpen debatt i og om innvandringspolitikken. Derimot synes jeg ikke det er flott at det brukes så nedlatende karakteriseringer av meningsmotstandere som det Nordlys – og andre -  gjør. (Jeg synes ikke om nedlatende karakteriseringer andre veien heller.) At tidligere statsråder, statssekretærer, diplomater, andre ansvarlige politikere og kjente organisasjonsmennesker beskrives med begreper som bl.a. "fakkelbærere" og "asylaktivister" synes jeg dessuten svekker budskapet som avisas kommentator forsøker å få fram.  

Men i tillegg til dette; etter mitt syn er det ikke så enkelt som at den ene siden representerer realitetsorienteringa og den andre siden representerer føleriet; virkeligheten er altfor kompleks til å kunne si at det kun er ett realitetsperspektiv som gjelder.

Se f.eks. på menneskerettighetene, flyktningeretten, barnekonvensjonen osv. Dette er internasjonale avtaler som Norge har forpliktet seg til å følge. Disse er utvikla av ei lang rekke land i fellesskap, og så vedtatt av hvert enkelt land. Dette skal sikre at nasjonalstater ikke kan sette rettsvernet som defineres av disse normene til side for å gjennomføre en ønsket politikk, som f.eks. i flyktningkrisa som europeiske land har fått føle på i den seinere tid. Det nytter ikke å si "men nå er situasjonen helt annerledes enn da disse konvensjonene ble vedtatt"; reglene er laget nettopp for å sikre humanitet og rettferdighet i tider som er blitt annerledes. Å si at flyktningsituasjonen har endret seg gir ikke grunn til å sette dette til side; den eneste måten det kan gjøres på er at man på internasjonalt nivå blir enige om å endre innholdet i disse normene og reglene.  Det er vel neppe gjort i en håndvending, spesielt når man ser hvor lang tid det har tatt å få alle disse normer på plass (arbeidet med dette begynte vel for ca. hundre år siden og resulterte i generelle avtaler som ble utarbeidet etter andre verdenskrig).

Sentralt i barnekonvensjonen f.eks. (kanskje mest sentralt i denne) er prinsippet "barns beste", og land som har ratifisert denne konvensjonen plikter å legge dette til grunn for behandling og vedtak. I Norge ble da også dette prinsippet tatt inn i Grunnloven i 2014. Likevel har vi her i landet sett flere eksempler på at såkalte "innvandringsregulerende hensyn" (som f.eks. argumentet om at slipper vi disse inn så vil vi overstrømmes av nye asylsøkere) er blitt tillagt større vekt enn barns beste. Man har dermed brutt det prinsippet man sjøl har vært med på å etablere. I andre saker er det også reist berettiget spørsmål og diskusjon om landets myndigheter følger eller bryter internasjonale regler ovenfor mennesker på flukt. Forsiktig kan man derfor si at i flere tilfeller balanserer Norge nå – og andre land også - på stram line hva gjelder å oppfylle internasjonale forpliktelser man tidligere har akseptert med viten og vilje.

Man kan kanskje stille spørsmålet om det er så viktig at Norge følger disse internasjonale forpliktelsene til punkt og prikke? Ja, mener jeg, det er viktig i seg sjøl. Dessuten er det slik at det på en rekke andre områder (havrett, fiskeri, handel, klima og miljø, suverenitet etc.) også er etablert internasjonale konvensjoner som er svært viktige for oss. Dersom vi på ett område er villig til å utfordre disse konvensjonene, hvilken kraft er det da i å håndheve de på områder hvor vi mener andre land utfordrer oss på dette? (At andre land kan være verre enn oss, er heller ikke noen unnskyldning synes jeg; det er nå liksom her i landet jeg har mulighet å influere på politikken som føres.)

Så vil jeg videre mene at sjølsagt er flyktning- og asylpolitikken et komplisert område og at det neppe finnes noen quick-fix-løsning for dette. Det er vanskelig når mange mennesker plutselig banker på vår dør, det er utfordrende når mange av disse har krav på opphold, det kan være problematisk å få en velfungerende integrering av disse osv.  Likevel mener jeg at det fort vise seg å bli ei dårlig løsning dersom vi har ei politikkutforming og en praksis som man med rimelig grunn kan hevde ligger på kanten av våre internasjonale forpliktelser på ett eller flere områder.

Det bringer meg tilbake til utgangspunktet. Er ikke disse internasjonale avtaler vi har forpliktet oss å følge i spørsmål om mennesker på flukt,  også høyst relevante realiteter? Må ikke dette også tillegges vekt i debatten mellom de realitetsorienterte strenge og de realitetsorienterte liberale?

