Menneskeverd , humanitet og full ytringsfrihet i «French-debatten».

I kjølvatnet av mitt innlegg i Nordnorsk debatt om French-arrangementet i Kulturhuset i Tromsø har jeg mottatt enormt mange synspunkt, kommentarer og henvendelser på nettet og i direkte meldinger/samtaler (stryk det som ikke passer) med meg.  Mange er udelt enige med meg om at hele arrangementet er så betenkelig at det må avlyses, mens flere – bl.a. Ordføreren – er enige med meg i det problematiske med sjølve historia som skal fortelles fra scenen, men at hensynet til ytringsfriheten må stå øverst.

Vinterfestuka i Narvik hadde planlagt tilsvarende arrangement i Svarta Bjørn-konferansen.  De har nå funnet ut at dette foredraget kolliderer kraftig med de visjoner og verdier de har for konferansen. French-foredraget kan dermed ødelegge konferansens omdømme, og de har valgt å avlyse dette.  

Kulturhuset i Tromsø ser det ikke slik; de er en profesjonell og kommersiell scene for ulike opptredener og vurderer dette i en slik sammenheng.  Så sjøl om begrepene «Ytringsfrihet» og «Ikke-sensur» brukes for å forsvare Kulturhusets programmering, så skjønner vel alle at det dreier seg om penger.  Det selges jo billetter for en betydelig sum og dette kommer både foredragsholder, tilrettelegger og Kulturhuset til gode. Det ønsker jeg ikke å legge meg opp i, men det er kanskje greit at det sies?

Debatten som har rast (det har nå vært veldig lite raseri) har i stor grad dreid seg om hvor grensen for ytringsfrihet skal gå, eller satt på spissen om det skal være noen grense i det hele tatt.  Mitt poeng  har vært – og er – at ytringsfriheten dreier seg om å forsvare den frie mening, ikke om retten til å forsvare/bortforklare/heroisere (her er det ikke «stryk det som ikke passer»; iht.  folk som har bivånet dette er det akkurat det foredraget handler om) ulovlige handlinger.

Det går imidlertid også andre diskusjoner om ytringsfrihetens grense. I Aftenposten ble det nylig publisert en kronikk hvor forfatteren (han heter Bjørn Stærk, karakteriserer seg som ex-høyrepopulistblogger, og han har lang erfaring i å delta aktivt i svært «åpne» diskusjoner) reflekterer og problematiserer forhold knyttet til den ekstremt frie og tolerante debatten, hvor det nærmest ikke går noen grense for ytringsfrihet. Jeg oppfatter at han fortsatt er sterkt tilhenger av fri og åpen meningsutveksling, samtidig som han belyser en del grunnleggende utfordringer med det.

En av hans «observasjoner» er at mens han deltok i diskusjoner om f.eks. jødeforfølgelse og rasediskriminering, så var det en diskusjon mellom menings- og formuleringssterke mennesker, uten at de det gjaldt var invitert inn i diskusjonen;  verken jøder eller  folk som var ofre for rasediskriminering.  Man diskuterte liksom «de andre».

I diskusjonen om French sitt foredrag er det nødvendigvis ikke slik. Her har flere mennesker med erfaring og kompetanse fra internasjonalt solidaritetsarbeid ute i felten, og også mennesker som  direkte har følt truslene, torturen og forfølgelsene, ytret seg i debatten  eller tatt kontakt med meg. Gjennomgående har de sagt at det er viktig med ytringsfrihet og den må vi kjempe for, men at det er kanskje enda viktigere å kjempe for humanitet og menneskeverd når blodet flyter i kampene mellom krigsherrene, når terroren og frykten rår og når folk lider.

Sterkest av alt har fredsprisvinnerne sagt dette, sjøl om de ikke har uttalt seg om denne konkrete turneen. De har likevel sagt: «Ikke rull ut den røde løperen!» Dessuten er det ganske mange mennesker med grunnleggende erfaring, både som hjelpearbeidere og som ofre, som reagerer sterkt på turneen. De sier: «Avlys turneen. Hensynet til ofrene kommer først!»

