Punktum for French-debatten – eller kommer det mer?

Dagen etter at Joshua French gjennomførte sin forestilling på Kulturhuset i Tromsø, diskuterte Kommunestyret i Tromsø de prinsipielle sidene ved arrangementet.  

Jeg satt ringside og hørte på debatten. Det var en fin debatt og jeg vil gi honnør til samtlige av de som tok ordet i saken. Det ble en balansert debatt hvor ulike perspektiver i saken ble vektlagt på en respektfull måte. Jeg har fulgt denne saken i diverse media og fora siden jeg i begynnelsen av desember involverte meg med et debattinnlegg som fikk svært stor oppmerksomhet, og jeg har noen avsluttende tanker om hele saken.

Ordføreren var klar på at hun anså dette som ubehagelig; ei forestilling med et budskap som hun på ingen måte ønsket å legitimere. Likevel framhevet hun at det går et skille mellom hva som er ubehagelig og hva som er ulovlig, og at hensynet til ytringsfrihet gjør at hun derfor ikke ville eller kunne intervenere ovenfor Kulturhussjefen i spørsmålet om gjennomføring av arrangementet. Dette argumentet ble også gjentatt av en rekke talere fra ulike partier; det ble tatt klar avstand fra innholdet i sjølve arrangementet, men støtte til at hensynet til ytringsfriheten tilsier at også kommunens arenaer kan brukes til et slikt arrangement.

Jeg vil absolutt si meg enig dersom saken var så enkel, men det synes jeg ikke den er. Joshua French har i flere sammenhenger innrømmet – ja til og med skrytt av – at han har begått alvorlige lovbrudd i utlandet; han gjorde det bl.a. i Lindmo-programmet på NRK.  Dette er også ulovlig iht. norsk lov; norsk straffelov kan gis anvendelse på alvorlige handlinger begått i utlandet (iht. opplysninger fra KRIPOS). Hans show er derfor ikke så uskyldig som ei sterk kontroversiell ytring, det dreier seg om å forsvare kriminalitet (lovbrudd) og da ikke bare forsvare det på generell basis, men forsvare/forklare/heroisere egen kriminalitet. Etter mitt skjønn balanserer dette i beste fall på kanten av hva som kan forsvares innenfor ytringsfriheten.

Så kan man si at French ikke er dømt av norsk rett og at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist; dvs. at de er dømt. Det er jo et klokt og godt prinsipp, men det er jo litt spesielt at en som åpent har innrømmet alvorlig lovbrudd legger ut på en slik propagandaturne mens myndigheter vurderer om han skal tiltales (fortsatt utsagn fra KRIPOS). Jeg mener at alle parter – også French sjøl – hadde vært best tjent med at skyldsspørsmålet hadde vært avgjort av norsk rett før han iverksatte en slik turne. Da kunne han kanskje fått den rettferdige behandlinga som han med rette mener han ikke har fått i kongolesisk rett og kanskje i deler av norsk presse også. Dette kunne kanskje også bidra til å «snu» diskusjonen fra et spørsmål om French eller ikke-French til en diskusjon om internasjonalitet solidaritet. Kanskje French sjøl kunne delta aktivt i den debatten?

I løpet av tida siden jeg publiserte min artikkel har jeg mottatt en rekke henvendelser og kommentarer. Det har vært fint! Ingen av kommentarene har vært spesielt ondsinnede eller hatske. Noen er sterkt uenige med meg, mens andre er sterkt enige med meg. Måten debatten har gått på gjør at jeg har trua på at det kan være mulig å gjennomføre konstruktive meningsutvekslinger på nettet, uten å ty til hatefulle ytringer.  

En klar observasjon er at en del folk; tilhengere av en åpen, liberal og demokratisk debatt, men uten spesiell erfaring fra krisehåndtering i krigsområder, sier som ordføreren at showet er usmakelig, men at hensynet til ytringsfriheten kommer først. Mange av de som har vært ute i felt, derimot, de som har stått i ildlinja og beskyttet folk fra sjukdom, sult, utbytting, overgrep og krig, har en mye klarere holdning av at ytringsfriheten har sin grense; det er ikke greitt at folk lager show hvor de forsøker å renvaske seg sjøl og forsvare sine ugjerninger begått i kriseområder, og det er ikke greitt å bruke kommunal infrastruktur til å formidle slike show.

Nå er denne debatten over, og kanskje kan jeg håpe at alle som har engasjert seg uavhengig av standpunkt (dette gjelder også meg sjøl),   vil være litt mer opplyst og bevisst slike problemstillinger som denne saken reiser.

