«Hei Arne-Wilhelm - det er Harald,
hva synes du om cat-skiing ?» Harald pleier å ringe både når det passer og når
det ikke passer, og akkurat nå blei jeg forstyrra midt i ei TV-overføring fra
første omgang av et verdenscuprenn i skihopping, så jeg var ikke heilt med på
notene.
Men i stedet for å spørre om hva
han mente med det så satte jeg i gang ei passe lang tirade: «Katte-ski? Hvorfor kan du ikke si
det på norsk; er vi kommet så langt at vi til og med må omtale våre skiturer i
et språk for folk som aldri har hatt ski på beina? Er det bare for å skjule
hvor tåpelig hele greia er? Dessuten; nå har vi jammen arbeida i lang tid med å
tilrettelegge for at folk skal kunne ha med hund på Turlagshyttene, men har man
først begynt å tilrettelegge så baller det bare på seg! Nå skal dë også ha med
seg katta på tur!»
Temperaturen i telefonen steig
betraktelig og jeg hørte at Harald prøvde å si noe, men nå var jeg kommet i
gang i oppbygging av et skikkelig litterært raseri. « Det er vel ikke bare
katta; det er vel kattebur, kattesand, kattemat og kattetoilett åsså. Og når de
så har fått lov til det, så skal de kunne ta med andre dyr også; kaniner,
undulater ja kanskje til og med gullfiska ! Skal denne tilrettelegginga aldri ta
noen ende ???»
Så måtte jeg trekke pusten. Da
smatt Harald inn i samtalen: «Men det er ikke det som menes med cat-skiing. Det
er en ny form for tilrettelegging av toppturer, uten skiheis eller heli-skiing.
Det er rett og slett at det gis tillatelse til at det på enkelte steder skal
være lov å trekke skiløpere opp på fjelltopper med snøscooter eller
beltemaskin, slik at de derifra kan nyte frie nedkjøringer i løs snø, uten
preparerte bakker eller andre former for tilrettelegging. En slags motorisert,
mobil skiheis for de som vil kjøre fritt uten å måtte slite seg opp, er det»,
sa han.
«Men hva er vitsen med det», sa
jeg. «Det er jo det som kjennetegner norsk skigåing, norsk turkultur og norsk
kultur i det hele tatt; man skal slite før man kan nyte. Enkelte går jo så
langt som å si at det er den eneste norske merkevaren vi har: Lidelsen først.
Da må det kunne skje uten forstyrrende elementer som skiheis, snøscooter,
beltemaskiner eller helikopter. Det er jo fint at slikt skjer på de steder der
det er etablert anlegg, men ellers: nei takk! .
Det er OK med litt tilrettelegging slik at folk kan oppleve naturen som
mer enn et lukket museum som man ikke kommer inn i (eller ut i) , men denne
tilrettelegginga må begrense seg til at det skal være mulig å nyte denne naturen på en enkel, god og sikker måte. »
Harald forsøkte å komme med ei
motforestilling: «Men reiselivet sier jo at det kan være bra for næringa med
slike muligheter. Andre steder i skiverdenen er jo slike saker både tillatt og
etablert. Teller ikke det noe?» «Joda», svarte jeg, «det er finfint om vi kan
vise landet våre også til skiturister fra andre deler av verden. Det bør vi
gjøre. Men da synes jeg at vi bør vise landet vårt som det er her, og ikke slik
det er der de kommer fra.»
«Så du er mot cat-skiing ? », sa
Harald. «Absolutt», sa jeg, «da har jeg mer sans for at det skal være lov med
katter på Turlagshyttene.»