I denne debatten er premissene i stor grad lagt av mennesker med gode holdninger, humant demokratisk sinnelag og  gjennomtenkte meninger.  Det er langt på vei en «klassisk, liberal idealdebatt» (uttrykk lånt fra Stærks artikkel i Aftenposten). Samtidig er det få som har konkrete erfaringer fra katastrofeområder og menneskelige lidelser i disse områdene.  (Dette gjelder jo også meg sjøl, så «jeg møter meg kanskje litt i døra»  her ?)

Forstå meg rett; det er svært positivt med en slik debatt.  Men jeg mener at man bør lytte litt mer til de som i til dels svært farlige situasjoner har stått i katastrofene og operert mennesker, delt ut mat og medisiner, skaffet husly, tatt vare på ofrene osv.  mens krigsherrenes kuler har plystret over hodene deres, granater har eksplodert og leiesoldater har gjort tilværelsen utrygg? Hvorfor høres det ikke mer på de som har opplevd infernoet?

Så dreier dette seg om politikk, og politikk er det muliges kunst. (Det vet jo jeg med djup erfaring som folkevalgt vararepresentant i til kommunestyret; representant for et lite parti som jeg i tillegg har meldt meg ut av). Det er vel derfor lite sannsynlig at verken Ordføreren eller Kulturhussjefen vil endre på sine avgjørelser. Likevel; når en offentlig infrastruktur stilles til rådighet for et så kontroversielt arrangement som dette, med henvisning til at ytringsfriheten står høyt, kan det ikke da kreves at foredragsholderen sjøl respekterer ytringsfrihet og demokratiske prinsipper?

I foredragsturneen er det ikke tillatt å stille frie spørsmål til foredragsholderen. Eventuelle spørsmål som stilles må være innsendt på forhånd og godkjent. I praksis betyr det at spørsmål er sensurert bort, og folk som har vært på foredraget sier at denne delen av arrangementet er nærmest parodisk.  Det er heller ikke gjort slik som vanlig er, at presse og media har fri adgang til arrangementet. Etter mitt syn minner dette mistenkelig om opptredener som ellers skjer hos presidenter i to land vi kjenner godt; ett land som vi er nabo med og ett land som vi er alliert med.  Vi kaller ikke akkurat dette for demokrati.

Det er da jeg tenker, er det ikke mulig å løse denne saken på en annen måte? Kan ikke Kulturhuset og Tromsø kommune kreve at hvis foredraget holdes så må det gjennomføres etter vanlige og gode demokratiske prinsipper, uten at det dermed gjøres til en almen folkedomstol? Kan ikke kommunen kreve at det skal det være fri adgang for presse og relevante hjelpeorganisasjoner (Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Amnesty, Leger uten Grenser, Fellesrådet for Afrika  o.l. ) og at disse har anledning til å stille spørsmål og komme med kommentarer etter at foredraget er avholdt?  Hvis foredragsholderen ikke går med på dette så må meldinga bli at man i respekt for ytringsfriheten avlyse arrangementet.

Jeg ber Ordføreren og Kulturhussjefen bruke jula godt og tenke ut ei klok løsning som sikrer humanitet, menneskeverd og full – ikke halv- ytringsfrihet i en sak som åpenbart berører svært mange mennesker og som handler om åpenhet, toleranse og internasjonal solidaritet.

Åpent brev til Ordfører Kristin Røymo: Ukultur på Kulturhusets scene

Forleden sto det å lese i Nordnorsk debatt:

Nobel-forelesningene, av prisvinnerne Denis Mukwege og Nadia Murad, er noe av det sterkeste jeg noen sinne har sett på TV. Sjelden har nobelprisvinnerne vært mer verdige. Uten omsvøp skildret de hvordan menneskelig ondskap, gjennom hensynsløshet, grådighet og begjær, etter makt og rikdom, kan tilsidesette de mest basale menneskelige rettigheter - hinsides det fattbare.