Men helt over er den kanskje ikke. For hva gjør vi neste gang? Den kan komme før vi sjøl aner det. For tida er spørsmålet om retur til Norge for norske kvinner som har begått alvorlige lovbrudd gjennom å reise til Syria, gifte seg med IS-krigere, fått barn med disse og på den måte vært en del av en terrororganisasjon og drømmen om et kalifat. Nå ønsker de å komme hjem. Statsministeren har uttalt at de bør få komme tilbake, men at de må regne med å bli stilt rettslig ansvarlig og straffeforfulgt for sine handlinger.

Jeg er enig med Statsministeren i dette, vel og merke under forutsetning av at dette gjøres på en måte som ikke svekker rikets sikkerhet. Men sett at de kommer hjem og at mens de venter på et rettslig oppgjør får ideen om å lage en slags foredragsturne hvor de rettferdiggjør sine handlinger og som de reiser land og strand rundt med , før de er blitt anklaget og evt. domfelt. Tenk at det i beskrivelsen av foredragene kan stå (nesten identisk med promoteringa av French-foredraget): “Saken om de norske  kvinnene i Syria  går inn i historien som en av de mest spennende sanne thrillerne som har skjedd i moderne norsk historie. Det er en historie om overlevelse og motgang under ekstreme forhold og hva som gjør at mennesket overlever og formerer seg selv i de mest håpløse situasjoner. (…)  I foredraget deler kvinnene sin historie og sine erfaringer om krisehåndtering og motivasjon og om menneskets overlevelse i et av verdens farligste land. De norske Syria-kvinnene tar deg med på en utrolig spennende reise i sitt foredrag. Gripende og rystende på en gang.”

Vil da Kulturhussjefen i Tromsø rulle ut løperen og sette opp et slikt foredrag på programmet? Hvis så skjer, vil Ordføreren og alle andre også her hevde at dette kan forsvares av kravet til ytringsfrihet?

Jeg forventer ikke svar. Men tenk likevel tanken.

Topptur, ryggsekk, briller, bil og Facebook. Og kaldt bayerøl.

For noen år siden var jeg på en fin liten topptur på ski til Tverrfjellet på Kattfjordeidet i Tromsø. Oppturen gikk som en drøm og nedturen var en skikkelig opptur. Men da jeg kom ned fra fjellet oppdaga jeg at jeg hadde glemt mine vanlige progressive briller igjen på toppen.

Neste dag la jeg derfor i vei «earla in the morning», tok på meg skiene og gikk opp i ei forferdelig fart, bare for å hente brillene. Men de var ikke der jeg hadde lagt  de! Jeg søkte og lette og lette og søkte. Til sist måtte jeg bare bite i den sure bananen (hadde ikke med meg eple), ta på meg skiene og kjøre ned igjen. Denne gangen ble nedturen en skikkelig nedtur.

Jeg gikk i flere dager og grubla over hvor brillene kunne ha tatt vegen, og så kom jeg på at det var en plass jeg ikke hadde lett. Så neste uka tok jeg atter på meg skiene og la i vei; det ble ny rekord i antall turer til Tverrfjellet den vinteren. Men brillene lå ikke der denne gangen heller.

«Ja, ja», tenkte jeg, «ingen grunn til å bli sur og tverr sjøl om jeg er på Tverrfjellet. Jeg har jo et annet sett med gode briller også. » Jeg  nøt min medbragte niste og drikke, koste meg i vintersola, prata med noen andre skigåere og så satte jeg drømmekurs nedover den kvite fjellsida.  

Litt seinere på året, på sommeren faktisk, tenkte jeg å ta meg en fottur på Tverrfjellet. Fint å gå opp, ikke så raskt& artig å kjøre ned som på vinteren, men veldig fint på toppen. «Kanskje jeg kan finne brillene nå?», tenkte jeg og pakka sekken. Jammen gikk det troll i ord; jeg fant brillene! Ikke på toppen av Tverrfjellet men på botnen av ryggsekken. Der hadde de ligget hele tida!

Det er flere år siden dette skjedde.

