For lenge siden – kanskje midt på 60-tallet – bodde det en
lokal idrettskjendis i Tromsø. Om dagen kunne man se han i sentrum, hvor han
hadde arbeid som vaktmester eller noe slikt. Man kunne gjenkjenne han på lang
avstand: Et markant skjegg, en velfrisert sveis, ofte solbriller på nesen, et
spenstig ganglag. Om ettermiddagen kunne man se han løpe rundt Tromsøya og oppe
på Valhalla, men i helgene så man han ikke i byen. Da var han gjerne hjemme på
Furuflaten hvor han egentlig bodde. Der trente han og der løp han og der
konkurrerte han i det gode idrettsmiljøet på stedet.
Ofte konkurrerte han også andre steder enn på Furuflaten;
det ryktes at han en gang sykla fra Furuflaten til Tromsø for å delta i
friidrettsstevne. Der vant han sjølsagt det som han deltok i og så sykla han
hjem til Furuflaten da stevnet var over.
En gang deltok han i Norgesmesterskapet i 25 kilometer
landeveisløp, arrangert i Tromsø. Ei god stund ledet han hele løpet, men han
endte opp med å havne på en solid femteplass. Vinneren var Magnar Lundemo fra
Trøndelag, kjent som både friidrettsutøver, langrennsløper og seinere også
landslagstrener på ski. Thorleiv var rimelig fornøyd med egen innsats, men han
syntes kanskje det var litt kort distanse. Etter løpet skal han etter sigende
ha uttalt noe sånt som at han skulle ha slått Lundemo klart dersom løypa hadde
gått til Kirkenes.
Som unge gutter var vi mange som så opp til denne spesielle
mannen, på mange måter var han egentlig et idrettslig forbilde. «Vet du hvem
jeg snakka med byen i dag?», spurte en kamerat meg en gang. «Nei», svarte jeg.
«Sjølveste Thorleiv Michelsen», svarte han. Jeg ble helt stum av begeistring.
Så var det en lang periode hvor man ikke hørte eller leste
mye om han på «lokal sport», som det het den gang. Men så kom han igjen i
medienes søkelys; ligningsmyndighetene gikk til sak mot han fordi de mente han
hadde oppgitt altfor lav inntekt. Men der møtte de på kvist. Akkurat som på
idrettsbanen ga Thorleiv seg ikke så lett og han kunne dokumentere sine lave
inntekter; han levde spartansk- nærmest asketisk, han sanka fra naturen og han
klarte seg med det han hadde. Enden på saken ble som på friidrettsbanen – Thorleiv
vant igjen !
Så gikk det flere år før jeg så han igjen; da var han og jeg
turdeltakere på en ukestur på ski i Indre Troms, i regi av Troms Turlag. Det
var en lang tur og det var en slitsom tur. Thorleiv hold seg til å begynne med
litt for seg sjøl, og jeg syntes han var nokså spesiell . Når vi samla oss for
å kvile, sto eller satt vi andre sammen i en ring. Thorleiv la seg ned – med
skiene på. «Det er viktig å kvile mest mulig når man kan kvile», sa han. Når vi
gikk og sleit i djup sny i et felles spor, gikk han gjerne ved siden av i eget
spor. «Det er best å gå i sitt eget spor», sa han. Han var litt spesiell, syntes jeg.
Men så en ettermiddag/kveld på ei av hyttene, etter at vi
hadde hatt ei lang skiøkt, hengt klær til tørk, skifta til tørt, spist og
drukket kaffe, satt vi rundt bordet og snakket, fortalte historier, vitser,
anekdoter. Thorleiv var stille. Så var det en som spurte om Thorleiv hadde noe
å si. Da sang han første vers av «Å eg veit meg eit land». Jeg fikk nesten
tårer i øynene.
Da vi gikk videre neste dag begynte jeg å se nærmere på
hvordan han gikk, hva han gjorde, hvordan han håndterte utfordringene. Han sa
ikke så mye, men av å lese kroppsspråket hans, av å se hva han gjorde, av å observere,
skjønte jeg at her var det en som bokstavelig hadde vært ute i naturen ei
vinternatt før. Jeg fikk mer og mer sans for karen, og da turen var over var vi
nærmest blitt gode venner.
Så visste alle at Thorleiv var «Kongen av Jiekkevarre» og
det ble snakk om vi ikke kunne ta en slags privat fellestur over Jiekkevarre,
med Thorleiv som kjentmann. Resultatet ble at vi 15 personer - utpå sommeren gikk fra
Furuflaten en fredags kveld opp til Dalbotnen hvor vi slo leir. Lørdags morgen
klokka 08.00 starta vi å gå; vi gikk over Sydbreen, opp Sydtoppen, over Hovedtoppen,
ned Salen, opp på Kveita, ned på Sydvestbreen og kom så ned til teltleira
klokka 04.00 på søndags morgen, 20 timer etter at vi starta. Det var en utrolig
tur. Som før; Thorleiv sa ikke mye men han var foran, han var bak, han var på
sida, han var overalt. Han viste oss hvordan vi skulle gå, hvor vi skulle gå,
hvordan vi skulle sikre, hvor vi skulle kvile, han viste oss alt. Og så viste
han oss fjellet. Det var en fantastisk tur. Thorleiv var også fornøyd. «Det
gikk bra, men det kunne gått verre», sa han.
Etter dette holdt vi jevnlig kontakt, sjøl om vi ikke gikk
flere turer sammen. Hvert år til jul – i mange år – fikk jeg julehilsen hvor
han ønska meg og min familie alt godt, jeg returnerte hilsen og dette gjorde vi i mange år.
Så vet jeg at han for en del år siden fikk hjerteproblemer
og måtte trappe ned noe av sin aktive livsstil, men jeg hørte fra noen av
hans sambygdinger at han var ganske aktiv, inntil han i fjor høst ble lagt inn
på sjukehjem. Der døde han 7. mars i år i en alder av 91 år.
Jeg tenker med glede på at jeg traff et slikt naturmenneske
og at jeg fikk være på tur med han. Han lærte meg mer enn mange teoribøker om
turliv; han var turliv. Og sjøl om det nå er mange som går toppturer i Lyngen og
skiturer over Jiekkevarre, så er Thorleiv den første og største kongen av
Jiekkevarre.
Når jeg kjører på E8 ved Laksvatn og ser Jiekkevarre-toppen
bade i solskinn så forstår jeg at
Thorleiv nok en gang er – og vil alltid være -
på tur der.
Takk for turen, turkamerat Thorleiv; løperkonge, fjellkonge og
naturmenneske.
