Det er en fin sommerdag; sola skinner, vinden rasler lett i
trærne, innsektene summer, fuglene synger mens lyng og blomster dufter søtt i
sommervarmen. Det er nordnorsk fjellsommer på sitt beste.
Hjalmar opplever ingenting av dette. Svetten renner ned fra
panna og svir i øynene, ryggen verker,
den eneste lyden han enser er noe infernalsk surkling som mest høres ut som å vasse over ei
blautmyr, og den eneste lukta han kjenner er skitlukt; reinhekla, sterk og uforfalska skitlukt.
«Hvorfor i all verden er jeg her, hvorfor i helsike gjør jeg dette her, hvorfor
i fanden har jeg blitt med på dette?»
Hjertet slår, blåsebelgen går og hendene blir sår, mens han står og spar
menneskemøkk i den vakre sommerdagen. …….
Det hele begynte ei uke tidligere. Sammen med to gode venner,
Geir og Geir (ja de heter faktisk det, begge to,) satt Hjalmar en mandags kveld
på en pub i byen og nøt ei bayer eller to mens de snakket om alt mulig mellom
himmel og jord. Dessuten (det var jo like før helg) dreide samtalen
seg etter hvert mest om helgeplanlegginga.
«Vi skal på DNT-hytta i Dividalen!» Geir og Geir ropte i kor, «skal ikke du også bli med
Hjalmar?» «Det var jo litt av en ide», sa Hjalmar, «det kunne jo vært fint med
en lang og fin tur i fjellet, så kanskje jeg skal tenke på det !»
Men så viste det seg etter hvert at det var ikke fjelltur de
to tenkte på; men en tur til
Dividalshytta for å gjøre frivillig, ubetalt dugnadsarbeid for Troms Turlag. Begge
er såkalte tilsyn på hytta, og kommende helg var planlagt som tilsynshelg.
«Frivillig dugnadsarbeid? Når dere heller kan bruke helga
til å gå innover fjellet, ta med ei fiskestang, dra opp noen feite ørreter,
ligge på rygg i lyngen og studere skyformasjonene mens fjellufta renser både
kropp og sjel . Og det skal dere bruke hele helga på ? Dere må være spik,
spenna gærne !» Sa Hjalmar før han bestilte en ny runde med bajer til alle tre.
«Neida, vi er ikke gærne. Det er faktisk både spennende,
interessant, avslappende og nyttig å dra på tilsynsdugnad. Vi vasker, snekrer,
fikser ved, rydder opp, maler, rydder og ser til at besøkende som kommer til
hytta – både sommer og vinter – kan ha et fint opphold med så enkel
tilrettelegging som mulig, slik at de kan oppleve vill og vakker nordnorsk
natur. Så får vi oss en liten fjelltur også i samme slengen, og så har vi det
hyggelig i hytta på kvelden. Det er
faktisk mange som tenker som oss; det er så populært å være tilsyn at i
perioder er det nesten venteliste for å få lov til å bli det!»
Hjalmar tenkte så det knaket i ølglasset som han holdt i
høyrehånda. Det hørtes jo forlokkende ut, og egentlig så passet det fint. «Det vil jo være ei artig erfaring å være
med på dette», tenkte han, så han planta
glasset i bordet med et smell, så skummet skvulpet over kanten og lagde en stor
dam på bordet: «Jeg er med! Når drar vi? ………………………
Nå står han her; svetter, banner og sliter. Han forbanner både
Geir og Geir, puben, alt bajerøl i hele verden og ikke minst seg sjøl: «Hvorfor
i alle dager ?»
Det begynte jo fint; først en finfin kjøretur fra byen på
fredags formiddag, så en lunsj i det fri
på parkeringsplassen, så et par timers fottur – med blytunge ryggsekker- gjennom varierende urskog, og til sist helt
opp i skogkanten mot fjellet der hyttene ligger på en idyllisk plass mellom
skog, vidde og fjell. Her ble ryggsekkene
tømt, køyeplass ble ordnet, utstyret ble klargjort, seg, lista over
arbeidsoppgaver ble gjennomgått, kruttsterk hyttekaffe ble kokt og drukket, og så
begynte arbeidet.
Geir (den ene av
Geir-ene) sjekket hytteprotokollen, tømte betalingskassa og gjorde en del
forefallende kontorarbeid, mens Geir (den andre ) og Hjalmar gikk ut i uthuset,
sjekket lagerbeholdninga av gass, ryddet opp og begynte å stable ved. En stor
stabel ved ble i løpet av et par timer
brakt inn i uthuset, etter hvert også med hjelp fra Geir (den ene ). Så tok de kvelden, lagde seg mat,
tok seg ei bajer og gikk tidlig til køys.
Nå er det lørdags morgen og skinner sola fra skyfri himmel.
«Kjempefint vær å gå på tur i», tenker Hjalmar. Men er man kommet for å arbeide
så er man kommet for å arbeide. Rundvask inne i hytta, banking av alle
sengemadrasser for å få vekk alt vinterstøvet, utskifting av listverk rundt
noen vinduer, se til at pappen på taket er i orden, skifte ut skitne
kopphåndklær med reine, beise litt på sørveggen, feste noen løse bord på
inngangspartiet, smøre dørhengslene…….