Dette er noe jeg kan underskrive til  fulle. Så sterkt var det at da hele salen i aulaen i Oslo reiste seg og klappet for talerne, følte jeg sterk trang til å gjøre det samme hjemme i min lille aula foran fjernsynsskjermen.

I talene ble det ikke bare snakka om grusomhetene, om hensynsløsheten, om grådigheten , om jakta etter makt og rikdom; det ble også snakka om hva vi – bl.a. vi som bor i Norge – kan gjøre for å ta del i kampen mot denne ondskapen. Mukwege sa bl.a. om de myndigheter og krigsherrer som står bak volden, forfølgelsene, overgrepene, tortureringa og myrderiene:

Statene må slutte å rulle ut den røde løperen for dem, og heller sette en rød strek over bruken av voldtekt som krigsvåpen.

To nordmenn; Joshua French og Tjostolv Moland, ble i mai 2009 pågrepet i Kongo og siktet for drapet på sin sjåfør. Etter at de først hevda at de bare var på en slags avansert «guttetur», ble det etter hvert klart at de var i Kongo på oppdrag for noen av de krigsherrer som har terrorisert befolkninga slik Mukwege beskriver.  En av disse var Laurent Kaunda, slakteren fra Kisangani, leder av CNDP eller «den nasjonale kongressen for beskyttelse av folket» som denne militsen kalte seg.  

Så gikk det som de fleste vet; de to nordmennene ble dømt for mord, den ene av disse – Tjostolv Moland -  døde i fengslet i 2013, den andre – Joshua French - sonet straff under svært kummerlige forhold, men ble så utlevert til Norge 17. mai 2017.  I over ett år har French levd stille og tilbaketrukket og han har brukt tiden til å komme til hektene etter det vanskelige fengselsoppholdet. Samtidig er det blitt laget radioprogram («To hvite menn» ) og film («Mordene i Kongo») om det dramatiske som skjedde med French og Moland.

Men nå er French åpenbart kommet seg; nå skal han reise land og strand rundt med foredraget «Dømt til døden».  Han skal også besøke Nord-Norge og ha foredrag i Kulturhuset, Tromsø en gang i februar. I teksten for arrangementet på Kulturhuset sine nettsider, står det bl.a.:

"Kongo saken” går inn i historien som en av de mest spennende sanne thrillerene som har skjedd i moderne norsk historie, med stadige vendinger og dramatikk. Det er en historie om overlevelse og motgang under ekstreme forhold og hva som gjør at mennesket overlever selv i de mest håpløse situasjoner.

……

I foredraget deler han sin historie og sine erfaringer om krisehåndtering og motivasjon og om menneskets overlevelse i et av verdens farligste land. Joshua tar deg med på en utrolig spennende reise i sitt foredrag. Gripende og rystende på en gang.

Det er i denne sammenheng jeg henvender meg til deg, Tromsøs gode ordfører Kristin Røymo. Jeg synes at Tromsø kommune skal ta prisvinner Mukwege sine ord på alvor og stenge den røde løperen, ikke bare for krigsherrer og menneskeslaktere, men også for de som målrettet har arbeidet for disse herres interesser i de herjede områdene. Tromsø kommune kan umulig være stolt over at byens viktigste kulturscene blir brukt til å formidle … historien om menneskets overlevelse i et av verdens farligste land…. av en person som ikke har gjort landet mer ufarlig, men har vært direkte involvert på noen av tyrannenes side.

Jeg er klar over at Ordføreren vanligvis ikke bør legge seg opp i hvordan Kulturhuset programmerer sin virksomhet. Denne gang har imidlertid – spesielt etter at hele landet har feiret de verdige fredsprisvinnerne- kommunen en mulighet om å støtte opp i en internasjonal kampanje mot vold og tortur med å si at det er ikke greit at kommunens viktigste kulturscene brukes på denne måte.

Min oppfordring til Ordføreren er derfor: I ånden fra årets utdeling av Nobels fredspris; avlys Kulturhusets arrangement med Joshua French i november 2019.