Kongressen danser – men hvem danser de så med?

«Arne-Wilhelm; du er jo med i Venstre, men du er jo ikke bare med i Venstre! Du er jo samfunnsengasjert og tar del i arbeid og aktivitet utenom politikken også; spesielt når det gjelder innvandring og integrering, kultur, miljø- og klima, sosial rettferdighet m.m. Hvordan i alle dager kan du forsvare Venstres politiske krumspring samtidig som du er levende engasjert i disse spørsmålene?»  Det er ikke fritt for at jeg i løpet av helga har fått vennlige, men kritiske kommentarer, etter Venstres vedtak om å gå i regjeringsforhandlinger med Høyre og FrP.

Og for å svare direkte; jeg forstår hvorfor vedtaket er blitt som det er blitt, men jeg kan ikke forsvare det. Absolutt ikke.

Jeg synes det er uheldig at partiet, i sin jakt på makt som alle snakker om, er villig til å gå i samarbeid med det partiet som på de fleste områder ligger lengst vekk fra Venstres ideologi, verdigrunnlag og politiske standpunkter. Når man nå snakker om at man ved å gå inn i regjeringa for å redusere dette partiets innflytelse på viktige områder og å bringe mer raushet, liberalitet og framtidstro inn i politikken, er jeg ut fra partienes størrelse redd for at det fort kan bli «musa som brølte før ho blei spist». I beste fall kan man kanskje vinne noen viktige enkeltsaker, men tape i det langsiktige perspektivet.   Og når noen sier det er viktig å gå inn i regjeringssamarbeid for å svekke FrP, vil jeg si at det er nå fan til samarbeid (for å bruke et sterkt uttrykk) dersom det skal være utgangspunktet. Det skal jo være samarbeid og ikke krig? Da er det det bedre å foreta kampen uten slikt samarbeid, etter mitt syn. 

  

Jeg ønsker ikke å styrke FrP, hverken når det gjelder ideologi, gjennomføring i politiske saker eller i velgeroppslutning. Snarere tvert imot; jeg ønsker at partiet ikke skal ha den innflytelse det har i norsk politikk. Dette sier jeg ikke fordi jeg synes de er «ond og dum» eller at de er dårligere mennesker enn meg – for det er de absolutt ikke -  men jeg sier det fordi jeg er grunnleggende uenig med partiet og ønsker å ta deres politikk på alvor.

Jeg aksepterer sjølsagt at det kan være ulike syn på dette, spesielt i et politisk parti som Venstre, og jeg har full respekt for at andre i partiet ser dette på en helt annen måte og ønsker å gå inn i regjeringssamarbeid for å fremme Venstres saker og syn ikke bare på Stortinget, men også i regjering.

Det som derimot er langt vanskeligere å akseptere, er måten Venstre-ledelsen har kommunisert sin samarbeidsstrategi. På landsmøtet før valget ble det fattet et (enstemmig?)  vedtak om gå for deltakelse i ei borgerlig regjering. Jeg var ikke tilstede i Landsmøtet, men er fra flere deltakere blitt meddelt at en underliggende premiss for dette var at man ikke skulle si noe om hvilke andre partier som kunne delta i dette. Det  var mange som oppfattet at samarbeid med FrP var uaktuelt, sjøl om det ikke framkom i vedtaket.

I valgkampen ble denne samarbeidsstrategien kommunisert på en måte som gjorde at svært mange oppfattet at regjeringssamarbeid hvor FrP inngikk, var uaktuelt. Til og med partilederen uttalte i et intervju like før valget at de som hevda at Venstre ville inn i regjering med FrP, drev en demobiliseringskampanje (meget sterkt utsagn, etter mitt syn). Riktignok uttalte hun også at man ikke kunne stille noe ultimatum om dette, men dette framkom omtrent like tydelig som det som står med små skrift når «kataloghaier» prøver å selge oppføringer i diverse trykksaker eller databaser. 

Det var derfor mange som oppfattet dette som et hovedbudskap i valgkampen, og dette ble framhevet med kraft og styrke av mange valgkamparbeidere. Så vidt jeg vet var det ingen – hverken i ledelsen eller på grasrota - som framhevet samarbeid med FrP som en mulighet.

(Vel; rett skal være rett: rett før Landsmøtet uttalte stortingsrepresentanten Abid Raja at et samarbeid med FrP også kunne være aktuelt. Hans utspill ble raskt imøtegått av ledelsen og lagt i ei skuff. Seinere hørte vi ikke mer om det.)

