Kulturnæring i nord – utvikling eller avvikling ?

Så kom meldinga; Sparebankens Kulturnæringsstiftelse skal legges ned. Ikke på den måten at banken ikke lenger skal satse på kulturnæringsutvikling, men nå skal dette inngå i bankens mer generelle satsing innenfor alle områder i samfunnet.

Mine tanker går tilbake til årene før 2010. Da var det ei rekke framsynte mennesker, bl.a. den daværende ordføreren i Tromsø, som tok initiativ til å etablere ordninger som skulle være målrettet mot kulturnæring og kulturnæringsutøvelse. Dette kom bl.a. på bakgrunn av følgende:

• ·    Profesjonell kulturutøvelse utenfor offentlige kulturinstitusjoner kan i framtida spille en viktig rolle for næring og økonomisk verdiskaping
• ·    Kulturopplevelser for et bredt publikum vil i stigende grad  komme fra kulturproduksjon utenfor offentlige kulturinstitusjoner.
• ·    God og levedyktig kulturproduksjon utenfor offentlige kulturinstitusjoner vil kreve at utøverne kan levere godt kulturelt innhold og samtidig ha solid bedriftsøkonomi.
• ·     Kulturnæringa er umoden som næring, og det må tas i bruk aktive virkemidler dersom de tre forutgående punkter skal kunne oppfylles.

Så  ble kulturnæringsfondet i Tromsø etablert (seinere kalt INTRO-fondet). Jeg ble ansatt der som leder av fondet  og vi disponerte betydelige midler for å styrke utviklinga innen lokal kulturnæringsutøvelse. Dette skjedde gjennom å stille til rådighet søkbare midler for kulturnæringsutøvere, og gjennom å etablere en administrasjon og et kompetansenettverk som på en aktiv måte kunne veilede utøvere med å satse på aktiviteter og prosjekter som styrket både kultur- og næringsaspektet i deres virksomheter. 

Elle Marja; journalist, filmskaper, musiker. Fantastisk kulturnæringsutøver fra nord. 

Det som var det genuine med INTRO-fondet var ikke bare det at det var penger tilgjengelig for kulturnæringsutøvere  til  å gjennomføre bedriftsutvikling, for det fantes også tidligere (om enn ikke i det omfang som INTRO-fondet representerte).  Det var heller ikke bare det at det i ordninga var tilgjengelig kompetanse til å veilede i bedriftsutvikling innen et veldig spesialisert område, for det kunne man nok finne på andre måter også. Det viktige var at det både var kapital og kompetanse som ble koplet og gjort tilgjengelig i samme ordning, på en til da helt ny måte innenfor kulturnæringsutvikling.

Dette ga gode resultater, sjøl om man i ettertid kan stille viktige og kritiske spørsmål til INTRO-fondets disposisjoner og arbeid (i hvert fall gjør jeg det). En rekke av de som nå er framtredende kulturnæringsutøvere fra Tromsø, både innen musikk, film, scenekunst,  spill, festivaler etc. , fikk god drahjelp, og ei ekstern evaluering av fondet ga satsingen veldig godt skussmål. 

Så ble det en kompetansestrid mellom Tromsø kommune og Troms fylkeskommune/innovasjon Norge om hvem som var best egnet til å drive dette arbeidet videre.  INTRO-fondet ble nedlagt og arbeidet ble videreført i et nokså bortgjemt kontor i en korridor hos Innovasjon Norge. Dette er ikke en kritikk av de som arbeider i Innovasjon Norge (for de er gode folk), men en konstatering av at satsingen nå er mye mer diffus og utydelig, og er vanskelig å få øye på blant Innovasjon Norges ulike satsinger. Sagt på en annen måte; satsinga kan oppfattes som mye mer begrenset, mindre målrettet mot kulturnæring (nå er det kanskje mest næring), og mer generell.  Men gjort er gjort og det er ingen grunn  for kulturnæringsutøvere  til å la være å bruke Innovasjon Norges virkemidler på en best mulig måte. Der er det fortsatt både kapital og kompetanse tilgjengelig for dette formålet.