Men så skjedde det pånytt at jeg mista briller på fjellet. Det skjedde forleden på en nattlig skitur til Rødtinden.   Da jeg kom ned fra fjellet oppdaga jeg at brillene mine var borte. Mine «glasögon» som jeg kjøpte i Sverige og som gjør at jeg heier på Charlotte Kalla hver gang jeg ser langrenn på TV, var søkk borte. Jeg sov urolig om nattta, drømte briller  og brilleglass overalt, sto opp tidlig og så i været. «Kanskje det ikke er begynt å snø der oppe på fjellet ?», tenkte jeg. Så jeg kontakta skikompisen og så gikk vi pånytt opp den samme ruta, men denne gang på et tidspunkt som ga i alle fall litt formiddagslys.

Det hadde snødd. Mye hadde det snødd. Det var helt umulig å finne noe som helst. Hver en millimeter av den store fjellsida var kvit, kvit , kvit. Den eneste mørke flekken jeg så var flekken under vingene på ei kvit fjellrype som feide forbi. Ellers var det kvitt. Det var ingen briller der. «Kanskje jeg kan finne de til sommeren, om ikke i sekken så kanskje på fjellet?»

Utpå kvelden, etter at jeg var kommet hjem,  la jeg ut ei posting på Facebook om denne tildragelsen, ledsaga av et  bilde som kompisen min tok av meg i søket oppe på fjellet.   Etter en del søking på nettet fant jeg ut at forsikringa mi ikke dekka tap av briller.   Så la jeg meg. Denne gang drømte jeg verken om kvite vidder eller bortkomne brilleglass eller svenske skiløpersker; jeg bare sov – rett og sett.

Da jeg sto opp tidlig neste morgen, så jeg at det var en av min utallige venner (både på Face og på ski) som hadde lest postingen min, og som også hadde lest en posting i ei Facebook-gruppe fra en kar som hadde funnet et par briller, akkurat på det fjellet, akkurat den kvelden. Jeg slo opp i gruppa og jess, jess, jess; mine briller, funnet og i god behold.

Så jeg kontaktet finneren og i dag har jeg vært og henta brillene hos han. Det er altså helt utrolig at brilleetuiet (6,5 cm x 15,5 cm = 0,010075 kvadratmeter) var synlig i mørket på ei stor flate som Rødtinden er (ihvertfall  387728 kvadratmeter ; jeg har målt på kartet). Og ikke minst at en person var så årvåken at han så det og plukket det opp og publiserte det på Facebook!!!

Men historia slutter ikke her.

Jeg fikk brillene, putta de og etuiet i lomma,  takka finneren med å gi han et mack-verk laga av en helt ukjent harsk forfatter, satte meg i bilen og kjørte inn i parkeringstunnelen. Da jeg så skulle ta på meg brillene, så skulle jeg ta på meg brillene, men hvor er brillene og jeg finner ikke brillene og hælvete nå har æ pinamæ mista brillene igjen!!!

Så jeg kjørte tilbake til parkeringsplassen, spurte folk som hadde parkert like ved der jeg sto parkert, spurte folk i byggene like ved,  kontaktet parkeringskontoret, lette i bilen, lette under bilen, lette oppå bilen;  lette, lette, lette. Brillene var og ble borte. De ville rett og slett ikke bli med hjem igjen!

I et siste desperat forsøk på å finne brillene,  la jeg meg på knær i snøslapsen ved bildøra, la hodet slik at jeg kunne se under førersetet, stakk armen inn, roterte med hånda og følte med spissen av fingertuppene.  Der, der, der ! Fram kom et vakkert svart brilleetui, i det lå det et par svenske glasögon og jeg satt i et hyl så folk skvatt til side som om det skulle være 113 som kom kjørende.

Så satte jeg meg i bilen, kjørte inn i parkeringstunellen, gjorde mine ærender i byen, gikk tilbake til parkeringstunellen, satte meg i bilen og kjørte hjem.

Noen vil kanskje si at jeg kan virke en smule distre og rotete som klarer å skape så mye fuzz av et par briller. Jeg vil tilbakevise det på det sterkeste. Jeg er ikke distre! Som bevis for det  vil jeg påpeke at jeg fant bilen nøyaktig på den samme plass jeg hadde parkert den inne i den store parkeringstunellen. Riktignok skjedde det på fjerde forsøk, men jeg klarte det jo.  Det er  det viktigste.

Så hva er lærdommen av dette da?

Det er flere lærdommer: Det er fint å gå på topptur. Det er lurt å lete etter briller man har mistet;  både på fjellet, i ryggsekken og i bilen. Det er lurt å bruke Facebook om man ikke finner noe. Og det er deilig å ta seg ei kald bayer når ei slik historie får en lykkelig slutt. Nei forresten; ikke bare ei bayerøl – to bayerøl.