Så er vinteren endelig over og vi kan se fram til ei flott
tid med våkenetter, solbrent hud, pollenallergi, myggstikk, høljregn, lunka øl,
svidde grillkoteletter og dårlige fotballkamper. Men sjøl om vi har mye godt i
vente, så kan jeg jo også reflektere over vinteren som har vært. Det har jo
vært ei fantastisk fin tid i år; stabilt og mye godt vær, flott skiføre, liten
skredfare, få ulykker og begrensa tid med snømåking. Og oppmerksomheten rundt
forebyggende skredsikring har vært sterkt økende, slik at vi har sluppet store
skredulykker slik man har sett tidligere. Det har i det heile tatt vært en veldig
bra vinter.
Som det friluftslivsinteresserte mennesket jeg er, har jeg
nytt denne vinteren på best mulig måte med mange flotte skiturer, både aleine
og sammen med gode skivenner. På disse turene har jeg alltid møtt andre
mennesker også; kjente og ukjente folk som alltid tar seg tid til en liten prat
på fjellet. Sjølsagt kommer mange av disse fra Tromsø og andre steder i Norge,
men i år har jeg også truffet mennesker fra Sverige, Finland, Tyskland, Sveits,
Østerrike, Italia, Frankrike og USA på fjelltopper i området rundt Tromsø.
«Welcome to Tromsø, why do you come here to go skiing?», har
jeg ofte innledet praten med. Og da får jeg omtrent alltid samme svar :
«Because it is the best place in the world to go skiing!». Og så sier de
videre: «Dere har snø her, dere har fjell&vidder, dere har fjorder&hav,
dere har byen og dere har stillheten. Hvor ellers i verden kan man finne steder
som kan tilby tilsvarende innenfor så kort avstand?»
Det er vel nettopp derfor det kommer så mange tilreisende
hit. Hver dag er det turister medbringende ski som ankommer Tromsø via
flyplassen. I tillegg er det flere som kjører hit med bil (f.eks fra
Helsingfors eller Stockholm), det er mange som kommer med egne båter (ski and
boat) og tenk hvor mange som kunnet komme med jernbane dersom vi hadde hatt det
!
De kommer alle i samme ærend; de ønsker å nyte den
storslagne naturen og stillheten kombinert med urbaniteten, på en måte som
knappest kan oppleves andre steder. Er
vi egentlig klar over hvor stort dette er og hvor stort dette kan bli?
Reiselivet i Troms fylke har et stort ubenyttet potensiale her, men da
forutsetter det at vi tar vare på fjellene, havet, sikkerheten, på byen og på stillheten. Vi må
ta vare på heile pakka.
Jeg tror at dersom reiselivsoperatører og andre vil forsøke
å tilby herlighetene gjennom heliskiing, cat-skiing, scootertrafikk etc , kan
man snart oppleve at man sager av greina man sitter på. De store, store, store
massene som valfarter store skianlegg i Sveits/Østerrike/Frankrike vil aldri
komme hit, og de entusiastiske stillhets- og opplevelsessøkende skituristene
vil finne seg andre reisemål. Derfor vil
det beste være å bygge ut enkelte skianlegg i regionen (slik man nå planlegger)
og la de andre områdene være uberørt, til glede både for oss som bor her og for
alle de fantastisk hyggelige
skituristene som kommer hit.
Det kan gi gleder for alle som liker å ferdes i fjellet, det
kan gi solid grunnlag for seriøse reiselivsoperatører og det kan befeste og
utvikle vår posisjon som en skidestinasjon heilt utenom det ordinære.
Og så kan vi som bor her, nå som skisesongen er over, legge
oss i fluktstolen, nyte en ost fra Sveits, et glass vin fra Frankrike, en
badsturøkt skinke fra Finland, surstrømning fra Sverige, lasagne al forno fra Italia, asparges fra Tyskland,
sjokoladekake fra Østerrike og jazz fra
USA. Og så kan vi tenke: «En vinter er over, men minnene om den består. En
vinter er over, men du skal se vi ses igjen- til neste år!»
Takk vinter - for i
vinter. Måtte det komme mange flere som deg.