Parallelt med INTRO-fondet ble Sparebanken Nord-Norges kulturnæringsstiftelse etablert. Dette kunne neppe skjedd uten at INTRO-fondet først var etablert, og i oppstarten kunne stiftelsen  på en god måte utnytte erfaringer fra INTRO-fondet. Stiftelsens formål var noe annerledes;  bl.a. måtte de i større grad enn INTRO-fondet vektlegge ikke bare bedriftsøkonomi, men også allmennyttige formål (dermed fikk kanskje stiftelsen litt mer «frihet» i vurderinger enn INTRO-fondet ?) , og dessuten omfattet  stiftelsen aktiviteter i hele Nord-Norge og på Svalbard. Men stiftelsen, med sine dyktige medarbeidere og kompetente styre, utviklet videre den målrettede kompetansesatsing på kulturnæring på en veldig god måte, og sammen med de midler og den kompetanse som Innovasjon Norge også disponerer, så må man vel si at kulturnæringssatsinga i nord har fungert på en god og målrettet måte, sjøl om INTRO-fondet ble nedlagt. Det har fortsatt gitt gode resultater innenfor alle kultursjangre.

Men nå skal altså Kulturnæringsstiftelsen avvikles og tilbud til kulturnæringsaktører skal gis fra bankens generelle tilbud til næringsaktører. Det kan jo høres besnærende ut, og jeg tror jo ikke at banken kaster alle tidligere ambisjoner over bord og setter kulturnæringa i nord på «bar bakke». Likevel mener jeg at det ikke er positivt det som banken nå gjør.

For det første er kulturnæring fortsatt ikke kommet langt nok til å kunne kalles ei ordinær næring; for å utvikle denne mener jeg det fortsatt trengs målrettede tiltak slik at virkemidlene ikke drukner i «det store sluket» av virkemidler.

Dernest er spørsmålet om kompetanse for tilrettelegging av kulturnæringsutvikling svært viktig. Det er ikke tilstrekkelig med generell bedriftsrådgivning, til det skiller næringa seg mye fra andre næringer, f.eks fra rene produksjonsbedrifter eller andre tjenesteytere.  Produksjonen innen kulturnæring er ofte spesialisert til «one-of-a-kind»,  og en av de store utfordringer er hvordan en slik produksjon kan skaleres slik at gjentatte salg av kulturprodukter kan bidra til bedret økonomi, uten at det går på bekostning av kulturell kvalitet.

Så jeg liker ikke at bankens kulturnæringsstiftelse nedlegges. Samtidig, i tråd med det jeg tidligere har skrevet om sjølkritisk vurdering av INTRO-fondet, så tenker jeg at på flere måter representerte INTRO-fondet  såkalt «snille penger». Det betyr at sjøl om fondet stilte strenge krav til gjennomføring av prosjekter, så var dette på en måte «gratis-penger» til de som fikk bevilgning fra fondet.

I utviklingen av kulturnæring i nord, er vi på flere måter kommet langt. Men vi er på langt nær kommet i mål. Vi trenger fortsatt målrettet satsing.  Samtidig kunne man kanskje skjerpe virkemidlene noe. Jeg vil oppfordre Sparebanken Nord-Norge til å videreføre satsingen gjennom Kulturnæringsstiftelsen, men nå kanskje med virkemidler som forplikter mottakere i større grad, kanskje i en kombinasjon mellom risikolån og tilskudd. Dette både for å kunne videreføre at det er midler tilgjengelig, for å forplikte mottakere av midler i større grad, men kanskje aller mest for å videreføre kompetanse i stiftelsens sekretariat og styre.

Jeg mener dette er svært viktig akkurat nå, dersom man skal kunne fortsette den positive utvikling med kulturnæring i nord. Dersom nesten alle målrettede tiltak nå legges ned, er jeg redd for at det vi står igjen med er at «det var mye god rock&roll innen alle kulturnæringssjangre i nord i perioden 2010-2018».  Ikke for det; det er fortsatt mange gode kulturnæringsutøvere i sving og de gjør seg gjeldende både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Gode eksempler på det er Violet Road, Trine Lise Olsen, Nina Erdahl, Original Film, Fabelfjord, Lawrence Malstaff, Per Martinsen, Hekla Stålstrenga, Erlend Mogård Larsen, PoppaLars og mange, mange flere (sjøl om dere ikke er nevnt; jeg har ikke glemt en eneste av dere). Men også de kan ha behov for aktiv videreutvikling av sin næringsvirksomhet. Og viktigst av alt; nå gjelder det å styrke de som skal følge opp etter disse kanonene.