Det er nok å gjøre, og tida flyr avgårde.
I lunsjen sier Geir (den ene) til Geir (den andre): «Det er
jo fint at vi har Hjalmar med oss i dag, nå blir det kanskje enklere å gjøre
den siste tunge oppgaven som gjenstår.» «Hvilken oppgave er det?» Hjalmar ser
ut som er spørsmålstegn. «Dassen må tømmes !» Geir (både den ene og den andre)
legger ansiktene i alvorlige folder og uttaler den korte setninga som om det
skulle være ei godt innøvd strofe i en moderne rap-låt. «Dassen må tømmes,
dassen må tømmes!»
Hjalmar sin matlyst forsvinner som dugg for sola som skinner
fra den skyfrie himmelen. Han ser rundt seg om det ikke er andre presserende
oppgaver som må gjøres. Det er det ikke, det er bare en oppgave igjen: dassen
må tømmes !
Det går ikke lang tid før alle tre står og svetter i
solsteika mens de spar i andre folks dritt. De tømmer det opp i trillebår,
triller det langt av gårde til ei stor grop,
tømmer det i gropa og går tilbake og fyller opp på ny. Lass etter lass
etter lass, dass etter dass etter dass.
Låten «Mil etter mil», men med en annen tekst, kverner og kverner i Hjalmars hode som om det
skulle komme fra ei kvern på dassens bunn.
«At det går an å drite så mye!» Hjalmar forsøker å tenke på noe annet, men
det er nytteløst. Munnbindet som han hadde på seg til å begynne med er bare i
veien; han føler at han er i ferd med å kveles i den råtne sommervarmen. Han kaster det langt
unna mens han fyller lungene med turfolkets skitlukt. Han føler seg virkelig
«stuck to the shit!»
Når de endelig er ferdige med tømminga fyller de igjen tømmegropa
på forskriftsmessig måte, skalker lukene og tar seg en pause. Geir (den andre)
sier han må gjøre noe administrativt arbeid inne i hytta, mens Geir (den
første) og Hjalmar vasker dassene; skikkelig rundvask. Hjalmar seg at på det ene avlukket henger det
et stort bilde av Kongeparet; det er ikke bare stiftet opp, men satt inn i ei
ramme som er skrudd fast i veggen med mange store skruer. Med den lukta som han
fortsatt har i nesen skjønner han det godt; dette er jo en plass som til og med
Kongen og Dronninga ville flykte fra om de kunne.
Så er det kveld; de henter plenty med vatn i den flotte
brønnen som tilsynet på den andre hytta - en mann (som ikke heter Geir) og ei
kvinne (det er også mange kvinnelige tilsyn i Turlaget) har laga, og så er det full kroppsvask. Ei øl i solveggen på yttersida gjør at sanseapparatet
kommer på plass slik at de til fulle kan nyte sommerkvelden.
Så går de inn. Der
ser de resultatene av Geir’s administrative arbeid: Bordet er dekket med
tallerken, bestikk og glass, det står ei flaske rødvin på bordet og så står det
et stort fat med mat av ymse slag; røykalaks, lammesteik, gratinerte poteter og
en lekker salat. Og tre rykende varme Mydlandpølser. «Her er belønninga», sier
Geir (men nå oppfatter ikke Hjalmar om det er den ene eller den andre; det er
nå Geir i alle fall).
Neste dag, søndagen, er det
turdag. I dag skal det ikke arbeides. De
tar seg en fin tur innover fjellet, nyter naturen , hører på stillheten og har
glemt alt som heter dass og dritt og skitlukt. Så går de ned fra fjellet til
parkeringsplassen og kjører hjem. I bilen på hjemturen er det stort sett taust;
for en gangs skyld snakker de lite sammen.
Det er da Geir ( den ene) plutselig
spør : «Vet dere hva som er likheten mellom Wikipedia og dasstømming på
Dividalshytta?» Så svarer han i samme åndedrag: «Begge gjøres på dugnad!» Geir
(den andre) ler hjertelig mens Hjalmar
fra sin posisjon i baksetet synes nå de kunne spart seg for slike
morsomheter etter den illeluktende
opplevelsen han har vært igjennom.
Etter hvert begynner imidlertid andre
tanker å gjøre seg gjeldende i Hjalmars hode, og etter ei stunds grublinger finner han ut at
det hadde jo vært veldig OK å være med på dette, sjøl om han fortsatt er litt
tander i nesen. Like før de kommer til Tromsøsvingen lener han seg derfor framover,
stikker hodet mellom de to i forsetet og sier: «Men det er jo en stor forskjell
også; Wikipedia fylles opp med innhold på dugnad, mens utedassen tømmes for
innhold på dugnad! Forresten, tror dere at det er noen sjangs for at jeg også
kan bli fast dugnadstilsyn i Turlaget ?»