Det verste med det som har skjedd nå, etter mitt syn, er derfor den «dobbeltkommunikasjonen» som partiledelsen har bedrevet ovenfor andre tillitsvalgte og valgkampmedarbeidere i denne saken.  Det kan se ut som de har sagt en ting, men ment noe annet. Noen av de som sitter med svarteper i dette spillet er alle de valgkamparbeidere som nærmest har forsikret potensielle velgere at det som nå skjer, ikke ville skje. For å si det sterkt så er det mange som føler seg regelrett lurt til å lure potensielle velgere.

En av veteranene i partiet sier det slik: «Men å gå i regjering basert på eit valresultat som berre kunne bli mulig ved å love tilstrekkeleg mange at ein slett ikkje ville gå i regjering med Frp, er under dei standardane eg ønsker å leve etter som samfunnsengasjert menneske.» Tydeligere kan det ikke sies.

Jeg er sterkt uenig i vurderingene som ligger til grunn for at man går inn for regjeringsforhandlinger. Jeg er imidlertid ikke bare uenig i kommunikasjonsstrategien som ledelsen har brukt i denne saken; den er også etter mitt syn under den standarden som prosesser i et sosialliberalt parti burde følge.

Akkurat nå har jeg derfor svært lav tillit til partiledelsen og  flertallet i Venstres landsstyre (det var heldigvis nokså mange som stemte mot regjeringsinntreden). Jeg synes partiets ideologi og politiske program passer meg godt (med unntak av noen få saker), sjøl om ikke ledelsen er «my favorite cup of tea» akkurat nå.  Våre regionale representanter, derimot, har gjort en formidabel innsats for å fremme et konstruktivt alternativ til regjeringsdeltakelse. Jeg har full tillit til disse og er viss på at vi samlet vil være et pålitelig alternativ for mennesker med ei sosial og liberal grunnholdning .

Jeg kjenne flere gode venstremedlemmer og ressurspersoner i partiet som har enten har eller kommer til å melde seg ut av partiet. Jeg respekterer deres valg til fulle. Jeg vil ikke melde meg ut;  så lett vil jeg ikke gjøre det  for partiledelsen. De skal få slite med mine kritiske – men forhåpentlig også konstruktive - innvendinger  i tida framover.  Så får vi se om jeg gjennom mitt beskjedne virke i partiet kan overbevise andre om at Venstre er et parti til å stole på i tida framover. Lett blir det ikke. 

Etter partilederens pressekonferanse på lørdag var det julebord, sa hun. Jeg ble gående fram og tilbake over stuegolvet hjemme og tenke på hvem de danset med der. Inne i hodet mitt kvernet låten «Lei av å bli lurt». 

Om et surt sukkersukk.

Jeg har vært en nokså flittig bidragsyter til «Nordnorsk debatt» i avisa «Nordlys», og jeg har i enkelte av mine bidrag tillatt meg å være en smule kritisk til redaksjonelle kommentarer i avisa. Det har ikke så mye gått på meningsinnholdet, men mer på hvordan avisas kommentatorer kan få seg til å omtale andre meningsbærere enn seg sjøl.

Dette har dreid seg om ulike saker; fra kommunestyret i Tromsø, om de såkalt naive&emosjonelle innvandringsvennlige, i spørsmålet om den nye regionen (det bare virker som det dreier seg om den nye religionen), osv.

Mange av kommentarene kan for så vidt ha gode poenger, men etter mitt syn skjemmes de av nedlatende utsagn om «de andre» og deres håpløse standpunkter. Det er ikke sjelden at jeg føler at det kommentatorene egentlig ønsker å si om «de andre» er «de er ikke skjettvatnet verdt».

Det siste i rekka av dette er en kommentar om sukkeravgifta og Statsbudsjettet.

Dansk sukker med svensk, norsk og finsk tekst

Her kunne man altså ha skrevet en reflektert kommentar om hvordan det kan ha seg at budsjettforhandlinger i Stortinget skjer uten forutgående konsekvensutredninger (hvis det er slik ?) og på en måte som gjør at forhandlingspartene blir «bundet til masta», uten mulighet til å rette opp åpenbare svakheter (for det er «svakt» når næringsliv plutselig får nokså nye rammebetingelser, uavhengig av langsiktige avtaler de allerede har inngått)  i det ferdige budsjettforslaget.

