Dagen etter at Joshua French gjennomførte sin forestilling på
Kulturhuset i Tromsø, diskuterte Kommunestyret i Tromsø de prinsipielle sidene
ved arrangementet.
Jeg satt ringside og hørte på debatten. Det var en fin
debatt og jeg vil gi honnør til samtlige av de som tok ordet i saken. Det ble
en balansert debatt hvor ulike perspektiver i saken ble vektlagt på en
respektfull måte. Jeg har fulgt denne saken i diverse media og fora siden jeg i
begynnelsen av desember involverte meg med et debattinnlegg som fikk svært stor
oppmerksomhet, og jeg har noen avsluttende tanker om hele saken.
Ordføreren var klar på at hun anså dette som ubehagelig; ei
forestilling med et budskap som hun på ingen måte ønsket å legitimere. Likevel
framhevet hun at det går et skille mellom hva som er ubehagelig og hva som er
ulovlig, og at hensynet til ytringsfrihet gjør at hun derfor ikke ville eller
kunne intervenere ovenfor Kulturhussjefen i spørsmålet om gjennomføring av
arrangementet. Dette argumentet ble også gjentatt av en rekke talere fra ulike
partier; det ble tatt klar avstand fra innholdet i sjølve arrangementet, men
støtte til at hensynet til ytringsfriheten tilsier at også kommunens arenaer
kan brukes til et slikt arrangement.
Jeg
vil absolutt si meg enig dersom saken var så enkel, men det synes jeg ikke den
er. Joshua French har i flere sammenhenger innrømmet – ja til og med skrytt av –
at han har begått alvorlige lovbrudd i utlandet; han gjorde det bl.a. i
Lindmo-programmet på NRK. Dette er også
ulovlig iht. norsk lov; norsk straffelov kan gis anvendelse på alvorlige
handlinger begått i utlandet (iht. opplysninger fra KRIPOS). Hans show er derfor ikke så uskyldig som ei sterk
kontroversiell ytring, det dreier seg om å forsvare kriminalitet (lovbrudd) og
da ikke bare forsvare det på generell basis, men forsvare/forklare/heroisere
egen kriminalitet. Etter mitt skjønn balanserer dette i beste fall på kanten av
hva som kan forsvares innenfor ytringsfriheten.
Så kan man si at French ikke er dømt av
norsk rett og at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist; dvs. at de er
dømt. Det er jo et klokt og godt prinsipp, men det er jo litt spesielt at en
som åpent har innrømmet alvorlig lovbrudd legger ut på en slik propagandaturne
mens myndigheter vurderer om han skal tiltales (fortsatt utsagn fra KRIPOS).
Jeg mener at alle parter – også French sjøl – hadde vært best tjent med at
skyldsspørsmålet hadde vært avgjort av norsk rett før han iverksatte en slik
turne. Da kunne han kanskje fått den rettferdige behandlinga som han med rette
mener han ikke har fått i kongolesisk rett og kanskje i deler av norsk presse
også. Dette kunne kanskje også bidra til å «snu» diskusjonen fra et spørsmål om
French eller ikke-French til en diskusjon om internasjonalitet solidaritet. Kanskje
French sjøl kunne delta aktivt i den debatten?
I løpet av tida siden jeg publiserte min artikkel
har jeg mottatt en rekke henvendelser og kommentarer. Det har vært fint! Ingen
av kommentarene har vært spesielt ondsinnede eller hatske. Noen er sterkt uenige
med meg, mens andre er sterkt enige med meg. Måten debatten har gått på gjør at
jeg har trua på at det kan være mulig å gjennomføre konstruktive
meningsutvekslinger på nettet, uten å ty til hatefulle ytringer.
En klar observasjon er at en del folk;
tilhengere av en åpen, liberal og demokratisk debatt, men uten spesiell
erfaring fra krisehåndtering i krigsområder, sier som ordføreren at showet er
usmakelig, men at hensynet til ytringsfriheten kommer først. Mange av de som
har vært ute i felt, derimot, de som har stått i ildlinja og beskyttet folk fra
sjukdom, sult, utbytting, overgrep og krig, har en mye klarere holdning av at
ytringsfriheten har sin grense; det er ikke greitt at folk lager show hvor de
forsøker å renvaske seg sjøl og forsvare sine ugjerninger begått i kriseområder,
og det er ikke greitt å bruke kommunal infrastruktur til å formidle slike show.
Nå er denne debatten over, og kanskje kan
jeg håpe at alle som har engasjert seg uavhengig av standpunkt (dette gjelder
også meg sjøl), vil være litt mer opplyst og bevisst slike
problemstillinger som denne saken reiser.
Men helt over er den kanskje ikke. For hva
gjør vi neste gang? Den kan komme før vi sjøl aner det. For tida er spørsmålet
om retur til Norge for norske kvinner som har begått alvorlige lovbrudd gjennom
å reise til Syria, gifte seg med IS-krigere, fått barn med disse og på den måte
vært en del av en terrororganisasjon og drømmen om et kalifat. Nå ønsker de å
komme hjem. Statsministeren har uttalt at de bør få komme tilbake, men at de må
regne med å bli stilt rettslig ansvarlig og straffeforfulgt for sine
handlinger.
Jeg er enig med Statsministeren i dette, vel
og merke under forutsetning av at dette gjøres på en måte som ikke svekker
rikets sikkerhet. Men sett at de kommer hjem og at mens de venter på et
rettslig oppgjør får ideen om å lage en slags foredragsturne hvor de rettferdiggjør
sine handlinger og som de reiser land og strand rundt med , før de er blitt
anklaget og evt. domfelt. Tenk at det i beskrivelsen av foredragene kan stå
(nesten identisk med promoteringa av French-foredraget): “Saken om de norske kvinnene i Syria går inn i historien som en av de mest
spennende sanne thrillerne som har skjedd i moderne norsk historie. Det er en
historie om overlevelse og motgang under ekstreme forhold og hva som gjør at
mennesket overlever og formerer seg selv i de mest håpløse situasjoner. (…) I foredraget deler kvinnene sin historie og sine erfaringer om
krisehåndtering og motivasjon og om menneskets overlevelse i et av verdens
farligste land. De norske Syria-kvinnene tar deg med på en utrolig spennende
reise i sitt foredrag. Gripende og rystende på en gang.”
Vil da
Kulturhussjefen i Tromsø rulle ut løperen og sette opp et slikt foredrag på
programmet? Hvis så skjer, vil Ordføreren og alle andre også her hevde at dette
kan forsvares av kravet til ytringsfrihet?
Jeg
forventer ikke svar. Men tenk likevel tanken.
