For noen år siden var jeg på en fin liten topptur på ski til
Tverrfjellet på Kattfjordeidet i Tromsø. Oppturen gikk som en drøm og nedturen
var en skikkelig opptur. Men da jeg kom ned fra fjellet oppdaga jeg at jeg
hadde glemt mine vanlige progressive briller igjen på toppen.
Neste dag la jeg derfor i vei «earla in the morning», tok på
meg skiene og gikk opp i ei forferdelig fart, bare for å hente brillene. Men de
var ikke der jeg hadde lagt de! Jeg
søkte og lette og lette og søkte. Til sist måtte jeg bare bite i den sure bananen
(hadde ikke med meg eple), ta på meg skiene og kjøre ned igjen. Denne gangen
ble nedturen en skikkelig nedtur.
Jeg gikk i flere dager og grubla over hvor brillene kunne ha
tatt vegen, og så kom jeg på at det var en plass jeg ikke hadde lett. Så neste
uka tok jeg atter på meg skiene og la i vei; det ble ny rekord i antall turer
til Tverrfjellet den vinteren. Men brillene lå ikke der denne gangen heller.
«Ja, ja», tenkte jeg, «ingen grunn til å bli sur og tverr sjøl
om jeg er på Tverrfjellet. Jeg har jo et annet sett med gode briller også. » Jeg
nøt min medbragte niste og drikke, koste
meg i vintersola, prata med noen andre skigåere og så satte jeg drømmekurs
nedover den kvite fjellsida.
Litt seinere på året, på sommeren faktisk, tenkte jeg å ta
meg en fottur på Tverrfjellet. Fint å gå opp, ikke så raskt& artig å kjøre
ned som på vinteren, men veldig fint på toppen. «Kanskje jeg kan finne brillene
nå?», tenkte jeg og pakka sekken. Jammen gikk det troll i ord; jeg fant
brillene! Ikke på toppen av Tverrfjellet men på botnen av ryggsekken. Der hadde
de ligget hele tida!
Det er flere år siden dette skjedde.
Men så skjedde det pånytt at jeg mista briller på fjellet. Det
skjedde forleden på en nattlig skitur til Rødtinden. Da jeg
kom ned fra fjellet oppdaga jeg at brillene mine var borte. Mine «glasögon» som
jeg kjøpte i Sverige og som gjør at jeg heier på Charlotte Kalla hver gang jeg
ser langrenn på TV, var søkk borte. Jeg sov urolig om nattta, drømte
briller og brilleglass overalt, sto opp
tidlig og så i været. «Kanskje det ikke er begynt å snø der oppe på fjellet ?»,
tenkte jeg. Så jeg kontakta skikompisen og så gikk vi pånytt opp den samme ruta,
men denne gang på et tidspunkt som ga i alle fall litt formiddagslys.
Det hadde snødd. Mye hadde det snødd. Det var helt umulig å
finne noe som helst. Hver en millimeter av den store fjellsida var kvit, kvit ,
kvit. Den eneste mørke flekken jeg så var flekken under vingene på ei kvit
fjellrype som feide forbi. Ellers var det kvitt. Det var ingen briller der. «Kanskje
jeg kan finne de til sommeren, om ikke i sekken så kanskje på fjellet?»
Utpå kvelden, etter at jeg var kommet hjem, la jeg ut ei posting på Facebook om denne
tildragelsen, ledsaga av et bilde som
kompisen min tok av meg i søket oppe på fjellet. Etter en
del søking på nettet fant jeg ut at forsikringa mi ikke dekka tap av briller. Så la
jeg meg. Denne gang drømte jeg verken om kvite vidder eller bortkomne brilleglass
eller svenske skiløpersker; jeg bare sov – rett og sett.
Da jeg sto opp tidlig neste morgen, så jeg at det var en av
min utallige venner (både på Face og på ski) som hadde lest postingen min, og som
også hadde lest en posting i ei Facebook-gruppe fra en kar som hadde funnet et
par briller, akkurat på det fjellet, akkurat den kvelden. Jeg slo opp i gruppa
og jess, jess, jess; mine briller, funnet og i god behold.
Så jeg kontaktet finneren og i dag har jeg vært og henta
brillene hos han. Det er altså helt utrolig at brilleetuiet (6,5 cm x 15,5 cm =
0,010075 kvadratmeter) var synlig i mørket på ei stor flate som Rødtinden er (ihvertfall 387728 kvadratmeter ; jeg har målt på kartet). Og ikke minst at en person
var så årvåken at han så det og plukket det opp og publiserte det på
Facebook!!!
Men historia slutter ikke her.
Jeg fikk brillene, putta de og etuiet i lomma, takka finneren med å gi han et mack-verk laga
av en helt ukjent harsk forfatter, satte meg i bilen og kjørte inn i
parkeringstunnelen. Da jeg så skulle ta på meg brillene, så skulle jeg ta på
meg brillene, men hvor er brillene og jeg finner ikke brillene og hælvete nå
har æ pinamæ mista brillene igjen!!!
Så jeg kjørte tilbake til parkeringsplassen, spurte folk som
hadde parkert like ved der jeg sto parkert, spurte folk i byggene like ved, kontaktet parkeringskontoret, lette i bilen,
lette under bilen, lette oppå bilen; lette,
lette, lette. Brillene var og ble borte. De ville rett og slett ikke bli med
hjem igjen!
I et siste desperat forsøk på å finne brillene, la jeg meg på knær i snøslapsen ved bildøra, la
hodet slik at jeg kunne se under førersetet, stakk armen inn, roterte med hånda
og følte med spissen av fingertuppene.
Der, der, der ! Fram kom et vakkert svart brilleetui, i det lå det et
par svenske glasögon og jeg satt i et hyl så folk skvatt til side som om det
skulle være 113 som kom kjørende.
Så satte jeg meg i bilen, kjørte inn i parkeringstunellen,
gjorde mine ærender i byen, gikk tilbake til parkeringstunellen, satte meg i
bilen og kjørte hjem.
Noen vil kanskje si at jeg kan virke en smule distre og
rotete som klarer å skape så mye fuzz av et par briller. Jeg vil tilbakevise
det på det sterkeste. Jeg er ikke distre! Som bevis for det vil jeg påpeke at jeg fant bilen nøyaktig på
den samme plass jeg hadde parkert den inne i den store parkeringstunellen. Riktignok
skjedde det på fjerde forsøk, men jeg klarte det jo. Det er det viktigste.
Så hva er lærdommen av dette da?
Det er flere lærdommer: Det er fint å gå på topptur. Det er lurt
å lete etter briller man har mistet; både på fjellet, i ryggsekken og i bilen. Det
er lurt å bruke Facebook om man ikke finner noe. Og det er deilig å ta seg ei
kald bayer når ei slik historie får en lykkelig slutt. Nei forresten; ikke bare
ei bayerøl – to bayerøl.