Sukkeravgifta er èn slik sak. En annen sak er «Filmfondet» som ble kutta med 20 mill kroner (lite penger i det store sluket, men viktig nok spesielt når det kommer på toppen – eller på bunnen- av tidligere års budsjettkutt). Og det finnes sikkert flere saker hvor man kan stille spørsmål om hva resultatet av budsjettforhandlingene  kan bli slik de foregår nå.

Men Nordlys-kommentatoren bryr seg ikke om slikt. Han gjør det enkelt og greit; han skriver kun om sukkeravgifta og legger all skyld på «to små politiske tullepartier» (sitat) og «politikere som knapt har et fikenblad å gjemme sin griskhet bak. Det er ikke bedre helse de er ute etter, det er innholdet i lommebøkene til folk flest de sikler etter». (nok et sitat)

Ikke spesielt saklig analyse, spør du meg. Men direkte galt blir det når det står: «For opp av hatten trekker noen av våre folkevalgte en førjulsgave til hele folket: En splitter ny og blank avgift som vi alle skal få gleden av å betale.» (Det er fortsatt sukkeravgiften det dreier seg om).

Når jeg slår opp i Wikipedia om sukkeravgift, står det: «Sukkeravgift er en særavgift til statskassen.   Avgiften på sukker ble innført i 1981. Avgiften er først og fremst fiskalt begrunnet, men avgiften har også en helsemessig begrunnelse.»

Altså er det direkte galt det som står i kommentaren. Løgn er det ikke, på ingen måte. Men kommentatoren tar nok feil. Sukkeravgifta er nokså gammel og innført av langt større «tullepartier» enn de han anfører. Nå er det ikke snakk om ei ny avgift; det er ei økning i avgifta – riktignok ei betydelig økning-  det dreier seg om. Og alle merkelighetene knyttet til hvilke produkter som omfattes av avgifta er heller ikke ny; dette har vært diskutert av partiene på Stortinget i tidligere budsjettforhandlinger også. Likevel legger han nå all skyld på dagens «tullepartier». Kanskje han burde ha sjekket saken litt nærmere før han startet utskjellinga. 

Nå skal jeg opplyse at jeg er med i et av disse «tullepartiene» som han skriver om.  Jeg tar meg på ingen måte nær av at det framføres tydelig kritikk av partiet, at det harselleres og ironiseres med partiet som sådan, om politikken det fører eller om oppslutninga det har. Egentlig synes jeg det kan være både bra og morsomt. Men dette synes jeg ikke var hverken bra eller morsomt, sjøl om kommentatoren sikkert har ledd godt av sine egne formuleringer her.

Så er det jo lov – også for kommentatorer –  en og annen gang å lage svake analyser, til og med basert på «fake news».  Men når avisa ikke rent sjelden skriver og kommenterer så nedlatende, så spør jeg meg sjøl om jeg virkelig gidder bruke penger på å kjøpe avisa. Jeg kan lese den slags usakligheter gratis via en rekke kommentarfelt på Facebook. Og nyheter får jeg jo også gratis helt andre steder.

Jeg har tidligere spurt sjefsredaktøren om denne type debattform skyldes at kommentariatet har fått for frie tøyler eller om det er en del av avisas redaksjonelle strategi. Jeg har foreløpig ikke fått svar.

I mangel på svar kan jeg sjøl her og nå gjøre et lite interaktivt eksperiment. Jeg tar for meg avslutningsavsnittet i kommentaren: «Dessverre er det ikke bare arbeidsplasser og bedrifter som kan bukke under som følge av avgiftskåte småpartier. Tiltroen og respekten for våre fremste folkevalgte får seg en kraftig knekk i tillegg. Og det er et alvorlig faresignal for det demokratiske systemet som sådan.»

Så legger jeg det inn i et tekstbehandlingssystem og gjør følgende:

• 1.       Erstatter «arbeidsplasser og bedrifter» med «arbeidsplasser i aviser»
• 2.       Erstatter «avgiftskåte småpartier» med «ordkåte og nedlatende kommentatorer»
• 3.       Erstatter «våre fremste folkevalgte» med «våre fremste samfunnskritikere»
• 4.       Erstatter «det demokratiske systemet» med «Demokratiet»

Da blir det: «Dessverre er det ikke bare arbeidsplasser i aviser som kan bukke under som følge av ordkåte og nedlatende kommentatorer. Tiltroen og respekten for våre fremste samfunnskritikere får seg en kraftig knekk i tillegg. Og det er et alvorlig faresignal for Demokratiet som sådan.»

Kanskje det er en like relevant kommentar?